Stebarn i ektesengen?

[Gjest Settlers]

Meg-meg-meg holdning? Synes den var litt drøy. Har skrevet inn til dette forumet nettopp for å belyse dette temaet fra mange vinkler og ulike ståsteder. Det gjør vel neppe en person som bare tenker på seg selv??

Jeg sliter med dette nettopp fordi jeg ikke ønsker å fremstå som avvisende overfor min samboers datter, samtidig som jeg ikke vil bli "selvutslettet" heller. Og med "selvutslettet" mener jeg her at jeg ikke vil la mine indre grenser bli invadert uten protest. (I mitt ekteskap ble jeg veldig dominert - så har dere litt bakgrunnsinformasjon.)

Og til "Settlers": Har du stebarn? I 6-7 års alder eller yngre? Hvis ikke, kan du gjerne ha dine meninger, for all del. Men du har ingen forutsetning for å kunne sette deg inn i min situasjon. Så da kan jeg godt være egoistisk i dine øyne, men ikke nødvendigvis objektivt sett.

Jeg er glad og veldig takknemlig for alle innleggene, men føler vi må konkludere med at der ikke er noen fasit her. Hvis min samboer og jeg skal fortsette å være sammen, må vi prøve å møte hverandres behov så godt vi kan. Og vi må møte barna, både hans og mine, der de er, så godt vi kan.

Til de av dere som støtter meg i denne saken vil jeg bare si TUSEN TAKK! Det betyr veldig mye for meg at noen andre kan se dette fra mitt ståsted og ikke dømmer meg. Jeg setter veldig pris på forståelsen deres!

"Og til "Settlers": Har du stebarn?"

Ja.

"I 6-7 års alder eller yngre?"

Nei.

"Hvis ikke, kan du gjerne ha dine meninger, for all del. Men du har ingen forutsetning for å kunne sette deg inn i min situasjon."

Jeg har forutsetninger for å sette meg inn i hvordan det er å være 6 år, og faren min har en ny kjæreste som ikke vil jeg skal få en kosestund sammen med han på morran. Jeg må ta med meg faren min inn på et annet rom. Hallo! Jeg synes det er superegoistisk av deg!

"Så da kan jeg godt være egoistisk i dine øyne,"

Ja, det er du, utrolig egoistisk.

Du burde kanskje hatt en kjæreste uten barn istedet. Greit nok at du føler det du gjør, men at du i det hele tatt får deg til å lage et så stort problem utav det er for meg ufattelig. Du skaper jo en følelse av at hun skal holdes utenfor fellesskapet.

Den lille jenta blir stor en dag - og da får du tilbake "deres private sone".

[Gjest Settlers]

Hvorfor er ungen så mye viktigere enn henne? Burde man ikke kunne ta hensyn til hennes følelser også? Godt mulig ungen ikke "trenger" å ligge i senga, hvorfor da la det gå ut over den nye kona?

Det viser jo hvor lite hun betyr for ham da om ungene skal gå foran på alle områder. Da er HAN egoisten her. Hadde han ikke tatt hensyn til henne om hun var mammen heller? Jo, det tror jeg faktisk...

"Hvorfor er ungen så mye viktigere enn henne?"

Fordi det er en unge. 6 år. Ikke voksen.

[MsSophie]

Meg-meg-meg holdning? Synes den var litt drøy. Har skrevet inn til dette forumet nettopp for å belyse dette temaet fra mange vinkler og ulike ståsteder. Det gjør vel neppe en person som bare tenker på seg selv??

Jeg sliter med dette nettopp fordi jeg ikke ønsker å fremstå som avvisende overfor min samboers datter, samtidig som jeg ikke vil bli "selvutslettet" heller. Og med "selvutslettet" mener jeg her at jeg ikke vil la mine indre grenser bli invadert uten protest. (I mitt ekteskap ble jeg veldig dominert - så har dere litt bakgrunnsinformasjon.)

Og til "Settlers": Har du stebarn? I 6-7 års alder eller yngre? Hvis ikke, kan du gjerne ha dine meninger, for all del. Men du har ingen forutsetning for å kunne sette deg inn i min situasjon. Så da kan jeg godt være egoistisk i dine øyne, men ikke nødvendigvis objektivt sett.

Jeg er glad og veldig takknemlig for alle innleggene, men føler vi må konkludere med at der ikke er noen fasit her. Hvis min samboer og jeg skal fortsette å være sammen, må vi prøve å møte hverandres behov så godt vi kan. Og vi må møte barna, både hans og mine, der de er, så godt vi kan.

