Pendlerfamilie

[jubalong70]

Mannen min jobber i en annen by. Han reiser bort grytidlig mandag morgen og kommer hjem sent på torsdag kveld.

Jeg er hjemme med de tre barna våre som er 6 år, 5 år og 4,5 mnd gamle.

Mannen min har en veldig ansvarlig jobb som gjør ham sliten.

Han synes det er godt å kunne bruke litt tid på hobbyen sin når han er hjemme. Det har vært en periode der han brukte mye tid på dette, men han har kuttet ned på dette nå og er borte kanskje 1 dag i helga annenhver helg.

Hvordan gjør dere andre pendlerfamilier det med tid til hverandre, tid for dere selv, husarbeide osv?

[skorpionfisken]

Er ikke pendlerfamilie, men jeg lurer på en ting.

Er dette en hobby dere er helt utelukket fra, som dere ikke kan, vil eller får ta del i?

Han kommer hjem, sier hei, pakker sekken og blir borte et døgn til?

[Gjest pendlerfrua]

Mannen min er borte akkurat som din , fra mandagmorgen til torsdag ettermiddag.

Jeg jobber 80%, så jeg har fri en dag i uken, vi har to barn, 4 og 9 år. Barnehagebarnet har full plass i barnehagen, så fridagen min går til husarbeide, fri og fri, fru Blom ... .

At husarbeidet faller på meg, syns jeg er helt greit. Han finner fram støvsugeren når det trengs i helgene, pakker sammen klær fra tørketrommelen osv osv. Han tar ofte med seg barna på skiturer i helgene, slik at jeg får et lite pusterom for meg selv. I helgene er det han som tar seg av kveldsstellet av barna og får de i seng.

Han har ingen spesielle hobbyer, bortsett fra når det er bart på veiene og motorsykkelen kan tas fram , da kribler det bra i han. De er en gjeng som tar seg en dagstur en og annen helg sommeren gjennom, de fleste turene har han for seg selv, men noen ganger har vi barnepike og jeg er med, og noen ganger er eldstebarnet med.

Foreldrene mine er flinke til å spørre om å få låne barna innimellom, slik at vi f.eks. har fredag og lørdag for oss selv.

[Gjest intranet]

Hvorfor flytter dere ikke dit han jobber? Når man har barn så synes jeg det er stygt å ikke ville bo sammen med familien, han må da ønske å leve som en familie, du også?

Og det at når han kommer hjem skal bruke tid på seg selv, noe han vel kunne gjort i uka?? Sier meg at han vel synes det er veldig greit å kunne være "singel" resten av uka også. Han burde jo da bruke masse tid på dere!

Er det noen grunn til at dere ikke kan bo sammen hele tiden? Annet at han kanskje ikke orker det?

[jubalong70]

Er ikke pendlerfamilie, men jeg lurer på en ting.

Er dette en hobby dere er helt utelukket fra, som dere ikke kan, vil eller får ta del i?

Han kommer hjem, sier hei, pakker sekken og blir borte et døgn til?

Han driver med skyting. Og ærlig talt så interesserer det meg overhodet ikke.

Jeg har vært med på noen stevner, men klarer ikke å engasjere meg.

Han hadde absolutt ikke hatt noe i mot å hatt oss med, men jeg har altså ikke lyst.

Noen ganger er det konkurranse i nærheten og han er bare borte en 2-3 timer. Andre ganger er han borte hele dagen fordi konkurransen er langt unna.

[jubalong70]

Hvorfor flytter dere ikke dit han jobber? Når man har barn så synes jeg det er stygt å ikke ville bo sammen med familien, han må da ønske å leve som en familie, du også?

Og det at når han kommer hjem skal bruke tid på seg selv, noe han vel kunne gjort i uka?? Sier meg at han vel synes det er veldig greit å kunne være "singel" resten av uka også. Han burde jo da bruke masse tid på dere!

Er det noen grunn til at dere ikke kan bo sammen hele tiden? Annet at han kanskje ikke orker det?

Skulle vi flyttet til Oslo, ville det by på følgende:

1. Ikke noe familiært nettverk.

2. Dyrere bolig.

3. Lang vei til jobben (for jeg vil ikke bo i Oslo-gryta).

4. Han ville uansett måtte jobbe mye overtid, og da ville jeg blitt sur fordi han ikke kom hjem. Nå kan han jobbe til han stuper når han er i Oslo. Det er bare hotellrommet som venter på ham uansett.

