stebarn i nytt forhold

[Gjest snart stemor?]

I fare for å utdebattere temaet, har jeg et nytt innlegg. Dette er ment helt seriøst og ingenting er satt på spissen. Innlegget i går var satt på spissen for å få reaksjoner, og mye bra og saklig kom frem, mye mer enn jeg hadde ventet. Det var et provoserende innlegg.

Jeg hadde skrevet at jeg ønsket å kunne unne meg ting uten å tenke på hva barna hans trengte og jeg fikk mange sterke reaksjoner selvfølgelig. At barnas ve og vel må gå fremfor nye partner er hel klart og at man må sørge for at de har det de trenger. I veldig mange tilfeller bør far kunne kjøpe klær og annet til barnet som det trenger.Men i dette tilfellet betaler far bidrag langt over de satsene som trygdekontoret har som mal, han betaler 8000 for 3 unger. Likevel synes mor at han skal betale aktiviteter, klær o.s.v for barna i tillegg. Kall meg gjerne gal og selvsentrert egoist, det kan jeg leve med, men jeg synest at far har gjort sitt for å dekke barnas behov for klær, mat og aktiviteter igjennom bidraget.

Jeg kan ikke se at det da er galt å si nei til ting barnet trenger, fordi mor ikke disponerer pengene godt nok. Jeg synest ikke at det er for mye forlangt at hun prioriterer klær, mat og et sted å bo for barna for de pengene.

Det må vel være greit å da skulle spare og bygge opp vår eget hjem og gjorde det godt og stabilt. Vi kommer en dag til å få barn selv, men jeg ønsker ikke å måtte spinke og spare til det de trenger fordi vi må kjøpe ting barna trenger, fordi mor er blakk. Mor er blakk fordi hun sier ja til barna i tilfeller man bør si at mamma har ikke så mye penger nå, du må vente til mamma får penger igjen.

Må jo være mye hyggeligere for barna hans at de kommer til et godt hjem i helgene der de er i fokus, slik de også er hos sin mor. Det kan jo ikke være så galt å prioritere sitt nye ekteskap, når barnas behov bør være dekket gjennom bidrag.

Det som ikke penger kan erstatte, det er tid, kjærlighet, oppmerksomhet og omsorg for barna, både mine og dine barn. Jeg ser også for meg at far reiser alene med barn fra første ekteskap uten meg og våre barn, fordi barna må få eie far litt, den stunden de har sammen. Jeg og barna våre har han resten av tiden. Men selvfølgelig vi må jo gjøre ting sammen alle mann store og små, men på barna han har fra før premisser. Vil barna hans være alene med far er det greit, vil de ha med yngre søsken er det også greit.

Mange barn i en viss alder kan kreve veldig mye oppmerksomhet på eldre søsken bekostning, da må det være greit at de får ha alenetid med far.

[Klara Q]

Kan han ikke kreve ny bidragsavtale, der han betaler mindre i bidrag, slik at han kan kjøpe klær etc. til ungene når de er hos ham? Det må jo være hyggelig for alle at ungene opplever å få noe direkte av faren sin?

[org]

"Jeg synest ikke at det er for mye forlangt at hun prioriterer klær, mat og et sted å bo for barna for de pengene"

For kr 8.000,- pr mnd?

Neida, jeg skjønner hva du mener. Men fra tid til annet vil det være morsomt for far å kunne kjøpe akkurat DET spillet eller DEN buksa - selv om han faktisk betaler bidrag. At dette går ut over deres økonomi, kan jeg vanskelig se.

[Gjest snart stemor?]

Kan han ikke kreve ny bidragsavtale, der han betaler mindre i bidrag, slik at han kan kjøpe klær etc. til ungene når de er hos ham? Det må jo være hyggelig for alle at ungene opplever å få noe direkte av faren sin?

joda, det synest jeg også at han burde, men foreløpig ser det ut til at det går bra. Men om det går så bra, når barna begynner å mase på far om ting når de blir eldre vet jeg ikke. er litt redd for at han ikke skal greie å si nei til barna sine, slik at det går utover vår økonomi. Det er heller ikke hyggelig å si nei, barnet kan få følelsen av at far ikke bryr seg om de.

