URO - Tvangsspising

[Gjest flinkpike]

Jeg har i mange år dempet uro ved å overspise. Foruten psykoterapi, har jeg det siste året gått på Cipralex 30 mg, og er nå nede i 10 mg.Selv om beovet for overspising er redusert noe, opplever jeg dette fortsatt som et stort problem. I tillegg skulle jeg gjerne ha ønsket at uroen var mer dempet med tanke på behandlingen det siste året.

Er det noen som har erfaring med overspising, og hvordan man kan komme seg ut av dette destruktive tvangsmønsteret?

Jeg tar også gjerne imot gode råd mht. den sjeldent fraværende uroen.

mvh.

[bugge -jenta]

hei flinkpike. Buggejenta her:o)

Jeg har også dempet angst og uro ved hjelp av mat. I perioder av livet har det vært en generell overspising sånn på det jevne, mens i verre perioder har det vært nærmere det en kam kalle binge eating disorder, hvor kickene er mer som bulimikick, men uten oppkast. Likevel skjer det en slags merkelig fysiologisk "kortslutning" i systemet mitt, med tanke på den enorme mengden kroppen min da kan innta på en kveld.

Jeg er mye bedre nå, etter alle årene i terapi og ved hjelp av medisiner, men som deg blir jeg litt skuffet når jeg går tilbake til gamle mønstre. Jeg ville gjerne ha lagt dette helt bak meg. Men så lenge jeg ikke kan legge angsten bak meg, er dette en av de måtene jeg døyver på. Jeg prøver å døyve ved trening, samtale med andre, avslappende øvelser, terapi(kan gå begge veier) og medisiner. For min egen del har jeg prøvd sobril først, men av en eller annen grunn har ikke den hjulpet mot dette. Angsten blir mindre, men matsuget forsvinner ikke. Som jeg har skrevet andre plasser, er xanor det som har hjulpet meg, selv om jeg ikke begynte med den pga. dette. Det betyr ikke at xanor er vidundermedisin mot overspising, men denne medisinen hjelper meg bort fra ulvehungeren. Nå var jeg uten den en stund,(som en må etter 8 mnds bruk) og driver i skrivende stund og går ned igjen de 8 kg jeg gikk opp da. Så det er litt skuffende. Men det skal sies at kickene er litt mindre, og skammen er blitt mindre.

Å prøve å være flink pike på området har ikke ført meg noen plass, ei heller fokus på kontroll. Å arbeide med angst, skam i terapi har vært grunnleggende. Spisingen er et symptom, så vi må lenger bak. Vi har en tendens til å sette fokus i feil ende. I hvertfall jeg. Det er som å leve på en knivsegg, som garantert fører til en større følelse av mislykkethet og mangel på kontroll, og større skam. Det er harde krefter en har å jobbe i mot. Så det gjelder å sette kampen inn mot de rette elementene. De finner en best ut hva er sammen med sin egen terapeut.

Jeg føler at jeg er på en bedre vei nå. Så fikk jeg e dårlig periode. Men jeg tar det ikke så tungt som før. Derfor vet jeg det er håp for deg også. For det skal sies at jeg er ikke den som kommer frem til nye resultater i livet mitt raskt:o)

Kanskje kunne du prøvd xanor en periode, sammen med terapi. Jeg vil forberede deg på at jeg opplever denne medisinen som noe som setter i gang enorme prosesser. Den er for meg spennende og utfordrende å gå på. Det er som om den evige uroen blir klarere, i og med at angsten dempes så mye at jeg klarer å møte mer av den. Opplever mer at sobril sløver ned angsten sammenliknet med xanor. Denne dobbelheten kan være tøff. Forstår du?

Kaster man opp kan man ikke gå på xanor. Den skal jo taes regelmessig.

Jeg sier ikke at min vei er den rette, men den er det jeg kan komme med. Min erfaring.

Håper du får andre gode forslag.

Venlig hilsen

[Gjest flinkpike]

hei flinkpike. Buggejenta her:o)

Jeg har også dempet angst og uro ved hjelp av mat. I perioder av livet har det vært en generell overspising sånn på det jevne, mens i verre perioder har det vært nærmere det en kam kalle binge eating disorder, hvor kickene er mer som bulimikick, men uten oppkast. Likevel skjer det en slags merkelig fysiologisk "kortslutning" i systemet mitt, med tanke på den enorme mengden kroppen min da kan innta på en kveld.

Jeg er mye bedre nå, etter alle årene i terapi og ved hjelp av medisiner, men som deg blir jeg litt skuffet når jeg går tilbake til gamle mønstre. Jeg ville gjerne ha lagt dette helt bak meg. Men så lenge jeg ikke kan legge angsten bak meg, er dette en av de måtene jeg døyver på. Jeg prøver å døyve ved trening, samtale med andre, avslappende øvelser, terapi(kan gå begge veier) og medisiner. For min egen del har jeg prøvd sobril først, men av en eller annen grunn har ikke den hjulpet mot dette. Angsten blir mindre, men matsuget forsvinner ikke. Som jeg har skrevet andre plasser, er xanor det som har hjulpet meg, selv om jeg ikke begynte med den pga. dette. Det betyr ikke at xanor er vidundermedisin mot overspising, men denne medisinen hjelper meg bort fra ulvehungeren. Nå var jeg uten den en stund,(som en må etter 8 mnds bruk) og driver i skrivende stund og går ned igjen de 8 kg jeg gikk opp da. Så det er litt skuffende. Men det skal sies at kickene er litt mindre, og skammen er blitt mindre.

Å prøve å være flink pike på området har ikke ført meg noen plass, ei heller fokus på kontroll. Å arbeide med angst, skam i terapi har vært grunnleggende. Spisingen er et symptom, så vi må lenger bak. Vi har en tendens til å sette fokus i feil ende. I hvertfall jeg. Det er som å leve på en knivsegg, som garantert fører til en større følelse av mislykkethet og mangel på kontroll, og større skam. Det er harde krefter en har å jobbe i mot. Så det gjelder å sette kampen inn mot de rette elementene. De finner en best ut hva er sammen med sin egen terapeut.

