Stebarn i ektesengen?

[Engel1365380384]

Ser du har fått mye motstand her, så jeg må bare si at jeg er enig med deg - og skjønner godt følelsene dine. Jeg synes dere bør sette dere ned og finne en løsning alle kan leve med, for eksempel at far og barn kan legge seg en annen plass hvis det kommer opp en slik situasjon igjen. Eller at du evt legger deg i en annen seng når barna er på besøk. Håper dere finner ut av det, lykke til!

Tusen takk!

Håper vi finner ut av det, ja. c",)

[frosken]

Hvorfor skulle barnet föle det negativt à ha et eget rom med faren sin? Et sted bare de to har sammen? Skjönner ikke hvordan dette kan medföre at barnet ikke föler seg velkommen i huset, tvert i mot, faktisk!

Men det jeg aller minst fatter, er det at samboerens fölelser pà död og liv mà fortrenges, hun har da rettigher hun ogsà selv om hun ikke er barn? Og barnet dör vel ikke av à màtte vise litt hensyn til de voksne rundt seg heller en gang i blant, ville jeg tro.

Dersom det at barnet kommer til sin far og vil kose søndags morgen skal medføre at han står opp og går inn på et annet rom med barnet, så synes jeg at man lager mye "styr" og markerer at barnet ikke er en naturlig del av fellesskapet i huset.

Jeg finner samboers reaksjon "umoden", og mener at hun primært bør jobbe med å se at det er hun som bør endre sin innstilling og ikke barnets far. En annen ting er at far selvfølgelig kan forsøke å ikke gjøre kosestundene altfor langvarige og attraktive for jenta siden samboeren misliker det såpass sterkt. Uansett så er det kun noen få ganger i måneden dette er aktuelt, så jeg har vanskelig for å se at samboeren påføres noen urimelig belastning ved at barnets far får gjøre slik han finner naturlig.

[fyrlykt]

På sett og vis skjønner jeg deg selv om det ikke er enkelt å lese for en som har barn med en stemor.

Du skriver:

"Soveromet vårt, og ikke minst sengen vår, er "hellig" for meg i den forstand at det er her vi er på vårt mest intime med hverandre. Det er det eneste stedet vi to deler hvor ingen andre hører hjemme. Og følgelig føles det som en invadering på det dypeste inni meg når han ikke lar oss ha dette stedet bare for oss selv. "

Slik er det hos mine barns pappa også, soverommet er forbudt område. Det betyr at når barn våkner om natta og er syk eller redd etter mareritt må de klare seg selv fordi fars soverom er lukket og låst. Dette har gjort at barna er blitt mindre trygg når de er hos far, de har ingen trøst lenger, og vil helst bli hjemme hos mamma.

Man må gjerne snakke om dulling med barn og å skjemme bort barn, men vi må ikke glemme at barn trenger omsorg og trøst.

Jeg har ofte ønsket at det ikke var lov å bli stemor eller stefar sånn helt uten videre, mange barn får sår på sjelen av partnere som er sjalu på barna.

[frosken]

Har opplevd det samme i et tidligere forhold. Bare at denne jenta var blitt så stor som 10-11 år. Og det var jo ikke primært bare sin mor hun krøp under dyna til. Nei hun var like opptatt av min "nærhet",( kanskje fordi hun aldri hadde sett sin far )og at det var "spennende"med en mann å ligge inntil.I slike situasjoner kunne hun bli for nærgående, og når man som mann ligger der naken og får en ungpike tett inntil kroppen, så

oppstår situasjoner man skal være iskald for å kontrollere.

Så det er ikke bare bare med stebarn i ektesengen.

Det finnes selvfølgelig grenser som også barn må lære seg og respektere.

[fyrlykt]

Tusen takk for flotte og ærlige tilbakemeldinger! Og hjertelig takk for støtten "Anaïs", "Atene", "Alive and kicking" m.fl.! Til "lille rosinen" (og dere alle) vil jeg legge til noe:

Jeg har ransakt mine følelser rundt dette temaet lenge, og jeg føler ikke at det er sjalusi fra min side som er problemet. Tvert imot - Jeg synes virkelig det er flott at de to har et nært og godt forhold til hverandre og føler meg ikke truet av det.