[Gjest snart stemor?]

"Jeg synest ikke at det er for mye forlangt at hun prioriterer klær, mat og et sted å bo for barna for de pengene"

For kr 8.000,- pr mnd?

Neida, jeg skjønner hva du mener. Men fra tid til annet vil det være morsomt for far å kunne kjøpe akkurat DET spillet eller DEN buksa - selv om han faktisk betaler bidrag. At dette går ut over deres økonomi, kan jeg vanskelig se.

nei, jeg pratet om 8000 kr i bare bidraget i tillegg kommer det jo andre penger. Men far må også få lov å leve og man kommer langt med 8000 i bidrag.(mor må også selvfølgelig får lov å leve så det er ikke det jeg mener) Mange alenemødre sliter med å få endne til å møtes fordi de får 3000kr i bidrag.Det burde ikke være tilfelle her.

[Gjest Lisan12]

Jeg har svart deg tidligere også, og som sagt så deler jeg mange av dine syn.

Min kjære har kun et barn, og har privat avtale på kr. 1300,- pr. måned (ca. halvparten av barnehageplassen). Resten holder vi selv - klær, utstyr osv. Kanskje det er en bedre løsning for dere også.....?

Da jeg gikk inn i forholdet til min kjære, så var han veldig bevisst på at han hadde barn fra før, og det måtte jeg ta hensyn til og være innstilt på.

Og det bør jo du også tenke på. 3 barn er mye, både økonomisk og tidsmessig. Du bør kanskje tenke deg riktig god om, om dette faktisk er noe du vil. For situasjonen vil aldri endre seg. Både barna (og innimellom eks kona) vil alltid ta av hans tid, energi og økonomi.

Og om dere får barn sammen, får stakkars far ennå mer å ta hensyn til.

Tenk deg godt om er mitt råd!

For meg og oss fungerer det fint, men så har vi kun et barn og ta hensyn til da, og det er langt fra din situasjon.

[Gjest snart stemor?]

Jeg har svart deg tidligere også, og som sagt så deler jeg mange av dine syn.

Min kjære har kun et barn, og har privat avtale på kr. 1300,- pr. måned (ca. halvparten av barnehageplassen). Resten holder vi selv - klær, utstyr osv. Kanskje det er en bedre løsning for dere også.....?

Da jeg gikk inn i forholdet til min kjære, så var han veldig bevisst på at han hadde barn fra før, og det måtte jeg ta hensyn til og være innstilt på.

Og det bør jo du også tenke på. 3 barn er mye, både økonomisk og tidsmessig. Du bør kanskje tenke deg riktig god om, om dette faktisk er noe du vil. For situasjonen vil aldri endre seg. Både barna (og innimellom eks kona) vil alltid ta av hans tid, energi og økonomi.

Og om dere får barn sammen, får stakkars far ennå mer å ta hensyn til.

Tenk deg godt om er mitt råd!

For meg og oss fungerer det fint, men så har vi kun et barn og ta hensyn til da, og det er langt fra din situasjon.

Hadde det vært snakk om 1 barn så tror jeg at det ville gått bra, men her er det snakk om 3. Det er kjernen til "problemet", for vil han ha nok tid og energi og økonomi til å begynne et nytt samliv. Det er derfor jeg spør og graver her på dol. med ulike reaksjoner, men det er greit.

[Gjest Lisan12]

Hadde det vært snakk om 1 barn så tror jeg at det ville gått bra, men her er det snakk om 3. Det er kjernen til "problemet", for vil han ha nok tid og energi og økonomi til å begynne et nytt samliv. Det er derfor jeg spør og graver her på dol. med ulike reaksjoner, men det er greit.

