hva legger folk i ordet barn i fokus.

[Gjest snart stemor?]

Jeg har en ting til jeg vil spørre dol-leserne om, detter er ikke ment for å provosere. Men hva legger dere i å ha fokuset på barna? Nå tenker jeg både generelt men også i de tillfeller der foreldrene ikke bor sammen mer. Dette er sikkert for mange et helt opplagt spørsmål, men jeg tror de er litt ulik oppfattelse av hva man legger i det. Fint om dere får med fokuset i forhold til dere som foreldre eller steforeldre o.s.v.

[Gjest noen tanker]

For meg vil det vel bety at i de fleste avgjørelser er barnas behov det som vektlegges tyngst, (uten at det betyr at de voksnes behov skal neglisjeres).

Feks når det gjelder døgnrytme, feriemål osv. Før vi fikk barn spiste vi middag kl 20, nå er ikke det så aktuelt hvis vi ønsker å ha måltider sammen..

Også valg som bosted, arbeidssituasjon osv er barnas behov viktig, men her er det kanskje oftere foreldrenes ønsker om jobb osv som vektlegges tyngre. (barna har det jo heller ikke bra hvis foreldrene ikke får realisert noen av sine ønsker og behov, så feks selv om barna kanskje hadde hatt det bedre om begge foreldrene jobbet en redusert stilling med fast arbeidstid, så har familien samlet sett det bedre om begge foreldrene har jobber de trives med og får utviklet seg i (noen ganger _er_ dette en redusert stilling osv, og da er det jo flott).

[Gjest sarah bernard]

Jeg har ikke reflektert så mye over slike ting, og har ikke tid til det akkurat nå, men min umiddelbare tanke er:

Involverer seg med noen som har barn, så involverer man seg ikke med ham alene, men med flere.

Man skal rett og slett ha et "kjærlighetsforhold" til dem også. Tror man ikke at man kan bli glad i barna og ha tid og overskudd og kunne tilføye dem noe, ja, så bør man kanskje vurdere forholdet til faren/mora dems også.

Ansvarlighet for andre, går det under, i min verden.

Barna selv må "godta" den andre, før et forhold går dypt, tenker jeg også. Dette innebærer at man blir kjent med barnet, på vanlige premisser, uten å fremstå som "stemor".

Som sagt har jeg ikke noe erfaring med det. Dette er bare mine umiddelbare tanker.

[jubalong70]

Nå er jeg bare foreldre, og ikke ste-forelder, og må svare ut i fra det.

Å ha barn i fokus betyr at man gjør sitt beste for å gjør det som er til barnets beste. Det betyr absolutt IKKE å la barnet bestemme. Men det betyr å ha mål for barna og jobbe mot det.

Bor ikke foreldrene sammen, betyr det å ha barnet i fokus at man nok må gå på bekostning av sine egne meninger til tider. De fleste ønsker nok å ha barna mest mulig hos seg selv. Og er det uvennskap foreldrene imellom kan man til og med virkelig IKKE ønske at barna skal være hos partneren.

Men det er barnets beste som skal være i fokus, og ikke det man selv ønsker.

[skorpionfisken]

For meg vil det vel bety at i de fleste avgjørelser er barnas behov det som vektlegges tyngst, (uten at det betyr at de voksnes behov skal neglisjeres).

Feks når det gjelder døgnrytme, feriemål osv. Før vi fikk barn spiste vi middag kl 20, nå er ikke det så aktuelt hvis vi ønsker å ha måltider sammen..

Også valg som bosted, arbeidssituasjon osv er barnas behov viktig, men her er det kanskje oftere foreldrenes ønsker om jobb osv som vektlegges tyngre. (barna har det jo heller ikke bra hvis foreldrene ikke får realisert noen av sine ønsker og behov, så feks selv om barna kanskje hadde hatt det bedre om begge foreldrene jobbet en redusert stilling med fast arbeidstid, så har familien samlet sett det bedre om begge foreldrene har jobber de trives med og får utviklet seg i (noen ganger _er_ dette en redusert stilling osv, og da er det jo flott).

Jeg er mor til en datter som er hos sin far annenhver uke, en sønn som går på VGS i et annet fylke, og stemor til en gutt som er hos oss minst annen hver helg og minst en dag i uka.

Vi fokuserer på at barna, når de er hos oss, har det bra. At de har nok sunn og næringsrik mat, rene tørre klær, får klær om de trenger det, at de følges opp på faste fritidsaktiviteter, at de får være sammen med venner. At de kommer seg greit til og fra skole. De får barnetv-godt på lørdager og i det hele tatt hva et barn trenger i en familie. Feriene deler vi opp sånn at de er halvparten på hver plass. Vi passer på å ha barnevennlige ferier som barna trives med å være med på, men feriene er like mye lagt opp til at de voksne får gjøre det de ønsker. Vi baker kaker og stiller på arrangementer med skole og idrett. Vil vi reise bort alene i weekender eller noen dager gjør vi det når barna er hos den andre parten. Vi er også fleksible med å bytte tid om den andre ikke kan. Kan den andre ikke følge opp en fritidsaktivitet en kveld stiller vi opp.

