Stebarn i ektesengen?

[Gemini]

Uffda. Hadde jeg vært mann og fått ereksjon av partnerens 10-11 år gamle datter, hadde jeg blitt veldig lei meg - i dobbel forstand.

Det er vel såpass instinktivt, langt utenfor vår kontroll når slikt skjer, på samme måte som at en del kvinner kan føle vellyst når hun ammer sitt barn. Ikke fordi hun på noen som helst måte tenner på barnet sitt, men fordi kroppen og instinktene tilsier at stimulering av brystvortene er deilig. Jeg har ikke barn selv, men har i alle fall lest at dette forekommer. Selv om det selvsagt er svært skambelagt.

[Klara Q]

Det er vel såpass instinktivt, langt utenfor vår kontroll når slikt skjer, på samme måte som at en del kvinner kan føle vellyst når hun ammer sitt barn. Ikke fordi hun på noen som helst måte tenner på barnet sitt, men fordi kroppen og instinktene tilsier at stimulering av brystvortene er deilig. Jeg har ikke barn selv, men har i alle fall lest at dette forekommer. Selv om det selvsagt er svært skambelagt.

Greit nok, men jeg hadde likevel blitt lei meg.

Jeg reagerer også på det han sier:

"Og det var jo ikke primært bare sin mor hun krøp under dyna til. Nei hun var like opptatt av min "nærhet",( kanskje fordi hun aldri hadde sett sin far )og at det var "spennende"med en mann å ligge inntil.I slike situasjoner kunne hun bli for nærgående, og når man som mann ligger der naken og får en ungpike tett inntil kroppen..." etc

Ok - han sier at ungjenta syntes det var spennende med en mann å ligge inntil? Var dette noe hun fortalte ham, eller velger han å tro det? Og unasett - burde han latt en ungjente ligge ved siden av hans nakne kropp i det hele tatt? Og særlig hvis han trodde hun syntes det var spennende? For ikke å snakke om hvis hun ble "for nærgående"?

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å takle en sånn situajson, men det er de voksne som må vise dømmekraft her, og sette grensene.

[Gemini]

Greit nok, men jeg hadde likevel blitt lei meg.

Jeg reagerer også på det han sier:

"Og det var jo ikke primært bare sin mor hun krøp under dyna til. Nei hun var like opptatt av min "nærhet",( kanskje fordi hun aldri hadde sett sin far )og at det var "spennende"med en mann å ligge inntil.I slike situasjoner kunne hun bli for nærgående, og når man som mann ligger der naken og får en ungpike tett inntil kroppen..." etc

Ok - han sier at ungjenta syntes det var spennende med en mann å ligge inntil? Var dette noe hun fortalte ham, eller velger han å tro det? Og unasett - burde han latt en ungjente ligge ved siden av hans nakne kropp i det hele tatt? Og særlig hvis han trodde hun syntes det var spennende? For ikke å snakke om hvis hun ble "for nærgående"?

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å takle en sånn situajson, men det er de voksne som må vise dømmekraft her, og sette grensene.

Selvsagt! Det er det ingen tvil om.

[Engel1365380384]

Du skriver tilsynelatende både reflektert og saklig. Men likevel så lyser det en egoistisk meg-meg-meg holdning gjennom i alle innleggene dine.

Meg-meg-meg holdning? Synes den var litt drøy. Har skrevet inn til dette forumet nettopp for å belyse dette temaet fra mange vinkler og ulike ståsteder. Det gjør vel neppe en person som bare tenker på seg selv??

Jeg sliter med dette nettopp fordi jeg ikke ønsker å fremstå som avvisende overfor min samboers datter, samtidig som jeg ikke vil bli "selvutslettet" heller. Og med "selvutslettet" mener jeg her at jeg ikke vil la mine indre grenser bli invadert uten protest. (I mitt ekteskap ble jeg veldig dominert - så har dere litt bakgrunnsinformasjon.)

Og til "Settlers": Har du stebarn? I 6-7 års alder eller yngre? Hvis ikke, kan du gjerne ha dine meninger, for all del. Men du har ingen forutsetning for å kunne sette deg inn i min situasjon. Så da kan jeg godt være egoistisk i dine øyne, men ikke nødvendigvis objektivt sett.