Det er mer som "Alive and kicking" sier det, en følelse fra min side som jeg har vanskelig for å forklare. Det dreier seg om noe som stikker langt dypere i meg enn forstyrrelse av nattesøvnen.

Ja, som noen påpeker, det er klart at saken ville vært annerledes dersom det var et felles barn vi snakket om. Men det er det ikke, og det er poenget.

Jeg har et fint forhold til denne jenta i dag, men jeg er redd det kanskje ikke vil vare dersom dette fortsetter. Og der er faren ansvarlig så klart. Hvis han respekterer min grense her, min "intimsone", og koser med henne i en annen seng, kan jeg ha et naturlig og uanstrengt forhold til jenta, et forhold som ikke blir pådyttet meg.

Dette har forekommet ganske hyppig. Midt i uka og annenhver helg når vi har henne (og brødrene hennes) hos oss.

Da mine barn var små, fikk de komme opp i sengen min så mye de ville, så det er ikke det at jeg ikke liker å kose med barn i sengen! Jeg ble skilt da de var 2 og et halvt år og 1 år gamle, så utover et par forhold, var jeg for det meste alene med dem. Men jeg hadde ikke dem (mine egne barn) i sengen når jeg hadde kjæreste heller. Derfor valgte jeg denne tematittelen.

Jeg ville ikke "dyttet" mine barn på andre heller, sånn uten videre. Og i alle fall ikke dersom min partner ga uttrykk for at han ikke likte det. Slik jeg nå altså gjør overfor min partner.

Jeg synes du virker lite voksen som mener du blir pådyttet andres barn. Det er faktisk du som har trengt deg mellom far og barn.

[Gjest Ikke signert]

Tusen takk!

Håper vi finner ut av det, ja. c",)

Du svarer bare de som støtter deg? Viser vel hvor (meget) spesiell og passelig egoistisk du er.

Nei, håper jenta får lov til å vokse opp uten deg som stemor.

[Klara Q]

Jeg synes du virker lite voksen som mener du blir pådyttet andres barn. Det er faktisk du som har trengt deg mellom far og barn.

Brutalt, men sant.

[Gjest egotripp !]

Du svarer bare de som støtter deg? Viser vel hvor (meget) spesiell og passelig egoistisk du er.

Nei, håper jenta får lov til å vokse opp uten deg som stemor.

*signerer*

[Engel1365380384]

På sett og vis skjønner jeg deg selv om det ikke er enkelt å lese for en som har barn med en stemor.

Du skriver:

"Soveromet vårt, og ikke minst sengen vår, er "hellig" for meg i den forstand at det er her vi er på vårt mest intime med hverandre. Det er det eneste stedet vi to deler hvor ingen andre hører hjemme. Og følgelig føles det som en invadering på det dypeste inni meg når han ikke lar oss ha dette stedet bare for oss selv. "

Slik er det hos mine barns pappa også, soverommet er forbudt område. Det betyr at når barn våkner om natta og er syk eller redd etter mareritt må de klare seg selv fordi fars soverom er lukket og låst. Dette har gjort at barna er blitt mindre trygg når de er hos far, de har ingen trøst lenger, og vil helst bli hjemme hos mamma.

Man må gjerne snakke om dulling med barn og å skjemme bort barn, men vi må ikke glemme at barn trenger omsorg og trøst.

Jeg har ofte ønsket at det ikke var lov å bli stemor eller stefar sånn helt uten videre, mange barn får sår på sjelen av partnere som er sjalu på barna.

Hei!

Jeg leser alle innleggene og tar til meg det som blir skrevet, enten det er positivt eller negativt. (Bare så det er sagt)

Men jeg opplever at store deler av kritikken mot mine følelser går på dette med å ha barn i sengen generelt - ikke STEbarn i sengen. Altså barn som kun den ene parten av et forhold har et naturlig, biologisk og (ikke minst) uselvisk forhold til. Jeg føler nøuaktig det samme for mine biologiske barn, men jeg mener det er forskjell på egne og andres. Jeg føler ikke det samme for denne jenta (selv om hun er aldri så søt og god på alle måter), og man kan ikke tvinge følelser.