Jeg føler at jeg er på en bedre vei nå. Så fikk jeg e dårlig periode. Men jeg tar det ikke så tungt som før. Derfor vet jeg det er håp for deg også. For det skal sies at jeg er ikke den som kommer frem til nye resultater i livet mitt raskt:o)

Kanskje kunne du prøvd xanor en periode, sammen med terapi. Jeg vil forberede deg på at jeg opplever denne medisinen som noe som setter i gang enorme prosesser. Den er for meg spennende og utfordrende å gå på. Det er som om den evige uroen blir klarere, i og med at angsten dempes så mye at jeg klarer å møte mer av den. Opplever mer at sobril sløver ned angsten sammenliknet med xanor. Denne dobbelheten kan være tøff. Forstår du?

Kaster man opp kan man ikke gå på xanor. Den skal jo taes regelmessig.

Jeg sier ikke at min vei er den rette, men den er det jeg kan komme med. Min erfaring.

Håper du får andre gode forslag.

Venlig hilsen

Kjære Bugge!

Så kjekt det var at akkurat du besvarte mitt innlegg. Jeg har tenkt på deg og hvordan det går med deg! Jeg har vært innom forumet av og til, men har ikke fått meg verken til å svare på innlegg eller komme med egne bidrag. Jeg sliter fortsatt med skrivesperren ;-/

Når det gjelder overspisingen, synes din beskrivelse av problemkomplekset å være nokså likt mitt eget. Jeg har f.eks. aldri kastet opp (faktisk er min største konkrete angst å brekke seg), men har selv stusset over hvor mye mat som kan inntas på en kveld. Overspisingen kompenseres delvis med fysisk aktivitet. Jeg føler imidlertid ikke at treningen har hatt noen dempende effekt på selve trangen til overspising. Tvangselementet har vært veldig sterkt. Jeg klarer blant annet ikke å gjøre avslapningsøvelser når uroen er så fremtredende. Jeg har også erfart at flinkpike-syndromet, herunder behovet for kontroll, mer har vært til hinder enn til hjelp mht. å få bukt med overspisingen.

Den senere tid har jeg i større grad akseptert at overspisingen fungerer som et symptom eller substitutt, men har ikke funnet den bakenforliggende årsak eller det udekkede behovet. Som du skriver, er det vel noe av dette som skal kunne avhjelpes/avdekkes i terapien.

Jeg føler meg imidlertid til tider svært frustrert over terapiens form. Er jeg på riktig vei? Hvorfor er det ikke klarere rammer, forslag til alternative fremgangsmåter – mer konkrete løsninger osv. Samtidig er jeg klar over at det ville vært svært uheldig hvis jeg hadde en terapeut som ga klare føringer og nærmest forledet meg, eller som selv hadde behov for å eksponere seg (slik min tidligere terapeut hadde). Jeg er smertelig klar over at jeg må gå veien selv. Jeg klarer likevel ikke helt å legge fra meg tvilen mht. psykoterapiens egenhet, bl.a. om det er den mest adekvate metode for å behandle alvorlig depresjon, som er min diagnose. Det synes så rart at én time hos terapeuten, som nærmest starter etter innfallsmetoden og utvikler seg i en eller annen retning, kan ha en klar behandlingsmessig effekt. Jeg føler fortsatt at psykoterapi som behandlingsform er vanskelig å få tak på. Innerst inne vet jeg likevel at en viss effekt må det ha, jeg merker en klar positiv utvikling. Men om det er den individuelle psykoterapien eller den kroppsorienterte gruppeterapien som har hatt størst effekt, det vet jeg ikke, og det er kanskje heller ikke så viktig. Det viktigste er vel at jeg endelig etter mange år har funnet redskaper/hjelpemidler som gjør meg i stand til jobbe med mine traumer mv. Ved nærmere ettertanke føler jeg kanskje at den kroppsorienterte gruppeterapiens opplegg har gitt meg redskapene og innsikten til selvhjelp, og således bevisstgjort meg mht. hva jeg trenger å få bearbeidet i timene hos psykiateren.

Etter årene i terapi og alt du antas å ha vært igjennom, er det imponerende at du takler nedturene så bra. En skulle nesten tro det var motsatt når man hadde jobbet så lenge med å få det bedre. Det synes imidlertid som om du har fått en trygghet i deg selv, i og med at du ikke tar det like tungt som før når du får en dårlig periode. Hvordan forløper dagene seg for deg nå?

Selv nærmer det seg slutten på sykepengeperioden, jeg skal tilbake i jobb neste uke. Planen er en gradvis tilbakevending over 8. uker innen jeg begynner for fullt. Jeg veldig optimistisk hva gjelder arbeidskapasitet, men er engstelig for at skrivesperren skal trigge depresjonen hvis jeg blir værende i den jobben jeg har nå. Problemet er imidlertid å skifte jobb. Den berømmelige ”nissen på lasset” har gjerne en tendens til å følge med. Dessuten spørs det hvilken ”hemsko” en langtidssykemelding i ryggsekken kan utgjøre. Sist, men ikke minst, sliter jeg fortsatt med å finne ut hva jeg vil og hvilke behov jeg har, mao. hva som er godt for meg.

Hva med deg, prøvde du deg i jobb etter sykemeldingsperiodens utløp eller gikk du over på rehabiliteringspenger umiddelbart? Du skjønner, jeg har en følelse av at mange rundt meg stiller seg noe avventende, ja, de er nærmest skeptisk til at jeg skal klare en tilbakevending til arbeidet. Jeg har blant annet blitt sterkt oppfordret både av saksbehandler på trygdekontoret og av lønningsansvarlig om å søke rehabiliteringspenger – for sikkerhets skyld. Det er nok godt ment, men jeg har såpass tro på at jeg vil klare dette at jeg ikke kommer til å følge deres råd.

En annen ting, har du prøvd alternativ behandling/tilleggsbehandling i de årene du har gått i psykoterapi?