Jeg er glad og veldig takknemlig for alle innleggene, men føler vi må konkludere med at der ikke er noen fasit her. Hvis min samboer og jeg skal fortsette å være sammen, må vi prøve å møte hverandres behov så godt vi kan. Og vi må møte barna, både hans og mine, der de er, så godt vi kan.

Til de av dere som støtter meg i denne saken vil jeg bare si TUSEN TAKK! Det betyr veldig mye for meg at noen andre kan se dette fra mitt ståsted og ikke dømmer meg. Jeg setter veldig pris på forståelsen deres!

[Juneau]

Meg-meg-meg holdning? Synes den var litt drøy. Har skrevet inn til dette forumet nettopp for å belyse dette temaet fra mange vinkler og ulike ståsteder. Det gjør vel neppe en person som bare tenker på seg selv??

Jeg sliter med dette nettopp fordi jeg ikke ønsker å fremstå som avvisende overfor min samboers datter, samtidig som jeg ikke vil bli "selvutslettet" heller. Og med "selvutslettet" mener jeg her at jeg ikke vil la mine indre grenser bli invadert uten protest. (I mitt ekteskap ble jeg veldig dominert - så har dere litt bakgrunnsinformasjon.)

Og til "Settlers": Har du stebarn? I 6-7 års alder eller yngre? Hvis ikke, kan du gjerne ha dine meninger, for all del. Men du har ingen forutsetning for å kunne sette deg inn i min situasjon. Så da kan jeg godt være egoistisk i dine øyne, men ikke nødvendigvis objektivt sett.

Jeg er glad og veldig takknemlig for alle innleggene, men føler vi må konkludere med at der ikke er noen fasit her. Hvis min samboer og jeg skal fortsette å være sammen, må vi prøve å møte hverandres behov så godt vi kan. Og vi må møte barna, både hans og mine, der de er, så godt vi kan.

Til de av dere som støtter meg i denne saken vil jeg bare si TUSEN TAKK! Det betyr veldig mye for meg at noen andre kan se dette fra mitt ståsted og ikke dømmer meg. Jeg setter veldig pris på forståelsen deres!

Jeg skjønner også ditt ståsted veldig godt!

Jeg har to tenåringssønner, og mann som ikke er biologisk far til mine barn. Det ville vært uaktuelt å ha de i sengen sammen med oss da de var små.

[Gjest termer]

Meg-meg-meg holdning? Synes den var litt drøy. Har skrevet inn til dette forumet nettopp for å belyse dette temaet fra mange vinkler og ulike ståsteder. Det gjør vel neppe en person som bare tenker på seg selv??

Jeg sliter med dette nettopp fordi jeg ikke ønsker å fremstå som avvisende overfor min samboers datter, samtidig som jeg ikke vil bli "selvutslettet" heller. Og med "selvutslettet" mener jeg her at jeg ikke vil la mine indre grenser bli invadert uten protest. (I mitt ekteskap ble jeg veldig dominert - så har dere litt bakgrunnsinformasjon.)

Og til "Settlers": Har du stebarn? I 6-7 års alder eller yngre? Hvis ikke, kan du gjerne ha dine meninger, for all del. Men du har ingen forutsetning for å kunne sette deg inn i min situasjon. Så da kan jeg godt være egoistisk i dine øyne, men ikke nødvendigvis objektivt sett.

Jeg er glad og veldig takknemlig for alle innleggene, men føler vi må konkludere med at der ikke er noen fasit her. Hvis min samboer og jeg skal fortsette å være sammen, må vi prøve å møte hverandres behov så godt vi kan. Og vi må møte barna, både hans og mine, der de er, så godt vi kan.

Til de av dere som støtter meg i denne saken vil jeg bare si TUSEN TAKK! Det betyr veldig mye for meg at noen andre kan se dette fra mitt ståsted og ikke dømmer meg. Jeg setter veldig pris på forståelsen deres!

Jeg tror det er en del overbeskyttende bitre mammaer her inne som har blitt dumpa, og nå vet at barna deres lever med stemødre hos pappa.