5. Han ville hatt dårlig samvittighet overfor både jobb og hjem pga forpliktelser. Det har han forsåvidt nå også. Men han kan konsentrere seg om jobben når han er der, og slipper å tenke på oss (du skjønner hva jeg mener - ikke sant?).

Vedr. hobbyen, så har han ikke mulighet til å drive med den når han er i Oslo. Dette fordi han stort sett jobber fra 7-22 når han er der.

Vi har selvsagt snakket om å flytte til Oslo. Men her vi bor nå er det rolig. Vi har hans foreldre og hans søster med familie i nærheten.

I tillegg trives vi godt her.

Jeg vil absolutt ikke bo i Oslo. Been there, done that.

Skulle vi bosette oss der jeg kunne tenke meg (Lillehammer, Gjøvik og omegn), så ville han uansett ha måttet ukependle - og vi ville være like langt.

Lurer også litt på om han ikke har "lov" til å ha en hobby? Jeg hadde selvsagt sett at han bare var hjemme sammen med oss når han var hjemme. Men blir det riktig det? Hadde jeg villet det om det var jeg som pendlet?

[jubalong70]

Mannen min er borte akkurat som din , fra mandagmorgen til torsdag ettermiddag.

Jeg jobber 80%, så jeg har fri en dag i uken, vi har to barn, 4 og 9 år. Barnehagebarnet har full plass i barnehagen, så fridagen min går til husarbeide, fri og fri, fru Blom ... .

At husarbeidet faller på meg, syns jeg er helt greit. Han finner fram støvsugeren når det trengs i helgene, pakker sammen klær fra tørketrommelen osv osv. Han tar ofte med seg barna på skiturer i helgene, slik at jeg får et lite pusterom for meg selv. I helgene er det han som tar seg av kveldsstellet av barna og får de i seng.

Han har ingen spesielle hobbyer, bortsett fra når det er bart på veiene og motorsykkelen kan tas fram , da kribler det bra i han. De er en gjeng som tar seg en dagstur en og annen helg sommeren gjennom, de fleste turene har han for seg selv, men noen ganger har vi barnepike og jeg er med, og noen ganger er eldstebarnet med.

Foreldrene mine er flinke til å spørre om å få låne barna innimellom, slik at vi f.eks. har fredag og lørdag for oss selv.

Det høres ut som om dere får ting til å fungere bra.

Jeg savner at svigerforeldrene mine tar initiativ til å invitere barna på overnatting i helga. De har dem gjerne om vi spør, men de spør aldri. Og jeg har ikke så lyst til å spørre så ofte heller. De har jo også jobber og trenger å slappe av litt.

[avtrykk]

Jeg beundrer dere, dere som klarer det:-)

Det blir jo en vanesak, det som alt annet.

Jeg pendlet slik et år, mens mannen min var hjemme med ungene. Det gikk veldig greit for dem, men med meg var det verre. Jeg følte jeg ikke var "hel" noen steder.

Det positive er jo at en ofte klarer å få frem det beste, når en først er sammen.

Jeg ville vel ikke være så begeistrert, hvis det var min mann som pendlet, og hvis han ville drive med ofte med skyting når han var hjemme.

Men selv han, trenger tid til å dyrke egne interesser innimellom.

Det viktigste burde vel være at dere får tid sammen, og at du får noe tid til deg selv.

Håper dere klarer å finne den beste løsningen:-)

[jubalong70]

Jeg beundrer dere, dere som klarer det:-)

Det blir jo en vanesak, det som alt annet.

Jeg pendlet slik et år, mens mannen min var hjemme med ungene. Det gikk veldig greit for dem, men med meg var det verre. Jeg følte jeg ikke var "hel" noen steder.

Det positive er jo at en ofte klarer å få frem det beste, når en først er sammen.

Jeg ville vel ikke være så begeistrert, hvis det var min mann som pendlet, og hvis han ville drive med ofte med skyting når han var hjemme.

Men selv han, trenger tid til å dyrke egne interesser innimellom.

Det viktigste burde vel være at dere får tid sammen, og at du får noe tid til deg selv.