Samtidig er jeg helt enig i at hennes besøk hos oss skal være nære og fine. Hun skal oppleve trygghet og ikke avvisning. Når faren og jenta går til jentas seng på natten, blir hun jo møtt på sine behov. Jeg synes det er en selvfølge at hun skal kunne ha tilgang til sin far - selv midt på natten.

Men vi kan jo godt se på noe av det "negative" som er blitt skrevet her også. F.eks dette at fordi jenta kom først så må jeg finne meg i "2. plass". Vi har begge barn fra før, så der stiller vi på likelinje, men våre forhold som foreldre til våre barn og som kjærester overfor hverandre er to forskjellige ting. Men enda viktigere er at det ikke handler om hvem som kom først og heller ikke den slags rangering! Det handler om tre individuelle forhold som smeltes sammen til (ideelt sett) et harmonisk hele:

A) Barnets forhold til faren og vise versa.

Mitt forhold til min samboer og vise versa.

C) Mitt forhold til barnet og vise versa.

Kanskje er jeg sær, det er helt greit. Men jeg synes det må kunne gå an å smelte disse forholdene fint sammen på dagtid, og så skille dem på natten så lenge barnets behov blir dekket og så lenge jeg føler såpass motvilje som jeg gjør mot å ha henne i vår felles seng.

[MsSophie]

Hei!

Jeg leser alle innleggene og tar til meg det som blir skrevet, enten det er positivt eller negativt. (Bare så det er sagt)

Men jeg opplever at store deler av kritikken mot mine følelser går på dette med å ha barn i sengen generelt - ikke STEbarn i sengen. Altså barn som kun den ene parten av et forhold har et naturlig, biologisk og (ikke minst) uselvisk forhold til. Jeg føler nøuaktig det samme for mine biologiske barn, men jeg mener det er forskjell på egne og andres. Jeg føler ikke det samme for denne jenta (selv om hun er aldri så søt og god på alle måter), og man kan ikke tvinge følelser.

Samtidig er jeg helt enig i at hennes besøk hos oss skal være nære og fine. Hun skal oppleve trygghet og ikke avvisning. Når faren og jenta går til jentas seng på natten, blir hun jo møtt på sine behov. Jeg synes det er en selvfølge at hun skal kunne ha tilgang til sin far - selv midt på natten.

Men vi kan jo godt se på noe av det "negative" som er blitt skrevet her også. F.eks dette at fordi jenta kom først så må jeg finne meg i "2. plass". Vi har begge barn fra før, så der stiller vi på likelinje, men våre forhold som foreldre til våre barn og som kjærester overfor hverandre er to forskjellige ting. Men enda viktigere er at det ikke handler om hvem som kom først og heller ikke den slags rangering! Det handler om tre individuelle forhold som smeltes sammen til (ideelt sett) et harmonisk hele:

A) Barnets forhold til faren og vise versa.

Mitt forhold til min samboer og vise versa.

C) Mitt forhold til barnet og vise versa.

Kanskje er jeg sær, det er helt greit. Men jeg synes det må kunne gå an å smelte disse forholdene fint sammen på dagtid, og så skille dem på natten så lenge barnets behov blir dekket og så lenge jeg føler såpass motvilje som jeg gjør mot å ha henne i vår felles seng.

Du skriver tilsynelatende både reflektert og saklig. Men likevel så lyser det en egoistisk meg-meg-meg holdning gjennom i alle innleggene dine.

[Gjest Cezalion]

Du skriver tilsynelatende både reflektert og saklig. Men likevel så lyser det en egoistisk meg-meg-meg holdning gjennom i alle innleggene dine.

Enig.

[Gjest Settlers]

Hei!