Igjen har det tatt noen dager for meg å forfatte et svar. Jeg håper at du også får med deg svar som gjelder ”eldre tråder”!

Varme hilsener fra

[bugge -jenta]

Kjære Bugge!

Så kjekt det var at akkurat du besvarte mitt innlegg. Jeg har tenkt på deg og hvordan det går med deg! Jeg har vært innom forumet av og til, men har ikke fått meg verken til å svare på innlegg eller komme med egne bidrag. Jeg sliter fortsatt med skrivesperren ;-/

Når det gjelder overspisingen, synes din beskrivelse av problemkomplekset å være nokså likt mitt eget. Jeg har f.eks. aldri kastet opp (faktisk er min største konkrete angst å brekke seg), men har selv stusset over hvor mye mat som kan inntas på en kveld. Overspisingen kompenseres delvis med fysisk aktivitet. Jeg føler imidlertid ikke at treningen har hatt noen dempende effekt på selve trangen til overspising. Tvangselementet har vært veldig sterkt. Jeg klarer blant annet ikke å gjøre avslapningsøvelser når uroen er så fremtredende. Jeg har også erfart at flinkpike-syndromet, herunder behovet for kontroll, mer har vært til hinder enn til hjelp mht. å få bukt med overspisingen.

Den senere tid har jeg i større grad akseptert at overspisingen fungerer som et symptom eller substitutt, men har ikke funnet den bakenforliggende årsak eller det udekkede behovet. Som du skriver, er det vel noe av dette som skal kunne avhjelpes/avdekkes i terapien.

Jeg føler meg imidlertid til tider svært frustrert over terapiens form. Er jeg på riktig vei? Hvorfor er det ikke klarere rammer, forslag til alternative fremgangsmåter – mer konkrete løsninger osv. Samtidig er jeg klar over at det ville vært svært uheldig hvis jeg hadde en terapeut som ga klare føringer og nærmest forledet meg, eller som selv hadde behov for å eksponere seg (slik min tidligere terapeut hadde). Jeg er smertelig klar over at jeg må gå veien selv. Jeg klarer likevel ikke helt å legge fra meg tvilen mht. psykoterapiens egenhet, bl.a. om det er den mest adekvate metode for å behandle alvorlig depresjon, som er min diagnose. Det synes så rart at én time hos terapeuten, som nærmest starter etter innfallsmetoden og utvikler seg i en eller annen retning, kan ha en klar behandlingsmessig effekt. Jeg føler fortsatt at psykoterapi som behandlingsform er vanskelig å få tak på. Innerst inne vet jeg likevel at en viss effekt må det ha, jeg merker en klar positiv utvikling. Men om det er den individuelle psykoterapien eller den kroppsorienterte gruppeterapien som har hatt størst effekt, det vet jeg ikke, og det er kanskje heller ikke så viktig. Det viktigste er vel at jeg endelig etter mange år har funnet redskaper/hjelpemidler som gjør meg i stand til jobbe med mine traumer mv. Ved nærmere ettertanke føler jeg kanskje at den kroppsorienterte gruppeterapiens opplegg har gitt meg redskapene og innsikten til selvhjelp, og således bevisstgjort meg mht. hva jeg trenger å få bearbeidet i timene hos psykiateren.

Etter årene i terapi og alt du antas å ha vært igjennom, er det imponerende at du takler nedturene så bra. En skulle nesten tro det var motsatt når man hadde jobbet så lenge med å få det bedre. Det synes imidlertid som om du har fått en trygghet i deg selv, i og med at du ikke tar det like tungt som før når du får en dårlig periode. Hvordan forløper dagene seg for deg nå?

Selv nærmer det seg slutten på sykepengeperioden, jeg skal tilbake i jobb neste uke. Planen er en gradvis tilbakevending over 8. uker innen jeg begynner for fullt. Jeg veldig optimistisk hva gjelder arbeidskapasitet, men er engstelig for at skrivesperren skal trigge depresjonen hvis jeg blir værende i den jobben jeg har nå. Problemet er imidlertid å skifte jobb. Den berømmelige ”nissen på lasset” har gjerne en tendens til å følge med. Dessuten spørs det hvilken ”hemsko” en langtidssykemelding i ryggsekken kan utgjøre. Sist, men ikke minst, sliter jeg fortsatt med å finne ut hva jeg vil og hvilke behov jeg har, mao. hva som er godt for meg.

Hva med deg, prøvde du deg i jobb etter sykemeldingsperiodens utløp eller gikk du over på rehabiliteringspenger umiddelbart? Du skjønner, jeg har en følelse av at mange rundt meg stiller seg noe avventende, ja, de er nærmest skeptisk til at jeg skal klare en tilbakevending til arbeidet. Jeg har blant annet blitt sterkt oppfordret både av saksbehandler på trygdekontoret og av lønningsansvarlig om å søke rehabiliteringspenger – for sikkerhets skyld. Det er nok godt ment, men jeg har såpass tro på at jeg vil klare dette at jeg ikke kommer til å følge deres råd.

En annen ting, har du prøvd alternativ behandling/tilleggsbehandling i de årene du har gått i psykoterapi?

Igjen har det tatt noen dager for meg å forfatte et svar. Jeg håper at du også får med deg svar som gjelder ”eldre tråder”!

Varme hilsener fra

Kjære deg!

Jeg har problemer med maskinen min, men fra i dag kommer jeg inn på i ny og ne. Jeg skal lese innlegget ditt litt grundigere, og svare deg litt skikkeligere snart. Har tenkt på deg de siste dagene.

Vært så irritert på denne maskinen som svikter meg..

Snakkes:o)

Vh

[bugge -jenta]

Kjære Bugge!