Kommer litt ann på hvor mye du krever av han. Hvis du ønsker at han skal sette deg og dine kommende barn fremst, så tror jeg du sliter. En far klarer ikke å velge hvem av barna som betyr mest osv. Han vil alltid prioritere alle sine barn. Og det krever mye energi med så mange, så det blir kasnkej ikke så mye igjen til deg.....

[Gjest snart stemor?]

Kommer litt ann på hvor mye du krever av han. Hvis du ønsker at han skal sette deg og dine kommende barn fremst, så tror jeg du sliter. En far klarer ikke å velge hvem av barna som betyr mest osv. Han vil alltid prioritere alle sine barn. Og det krever mye energi med så mange, så det blir kasnkej ikke så mye igjen til deg.....

jeg er litt redd for det. Jeg er redd for at jeg ikke skal greie å se at barna han har fra før er like viktig for han som våre. Jeg er rett og slett redd for at det skal koste mer enn det smaker. Han er jo ikke alene, så muligheten er jo at jeg går ut av dette før det blir alvor. Samtidig så er jeg sikker på at vi kommer til å få det bra og at vi kommer frem til en løsning både store og små kan leve med.

[Gjest Lisan12]

jeg er litt redd for det. Jeg er redd for at jeg ikke skal greie å se at barna han har fra før er like viktig for han som våre. Jeg er rett og slett redd for at det skal koste mer enn det smaker. Han er jo ikke alene, så muligheten er jo at jeg går ut av dette før det blir alvor. Samtidig så er jeg sikker på at vi kommer til å få det bra og at vi kommer frem til en løsning både store og små kan leve med.

Jeg var også litt "redd" i begynnelsen, men det går nok helt fint skal du se.

Men viktig som jeg skrev i går også at dere kommuniserer, og at du involverer deg i barna.

Det er mange "hysteriske" mødre her inne på dol som ikke vil at stemødre skal komme og "tro at de er noe", og skal ikke ha noe å si når det gjelder stebarn (med mindre det er i situasjoner hvor det gavner de også...).

Men jeg er av den formening at jeg tror barna har det bedre om de kommer til sitt "helgehjem" hvor både far og stemor fungerer som en fullstendig familie og tar del i barna like mye. Selvfølgelig er det viktig at far får sin "alenetid" med barna sine, men det går av seg selv etterhvert. De får sine hobbyer osv. sammen.

Er du innstilt på at et skal gå bra, så går det bra skal du se. Men om magefølelsen din sier deg at dette er feil, bør du tenke deg godt om før ting blir mer alvorlig.

Lykke til !

[Clue1365380406]

Synes mange har et svart/bilde av det å være stemor. Da skal du forsake ALT av egne ønsker og behov, og det blir ikke riktig i mine øyne.

Når det gjelder penger, har vel du også din egen lønn. Jeg synes ikke det blir rett at du skal være nødt til å bruke av denne for å dekke behov stebanra måtte ha. Det er en sak mellom moren og faren. De har satt barna til verden, og må dermed ta ansvar for å dekke deres behov til klær og utstyr.

Jeg mener ikke at man skal niregne på hver en krone, eller la være å kjøpe mat av egne penger når stebarna er der, men at man skal kunne råde over egne penger. Dvs man må da kunne få lov til å spare til noe man ønsker seg.

Jeg synes også de er godt dekket opp gjennom at far betaler såpass mye i bidrag. Likevel får dere som familie mindre å rutte med enn om han ikke hadde hatt barn fra før, så det vil likevel gå utover deres felles økonomi.

Synes det høres ut som du egentlig har en sunn innstilling til å bli stemor. Det at du gjerne vil at ungene skal kunne ha alenetid sammen med far osv.

[Clue1365380406]

Synes mange har et svart/bilde av det å være stemor. Da skal du forsake ALT av egne ønsker og behov, og det blir ikke riktig i mine øyne.