Til de av dere som støtter meg i denne saken vil jeg bare si TUSEN TAKK! Det betyr veldig mye for meg at noen andre kan se dette fra mitt ståsted og ikke dømmer meg. Jeg setter veldig pris på forståelsen deres!

At du velger å belyse dette her på Dol kan jeg ikke annet enn å tolke dithen at du faktisk selv stiller spørsmål mht hvor riktig dine følelser er ovenfor dette problemet. Nå har de fleste i denne tråden påpekt at dette faktisk er noe du bare må tåle når du har valgt en mann med små barn fra før.

Og hvis ditt eneste problem mht denne jenta er at hun kryper opp i senga for å kose seg med pappa innimellom, og du må jenke deg på dette punktet - så kan jeg ikke for mitt bare liv forstå hvordan du kan kalle dette selvutslettende.

[mumitrollet]

Snu på hele problemstillingen: Hvem er "inntrengeren" i hvem sitt liv? Du eller henne? Tiden da jenta ikke vil kose med pappa kommer veldig snart, og inntil videre bør du skygge banen.

[mumitrollet]

Hei!

Jeg leser alle innleggene og tar til meg det som blir skrevet, enten det er positivt eller negativt. (Bare så det er sagt)

Men jeg opplever at store deler av kritikken mot mine følelser går på dette med å ha barn i sengen generelt - ikke STEbarn i sengen. Altså barn som kun den ene parten av et forhold har et naturlig, biologisk og (ikke minst) uselvisk forhold til. Jeg føler nøuaktig det samme for mine biologiske barn, men jeg mener det er forskjell på egne og andres. Jeg føler ikke det samme for denne jenta (selv om hun er aldri så søt og god på alle måter), og man kan ikke tvinge følelser.

Samtidig er jeg helt enig i at hennes besøk hos oss skal være nære og fine. Hun skal oppleve trygghet og ikke avvisning. Når faren og jenta går til jentas seng på natten, blir hun jo møtt på sine behov. Jeg synes det er en selvfølge at hun skal kunne ha tilgang til sin far - selv midt på natten.

Men vi kan jo godt se på noe av det "negative" som er blitt skrevet her også. F.eks dette at fordi jenta kom først så må jeg finne meg i "2. plass". Vi har begge barn fra før, så der stiller vi på likelinje, men våre forhold som foreldre til våre barn og som kjærester overfor hverandre er to forskjellige ting. Men enda viktigere er at det ikke handler om hvem som kom først og heller ikke den slags rangering! Det handler om tre individuelle forhold som smeltes sammen til (ideelt sett) et harmonisk hele:

A) Barnets forhold til faren og vise versa.

Mitt forhold til min samboer og vise versa.

C) Mitt forhold til barnet og vise versa.

Kanskje er jeg sær, det er helt greit. Men jeg synes det må kunne gå an å smelte disse forholdene fint sammen på dagtid, og så skille dem på natten så lenge barnets behov blir dekket og så lenge jeg føler såpass motvilje som jeg gjør mot å ha henne i vår felles seng.

Et viktig poeng: Du og din samboer voksne, dine barn er tenåringer. dette er snakk om en 6-åring! Selvfølgelig må et så lite barn få lov til å kose med pappa når og hvor hun vil. Hva mener du han skal forklare barnet, hvorfor hun ikke kan få lov? Vanskelig å forklare uten å sette deg i et dårlig lys...

Denne perioden er snart over. Inntill videre foreslår jeg at du står opp når barnet kommer.

[Gjest februar i dag]

Et viktig poeng: Du og din samboer voksne, dine barn er tenåringer. dette er snakk om en 6-åring! Selvfølgelig må et så lite barn få lov til å kose med pappa når og hvor hun vil. Hva mener du han skal forklare barnet, hvorfor hun ikke kan få lov? Vanskelig å forklare uten å sette deg i et dårlig lys...

Denne perioden er snart over. Inntill videre foreslår jeg at du står opp når barnet kommer.

Selvfølgelig skal et barn på seks diktere livet i huset og hun skal jo få alt hun vil da hun vil, det er jo selvsagt, hehe...

[Gjest *en annen mor*]

For å være helt ærlig, hadde min ex funnet seg ny dame ville jeg ha foretrukket at hun holdt seg unna når far og barn hadde samvær. Å tenke på at en annen dame er til stede når barnet skal kose om morgenen, er litt ekkelt. Litt invaderende, på en måte. Jeg antar barnet på 5,5 ville følt det samme, i hvert fall til og begynne med. Men, dette er noe både jeg og barnet må godta.