Så kjekt det var at akkurat du besvarte mitt innlegg. Jeg har tenkt på deg og hvordan det går med deg! Jeg har vært innom forumet av og til, men har ikke fått meg verken til å svare på innlegg eller komme med egne bidrag. Jeg sliter fortsatt med skrivesperren ;-/

Når det gjelder overspisingen, synes din beskrivelse av problemkomplekset å være nokså likt mitt eget. Jeg har f.eks. aldri kastet opp (faktisk er min største konkrete angst å brekke seg), men har selv stusset over hvor mye mat som kan inntas på en kveld. Overspisingen kompenseres delvis med fysisk aktivitet. Jeg føler imidlertid ikke at treningen har hatt noen dempende effekt på selve trangen til overspising. Tvangselementet har vært veldig sterkt. Jeg klarer blant annet ikke å gjøre avslapningsøvelser når uroen er så fremtredende. Jeg har også erfart at flinkpike-syndromet, herunder behovet for kontroll, mer har vært til hinder enn til hjelp mht. å få bukt med overspisingen.

Den senere tid har jeg i større grad akseptert at overspisingen fungerer som et symptom eller substitutt, men har ikke funnet den bakenforliggende årsak eller det udekkede behovet. Som du skriver, er det vel noe av dette som skal kunne avhjelpes/avdekkes i terapien.

Jeg føler meg imidlertid til tider svært frustrert over terapiens form. Er jeg på riktig vei? Hvorfor er det ikke klarere rammer, forslag til alternative fremgangsmåter – mer konkrete løsninger osv. Samtidig er jeg klar over at det ville vært svært uheldig hvis jeg hadde en terapeut som ga klare føringer og nærmest forledet meg, eller som selv hadde behov for å eksponere seg (slik min tidligere terapeut hadde). Jeg er smertelig klar over at jeg må gå veien selv. Jeg klarer likevel ikke helt å legge fra meg tvilen mht. psykoterapiens egenhet, bl.a. om det er den mest adekvate metode for å behandle alvorlig depresjon, som er min diagnose. Det synes så rart at én time hos terapeuten, som nærmest starter etter innfallsmetoden og utvikler seg i en eller annen retning, kan ha en klar behandlingsmessig effekt. Jeg føler fortsatt at psykoterapi som behandlingsform er vanskelig å få tak på. Innerst inne vet jeg likevel at en viss effekt må det ha, jeg merker en klar positiv utvikling. Men om det er den individuelle psykoterapien eller den kroppsorienterte gruppeterapien som har hatt størst effekt, det vet jeg ikke, og det er kanskje heller ikke så viktig. Det viktigste er vel at jeg endelig etter mange år har funnet redskaper/hjelpemidler som gjør meg i stand til jobbe med mine traumer mv. Ved nærmere ettertanke føler jeg kanskje at den kroppsorienterte gruppeterapiens opplegg har gitt meg redskapene og innsikten til selvhjelp, og således bevisstgjort meg mht. hva jeg trenger å få bearbeidet i timene hos psykiateren.

Etter årene i terapi og alt du antas å ha vært igjennom, er det imponerende at du takler nedturene så bra. En skulle nesten tro det var motsatt når man hadde jobbet så lenge med å få det bedre. Det synes imidlertid som om du har fått en trygghet i deg selv, i og med at du ikke tar det like tungt som før når du får en dårlig periode. Hvordan forløper dagene seg for deg nå?

Selv nærmer det seg slutten på sykepengeperioden, jeg skal tilbake i jobb neste uke. Planen er en gradvis tilbakevending over 8. uker innen jeg begynner for fullt. Jeg veldig optimistisk hva gjelder arbeidskapasitet, men er engstelig for at skrivesperren skal trigge depresjonen hvis jeg blir værende i den jobben jeg har nå. Problemet er imidlertid å skifte jobb. Den berømmelige ”nissen på lasset” har gjerne en tendens til å følge med. Dessuten spørs det hvilken ”hemsko” en langtidssykemelding i ryggsekken kan utgjøre. Sist, men ikke minst, sliter jeg fortsatt med å finne ut hva jeg vil og hvilke behov jeg har, mao. hva som er godt for meg.

Hva med deg, prøvde du deg i jobb etter sykemeldingsperiodens utløp eller gikk du over på rehabiliteringspenger umiddelbart? Du skjønner, jeg har en følelse av at mange rundt meg stiller seg noe avventende, ja, de er nærmest skeptisk til at jeg skal klare en tilbakevending til arbeidet. Jeg har blant annet blitt sterkt oppfordret både av saksbehandler på trygdekontoret og av lønningsansvarlig om å søke rehabiliteringspenger – for sikkerhets skyld. Det er nok godt ment, men jeg har såpass tro på at jeg vil klare dette at jeg ikke kommer til å følge deres råd.

En annen ting, har du prøvd alternativ behandling/tilleggsbehandling i de årene du har gått i psykoterapi?

Igjen har det tatt noen dager for meg å forfatte et svar. Jeg håper at du også får med deg svar som gjelder ”eldre tråder”!

Varme hilsener fra

Hei!

Får alltid med meg gamle tråder. Og av og til er det greit med dem også, spesielt når svarene er litt personlige, en dialog mellom to personer. Nå raser den forbi de 100 nyeste..

Jeg synes selvsagt at det er leit at skrivesperren er der ennå, men som du sikkert vet selv også ligger det ganske så sikkert dypereliggende ting under der, som en må ruske litt opp i. Slik som det er med meg og spisingen.

Når jeg "overspiser", er det et temmelig mislykket forsøk på å dempe urolige følelser og angst. Men problemet er at jeg ofte ikke har hatt kontakt med den angsten, den har nærmest vært konventert til ulvehunger. Jeg kjenner ikke angsten, bare et enormt sug som aldri lar seg stoppe uansett hvor mye mat jeg tyller i meg. Så egentlig virker det jo ikke særlig godt måten jeg prøver å døyve på. Det vil si, de senere årene har vel angsten vært mer uttalt enn den var tidligere og det er vel positivt.

Jeg vet ikke om jeg takler nedturer så bra. Jeg synes det er fryktelig tungt innimellom. Men jeg har vel kanskje oparbeidet en viss styrke og redskaper å ta i bruk for å takle det. For det har vært så mange nedturer, så det har jeg vært pent nødt til. Og psykiatrene mine har vært til svært god hjelp de senere årene. Men enkelte dager er jeg svært langt nede.

