Jeg blir ikke forstått- HAN er viktigst (langt)

[Gjest frustrasjon]

Jeg har skrevet et brev om det som plager meg. Et brev som er tiltenkt min samboer som mottaker. Jeg gjengir dette brevet her, da det lettest beskriver hvordan jeg har det. Vi har vært sammen i 3 år, jeg har en datter fra tidligere og han har ingen barn. Han er 30 og jeg er 28.

Her er brevet:" Det er noe jeg gjerne skulle ha tatt opp. Og jeg er forberedt på uvilje og forsvar fra din side. Nå som du er syk (fått betegnelsen utbrent fra legen) er det ingen andre i hele verden som har det så vondt som deg. Ingen andre kan være like trøtt, eller trøttere, ingen kan være like sliten eller mer sliten enn deg. Du har det verst og ferdig med det.Jeg har også vært sykmeldt, i lang tid (1 år) og jeg fikk ingen sympati. I det siste har du kommet med små bemerkninger som "Jøss, så mye energi du har da", "Skulle ønske jeg hadde like mye energi som deg" når jeg noen få ganger er i ekstra godt humør og har en god dag. Beklager at jeg ikke klarer å gi deg den sympatien du føler du fortjener. Grunnen til det er at jeg føler at jeg ikke får sympati for noe som helst. JEG kan ikke være sliten, JEG kan ikke være trøtt, JEG kan ikke være utslitt.

Vel, jeg har ansvaret for en 6 åring som er avhengig av meg. Jeg kan ikke legge meg ned på sofaen og "dø". Hun trenger meg. Jeg kan ikke bare melde meg ut. Så jeg tar av en reserve som begynner å bli oppbrukt.Jeg har lenge følt at jeg er i feil jobb, at jeg valgte feil utdanning. Jeg har gode arbeidsforhold og gode kollegaer, men jeg trives ikke. Jeg mistrives så sterkt med det jeg gjør, at det går ut over privatlivet. De gangene jeg har ymtet frempå ang dette har jeg fått høre "Du har det mye bedre enn meg. Jeg har det verre på jobben min.", "Du tjener jo så bra, du kan ikke si opp", "Du har bedre arbeidsforhold enn meg, så du kan ikke klage".

Det burde du vite alt om nå siden du går gjennom det samme, men jeg blir ikke forstått.

Da jeg fikk sykmeldt fikk jeg også spørsmål om jeg ikke skulle begynne å jobbe igjen snart, for nå hadde jeg vært lenge borte. Det jeg hører er "Du går jo bare rundt og subber. Du SER ikke syk ut. jeg har det verre en deg. Du kan fint begynne å jobbe igjen."

Og de gangene jeg nevnte bytte av jobb/ny utdanning fikk jeg høre at det hadde vi ikke råd til. Ikke hvis vi skulle beholde hus og bil. Nei, det var bare å holde ut.

Og så blir DU syk - utbrent. DU vil bytte jobb, for du trives ikke. Jeg vet hvordan du har det, for jeg har det slik selv.DU begynner å snakke om å gjlre noe annet, men du trenger utdanning. Du snakker om AETAT og attføring. DA er det plutselig greit. Vi har det trangere økonomisk nå enn tidligere, men tap av inntekt nå er helt OK. DA vil alt ordne seg hvis vi er sparsommelige.

Jeg føler meg lurt og urettferdig behandlet. Forstår du hva jeg mener ? Det bare stadfester nok en gang at det er hvordan du har det som teller.

Jeg har nevnt dette før for deg, men du går rett i forsvar og er ikke til å snakke til.Og jeg forstår hvorfor du reagerer slik. Ingen liker å bli beskyldt for å sette seg selv foran andre. Og i allefall ikke en person som hevder at han setter andres ve og vel før seg selv.

Du sa til meg "Pappa forstår meg ikke. Han skjønner ikke at jeg er syk.Jeg har aldri hatt lov til å være sliten".

Vel, tenk deg om, det er akkurat slik jeg tenker om deg. Jeg føler meg ikke forstått. Og gjentakende klager om hvor vondt du har det, hvor sliten du er har begynt å irritere meg mer og mer. Jeg kjenner at jeg blir passiv og prøver å trekke meg unna. Det er ikke det jeg egentlig vil, men jeg når jo ikke frem med budskapet mitt.