De er vel da redd at ikke barnet deres, verdens mest dyrebare skatt, skal få ALL oppmerksomhet HELE tiden og at ikke ALT i verden skal dreie seg rundt skatten deres når barnet er hos pappa. Deesuten blir det en sjans til å få rakket ned på hun nye som har tatt over hennes liv og mann.

Jeg forstår veldig godt at det for deg ikke føles rett å få privatlivet invadert av noen som for deg er et nokså fremmed menneske, noen annens barn.

Dette burde jo din mann ha forståelse for, og finne andre løsninger for å trøste barnet om det må ha trøst. Ikke nødvendig å ligge i fars send for det vel?

[Gjest termer]

"Eller at du evt legger deg i en annen seng når barna er på besøk."

Ja, heller det. La det nå ikke bli ungene som må lide!

Hvorfor er ungen så mye viktigere enn henne? Burde man ikke kunne ta hensyn til hennes følelser også? Godt mulig ungen ikke "trenger" å ligge i senga, hvorfor da la det gå ut over den nye kona?

Det viser jo hvor lite hun betyr for ham da om ungene skal gå foran på alle områder. Da er HAN egoisten her. Hadde han ikke tatt hensyn til henne om hun var mammen heller? Jo, det tror jeg faktisk...

[Gjest termer]

"Jeg ville ikke "dyttet" mine barn på andre heller, sånn uten videre. Og i alle fall ikke dersom min partner ga uttrykk for at han ikke likte det. Slik jeg nå altså gjør overfor min partner."

? Man setter vel sine barn først i rekken?! Hvis partner føler ubehag over den andres barn, er det på tide å bryte.

Jeg husker da stesønnen min pleide å komme oppi sengen fordi han hadde mareritt. Klart det er ergerlig, mht plassmangel, men det falt meg aldri inn å føle meg krenket - eller å nekte ham å komme inn til oss!

Men å ha barn i sengen nattestid er en uting, - det blir jo trangt som fy!

Hvorfor er en person viktigere enn en annen? Hvorfor skal man ikke ta hensyn til henne? Fordi hun er voksen? Unger greier seg utmerket uten å ligge i senga med foreldrene, antagelivis bedre.

[Klara Q]

Hvorfor er ungen så mye viktigere enn henne? Burde man ikke kunne ta hensyn til hennes følelser også? Godt mulig ungen ikke "trenger" å ligge i senga, hvorfor da la det gå ut over den nye kona?

Det viser jo hvor lite hun betyr for ham da om ungene skal gå foran på alle områder. Da er HAN egoisten her. Hadde han ikke tatt hensyn til henne om hun var mammen heller? Jo, det tror jeg faktisk...

Hæ? Det er klart at ungene kommer først - de kommer før både biologiske foreldre, steforeldre, tanter, onkler og fanden og oldemora hans.

[Klara Q]

Hvorfor er en person viktigere enn en annen? Hvorfor skal man ikke ta hensyn til henne? Fordi hun er voksen? Unger greier seg utmerket uten å ligge i senga med foreldrene, antagelivis bedre.

Fikk du veldig lite kjærlighet da du var barn?

[favn]

Hei!

Jeg leser alle innleggene og tar til meg det som blir skrevet, enten det er positivt eller negativt. (Bare så det er sagt)

Men jeg opplever at store deler av kritikken mot mine følelser går på dette med å ha barn i sengen generelt - ikke STEbarn i sengen. Altså barn som kun den ene parten av et forhold har et naturlig, biologisk og (ikke minst) uselvisk forhold til. Jeg føler nøuaktig det samme for mine biologiske barn, men jeg mener det er forskjell på egne og andres. Jeg føler ikke det samme for denne jenta (selv om hun er aldri så søt og god på alle måter), og man kan ikke tvinge følelser.

Samtidig er jeg helt enig i at hennes besøk hos oss skal være nære og fine. Hun skal oppleve trygghet og ikke avvisning. Når faren og jenta går til jentas seng på natten, blir hun jo møtt på sine behov. Jeg synes det er en selvfølge at hun skal kunne ha tilgang til sin far - selv midt på natten.