Og da er det gjerne en blanding av at det topper seg med angst, uheldige ytre omstendigheter i livet mitt, og mye fysiske plager.

Akkurat nå har psykiateren min vært sykemeldt en lengre periode, og jeg er midt oppe i sykemelding, valg for hva jeg skal gjøre til høsten, ringing til ulike etater, møter, skriving av brev, søknader osv. Alt dette er noe av det som gir meg mest angst i livet. Det stresser meg voldsomt, gjør meg søvnløs og denne uken har jeg hatt tre migreneanfall. Så jeg synes ikke det er en spøk og bli sykemeldt formelt. Primærlegen min er også bortreist for lengre tid, så jeg er legeløs.

Når du går på yrkesrettet attføring(studie) og blir langtidssykemeldt, faller du ut av oppleget til aetat etter 4 uker. Jeg var ikke klar over dette. Så nå må jeg søke om rehabiliteringspenger, og trenger legeerklæring hvor det dokumenteres hvilken behandling jeg får, om det er utsikter til bedring, og "når" jeg blir frisk igjen. Jeg har elleve dager på meg før disse fire ukene er borte, men begge legene mine er der ikke for meg. Jeg føler meg veldig "lost" akkurat nå. Tipper det vil være et godt grunnlag for en søknad om rehabilitering når den kommer fra en vikarlege som aldri har sett meg før.... Jeg trenger pengene for å ha noe å leve av og tanken på avslag stresser meg, selv om det skulle gå i orden senere. Og jeg får ikke rådført meg med legene mine om noe som helst. Innimellom har jeg hatt slikt tankekjør at jeg har holdt på å bli sprø.

Denne uken var det vinterferie, og jeg stod klar til å pakke for å reise bort med mann og barn. Men kvelden før ringte psykiateren min og ville prøve å treffe meg tirsdag eller onsdag. Så jeg ble igjen for dette var jo så viktig. Så ble han så syk at møtet måtte avlyses. Han er virkelig fantastisk, som prøver å strekke seg det han kan for meg, men det var hardt å få den meldingen fra ham. Jeg har vært på bunnen og tenkt og tenkt. Hva gjør jeg nå? Hva skal til for at livet mitt skal bli mest mulig bra? Jeg har gått runder med meg selv rundt identitet, tenkt på foreløpige uføretrygder. Og tenkt på hvordan jeg kan overleve i systemet, til legene mine kommer på banen. Jeg føler at innimellom vet jeg ingenting.

Jeg blir også "dradd" mellom primærlegen min som ikke kjenner meg så godt, (men forsåvidt er helt ok), og psykiateren min. Primærlegen min sier "at jeg er altfor ung og oppegående til å gå hjemme og bare vært uføretrygdet"!

Mens i det siste har psykiateren min oftere ymtet frem på om en foreløpig uføretrygd kunne kanskje vært bra for meg.

Kanskje kunne jeg da endelig få gjort noe? Jeg er så sliten av systemet, og drømmer om å finne utfordringer som passer meg "perfekt", kunne sette grenser, si at dette kan jeg, dette kan jeg ikke akkurat nå.

Jeg har lyst til å gjøre frivillig arbeid for unge som sliter, dirigere et kor kanskje, synge mer.

Jeg vil ikke prøve å bli frisk. Det har jeg prøvd på siden jeg var 14-15 år. Jeg vil prøve å finne en ytre verden som matcher de ressursene jeg har her og nå.

Jeg tror kanskje det er veien tilbake for meg. Og jeg tror vel egentlig innerst inne at å gå løs på kurset igjen neste år er for tidlig. Men jeg har lyst til å ta det en gang. Og jeg tror jeg kommer meg ut igjen i halv jobb en gang i fremtiden. Men den smertelige sannheten er at jeg ikke har vært i stand til å jobbe halvt dette året, ikke i fjor heller, ikke året før, og ikke neste år heller. Jeg kan kanskje hangle meg gjennom et studie, for det bruker stort sett å gå greit, men året etter da? Klarer jeg å jobbe halvt da?

Jeg vet ikke om du henger med ennå. Fryktelig kjedelig lesing, men terapi for meg å få skrevet det ned.

Jeg prøvde meg tilbake i jobb når gutten min var 18 mnd. Var klassestyrer for en klasse på barnetrinnet, en tøff gjeng. Jeg burde aldri begynt å jobbe. Jeg var altfor dårlig i bekkenet. Etter et par måneder var jeg helt ødelagt, og fra da av gikk det nedover og jeg ble helt sengeliggende og invalid i veldig lang tid. Det var ubeskrivelig tøft med en liten gutt i hus som jeg ikke kunne ta meg av. Det kunne jeg skrevet en hel bedrøvelig bok om.

Jeg har prøvd fysioterapi, manuell terapi, psykomotorisk

fysioterapi, akupunktur,kiropraktor, laserbehandling med en spesielt sterk maskin, vært på smerteklinikk, gjort noe som heter intramuskulær behandling(IMS), gått til medisinsk treningsterapi flere ganger, psykoterapi i rundt om 7 år(hvem teller?) Jeg vil helst ikke se en behandler bortsett fra min psykiater på svært lang tid.

Psykoterapi har forvandlet meg mest. Det er jeg overbevist om, men jeg leser mye rundt emner som dukker opp i terapien. De rundt meg synes dette har forandret meg svært.

Men det har tatt tid. Tror ikke det skjedde mye det første året, for å si det slik.

Fortell meg gjerne hvordan det går når du nå skal prøve deg igjen. Det er en klisje, men lukkes en dør, finnes det ofte en annen. Det tror jeg er sant, og jeg prøver å ikke fokusere bare på de dørene jeg av ulike grunner tror jeg må åpne.