Og når jeg prøver å si at jeg forstår hvordan du har det, så får jeg tilbake " Åh, nei.det er ikke mulig. Ingen har det så ille som meg, i allefall ikke du". FRUSTRERENDE!!

Og når jeg nå tar opp på nytt dette med at jegikke trives på jobb, kommer beskjeden "Nei, nå må vi ta deg først. Vi kan ikke begge to gå uten jobb, eller ta en lavere betalt jobb". Hvor lenge skal JEG vente på at DU skal få det bra ? 2 år? 5 år? Og hva skjer da ?"Nei, hvis vi skal klare oss, så må vi nok beholde de jobbene vi har" "

Som dere forhåpentligvis forstår, en frustrerende situasjon. Og hvordan i all verden skal jeg få lagt frem dette for en som ikke kan eller vil forstå ?

Jeg er rådvill.

Sukk

[skorpionfisken]

Jeg er skjeleglad jeg ikke er sammen med noen av dere. Maken til sutring skal man lete lenge etter. Dere mangler begge to omsorg for den andre. Jeg hadde ikke overlevd i et så destruktivt forhold.

Er du sikker på at det bare er jobbene deres som butter imot. Prøv å se på forholdet deres. Mange som mistrives på jobb gjør det fordi hjemmesituasjonen ikke er god. Her ser ikke hjemmesituasjonen god ut i det hele tatt. Jeg tror at om dere hadde kunnet se hverandre, og være omsorgsfulle og glade i hverandre så hadde mye løst seg på jobb og helsemessig også.

Prøv å gå til en samlivsterapeut.

[mil1365380270]

Legg inn mange avsnitt og gi det til ham. Si du vil ha svar om en dag eller to, gjerne skriftlig.

Men hvis han er utbrent er det ikke sikkert det kommer så mye konstruktivt ut av det. Kanskje trekker han seg bare unna deg.

Vil på det sterkeste anbefale dere å gå i terapi sammen nå! Dere er frustrerte og utslitte begge to, og situasjonen dere er i er ikke enkel. Kanskje vil du allerede føle litt lettelse når du har fått bestilt timen. Og sånn kan det virke for han også, dere trenger at noen hjelper dere med å ta tak i saken og får oversikt over muligheter og mål.

[Atene]

Hvis du ikke mener dette som en forklaring på hvorfor du allerede har bestemt deg for å gå, men som et forsøk på å redde forholdet, bør du nok omformulere deg litt.

Prøv å skrive mer "jeg føler", og mindre "du gjør".

Et sammendrag her er vel noe sånt som "jeg føler at i forholdet vårt er det to sett regler, ett sett for deg og et annet sett for meg".

[Gjest quando]

Ét avsnitt klarte du. Gratulerer!

[fuji1365380447]

Jeg tror i allefall ikke at han kommer til å reagere veldig positivt på dette brevet.

Dette er en tirade av frustrasjon og negative karakterestikker, og viser ingen tegn på forsoning, forsåelse eller omsorg.

For å søke forståelse har du mer igjen for å formulere deg på en slik måte: "når du gjør sånn eller slik, da føler jeg sånne eller slik"

[Gjest emma69]

Det høres nesten ut som om dere har kommet inn i en negativ spiral der dere begge går hjemme og tærer på hverandre, og konkurrerer om å være dårligst.

Kan du se for deg at det går an å omformulere brevet ditt i "ønskeform". Beskrive hvordan du har lyst til å ha det, og hva som må til for å komme dit?

Da får du jo sagt noe om hva du savner, men uten å bruke negative fortegn:)

Skjønner at det er sykdom og mistrivsel som tynger, men det er vel ingen grunn til å grave seg lenger ned enn det man allerde er?

[Gjest giog]

Dette brevet var veldig langt og anklagende. Du bør skrive brevet kortere og når du er i bedre humør.

[jubalong70]

JEg skjønner veldig godt at du er sliten og at du blir frustrert.

Jeg tror likevel du vil kommer lenger med å skrive brevet litt anderledes.

Forklar i litt korte trekk hva du ikke er fornøyd med, og kom med konkrete forslag til hva det er du ønsker i stedet.

Menn er noen utrolig merkelige skapninger, som ikke skjønner selv det mest opplagte hint. De må som regel ha det inn med gaffel!!!