Når det gjelder penger, har vel du også din egen lønn. Jeg synes ikke det blir rett at du skal være nødt til å bruke av denne for å dekke behov stebanra måtte ha. Det er en sak mellom moren og faren. De har satt barna til verden, og må dermed ta ansvar for å dekke deres behov til klær og utstyr.

Jeg mener ikke at man skal niregne på hver en krone, eller la være å kjøpe mat av egne penger når stebarna er der, men at man skal kunne råde over egne penger. Dvs man må da kunne få lov til å spare til noe man ønsker seg.

Jeg synes også de er godt dekket opp gjennom at far betaler såpass mye i bidrag. Likevel får dere som familie mindre å rutte med enn om han ikke hadde hatt barn fra før, så det vil likevel gå utover deres felles økonomi.

Synes det høres ut som du egentlig har en sunn innstilling til å bli stemor. Det at du gjerne vil at ungene skal kunne ha alenetid sammen med far osv.

Forøvrig er jeg ikke stemor selv, men eksen min har etablert seg på nytt, med en flott dame. (Mannen min har ingen barn)

Hun har fire barn fra før, men har likevel omtanke for våre. Jeg har et godt forhold til både eksen min og henne.

Personlig hadde jeg vært skeptisk til å innlede et forhold til en som har så mange som tre barn fra før.

Jeg synes det er flott at du reflekterer rundt dette, og ser at det kan bli endel problemer. Det er mange som hopper rett inn i et slikt forhold, uten å ha tenkt igjennom hva det fører med seg.

[Gjest snart stemor?]

Synes mange har et svart/bilde av det å være stemor. Da skal du forsake ALT av egne ønsker og behov, og det blir ikke riktig i mine øyne.

Når det gjelder penger, har vel du også din egen lønn. Jeg synes ikke det blir rett at du skal være nødt til å bruke av denne for å dekke behov stebanra måtte ha. Det er en sak mellom moren og faren. De har satt barna til verden, og må dermed ta ansvar for å dekke deres behov til klær og utstyr.

Jeg mener ikke at man skal niregne på hver en krone, eller la være å kjøpe mat av egne penger når stebarna er der, men at man skal kunne råde over egne penger. Dvs man må da kunne få lov til å spare til noe man ønsker seg.

Jeg synes også de er godt dekket opp gjennom at far betaler såpass mye i bidrag. Likevel får dere som familie mindre å rutte med enn om han ikke hadde hatt barn fra før, så det vil likevel gå utover deres felles økonomi.

Synes det høres ut som du egentlig har en sunn innstilling til å bli stemor. Det at du gjerne vil at ungene skal kunne ha alenetid sammen med far osv.

det var fint å høre, at jeg ikke behøver å sette til sides hele mitt liv p.g.a barna han har fra før. Når man innleder et slik forhold er det mye å tenke på, men det må være lov å se på sin familie som viktig. Jeg vil ha min familie som jeg ser på som viktig, like viktig som andre. alle ser på sine barn som viktigst, og det er veldig vanskelig å se på partnersbarn som like viktig. men det er jo politisk ukorrekt å si noe slik.

[Gjest Persille]

For det første - i dette innlegget fremstår du som langt mer reflektert enn du gjorde i går

Først; 8000 kroner for tre barn er egentlig ikke SÅ mye om man ser på det i hva man får for pengene. To barnehageplasser og en på SFO (eksempelvis) vil jo sluke mye av det beløpet... 8000 er mye penger - det er ikke det, men det koster mye å ha barn også.

Til sammelikning får jeg litt over 2.000 i bidrag for mitt barn.

Men; når det er sagt - jeg mener at man får dekke sine egne utgifter til barnet.

Med det så mener jeg at far (i dette tilfellet) betaler bidrag til mor, og mor betaler for alt av nødvendige bhg.plasser etc.