Men om den NYE dama hadde følt at det var BARNET som innvaderte, da hadde jeg steilt! Dvs, hun måtte hjertens gjerne føle det slik, men å gi uttrykk for det, eller få forståelse, synes jeg er langt over grensen. Du kan da ikke vente at en seksåring skal skjønne at "siden pappa har fått seg ny dame kan ikke du lengre kose i senga om morgenen".

Du hører selv at dette blir feil, gjør du ikke?

[mumitrollet]

Jo - men det innebærer ikke dermed at de alltid skal få viljen sin eller skjermes mot alt ubehag i denne verden.

Det jeg mente var at man setter barnas ve og vel foran alle andre - og det inkluderer selvsagt at man setter grenser også.

Hvem bør "få viljen sin" her, synes du?

[Gjest mye tragisk her.]

For å være helt ærlig, hadde min ex funnet seg ny dame ville jeg ha foretrukket at hun holdt seg unna når far og barn hadde samvær. Å tenke på at en annen dame er til stede når barnet skal kose om morgenen, er litt ekkelt. Litt invaderende, på en måte. Jeg antar barnet på 5,5 ville følt det samme, i hvert fall til og begynne med. Men, dette er noe både jeg og barnet må godta.

Men om den NYE dama hadde følt at det var BARNET som innvaderte, da hadde jeg steilt! Dvs, hun måtte hjertens gjerne føle det slik, men å gi uttrykk for det, eller få forståelse, synes jeg er langt over grensen. Du kan da ikke vente at en seksåring skal skjønne at "siden pappa har fått seg ny dame kan ikke du lengre kose i senga om morgenen".

Du hører selv at dette blir feil, gjør du ikke?

du mener at fars nye kone skal holde seg unna senga si, når barna er på besøk???? Ja,alt må jo kretse rundt barnet. gift deg ikke på nytt, det kan ta fokuset fra barnet. Barnet må være i fokus 24 timer i døgnet. Om du er en god mor eller far er helt avhengig av om du har barna i sengen din, men du må ligge der alene med de noe annet er ekkelt. ler og ler. herregud.

[Gjest Stakkars deg]

du mener at fars nye kone skal holde seg unna senga si, når barna er på besøk???? Ja,alt må jo kretse rundt barnet. gift deg ikke på nytt, det kan ta fokuset fra barnet. Barnet må være i fokus 24 timer i døgnet. Om du er en god mor eller far er helt avhengig av om du har barna i sengen din, men du må ligge der alene med de noe annet er ekkelt. ler og ler. herregud.

Det der er for dumt til å kommentere noe videre. God bedring!

[Gjest mye tragisk her.]

Det der er for dumt til å kommentere noe videre. God bedring!

jo takk. Jeg kommenterte bare en annen mor som mente det var ekkelt å vite at de lå en annen kvinne i senga, når far og barn skulle kose.

[Gjest Stakkars deg]

jo takk. Jeg kommenterte bare en annen mor som mente det var ekkelt å vite at de lå en annen kvinne i senga, når far og barn skulle kose.

Konsentrer deg om orgasmen din, du.

[Moraki]

For å være helt ærlig, hadde min ex funnet seg ny dame ville jeg ha foretrukket at hun holdt seg unna når far og barn hadde samvær. Å tenke på at en annen dame er til stede når barnet skal kose om morgenen, er litt ekkelt. Litt invaderende, på en måte. Jeg antar barnet på 5,5 ville følt det samme, i hvert fall til og begynne med. Men, dette er noe både jeg og barnet må godta.

Men om den NYE dama hadde følt at det var BARNET som innvaderte, da hadde jeg steilt! Dvs, hun måtte hjertens gjerne føle det slik, men å gi uttrykk for det, eller få forståelse, synes jeg er langt over grensen. Du kan da ikke vente at en seksåring skal skjønne at "siden pappa har fått seg ny dame kan ikke du lengre kose i senga om morgenen".

Du hører selv at dette blir feil, gjør du ikke?

Det er jo ikke det hun sier. Du må lese ordentlig før du svarer. Hun skriver at hun gjerne ser at de har denne kosetiden om morgenen, men ikke i _hennes_ seng. Hva er så galt med det? Hun sier videre at det er en annen seng de kan bruke.

[Moraki]

På sett og vis skjønner jeg deg selv om det ikke er enkelt å lese for en som har barn med en stemor.