Jeg leser alle innleggene og tar til meg det som blir skrevet, enten det er positivt eller negativt. (Bare så det er sagt)

Men jeg opplever at store deler av kritikken mot mine følelser går på dette med å ha barn i sengen generelt - ikke STEbarn i sengen. Altså barn som kun den ene parten av et forhold har et naturlig, biologisk og (ikke minst) uselvisk forhold til. Jeg føler nøuaktig det samme for mine biologiske barn, men jeg mener det er forskjell på egne og andres. Jeg føler ikke det samme for denne jenta (selv om hun er aldri så søt og god på alle måter), og man kan ikke tvinge følelser.

Samtidig er jeg helt enig i at hennes besøk hos oss skal være nære og fine. Hun skal oppleve trygghet og ikke avvisning. Når faren og jenta går til jentas seng på natten, blir hun jo møtt på sine behov. Jeg synes det er en selvfølge at hun skal kunne ha tilgang til sin far - selv midt på natten.

Men vi kan jo godt se på noe av det "negative" som er blitt skrevet her også. F.eks dette at fordi jenta kom først så må jeg finne meg i "2. plass". Vi har begge barn fra før, så der stiller vi på likelinje, men våre forhold som foreldre til våre barn og som kjærester overfor hverandre er to forskjellige ting. Men enda viktigere er at det ikke handler om hvem som kom først og heller ikke den slags rangering! Det handler om tre individuelle forhold som smeltes sammen til (ideelt sett) et harmonisk hele:

A) Barnets forhold til faren og vise versa.

Mitt forhold til min samboer og vise versa.

C) Mitt forhold til barnet og vise versa.

Kanskje er jeg sær, det er helt greit. Men jeg synes det må kunne gå an å smelte disse forholdene fint sammen på dagtid, og så skille dem på natten så lenge barnets behov blir dekket og så lenge jeg føler såpass motvilje som jeg gjør mot å ha henne i vår felles seng.

Du er skikkelig sær, og skikkelig egoistisk!

[Anaïs]

Du er skikkelig sær, og skikkelig egoistisk!

Er du veldig sint i dag?

[Gjest mye tragisk her.]

det virker som folk flest ikke har forstått hva dette dreier seg om. Jeg har ikke noe å bidra med, men lar heller være å si noe om det.

[Gjest Settlers]

Er du veldig sint i dag?

Øh?

[morsan]

det virker som folk flest ikke har forstått hva dette dreier seg om. Jeg har ikke noe å bidra med, men lar heller være å si noe om det.

"Jeg har ikke noe å bidra med, men lar heller være å si noe om det. "

Så synd!! Da går vi altså glipp av å få høre mer om det du ikke har å bidra med?

[Isle o'view]

"så oppstår situasjoner man skal være iskald for å kontrollere."

Hva mener du egentlig med det?

Til Mrs.Wallace. Ikke noe mer enn at en 10- 11 årig jentunge bør skånes for å oppdage en "tilstand" hos en mann som kan være vanskelig å skjule. Men jeg tror jeg vet hva du tenker på.

[Gjest mye tragisk her.]

"Jeg har ikke noe å bidra med, men lar heller være å si noe om det. "

Så synd!! Da går vi altså glipp av å få høre mer om det du ikke har å bidra med?

det kan jeg tenke meg at du synes, venter vel i spenning nå. Hva folk har gjort og ikke gjort med sine biologiske barn, vedgår jo ikke saken mener jeg. Du kan ha et godt forhold til barn og gi de trygghet og kjærlighet uten at de må være i senga. Man behøver jo ikke være en selvsentrert egoist for å ikke ønske andres barn opp i senga. At hun tydeligvis ikke skulle ha noe hun skulle ha sagt fordi hun kom sist inn i livet til faren, er helt usakelig.

[Klara Q]

"Jeg har ikke noe å bidra med, men lar heller være å si noe om det. "

Så synd!! Da går vi altså glipp av å få høre mer om det du ikke har å bidra med?

*knegg*

[Klara Q]

Til Mrs.Wallace. Ikke noe mer enn at en 10- 11 årig jentunge bør skånes for å oppdage en "tilstand" hos en mann som kan være vanskelig å skjule. Men jeg tror jeg vet hva du tenker på.

Uffda. Hadde jeg vært mann og fått ereksjon av partnerens 10-11 år gamle datter, hadde jeg blitt veldig lei meg - i dobbel forstand.