Videre gjør vi det slik at jeg betaler for de aktivitetene jeg har Billa med på på "mine" dager, og eksen betaler for det han vil ha Billa med på på "sine" dager.

Med litt eldre barn, og 50% deling vil jo dette nødvendigvis bli litt annerledes - men det er jo egentlig tenkt at bidraget skal dekke alt av slike utgifter, så får man heller tilpasse utgiftene litt.

Likevel; om far er superslalomfan - så vil det kanskje være naturlig at han holder barna med det de trenger for å utøve den aktiviteten med ham f.eks.

Videre mener jeg også at man bør ha mer eller mindre dobbelt av alle ting. De tingene de bruker hos mor blir hos mor og finansieres av mor - de tingene de bruker hos far blir hos far og finansieres av far.

Større ting som sykler f.eks (som det ikke er naturlig å ha to av) kan man enten ønske seg til bursdag (så blir man enige om hvem som kjøper/spleiser), eller så kan man bytte på å handle den type ting.

Jeg forstår argumentene dine, og jeg respekterer dem - samtidig er det vanskelig å gi deg noe svar på hvordan dere kan løse dette fordi vi egentlig ikke vet noe om verken økonomi eller forholdene ellers.

Dersom dere tjener en mill i året tilsammen, og moren er uføretrygdet, så synes jeg dere kan spytte i litt mer. Dersom mor tjener mer enn dere men ikke klarer å disponere - så kan dere med fordel holde igjen mer. Dersom dere er likestilt økonomisk vil det hele tiden bli et spørsmål om behov...

Vanskelig er det uansett, og jeg tror ikke du kan få noe fasitsvar på dette.

Uansett har du rett i at deres økonomiske trygghet ikke skal gå på bekostning av ting barna hans vil ha - men ikke trenger (dyre leker eller klær f.eks).

Lykke til

[Gjest snart stemor?]

For det første - i dette innlegget fremstår du som langt mer reflektert enn du gjorde i går

Først; 8000 kroner for tre barn er egentlig ikke SÅ mye om man ser på det i hva man får for pengene. To barnehageplasser og en på SFO (eksempelvis) vil jo sluke mye av det beløpet... 8000 er mye penger - det er ikke det, men det koster mye å ha barn også.

Til sammelikning får jeg litt over 2.000 i bidrag for mitt barn.

Men; når det er sagt - jeg mener at man får dekke sine egne utgifter til barnet.

Med det så mener jeg at far (i dette tilfellet) betaler bidrag til mor, og mor betaler for alt av nødvendige bhg.plasser etc.

Videre gjør vi det slik at jeg betaler for de aktivitetene jeg har Billa med på på "mine" dager, og eksen betaler for det han vil ha Billa med på på "sine" dager.

Med litt eldre barn, og 50% deling vil jo dette nødvendigvis bli litt annerledes - men det er jo egentlig tenkt at bidraget skal dekke alt av slike utgifter, så får man heller tilpasse utgiftene litt.

Likevel; om far er superslalomfan - så vil det kanskje være naturlig at han holder barna med det de trenger for å utøve den aktiviteten med ham f.eks.

Videre mener jeg også at man bør ha mer eller mindre dobbelt av alle ting. De tingene de bruker hos mor blir hos mor og finansieres av mor - de tingene de bruker hos far blir hos far og finansieres av far.

Større ting som sykler f.eks (som det ikke er naturlig å ha to av) kan man enten ønske seg til bursdag (så blir man enige om hvem som kjøper/spleiser), eller så kan man bytte på å handle den type ting.

Jeg forstår argumentene dine, og jeg respekterer dem - samtidig er det vanskelig å gi deg noe svar på hvordan dere kan løse dette fordi vi egentlig ikke vet noe om verken økonomi eller forholdene ellers.