En ting som slo meg, hvilken plass har dere i søskenflokken?

[Gjest Kjente meg igjen]

Jeg skjønner hva du mener fordi jeg opplever det slik selv, bare at det gjelder litt andre ting.

Jeg ble samboer med en mann som hadde bodd fem år alene. Godt voksne er vi begge to. Med dine og mine barn.

Jeg har endelig forstått at husarbeid er mitt bord. At jeg gjorde mest i starten var greit for jeg var jo langtidssykemeldt. Da samboer var sykemeldt så var han syk og gjorde ikke noe mer i huset. Da vi begge gikk hjemme i sommer så var det fortsatt jeg som skulle gjøre mesteparten. Jeg hadde fått tilbakefall og var veldig syk. Samboer hadde bare en lang sommerferie siden han var student. Høsten kom og jeg studerte og han var arbeidsledig. Fortsatt så var husarbeidet mitt.

Jeg ser det på andre prioriteringer her også. Det er han som går foran. Føler meg oftere som hushjelp, elskerinne og en som bidrar økonomisk.

Jeg er på vei ut av dette forholdet. Jeg har det faktisk mye bedre alene med ungene mine enn med ham. Vi er ikke to likeverdige voksne.

Jeg oppfatter ikke innlegget ditt som sutring. Mer som en historie som må til for at du skal kunne forklare hvordan du føler det. At det handler om sykdom. mistrivsel osv er bare fakta.

Lytt til rådene du har fått omkring brevet. Ikke anklag, men start med "jeg føler når du gjør sånn"

[Gjest Kabbal]

Unnskyld meg, men jeg synes dette høres ut som kjerringgnøl.

Han vil bare se på det som mas!

Du må nok bruke en annen fremgangsmåte, dette siger ikke inn hos menn skjønner du.

[mumitrollet]

Det du bruker veldig mange ord på å si er: "Du har skylden for alt som er galt i livene våre/forholdet vårt".

Beklager, men dette tror jeg knapt han vil klare å lese ferdig. Det er for langt og sytete etter min mening.

Har forholdet deres utviklet seg til en konkkuranse om hvem som har det verst?

Du sier at du ikke fikk noen sympati da du var sykemeldt. Antakelig føler han det på samme måten nå. Om det stemmer eller ikke, spiller ingen rolle, her er det snakk om subjektive følelser.

[togram]

Jeg kjenner meg godt igjen i din situasjon. Mannen min har også vært utbrent. Han gikk sykemeldt i 8 mnd, men var syk lenge før det.

Den som er utbrent har ofte ingen evne til å sette seg inn i et annets menneske situasjon. Det er ett av kjennetegnene på en som er utbrent. De har ikke krefter til det. Alt er et ork. Ofte er selvbildet lavt.

Min mann kom hjem fra legen med beskjed om at nå skulle han bare gjøre det han selv hadde lyst til! Jeg kunne ha dratt til den legen! Alt ble overlatt til meg. Hus, hjem barn. Alt. Samtidig fikk jeg selv en diagnose som var svært tøff å svelge. Fikk ingen støtte fra han. Trodde jeg skulle klikke selv! Det var som å bo med en istapp.Det virket som om han ikke brydde seg om jeg var død eller levende.

Det var en fryktelig tid. Men vet du, det eneste som hjelper han er at du gir han støtte og trygghet.

Jeg mener at du må vente med å ta opp ting i samlivet deres til han kommer på fote igjen. Dette brevet kommer han ikke til å takle på noen god måte. Tro meg. Det er ikke fordi han ikke gidder, men fordi han ikke orker.Nå har han ikke evne til å ta det innover seg.

Det han burde gjøre nå mens han går hjemme er å komme seg litt ut. Gå turer, gjøre ting som er med på å bygge han opp igjen.

Dette er en vanskelig tid for dere begge. Det vet jeg. det blir bedre, men det tar tid.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest frustrasjon]

Tusen takk for mange svar.

Hvis det er normalt i et forhold at det er den ene som skal gi, gi og atter gi og aldri få noe tilbake, så ja, da er vel dette syting.

Jeg mener at det skal være slik at man skal kunne gi og få noe tilbake selv også.

Og jeg har forstått at jeg må velge en annen fremgangsmåte.

Tror jeg faktisk har kommet litt på veg nå, en utvei som gjør det lettere for oss begge i en hektisk hverdag. Uten noen som helst beskyldninger.