Mitt hovedmål er å skape en match mellom de ytre utfordringer i livet, og det som er der av ressurser og hindringer i meg nå. Da blir jeg lykkeligst, og friskest på sikt, og kommer meg kanskje ut i en jobb til slutt som jeg kan fungere i over tid. Det tror jeg jeg gjør. Så får jeg bare håpe samfunnet forstår dette.

Klem fra

[Gjest flinkpike]

Hei!

Får alltid med meg gamle tråder. Og av og til er det greit med dem også, spesielt når svarene er litt personlige, en dialog mellom to personer. Nå raser den forbi de 100 nyeste..

Jeg synes selvsagt at det er leit at skrivesperren er der ennå, men som du sikkert vet selv også ligger det ganske så sikkert dypereliggende ting under der, som en må ruske litt opp i. Slik som det er med meg og spisingen.

Når jeg "overspiser", er det et temmelig mislykket forsøk på å dempe urolige følelser og angst. Men problemet er at jeg ofte ikke har hatt kontakt med den angsten, den har nærmest vært konventert til ulvehunger. Jeg kjenner ikke angsten, bare et enormt sug som aldri lar seg stoppe uansett hvor mye mat jeg tyller i meg. Så egentlig virker det jo ikke særlig godt måten jeg prøver å døyve på. Det vil si, de senere årene har vel angsten vært mer uttalt enn den var tidligere og det er vel positivt.

Jeg vet ikke om jeg takler nedturer så bra. Jeg synes det er fryktelig tungt innimellom. Men jeg har vel kanskje oparbeidet en viss styrke og redskaper å ta i bruk for å takle det. For det har vært så mange nedturer, så det har jeg vært pent nødt til. Og psykiatrene mine har vært til svært god hjelp de senere årene. Men enkelte dager er jeg svært langt nede.

Og da er det gjerne en blanding av at det topper seg med angst, uheldige ytre omstendigheter i livet mitt, og mye fysiske plager.

Akkurat nå har psykiateren min vært sykemeldt en lengre periode, og jeg er midt oppe i sykemelding, valg for hva jeg skal gjøre til høsten, ringing til ulike etater, møter, skriving av brev, søknader osv. Alt dette er noe av det som gir meg mest angst i livet. Det stresser meg voldsomt, gjør meg søvnløs og denne uken har jeg hatt tre migreneanfall. Så jeg synes ikke det er en spøk og bli sykemeldt formelt. Primærlegen min er også bortreist for lengre tid, så jeg er legeløs.

Når du går på yrkesrettet attføring(studie) og blir langtidssykemeldt, faller du ut av oppleget til aetat etter 4 uker. Jeg var ikke klar over dette. Så nå må jeg søke om rehabiliteringspenger, og trenger legeerklæring hvor det dokumenteres hvilken behandling jeg får, om det er utsikter til bedring, og "når" jeg blir frisk igjen. Jeg har elleve dager på meg før disse fire ukene er borte, men begge legene mine er der ikke for meg. Jeg føler meg veldig "lost" akkurat nå. Tipper det vil være et godt grunnlag for en søknad om rehabilitering når den kommer fra en vikarlege som aldri har sett meg før.... Jeg trenger pengene for å ha noe å leve av og tanken på avslag stresser meg, selv om det skulle gå i orden senere. Og jeg får ikke rådført meg med legene mine om noe som helst. Innimellom har jeg hatt slikt tankekjør at jeg har holdt på å bli sprø.

Denne uken var det vinterferie, og jeg stod klar til å pakke for å reise bort med mann og barn. Men kvelden før ringte psykiateren min og ville prøve å treffe meg tirsdag eller onsdag. Så jeg ble igjen for dette var jo så viktig. Så ble han så syk at møtet måtte avlyses. Han er virkelig fantastisk, som prøver å strekke seg det han kan for meg, men det var hardt å få den meldingen fra ham. Jeg har vært på bunnen og tenkt og tenkt. Hva gjør jeg nå? Hva skal til for at livet mitt skal bli mest mulig bra? Jeg har gått runder med meg selv rundt identitet, tenkt på foreløpige uføretrygder. Og tenkt på hvordan jeg kan overleve i systemet, til legene mine kommer på banen. Jeg føler at innimellom vet jeg ingenting.

Jeg blir også "dradd" mellom primærlegen min som ikke kjenner meg så godt, (men forsåvidt er helt ok), og psykiateren min. Primærlegen min sier "at jeg er altfor ung og oppegående til å gå hjemme og bare vært uføretrygdet"!

Mens i det siste har psykiateren min oftere ymtet frem på om en foreløpig uføretrygd kunne kanskje vært bra for meg.

Kanskje kunne jeg da endelig få gjort noe? Jeg er så sliten av systemet, og drømmer om å finne utfordringer som passer meg "perfekt", kunne sette grenser, si at dette kan jeg, dette kan jeg ikke akkurat nå.

Jeg har lyst til å gjøre frivillig arbeid for unge som sliter, dirigere et kor kanskje, synge mer.

Jeg vil ikke prøve å bli frisk. Det har jeg prøvd på siden jeg var 14-15 år. Jeg vil prøve å finne en ytre verden som matcher de ressursene jeg har her og nå.

Jeg tror kanskje det er veien tilbake for meg. Og jeg tror vel egentlig innerst inne at å gå løs på kurset igjen neste år er for tidlig. Men jeg har lyst til å ta det en gang. Og jeg tror jeg kommer meg ut igjen i halv jobb en gang i fremtiden. Men den smertelige sannheten er at jeg ikke har vært i stand til å jobbe halvt dette året, ikke i fjor heller, ikke året før, og ikke neste år heller. Jeg kan kanskje hangle meg gjennom et studie, for det bruker stort sett å gå greit, men året etter da? Klarer jeg å jobbe halvt da?

Jeg vet ikke om du henger med ennå. Fryktelig kjedelig lesing, men terapi for meg å få skrevet det ned.