Dersom dere tjener en mill i året tilsammen, og moren er uføretrygdet, så synes jeg dere kan spytte i litt mer. Dersom mor tjener mer enn dere men ikke klarer å disponere - så kan dere med fordel holde igjen mer. Dersom dere er likestilt økonomisk vil det hele tiden bli et spørsmål om behov...

Vanskelig er det uansett, og jeg tror ikke du kan få noe fasitsvar på dette.

Uansett har du rett i at deres økonomiske trygghet ikke skal gå på bekostning av ting barna hans vil ha - men ikke trenger (dyre leker eller klær f.eks).

Lykke til

takk for bra svar. innlegge i går var for å få frem en debatt. Mye av det hadde en tone av alvor, men satt helt på spissen. men jeg oppnådde det jeg ville, jeg fikk mye gode svar på innlegget. Likevel er jeg overrasket over at jeg ikke fikk mer pepper av folk.

[Gjest snart stemor?]

For det første - i dette innlegget fremstår du som langt mer reflektert enn du gjorde i går

Først; 8000 kroner for tre barn er egentlig ikke SÅ mye om man ser på det i hva man får for pengene. To barnehageplasser og en på SFO (eksempelvis) vil jo sluke mye av det beløpet... 8000 er mye penger - det er ikke det, men det koster mye å ha barn også.

Til sammelikning får jeg litt over 2.000 i bidrag for mitt barn.

Men; når det er sagt - jeg mener at man får dekke sine egne utgifter til barnet.

Med det så mener jeg at far (i dette tilfellet) betaler bidrag til mor, og mor betaler for alt av nødvendige bhg.plasser etc.

Videre gjør vi det slik at jeg betaler for de aktivitetene jeg har Billa med på på "mine" dager, og eksen betaler for det han vil ha Billa med på på "sine" dager.

Med litt eldre barn, og 50% deling vil jo dette nødvendigvis bli litt annerledes - men det er jo egentlig tenkt at bidraget skal dekke alt av slike utgifter, så får man heller tilpasse utgiftene litt.

Likevel; om far er superslalomfan - så vil det kanskje være naturlig at han holder barna med det de trenger for å utøve den aktiviteten med ham f.eks.

Videre mener jeg også at man bør ha mer eller mindre dobbelt av alle ting. De tingene de bruker hos mor blir hos mor og finansieres av mor - de tingene de bruker hos far blir hos far og finansieres av far.

Større ting som sykler f.eks (som det ikke er naturlig å ha to av) kan man enten ønske seg til bursdag (så blir man enige om hvem som kjøper/spleiser), eller så kan man bytte på å handle den type ting.

Jeg forstår argumentene dine, og jeg respekterer dem - samtidig er det vanskelig å gi deg noe svar på hvordan dere kan løse dette fordi vi egentlig ikke vet noe om verken økonomi eller forholdene ellers.

Dersom dere tjener en mill i året tilsammen, og moren er uføretrygdet, så synes jeg dere kan spytte i litt mer. Dersom mor tjener mer enn dere men ikke klarer å disponere - så kan dere med fordel holde igjen mer. Dersom dere er likestilt økonomisk vil det hele tiden bli et spørsmål om behov...

Vanskelig er det uansett, og jeg tror ikke du kan få noe fasitsvar på dette.

Uansett har du rett i at deres økonomiske trygghet ikke skal gå på bekostning av ting barna hans vil ha - men ikke trenger (dyre leker eller klær f.eks).

Lykke til

nei, 8000 kr er ingen formue når man har barn, likevel er det nok til å dele utgiftene med mor. I dette tillfellet har barna begynt/skal begynne på skola til høsten. barna er ikke i sfo, da mor er hjemmeværende/ jobber deltid. Far betaler over bidragsevne og det er greit, så lenge det ikke går utover event. felles barn. Aktiviteter vi finner på sammen med barna er det vi som betaler. Er det dyrere ting som skal kjøpes inn ser jeg på det som en selvfølge at man kan spleise til jul eller bursdag.