Når barna er hos den andre foreldren (i allefall når min datter er hos sin far) stoler jeg på at det samme fokuset settes der. Jeg tar for gitt at de følger opp og stiller opp når det trengs, og at de gjør det samme for henne som jeg gjør her. Jeg bekymrer meg ikke for hva de gjør eller hvordan de gjør det, jeg prater med henne et par ganger i uka, eller vi sender SMS oss imellom. Vi snakker ikke med hverandre hver dag når hun ikke er hos meg.

Er det større ting barna trenger blir vi foreldre enige om det. Vi deler på utgifter til fritidsaktiviteter og skole, og andre større utgifter. (Ingen av oss betaler bidrag til den andre). Min samboer stiller også opp ved større utgifter til sin sønn selv om han betaler bidrag også. Jeg prater ofte og mye med min ex om barna og deres ve og vel. Beskjeder oss imellom går aldri via barna, men direkte på telefon eller møter om det er større ting å prate om.

Når barna er hos den andre foreldren kan jeg og min samboer konsentere oss om å være barnløse kjærester. Men det er klart barna lurer i bakhodet likevel.

[skorpionfisken]

For meg vil det vel bety at i de fleste avgjørelser er barnas behov det som vektlegges tyngst, (uten at det betyr at de voksnes behov skal neglisjeres).

Feks når det gjelder døgnrytme, feriemål osv. Før vi fikk barn spiste vi middag kl 20, nå er ikke det så aktuelt hvis vi ønsker å ha måltider sammen..

Også valg som bosted, arbeidssituasjon osv er barnas behov viktig, men her er det kanskje oftere foreldrenes ønsker om jobb osv som vektlegges tyngre. (barna har det jo heller ikke bra hvis foreldrene ikke får realisert noen av sine ønsker og behov, så feks selv om barna kanskje hadde hatt det bedre om begge foreldrene jobbet en redusert stilling med fast arbeidstid, så har familien samlet sett det bedre om begge foreldrene har jobber de trives med og får utviklet seg i (noen ganger _er_ dette en redusert stilling osv, og da er det jo flott).

Oupps, jeg postet på feil plass, skulle til snart stemor og ikke til deg. Sorry.

[Gjest snart stemor?]

Jeg er mor til en datter som er hos sin far annenhver uke, en sønn som går på VGS i et annet fylke, og stemor til en gutt som er hos oss minst annen hver helg og minst en dag i uka.

Vi fokuserer på at barna, når de er hos oss, har det bra. At de har nok sunn og næringsrik mat, rene tørre klær, får klær om de trenger det, at de følges opp på faste fritidsaktiviteter, at de får være sammen med venner. At de kommer seg greit til og fra skole. De får barnetv-godt på lørdager og i det hele tatt hva et barn trenger i en familie. Feriene deler vi opp sånn at de er halvparten på hver plass. Vi passer på å ha barnevennlige ferier som barna trives med å være med på, men feriene er like mye lagt opp til at de voksne får gjøre det de ønsker. Vi baker kaker og stiller på arrangementer med skole og idrett. Vil vi reise bort alene i weekender eller noen dager gjør vi det når barna er hos den andre parten. Vi er også fleksible med å bytte tid om den andre ikke kan. Kan den andre ikke følge opp en fritidsaktivitet en kveld stiller vi opp.

Når barna er hos den andre foreldren (i allefall når min datter er hos sin far) stoler jeg på at det samme fokuset settes der. Jeg tar for gitt at de følger opp og stiller opp når det trengs, og at de gjør det samme for henne som jeg gjør her. Jeg bekymrer meg ikke for hva de gjør eller hvordan de gjør det, jeg prater med henne et par ganger i uka, eller vi sender SMS oss imellom. Vi snakker ikke med hverandre hver dag når hun ikke er hos meg.

Er det større ting barna trenger blir vi foreldre enige om det. Vi deler på utgifter til fritidsaktiviteter og skole, og andre større utgifter. (Ingen av oss betaler bidrag til den andre). Min samboer stiller også opp ved større utgifter til sin sønn selv om han betaler bidrag også. Jeg prater ofte og mye med min ex om barna og deres ve og vel. Beskjeder oss imellom går aldri via barna, men direkte på telefon eller møter om det er større ting å prate om.

Når barna er hos den andre foreldren kan jeg og min samboer konsentere oss om å være barnløse kjærester. Men det er klart barna lurer i bakhodet likevel.

takk for et godt og langt svar, dette skal jeg ta med meg videre.

[Speak]

Når jeg sier at jeg har fokus på mitt barn tenker jeg på at jeg vil gjøre mitt beste for at mitt barn skal lykkes i livet. Prøve å gi barnet de hjelpemidler på veien som gjør at det klarer seg.

Jeg har nok ikke mitt stebarn i fokus. Her tenker jeg nok mest på at jeg skal overleve situasjonen selv.

[Gjest snart stemor?]

Når jeg sier at jeg har fokus på mitt barn tenker jeg på at jeg vil gjøre mitt beste for at mitt barn skal lykkes i livet. Prøve å gi barnet de hjelpemidler på veien som gjør at det klarer seg.

Jeg har nok ikke mitt stebarn i fokus. Her tenker jeg nok mest på at jeg skal overleve situasjonen selv.

ja, og du føler deg ikke som et ondskapsfult menneske fordi at du setter ditt eget barn i fokus. Jeg ser på det som helt naturlig, selvom mange mener at man skal føle og gjøre det samme med stebarn.