Jeg prøvde meg tilbake i jobb når gutten min var 18 mnd. Var klassestyrer for en klasse på barnetrinnet, en tøff gjeng. Jeg burde aldri begynt å jobbe. Jeg var altfor dårlig i bekkenet. Etter et par måneder var jeg helt ødelagt, og fra da av gikk det nedover og jeg ble helt sengeliggende og invalid i veldig lang tid. Det var ubeskrivelig tøft med en liten gutt i hus som jeg ikke kunne ta meg av. Det kunne jeg skrevet en hel bedrøvelig bok om.

Jeg har prøvd fysioterapi, manuell terapi, psykomotorisk

fysioterapi, akupunktur,kiropraktor, laserbehandling med en spesielt sterk maskin, vært på smerteklinikk, gjort noe som heter intramuskulær behandling(IMS), gått til medisinsk treningsterapi flere ganger, psykoterapi i rundt om 7 år(hvem teller?) Jeg vil helst ikke se en behandler bortsett fra min psykiater på svært lang tid.

Psykoterapi har forvandlet meg mest. Det er jeg overbevist om, men jeg leser mye rundt emner som dukker opp i terapien. De rundt meg synes dette har forandret meg svært.

Men det har tatt tid. Tror ikke det skjedde mye det første året, for å si det slik.

Fortell meg gjerne hvordan det går når du nå skal prøve deg igjen. Det er en klisje, men lukkes en dør, finnes det ofte en annen. Det tror jeg er sant, og jeg prøver å ikke fokusere bare på de dørene jeg av ulike grunner tror jeg må åpne.

Mitt hovedmål er å skape en match mellom de ytre utfordringer i livet, og det som er der av ressurser og hindringer i meg nå. Da blir jeg lykkeligst, og friskest på sikt, og kommer meg kanskje ut i en jobb til slutt som jeg kan fungere i over tid. Det tror jeg jeg gjør. Så får jeg bare håpe samfunnet forstår dette.

Klem fra

Hei igjen!

Det er på ingen måte kjedelig lesning å høre hvordan du har det - og tar det! Det gir en form for "samhørighet" å høre om andre som synes å være "i samme båt". Dessuten ser livets utfordringer anderledes ut, ofte mer håndterbare, når andre skisserer dem. Jeg har for eksempel stor forståelse for din frustrasjon mht. fraværende primærlege og psykiater når du må søke om rehabiliteringspenger innen en gitt frist. Og jeg kjenner også reaksjonsmønsteret svært godt igjen i slike situasjoner som skaper indre uro og stress. Fra utsiden synes det imidlertid så mye lettere å løse den situasjonen som har oppstått. (Slik er det vel som oftest). Jeg tenker at en saksbehandler på Aetat/trygdekontoret vil kunne hjelpe deg med tanke på at din lege ikke er tilgjengelig, for eksempel ved å gi en utsatt frist med innsendelse av legeerklæring eller konkrete råd om hva som skal til for å få søknaden innvilget.

Du gjør det vanskelig for deg selv når du legger så mange krav og forventninger på dine skuldre og tom. lager tidsfrister. Da tenker jeg særlig på de valg du skal ta mht. hva du skal gjøre til høsten. Det er noe med det å stoppe opp og kjenne etter. Bruke tiden, ikke la tiden bruke deg! Jeg håper ikke du opplever meg for direkte, det er godt ment.

Du skriver at du "dras" mellom primærlege og psykiater i forhold til hvilken arbeidskapasitet du har. Nå er det slik at det kun er du som sitter med svaret på det spørsmålet. Jeg skjønner godt hvis du blir noe forvirret, man er kanskje mer påvirkelig når man ikke har en "indre trygghet/ro".

Det høres imidlertid veldig riktig ut at du tar utgangspunkt i de ressurser og hindringer som ligger i deg pr. i dag og søker å få til noe ut fra det - i ditt tempo. Du skriver at du har lyst til å gjøre frivillig arbeid for unge som sliter, dirigere et kor kanskje og synge mer. Det er kjempeflott at du har identifisert noe du har lyst til, og som er veldig meningsfylt - for mange. Du har egentlig satt ord på hva du kan tenke deg fremover...

Du skal få tilbakemelding på hvordan jeg opplever å vende tilbake til jobb. Jeg skal på jobb i morgen og på torsdag denne uken.

Jeg har også forsøkt det meste av de ulike behandlingsformer som du nevner. Felles for dem er vel at de i hovedsak tar utgangspunkt i kroppslige reaksjoner på psykiske traumer. De kroppslige reaksjoner forblir imidlertid symptomer på underliggende psykiske sperrer, og jeg har ikke funnet behandlingene særlig egnet med unntak ved helt akutte tilstander.

Jeg sliter bl.a. med mye muskulære spenninger, og da har jeg stort utbytte av yoga og meditiasjon.

Det som har fremstått som en "åpenbaring" etter mange års prøving og feiling, også innen det psykiske helsevern, er IHMM. Jeg tror jeg har nevnt det før, men jeg nevner det igjen; Institutt for Holistisk Medisin og Meditasjon (ihmm.net). Det ledes av en psykiater som er opptatt av at kropp og sjel henger sammen. Jeg bruker de innsiktene og a-ha opplevelsene jeg har fått gjennom dette konseptet i psykoterapien. Særlig har pusteøvelser og diverse andre mer dynamiske øvelser åpnet opp for en del ting som jeg tror ville ha tatt lang tid å få hull på gjennom psykoterapien.

Du skrev om et preparat, xanor, som du opplevde hadde en positiv effekt på overspisingen. Jeg innser at jeg ikke har mulighet til å få helt bukt med dette problemt enda, og kunne derfor gjerne tenkt meg å prøve denne medisinen. Vi har imidlertid tenkt å prøve å få et barn til, og da bør jeg gå på minst mulig medisiner. Psykiateren jeg går hos har sagt at jeg kan gå på 10 mg. Cipralex under graviditet. Uansett vil jeg forsøke å trappe ytterligere ned.

Vel, det er så mye jeg har lyst til å meddele, evt. drøfte, men det får bli en annen gang. Nå skal min mann bruke PC'en. Du ønskes en riktig fin dag, i det hele gode dager fremover.