Jeg syns ikke at vi skal kjøpe f.eks. sykler til barna utenom bursdag etc. fordi vi har bedre råd en mor. Dette er noe jeg kommer til å praktisere med egne barn også.

[Gjest Persille]

takk for bra svar. innlegge i går var for å få frem en debatt. Mye av det hadde en tone av alvor, men satt helt på spissen. men jeg oppnådde det jeg ville, jeg fikk mye gode svar på innlegget. Likevel er jeg overrasket over at jeg ikke fikk mer pepper av folk.

Du kan ikke få pepper for noe du føler.

Følelser er reelle, og individuelle - det er ikke rett eller galt på området. Du kan ikke bestemme følelser - de kommer bare.

Men; det du må gjøre er å tenke over dem litt. Du må tenke over hvordan du mest sannsynlig vil reagere på endel situasjoner.

F.eks det flere her har sagt om at han vil få fire (for ham) like viktige barn - mens for deg er ditt det viktigste.

Hvordan vil du reagere på at han kanskje vil behandle de fire likt - og at det stiller ditt barn dårligere enn om han hadde prioritert dere mer?

Hvordan vil du reagere på at han kanskje vil dra på ferie med de tre største alene fordi han tilbringer mindre tid med dem?

Hvordan vil du reagere på at dere ikke har råd til slik eller sånn fordi han må betale et eller annet for de andre barna?

Alt dette er hans avgjørelser. Du kan mene hva du vil om dem - men det er barna hans, og det vil antagelig veie tyngre for ham enn hva du mener i mange saker.

Som en annen skrev - jeg ville blitt sjalu. Jeg tror jeg ville synes det var slitsomt å skulle dele mannen min med en annen familie i tillegg til at man har lite tid sammen som småbarnsforeldre (?), yrkesaktive, etc fra før av.

Er du sikker på at han vil ha flere barn? Hva hvis han ikke vil starte på den runden igjen?

Er du forberedt på at han har gjort og vært gjennom det meste som har med barn å gjøre fra før av - og dermed antagelig har prøvd og feilet endel, og at han eks kanksje har stått for mye av det han har erfart som riktig, og at han vil referere til det når deres barn kommer?

Ingenting av dette trenger å stemme - men hadde jeg vært deg ville jeg tenkt litt over hvordan man kanskje reagerer på endel settinger, og om du klarer å håndtere dem eller ikke.

Det vil om ikke annet hvertfall forberede deg litt på hva du kanskje har i vente - slik at ikke alt kommer som en overraskelse.

Når det er sagt - mange familier fungerer bra med mine, dine og våre barn - så det kan utmerket godt gå helt problemfritt

[Gjest Persille]

nei, 8000 kr er ingen formue når man har barn, likevel er det nok til å dele utgiftene med mor. I dette tillfellet har barna begynt/skal begynne på skola til høsten. barna er ikke i sfo, da mor er hjemmeværende/ jobber deltid. Far betaler over bidragsevne og det er greit, så lenge det ikke går utover event. felles barn. Aktiviteter vi finner på sammen med barna er det vi som betaler. Er det dyrere ting som skal kjøpes inn ser jeg på det som en selvfølge at man kan spleise til jul eller bursdag.

Jeg syns ikke at vi skal kjøpe f.eks. sykler til barna utenom bursdag etc. fordi vi har bedre råd en mor. Dette er noe jeg kommer til å praktisere med egne barn også.

Ok - da endrer jo saken seg litt.

Jeg er enig i alt du skriver, man kommer langt for 8000 (det er jo nesten en halv månedslønn), mor kan velge å jobbe litt mer antagelig, og kan også bli flinkere til å prioritere.

[Gjest Dropper nicket akkurat nå]

Å, jeg ble litt sliten av å lese innleggene dine...

Jeg har nemlig vært igjennom alt det der, mange stebarn, deres mor litt urimelig...felles barn,- og vi har da overlevd...