Håper dere klarer å finne den beste løsningen:-)

Takk for nyttig innspill.

Jeg ser også at mannen min har behov for å gjøre noe annet enn å være på jobb og være far.

Det er jeg som har litt problemer med å løsrive meg fra morsrollen. Selvsagt har det visse begrensninger nå som vi har en liten baby som blir ammet. Men jeg savner å ha litt "meg-tid", samtidig som jeg absolutt unner han tid for seg selv.

Synes også det er vanskelig å få til tid til oss to. Igjen, dette har delvis med babyen å gjøre. Kan ikke bare plassere bort han enda.

Men vi mister litt evnen til å kommunisere godt. Ikke at det noen gang har vært vårt fremste trekk, men likevel. Vi er begge så slitne når barna har lagt seg at vi liksom ikke orker så mye mer enn å glane målløst på TV'n.

Jeg tenker ofte at jeg skal ta initiativet til å skru av, men så orker jeg ikke.

Hmmmm, må nok ta meg selv litt i nakken tror jeg.

[Gjest intranet]

Skulle vi flyttet til Oslo, ville det by på følgende:

1. Ikke noe familiært nettverk.

2. Dyrere bolig.

3. Lang vei til jobben (for jeg vil ikke bo i Oslo-gryta).

4. Han ville uansett måtte jobbe mye overtid, og da ville jeg blitt sur fordi han ikke kom hjem. Nå kan han jobbe til han stuper når han er i Oslo. Det er bare hotellrommet som venter på ham uansett.

5. Han ville hatt dårlig samvittighet overfor både jobb og hjem pga forpliktelser. Det har han forsåvidt nå også. Men han kan konsentrere seg om jobben når han er der, og slipper å tenke på oss (du skjønner hva jeg mener - ikke sant?).

Vedr. hobbyen, så har han ikke mulighet til å drive med den når han er i Oslo. Dette fordi han stort sett jobber fra 7-22 når han er der.

Vi har selvsagt snakket om å flytte til Oslo. Men her vi bor nå er det rolig. Vi har hans foreldre og hans søster med familie i nærheten.

I tillegg trives vi godt her.

Jeg vil absolutt ikke bo i Oslo. Been there, done that.

Skulle vi bosette oss der jeg kunne tenke meg (Lillehammer, Gjøvik og omegn), så ville han uansett ha måttet ukependle - og vi ville være like langt.

Lurer også litt på om han ikke har "lov" til å ha en hobby? Jeg hadde selvsagt sett at han bare var hjemme sammen med oss når han var hjemme. Men blir det riktig det? Hadde jeg villet det om det var jeg som pendlet?

Hmm.. hvor langt unna oslo bor dere nå da?

Uansett så kan da ikke hotell være billig? Litt utenfor oslo får man da ikke så værst rimelige hus, og da vil han da også komme hjem til deg, selv om det kanskje blir sent av og til, det må da være bedre? Hvorfor ellers være sammen om man ikke er det noengang?? Og hvis han i tillegg reiser bort igjen så fort han er innom?

Han kan umulig like å ha famile, eller han liker å vite han har en når han finner det for godt å trenge den...

[Gjest intranet]

Skulle vi flyttet til Oslo, ville det by på følgende:

1. Ikke noe familiært nettverk.

2. Dyrere bolig.

3. Lang vei til jobben (for jeg vil ikke bo i Oslo-gryta).

4. Han ville uansett måtte jobbe mye overtid, og da ville jeg blitt sur fordi han ikke kom hjem. Nå kan han jobbe til han stuper når han er i Oslo. Det er bare hotellrommet som venter på ham uansett.

5. Han ville hatt dårlig samvittighet overfor både jobb og hjem pga forpliktelser. Det har han forsåvidt nå også. Men han kan konsentrere seg om jobben når han er der, og slipper å tenke på oss (du skjønner hva jeg mener - ikke sant?).

Vedr. hobbyen, så har han ikke mulighet til å drive med den når han er i Oslo. Dette fordi han stort sett jobber fra 7-22 når han er der.

Vi har selvsagt snakket om å flytte til Oslo. Men her vi bor nå er det rolig. Vi har hans foreldre og hans søster med familie i nærheten.

I tillegg trives vi godt her.

Jeg vil absolutt ikke bo i Oslo. Been there, done that.