Klem fra

[bugge -jenta]

Hei igjen!

Det er på ingen måte kjedelig lesning å høre hvordan du har det - og tar det! Det gir en form for "samhørighet" å høre om andre som synes å være "i samme båt". Dessuten ser livets utfordringer anderledes ut, ofte mer håndterbare, når andre skisserer dem. Jeg har for eksempel stor forståelse for din frustrasjon mht. fraværende primærlege og psykiater når du må søke om rehabiliteringspenger innen en gitt frist. Og jeg kjenner også reaksjonsmønsteret svært godt igjen i slike situasjoner som skaper indre uro og stress. Fra utsiden synes det imidlertid så mye lettere å løse den situasjonen som har oppstått. (Slik er det vel som oftest). Jeg tenker at en saksbehandler på Aetat/trygdekontoret vil kunne hjelpe deg med tanke på at din lege ikke er tilgjengelig, for eksempel ved å gi en utsatt frist med innsendelse av legeerklæring eller konkrete råd om hva som skal til for å få søknaden innvilget.

Du gjør det vanskelig for deg selv når du legger så mange krav og forventninger på dine skuldre og tom. lager tidsfrister. Da tenker jeg særlig på de valg du skal ta mht. hva du skal gjøre til høsten. Det er noe med det å stoppe opp og kjenne etter. Bruke tiden, ikke la tiden bruke deg! Jeg håper ikke du opplever meg for direkte, det er godt ment.

Du skriver at du "dras" mellom primærlege og psykiater i forhold til hvilken arbeidskapasitet du har. Nå er det slik at det kun er du som sitter med svaret på det spørsmålet. Jeg skjønner godt hvis du blir noe forvirret, man er kanskje mer påvirkelig når man ikke har en "indre trygghet/ro".

Det høres imidlertid veldig riktig ut at du tar utgangspunkt i de ressurser og hindringer som ligger i deg pr. i dag og søker å få til noe ut fra det - i ditt tempo. Du skriver at du har lyst til å gjøre frivillig arbeid for unge som sliter, dirigere et kor kanskje og synge mer. Det er kjempeflott at du har identifisert noe du har lyst til, og som er veldig meningsfylt - for mange. Du har egentlig satt ord på hva du kan tenke deg fremover...

Du skal få tilbakemelding på hvordan jeg opplever å vende tilbake til jobb. Jeg skal på jobb i morgen og på torsdag denne uken.

Jeg har også forsøkt det meste av de ulike behandlingsformer som du nevner. Felles for dem er vel at de i hovedsak tar utgangspunkt i kroppslige reaksjoner på psykiske traumer. De kroppslige reaksjoner forblir imidlertid symptomer på underliggende psykiske sperrer, og jeg har ikke funnet behandlingene særlig egnet med unntak ved helt akutte tilstander.

Jeg sliter bl.a. med mye muskulære spenninger, og da har jeg stort utbytte av yoga og meditiasjon.

Det som har fremstått som en "åpenbaring" etter mange års prøving og feiling, også innen det psykiske helsevern, er IHMM. Jeg tror jeg har nevnt det før, men jeg nevner det igjen; Institutt for Holistisk Medisin og Meditasjon (ihmm.net). Det ledes av en psykiater som er opptatt av at kropp og sjel henger sammen. Jeg bruker de innsiktene og a-ha opplevelsene jeg har fått gjennom dette konseptet i psykoterapien. Særlig har pusteøvelser og diverse andre mer dynamiske øvelser åpnet opp for en del ting som jeg tror ville ha tatt lang tid å få hull på gjennom psykoterapien.

Du skrev om et preparat, xanor, som du opplevde hadde en positiv effekt på overspisingen. Jeg innser at jeg ikke har mulighet til å få helt bukt med dette problemt enda, og kunne derfor gjerne tenkt meg å prøve denne medisinen. Vi har imidlertid tenkt å prøve å få et barn til, og da bør jeg gå på minst mulig medisiner. Psykiateren jeg går hos har sagt at jeg kan gå på 10 mg. Cipralex under graviditet. Uansett vil jeg forsøke å trappe ytterligere ned.

Vel, det er så mye jeg har lyst til å meddele, evt. drøfte, men det får bli en annen gang. Nå skal min mann bruke PC'en. Du ønskes en riktig fin dag, i det hele gode dager fremover.

Klem fra

Hei du!

Takk for langt og nyttig svar.

Du har så rett i at jeg gjør ting som ikke trenger å være komplisert, nettopp komplisert. Det er son om at når jeg blir sliten og angstnivået blir høyt, er jeg lite flink til å skille det som er et større problem, og det som ikke er det. Det er et område jeg forsåvidt har prøvd å jobbe med, men det gjenstår en god del. Og jeg burde ikke slippe kontrollen så lett på det området. For det går an å separere ting litt og kjenne bedre etter hva som er hva. Det er selvfølgelig vanskeligere når jeg ikke har psykiateren min, men det er mulig likevel.

Nå er det lett slik at alle telefonsamtaler, alle møter, alle legetimer, alle søknader osv stresser meg likt.

I dag har jeg fått ordnet med legeerklæringen til trygdekontoret, og nå prøver jeg å trene meg på å senke skuldrene. Jeg tror jeg skal klare det, for det kommer til et punkt hvor en har vært så stresset at man endelig blir litt, skal vi si litt likegyldig til hele greia. Man trenger et pusterom. Jeg tror jeg er kommet litt dit nå. Forsvarsmekanisme/overlevelses/tilpasnings- mekanisme som endelig setter inn.

Jeg sliter fortsatt med å komme meg innpå forumet hjemme, men jeg har jo tilgang til maskiner andre steder, så jeg er innom nå og da.

Lykke til med dagene på jobb, og kanskje det kan være greit å tenke grundig igjennom hvilke forventninger du har rundt hvordan det skal bli, kjennes ut.

Det er en ting med det å ha måttet reise seg mange ganger i livet. En vet det går an, og på ulike måter.

Vennlig hilsen fra