Min mann har nok stilt mer opp for våre felles barn enn de han hadde fra før,- det blir jo litt anderledes med dem som man ser hver dag, enn dem som man ser annenhver helg. I tillegg var hans eks hjemmeværende og han jobbet mye (for å tjene nok til nytt hus osv), derfor hadde jo hun mye mer kontakt med de ungene enn han. Hos oss derimot har vi delt helt likt på ansvaret for ungene,- fordi jeg hadde jobb jeg også.

Det har vært mye styr opp igjennom, og hvis jeg hadde visst alt fra før, hadde jeg nok kanskje droppet det hele. Men,- vi er igjennom de verste årene, stebarna er voksne...

Men jeg ville virkelig ha ham, ingen advarsler kunne bitt på meg dengangen jeg traff ham.

[Gjest snart stemor?]

Du kan ikke få pepper for noe du føler.

Følelser er reelle, og individuelle - det er ikke rett eller galt på området. Du kan ikke bestemme følelser - de kommer bare.

Men; det du må gjøre er å tenke over dem litt. Du må tenke over hvordan du mest sannsynlig vil reagere på endel situasjoner.

F.eks det flere her har sagt om at han vil få fire (for ham) like viktige barn - mens for deg er ditt det viktigste.

Hvordan vil du reagere på at han kanskje vil behandle de fire likt - og at det stiller ditt barn dårligere enn om han hadde prioritert dere mer?

Hvordan vil du reagere på at han kanskje vil dra på ferie med de tre største alene fordi han tilbringer mindre tid med dem?

Hvordan vil du reagere på at dere ikke har råd til slik eller sånn fordi han må betale et eller annet for de andre barna?

Alt dette er hans avgjørelser. Du kan mene hva du vil om dem - men det er barna hans, og det vil antagelig veie tyngre for ham enn hva du mener i mange saker.

Som en annen skrev - jeg ville blitt sjalu. Jeg tror jeg ville synes det var slitsomt å skulle dele mannen min med en annen familie i tillegg til at man har lite tid sammen som småbarnsforeldre (?), yrkesaktive, etc fra før av.

Er du sikker på at han vil ha flere barn? Hva hvis han ikke vil starte på den runden igjen?

Er du forberedt på at han har gjort og vært gjennom det meste som har med barn å gjøre fra før av - og dermed antagelig har prøvd og feilet endel, og at han eks kanksje har stått for mye av det han har erfart som riktig, og at han vil referere til det når deres barn kommer?

Ingenting av dette trenger å stemme - men hadde jeg vært deg ville jeg tenkt litt over hvordan man kanskje reagerer på endel settinger, og om du klarer å håndtere dem eller ikke.

Det vil om ikke annet hvertfall forberede deg litt på hva du kanskje har i vente - slik at ikke alt kommer som en overraskelse.

Når det er sagt - mange familier fungerer bra med mine, dine og våre barn - så det kan utmerket godt gå helt problemfritt

Du traff akkurat problemet mitt som jeg ikke helt greier å sette ord på, fordi jeg ikke har erfaring. Vet ikke helt hva jeg føler eller mener, så jeg trekker frem ting som ikke har med virkeligheten å gjøre. Jeg mener jeg har rett til å sette ned foten for å kjøpe ting til barna som vi egentlig ikke har råd til, det må være lov å tenke på seg selv når barnas behov er dekket gjennom bidraget i stor grad.

Det med å få barn har jeg tenkt litt på, siden det å få barn er det største 2 kan oppleve. I den tiden vet jeg at han og eksn hadde det bra og gjorde ting de mente var riktig. Skal jeg bli sammenlignet med henne for det jeg gjør som nybakt mor. Vil han reagere negativt på at jeg gjør noe annet enn ekskona gjorde .o.s.v.

Jeg er veldig spent på hvilken plass jeg får i livet hans.