Du skriver:

"Soveromet vårt, og ikke minst sengen vår, er "hellig" for meg i den forstand at det er her vi er på vårt mest intime med hverandre. Det er det eneste stedet vi to deler hvor ingen andre hører hjemme. Og følgelig føles det som en invadering på det dypeste inni meg når han ikke lar oss ha dette stedet bare for oss selv. "

Slik er det hos mine barns pappa også, soverommet er forbudt område. Det betyr at når barn våkner om natta og er syk eller redd etter mareritt må de klare seg selv fordi fars soverom er lukket og låst. Dette har gjort at barna er blitt mindre trygg når de er hos far, de har ingen trøst lenger, og vil helst bli hjemme hos mamma.

Man må gjerne snakke om dulling med barn og å skjemme bort barn, men vi må ikke glemme at barn trenger omsorg og trøst.

Jeg har ofte ønsket at det ikke var lov å bli stemor eller stefar sånn helt uten videre, mange barn får sår på sjelen av partnere som er sjalu på barna.

Det går an å lære barna til å banke på soveromsdøra dersom det er noe. At man ikke lar barna boltre seg i ektesenga, betyr ikke nødvendigvis at de er neglisjert for trøst og omsorg.

[Anaïs]

du mener at fars nye kone skal holde seg unna senga si, når barna er på besøk???? Ja,alt må jo kretse rundt barnet. gift deg ikke på nytt, det kan ta fokuset fra barnet. Barnet må være i fokus 24 timer i døgnet. Om du er en god mor eller far er helt avhengig av om du har barna i sengen din, men du må ligge der alene med de noe annet er ekkelt. ler og ler. herregud.

Nettopp; godt skrevet.

[Moraki]

Meg-meg-meg holdning? Synes den var litt drøy. Har skrevet inn til dette forumet nettopp for å belyse dette temaet fra mange vinkler og ulike ståsteder. Det gjør vel neppe en person som bare tenker på seg selv??

Jeg sliter med dette nettopp fordi jeg ikke ønsker å fremstå som avvisende overfor min samboers datter, samtidig som jeg ikke vil bli "selvutslettet" heller. Og med "selvutslettet" mener jeg her at jeg ikke vil la mine indre grenser bli invadert uten protest. (I mitt ekteskap ble jeg veldig dominert - så har dere litt bakgrunnsinformasjon.)

Og til "Settlers": Har du stebarn? I 6-7 års alder eller yngre? Hvis ikke, kan du gjerne ha dine meninger, for all del. Men du har ingen forutsetning for å kunne sette deg inn i min situasjon. Så da kan jeg godt være egoistisk i dine øyne, men ikke nødvendigvis objektivt sett.

Jeg er glad og veldig takknemlig for alle innleggene, men føler vi må konkludere med at der ikke er noen fasit her. Hvis min samboer og jeg skal fortsette å være sammen, må vi prøve å møte hverandres behov så godt vi kan. Og vi må møte barna, både hans og mine, der de er, så godt vi kan.

Til de av dere som støtter meg i denne saken vil jeg bare si TUSEN TAKK! Det betyr veldig mye for meg at noen andre kan se dette fra mitt ståsted og ikke dømmer meg. Jeg setter veldig pris på forståelsen deres!

Jeg forstår deg veldig godt jeg. Man trenger ikke være en egoistisk drittsekk selv om man har visse preferenser. Jeg har lest gjennom innlegget ditt, og jeg ser hvor du vil. Jeg synes du skal ta opp dette på nytt med samboeren din, på en saklig måte.

[Gjest Burde hun gjøre]

Det er jo ikke det hun sier. Du må lese ordentlig før du svarer. Hun skriver at hun gjerne ser at de har denne kosetiden om morgenen, men ikke i _hennes_ seng. Hva er så galt med det? Hun sier videre at det er en annen seng de kan bruke.

Hvorfor kan ikke hun bare stå opp da?

[Gjest mye tragisk her.]

Nettopp; godt skrevet.

takk for støtten hvis det var til meg. trodde en stund det var jeg som var gal.

[Moraki]

Hvorfor kan ikke hun bare stå opp da?

Det er vel strengt talt ikke det som er saken her?

[avtrykk]

Til Mrs.Wallace. Ikke noe mer enn at en 10- 11 årig jentunge bør skånes for å oppdage en "tilstand" hos en mann som kan være vanskelig å skjule. Men jeg tror jeg vet hva du tenker på.

Hvis du får en slik "tilstand" av å ha en jente på 10 -11 år i nærheten, har du sannsynligvis et STORT problem!!