Men vi kan jo godt se på noe av det "negative" som er blitt skrevet her også. F.eks dette at fordi jenta kom først så må jeg finne meg i "2. plass". Vi har begge barn fra før, så der stiller vi på likelinje, men våre forhold som foreldre til våre barn og som kjærester overfor hverandre er to forskjellige ting. Men enda viktigere er at det ikke handler om hvem som kom først og heller ikke den slags rangering! Det handler om tre individuelle forhold som smeltes sammen til (ideelt sett) et harmonisk hele:

A) Barnets forhold til faren og vise versa.

Mitt forhold til min samboer og vise versa.

C) Mitt forhold til barnet og vise versa.

Kanskje er jeg sær, det er helt greit. Men jeg synes det må kunne gå an å smelte disse forholdene fint sammen på dagtid, og så skille dem på natten så lenge barnets behov blir dekket og så lenge jeg føler såpass motvilje som jeg gjør mot å ha henne i vår felles seng.

Hvordan er det MULIG å blåse opp noe så bitteknøttelite til slike proposjoner?

Jøje meg, hva gjør du når det virkelig brenner?

[Juneau]

Hæ? Det er klart at ungene kommer først - de kommer før både biologiske foreldre, steforeldre, tanter, onkler og fanden og oldemora hans.

Tja... jeg synes faktisk ikke unger kommer FØR biologiske foreldre og steforeldre i ENHVER sammenheng...

[Gjest Også stemor]

Jeg tror det er en del overbeskyttende bitre mammaer her inne som har blitt dumpa, og nå vet at barna deres lever med stemødre hos pappa.

De er vel da redd at ikke barnet deres, verdens mest dyrebare skatt, skal få ALL oppmerksomhet HELE tiden og at ikke ALT i verden skal dreie seg rundt skatten deres når barnet er hos pappa. Deesuten blir det en sjans til å få rakket ned på hun nye som har tatt over hennes liv og mann.

Jeg forstår veldig godt at det for deg ikke føles rett å få privatlivet invadert av noen som for deg er et nokså fremmed menneske, noen annens barn.

Dette burde jo din mann ha forståelse for, og finne andre løsninger for å trøste barnet om det må ha trøst. Ikke nødvendig å ligge i fars send for det vel?

Jeg er faktisk ikke noen bitter alenemor med en ex som har ny dame. Jeg er faktisk stemor selv.

Samboeren min har to barn fra før som er jevlig hos oss. Barna er 5 og 8 år gamle. Den eldste kommer aldri inn til oss, men 5-åringen gjør det innimellom. Av og til på natten, av og til på morgenen. Selvsagt hadde dette føltes annerledes om dette var vårt felles barn. Jeg har ikke samme nærheten til barna som faren har.

Men det kunne ALDRI falt meg inn å nekte faren dette. Kunne ikke falt meg inn å ta det opp med ham engang. Jeg ser helt klart at dette er godt og trygt for barnet, og det går foran det at jeg føler det litt 'ubehagelig'.

Når barnet kommer inn til oss om natten, er h*n stille og vekker oss ikke engang. På morgenen ligger jeg litt sammen med dem, før jeg står opp og lar de ligge litt alene. Det er tross alt JEG som har kommet inn i deres liv. De har hatt denne 'rutinen' lenge før jeg kom inn i bildet, og barnets følelser og trygghet kommer selvsagt først.

[Klara Q]

Tja... jeg synes faktisk ikke unger kommer FØR biologiske foreldre og steforeldre i ENHVER sammenheng...

Jo - men det innebærer ikke dermed at de alltid skal få viljen sin eller skjermes mot alt ubehag i denne verden.

Det jeg mente var at man setter barnas ve og vel foran alle andre - og det inkluderer selvsagt at man setter grenser også.

[Gjest termer]

Hæ? Det er klart at ungene kommer først - de kommer før både biologiske foreldre, steforeldre, tanter, onkler og fanden og oldemora hans.

Hvis det virkelig er et stort problem ja, men ikke i noe som dette. Man kommer neppe langt i livet hvis man ikke skal kunne ta hensyn til andre enn ungene sine.

[Gjest termer]

Fikk du veldig lite kjærlighet da du var barn?