Skulle vi bosette oss der jeg kunne tenke meg (Lillehammer, Gjøvik og omegn), så ville han uansett ha måttet ukependle - og vi ville være like langt.

Lurer også litt på om han ikke har "lov" til å ha en hobby? Jeg hadde selvsagt sett at han bare var hjemme sammen med oss når han var hjemme. Men blir det riktig det? Hadde jeg villet det om det var jeg som pendlet?

Jeg kan overhodet ikke se noen grunn til å ha en familie når man ikke er sammen med den. Aldri om jeg hadde orket en slik mann, men det er meg. Det ER faktisk andre ting i livet enn jobb...

[Clue1365380406]

Vi hadde det sånn et halvt års tid, og jeg er glad det ikke varte lenger!

Det verste var på en måte at når vi møttes måtte alt være så bra, vi måtte utnytte tiden til å kose oss. Ting som skurret kunne ødelegge den lille tida vi hadde sammen, og ble derfor utsatt til "senere".

Parforholdet ble vanskeligere å ta vare på. Og vi hadde ikke engang små barn. Likevel kom vi fint gjennom denne tiden, men det hadde ikke vært noen varig løsning for oss.

Han var sliten av jobb og reising, jeg var lei av å ha så kort tid sammen hver gang.

[Clue1365380406]

Hmm.. hvor langt unna oslo bor dere nå da?

Uansett så kan da ikke hotell være billig? Litt utenfor oslo får man da ikke så værst rimelige hus, og da vil han da også komme hjem til deg, selv om det kanskje blir sent av og til, det må da være bedre? Hvorfor ellers være sammen om man ikke er det noengang?? Og hvis han i tillegg reiser bort igjen så fort han er innom?

Han kan umulig like å ha famile, eller han liker å vite han har en når han finner det for godt å trenge den...

Veldig så sikker du er i din sak da!

De har vel blitt enige om å gjøre det sånn i en periode, det er ingenting her som sier at han ikke vil ha en familie!

[Clue1365380406]

Han driver med skyting. Og ærlig talt så interesserer det meg overhodet ikke.

Jeg har vært med på noen stevner, men klarer ikke å engasjere meg.

Han hadde absolutt ikke hatt noe i mot å hatt oss med, men jeg har altså ikke lyst.

Noen ganger er det konkurranse i nærheten og han er bare borte en 2-3 timer. Andre ganger er han borte hele dagen fordi konkurransen er langt unna.

Kjenner meg igjen her ja!

Mannen min driver også med skyting, og jeg har samme forhold til det som du.

Er heller hjemme og driver med mine ting.

Han er svært aktiv innenfor dette, og reiser gjerne landet rundt.

Jeg er ofte med på de store stevnene litt langt unna, da får jeg sett litt av landet, og vi får en tur sammen.

Blir litt lei av all skytepraten, men må bare holde ut med det når jeg blir med.

[Gjest intranet]

Veldig så sikker du er i din sak da!

De har vel blitt enige om å gjøre det sånn i en periode, det er ingenting her som sier at han ikke vil ha en familie!

Virket ikke på meg som det her var noen avgrenset periode...

[Gjest intranet]

Takk for nyttig innspill.

Jeg ser også at mannen min har behov for å gjøre noe annet enn å være på jobb og være far.

Det er jeg som har litt problemer med å løsrive meg fra morsrollen. Selvsagt har det visse begrensninger nå som vi har en liten baby som blir ammet. Men jeg savner å ha litt "meg-tid", samtidig som jeg absolutt unner han tid for seg selv.

Synes også det er vanskelig å få til tid til oss to. Igjen, dette har delvis med babyen å gjøre. Kan ikke bare plassere bort han enda.

Men vi mister litt evnen til å kommunisere godt. Ikke at det noen gang har vært vårt fremste trekk, men likevel. Vi er begge så slitne når barna har lagt seg at vi liksom ikke orker så mye mer enn å glane målløst på TV'n.

Jeg tenker ofte at jeg skal ta initiativet til å skru av, men så orker jeg ikke.

Hmmmm, må nok ta meg selv litt i nakken tror jeg.

Hvor lenge skal denne pendlingen vare?

[avtrykk]

Takk for nyttig innspill.