Og det var noen som nevnte noe om en konkurranse om hvem som har det verst.

Akkurat det føler jeg også, og det har jeg sagt til han også (tidligere). Hvis jeg har det vondt, så har han det verre, og jeg har det i allefall ikke like vondt som han.

Da blir jeg irritert, i allefall når dette pågår over lang tid.

Men jeg gir ikke opp, dette er et forhold som jeg skal kjempe for.

Et slikt konkurranse forhold er barnslig, og det vil jeg ikke ha.

Jeg setter pris på alle kommentarene jeg har fått.

Lykke til dere andre som sliter.

Og til "-Kjente meg igjen" - lykke til på egne ben. Du kommer til å klare deg kjempe bra !!

[Gjest frustrasjon]

JEg skjønner veldig godt at du er sliten og at du blir frustrert.

Jeg tror likevel du vil kommer lenger med å skrive brevet litt anderledes.

Forklar i litt korte trekk hva du ikke er fornøyd med, og kom med konkrete forslag til hva det er du ønsker i stedet.

Menn er noen utrolig merkelige skapninger, som ikke skjønner selv det mest opplagte hint. De må som regel ha det inn med gaffel!!!

En ting som slo meg, hvilken plass har dere i søskenflokken?

Han er eldst i søskenflokken. Han har en halvbror og en fostersøster og fosterbror som alle er yngre enn han.

Jeg er enebarn - og absolutt ikke bortskjemt

[Gjest frustrasjon]

Tenkte jeg skulle utdype det jeg skrev om at jeg har valgt en annen måte å løse dette på. I korte trekk og ikke langdrygt som sist.

Vi har hele tiden vært opptatt av hva andre syns vi bør gjøre, og hva andre mener er best. Nå er det på tide å gjøre det VI vil.

Om det så gjelder å flytte til et annet sted, bo billigere, slippe økonomiske problemer (klarer vi hus og bil), leve livet, kunne slappe av og ha tid til hverandre.

Vi skal snakke mer om dette og muligheter i kveld.

Vi er ikke låst fast til et sted eller en jobb. Vi kan faktisk bytte jobb og vi kan flytte, men det har vært utenkelig for oss tidligere. Nå tenker vi i nye baner for å løse dette.

Høres det bedre ut ?

[jubalong70]

Han er eldst i søskenflokken. Han har en halvbror og en fostersøster og fosterbror som alle er yngre enn han.

Jeg er enebarn - og absolutt ikke bortskjemt

Jeg kunne nesten gjette at det var noe slikt.

Dere er begge vant til å kunne bestemme litt - for det gjør gjerne storesøsken og også enebarn. Dessuten er dere vant til å være den som blir sett opp til/får oppmerksomheten. Plutselig er dere i den situasjonen at det ikke er noen som ser opp til dere + at dere må dele på oppmerksomheten.

Mannen min og jeg er begge eldst av søsknene våre, og vi har tendenser til det samme. Er den ene trøtt, er den andre minst like trøtt osv.

Egentlig skikkelig teit!!!

[Gjest frustrasjon]

Jeg kunne nesten gjette at det var noe slikt.

Dere er begge vant til å kunne bestemme litt - for det gjør gjerne storesøsken og også enebarn. Dessuten er dere vant til å være den som blir sett opp til/får oppmerksomheten. Plutselig er dere i den situasjonen at det ikke er noen som ser opp til dere + at dere må dele på oppmerksomheten.

Mannen min og jeg er begge eldst av søsknene våre, og vi har tendenser til det samme. Er den ene trøtt, er den andre minst like trøtt osv.

Egentlig skikkelig teit!!!

Et godt poeng

Jeg har aldri sett det på den måten før.

En annen ting som faktisk kusina hans tok opp med meg var at han kanskje føler seg "truet" pga at jeg har utdannelse (2 år på høyskole) og han har "bare" grunnskolen. Han har gjort mye etter det, men det består av kurs.

Kusina sa at hun alltid har oppfattet han som opptatt av status. Titler osv og klatring oppover jobbmessig har vært viktig.

Herregud, jeg bryr da meg vel ikke noe om han har 10 år på universitet eller om han bare har grunnskole.

Og så er vi begge utrolig sta.

En flott kombinasjon med andre ord