Nei, hvordan det? Jeg lå heller ikke i senga med mor og far annet enn når jeg hadde spysyken da, for da måtte de holde hodet mitt over bøtta. Ville heller ikke ligge i senga deres noe mer, hadde ikke noe behov for det. De kom jo til meg om det skulle være noe.

Søstern lå endel i senga med dem, hun hadde mye marertitt. Resultatet er at hun nå er usedvanlig lite selvstendig, og er nærmest avhengig av mor og far enda i en alder av 27...

Jeg tror unger har best av å ligge i egen seng, trøst og kos kan man få i bøtter og spann utenfor dobbeltsenga!

[Klara Q]

Hvis det virkelig er et stort problem ja, men ikke i noe som dette. Man kommer neppe langt i livet hvis man ikke skal kunne ta hensyn til andre enn ungene sine.

Så syke/redde unger skal ikke ha tilgang til forelderen sin midt på mørkeste natten?

Herregud...

[angelica2]

Jeg er faktisk ikke noen bitter alenemor med en ex som har ny dame. Jeg er faktisk stemor selv.

Samboeren min har to barn fra før som er jevlig hos oss. Barna er 5 og 8 år gamle. Den eldste kommer aldri inn til oss, men 5-åringen gjør det innimellom. Av og til på natten, av og til på morgenen. Selvsagt hadde dette føltes annerledes om dette var vårt felles barn. Jeg har ikke samme nærheten til barna som faren har.

Men det kunne ALDRI falt meg inn å nekte faren dette. Kunne ikke falt meg inn å ta det opp med ham engang. Jeg ser helt klart at dette er godt og trygt for barnet, og det går foran det at jeg føler det litt 'ubehagelig'.

Når barnet kommer inn til oss om natten, er h*n stille og vekker oss ikke engang. På morgenen ligger jeg litt sammen med dem, før jeg står opp og lar de ligge litt alene. Det er tross alt JEG som har kommet inn i deres liv. De har hatt denne 'rutinen' lenge før jeg kom inn i bildet, og barnets følelser og trygghet kommer selvsagt først.

Den skriver jeg under på også! Er både stemor og har selv barn fra tidligere forhold.

For meg er det helt ok at barna kommer inn - om det er om natten eller på morgenen. Skulle bare mangle, synes jeg.

Må tillegge at dette ikke skjer hver natt, men hver morgen, kommer de gjerne luskende for å ligge å kose seg litt før vi står opp.

[Klara Q]

Nei, hvordan det? Jeg lå heller ikke i senga med mor og far annet enn når jeg hadde spysyken da, for da måtte de holde hodet mitt over bøtta. Ville heller ikke ligge i senga deres noe mer, hadde ikke noe behov for det. De kom jo til meg om det skulle være noe.

Søstern lå endel i senga med dem, hun hadde mye marertitt. Resultatet er at hun nå er usedvanlig lite selvstendig, og er nærmest avhengig av mor og far enda i en alder av 27...

Jeg tror unger har best av å ligge i egen seng, trøst og kos kan man få i bøtter og spann utenfor dobbeltsenga!

Det at du tror det, betyr ikke at det er sånn. Jeg tror barn har godt av å få den tryggheten de gir uttrykk for at de har behov for. Og dermed tenker i alle fall ikke jeg å nekte barn omsorg for å muligens oppnå et mer selvstendig barn..! Når det er sagt, er jenta mi den mest selvstendige 7-åringen jeg vet om - og hun har jaggu, i perioder, sovet og kost mye i sengen til mor og stefar!

Jeg synes heller ikke at barn skal sove i foreldrenes seng hver natt, hele natten. Men dersom det har mareritt/er syk, må det være rom for dem. Og en og annen tidlig morgen, må det få lov å komme inn og få kos.

[Gjest midia]

Har du store barn selv?

Tenk deg det at dette var din datter fra tidligere forhold og at din nye samboer hardnakket hadde nektet din datter å få komme opp i sengen deres.

Hadde du godtatt det?

Jeg skjønner deg godt at dette er vanskelig og jeg vet ærlig talt ikke om jeg i det hele tatt hadde taklet å få ny mann med barn fra før selv.

Du får trøste deg med at barnet er såpass gammelt nå at hun sannsynligvis vil slutte å komme opp i senga deres om et par år.

Lykke til videre!