Jeg ser også at mannen min har behov for å gjøre noe annet enn å være på jobb og være far.

Det er jeg som har litt problemer med å løsrive meg fra morsrollen. Selvsagt har det visse begrensninger nå som vi har en liten baby som blir ammet. Men jeg savner å ha litt "meg-tid", samtidig som jeg absolutt unner han tid for seg selv.

Synes også det er vanskelig å få til tid til oss to. Igjen, dette har delvis med babyen å gjøre. Kan ikke bare plassere bort han enda.

Men vi mister litt evnen til å kommunisere godt. Ikke at det noen gang har vært vårt fremste trekk, men likevel. Vi er begge så slitne når barna har lagt seg at vi liksom ikke orker så mye mer enn å glane målløst på TV'n.

Jeg tenker ofte at jeg skal ta initiativet til å skru av, men så orker jeg ikke.

Hmmmm, må nok ta meg selv litt i nakken tror jeg.

Håper det hjelper litt på, når minsten blir litt større.

Ser at svigerfamilien din ikke er så flinke til å tilby seg å være barnepassere. Det hadde vært litt lettere hvis du hadde hatt den muligheten.

Det trenger ikke være så lenge. Bare det å ta seg en tur på kino eller ut å spise hjelper på.

Når minsten er ferdig med å amme, får du be gubben om å ta seg en ukes permisjon, så kan du hive deg ut i det!!! Du har god tid til å planlegge:-)

[jubalong70]

Hmm.. hvor langt unna oslo bor dere nå da?

Uansett så kan da ikke hotell være billig? Litt utenfor oslo får man da ikke så værst rimelige hus, og da vil han da også komme hjem til deg, selv om det kanskje blir sent av og til, det må da være bedre? Hvorfor ellers være sammen om man ikke er det noengang?? Og hvis han i tillegg reiser bort igjen så fort han er innom?

Han kan umulig like å ha famile, eller han liker å vite han har en når han finner det for godt å trenge den...

Vi bor 700 km fra Oslo.

Det er ikke han som betaler hverken reise eller overnatting - det gjør firmaet.

Han er administrerende direktør i en større bedrift, og må jobbe MYE.

Om vi hadde bodd i nærheten hadde han uansett måtte jobbe til både 20 og 21 mesteparten av kveldene.

Jeg kan med hånden på hjertet si at mannen min liker å ha familie. Hadde han kunnet velge, hadde han tatt jobben med hit vi bor, men det er ikke noe alternativ.

Han tjener veldig godt nå, og vi ser på denne pendlertilværelsen som en investering. Det er 6,5 år siden vi kjøpte vår første bolig - og nå er huslånet nedbetalt.

SAmtidig ser vi jo helt klart at det også koster. Ikke i penger men i andre ting.

Vi antar at han blir i denne jobben i et par år til. Da vil han få med seg opsjoner og aksjer verdt nok penger til at vi klarer oss.

Så problemet er ikke at han pendler, eller at han ikke liker å være sammen med oss. Problemet er litt det å få tid til alt vi vil.

[jubalong70]

Jeg kan overhodet ikke se noen grunn til å ha en familie når man ikke er sammen med den. Aldri om jeg hadde orket en slik mann, men det er meg. Det ER faktisk andre ting i livet enn jobb...

Vel, deg om det...

[jubalong70]

Vi hadde det sånn et halvt års tid, og jeg er glad det ikke varte lenger!

Det verste var på en måte at når vi møttes måtte alt være så bra, vi måtte utnytte tiden til å kose oss. Ting som skurret kunne ødelegge den lille tida vi hadde sammen, og ble derfor utsatt til "senere".

Parforholdet ble vanskeligere å ta vare på. Og vi hadde ikke engang små barn. Likevel kom vi fint gjennom denne tiden, men det hadde ikke vært noen varig løsning for oss.

Han var sliten av jobb og reising, jeg var lei av å ha så kort tid sammen hver gang.

Ser også at det blir litt slik hos oss også. Ting som kan irritere meg i løpet av uka skyver jeg under teppet. Det er for dumt å ta det opp over telefon, og så vil vi gjerne ha det koselig når han er hjemme.

Tror nok vi burde sette av en kveld i mnd eller noe slikt til å bare snakke sammen. Ikke nødvendigvis om dumme ting, men bare om...ting.