Er det normal å være nervøs før en gifter seg?

[Gjest jinta på 27]

Jeg er ekstremt nervøs, 1 mnd før jeg skal gifte meg. Helt superkvalmen.

Er det normalt å ha SÅ kalde føtter?

Elsker fyren osv, vært sammen i flere år.

Bare det at giftemål er lissom en seriøs ting og man skal ta det alvorlig.

Alvorligheten er det som gjør meg så kvalm... som om hele verden går under!

[mrxx]

Spørs hvorfor du er nervøs da. Er du nervøs på grunn av prosessen, så er ikke det så rart, de fleste er nok det.

Men hvis du er nervøs fordi du er usikker på den du skal gifte deg med så er det litt verre.

[Gjest - godt gift!]

jeg var også utrolig nervøs, men det var på grunn av all oppmerksomheten og at jeg (vi) kom til å være i fokus hele dagen. Hater sånn, jeg liker heller å være litt anonym. Da dagen kom var dette helt glemt, og jeg grudde meg ikke til å gå opp kirkegulvet en gang!

Prøv å kos deg med alle forberedelsene, det er en dag og vips så er alt over!

Lykke til med dagen! Det kommer til å bli helt fantastisk!!!

[Gjest jinta på 27]

Spørs hvorfor du er nervøs da. Er du nervøs på grunn av prosessen, så er ikke det så rart, de fleste er nok det.

Men hvis du er nervøs fordi du er usikker på den du skal gifte deg med så er det litt verre.

Uhm ikke godt å si.

Vi har vært sammen i flere år, vi er dog veldig ulike. Men kommer godt overens. Eneste er lissom, "for resten av livet".

Ekteskap (for meg ihvertfall) er kjempealvorli og jeg er lissom en som tar sorgene på forskudd og redd at "tenk hvis" og jeg ender opp skilt om 5 år lissom. Det er helt tragisk for meg.

VI har vært folovet i flere år allerede, føleer meg lissom gift.

Men så nå når vi planlegger bryllupet, og hvordan vi skal ha det osv, hvem vi får gaver av etc så ble det lissom så ... grav alvorlig og VIRKELIG.

Jeg kunne godt ha vært med han i flere år til uten å være gift.

Det er lissom seriøsiteten av å gifte seg.. jeg er så kvalm for.

Godt mulig når alt er over, jeg er gift osv så er kvalmen over og vi går tilbake til den vanlige dagen lissom... men når man er gift...da er det ingen vei ut lissom..OM ting skulle gå galt, enn skilsmisse.

Så alvorlig...skjønner ikke om du fostårt helt hva jeg mener... tror ikke jeg skjønner det selv

[Gjest aldri mer ekteskap]

Jeg hadde det på samme måten som deg. Mine venner sa "det er vanlig, sånn har alle det".

Ett år senere tok vi ut separasjon.

[Gjest Ulvinnen Lurulf]

Å gifte seg er en alvorlig ting, så det er normalt at du får noen tanker rundt dette.

Jeg var selv veldig nervøs de siste dagene før brylluppet. Husker spesielt den dagen vi skulle inn og snakke med presten, jeg lurte på om jeg gjorde en alvorlig feil nå.

Men etter at vi giftet oss, har jeg aldri angret og aldri vært i tvil om at det var riktig.

[Goliath]

Uhm ikke godt å si.

Vi har vært sammen i flere år, vi er dog veldig ulike. Men kommer godt overens. Eneste er lissom, "for resten av livet".

Ekteskap (for meg ihvertfall) er kjempealvorli og jeg er lissom en som tar sorgene på forskudd og redd at "tenk hvis" og jeg ender opp skilt om 5 år lissom. Det er helt tragisk for meg.

VI har vært folovet i flere år allerede, føleer meg lissom gift.

Men så nå når vi planlegger bryllupet, og hvordan vi skal ha det osv, hvem vi får gaver av etc så ble det lissom så ... grav alvorlig og VIRKELIG.

Jeg kunne godt ha vært med han i flere år til uten å være gift.

Det er lissom seriøsiteten av å gifte seg.. jeg er så kvalm for.

Godt mulig når alt er over, jeg er gift osv så er kvalmen over og vi går tilbake til den vanlige dagen lissom... men når man er gift...da er det ingen vei ut lissom..OM ting skulle gå galt, enn skilsmisse.

Så alvorlig...skjønner ikke om du fostårt helt hva jeg mener... tror ikke jeg skjønner det selv

Det er i hvert fall vesentlig mindre alvorlig enn å få barn.

Barn har du for livet, og de er ikke noe du kan skille deg fra på samme måte som for et ekteskap.

Hadde bare litt flere tatt det å sette barn til verden like alvorlig som du ser ut til å gjøre med ekteskapet - så hadde det vært bra:-)

[mrxx]

Uhm ikke godt å si.

Vi har vært sammen i flere år, vi er dog veldig ulike. Men kommer godt overens. Eneste er lissom, "for resten av livet".

Ekteskap (for meg ihvertfall) er kjempealvorli og jeg er lissom en som tar sorgene på forskudd og redd at "tenk hvis" og jeg ender opp skilt om 5 år lissom. Det er helt tragisk for meg.

VI har vært folovet i flere år allerede, føleer meg lissom gift.

Men så nå når vi planlegger bryllupet, og hvordan vi skal ha det osv, hvem vi får gaver av etc så ble det lissom så ... grav alvorlig og VIRKELIG.

Jeg kunne godt ha vært med han i flere år til uten å være gift.

Det er lissom seriøsiteten av å gifte seg.. jeg er så kvalm for.

Godt mulig når alt er over, jeg er gift osv så er kvalmen over og vi går tilbake til den vanlige dagen lissom... men når man er gift...da er det ingen vei ut lissom..OM ting skulle gå galt, enn skilsmisse.

Så alvorlig...skjønner ikke om du fostårt helt hva jeg mener... tror ikke jeg skjønner det selv

Her var det mye lissom:-)

Etter som jeg forstår så går ikke dette på han som person, men heller usikkerheten om du kan bli skilt. Det er nok mer med hvordan du er som person at du tar sorgene på forskudd. Du er nok litt pesimist.

Ut fra det du skriver så tror jeg heller at du skal går for et giftemål og la det stå til. Rett etter på så vil dagene gå som normalt igjen.

[Katt-ja]

Det er i hvert fall vesentlig mindre alvorlig enn å få barn.

Barn har du for livet, og de er ikke noe du kan skille deg fra på samme måte som for et ekteskap.

Hadde bare litt flere tatt det å sette barn til verden like alvorlig som du ser ut til å gjøre med ekteskapet - så hadde det vært bra:-)

"Barn har du for livet, og de er ikke noe du kan skille deg fra på samme måte som for et ekteskap."

Og enda viktigere (for de fleste ønsker nok ikke å skille seg fra sine barn): Når man får barn, har man et forhold (ikke nødvendigvis kjærlighetsforhold) til den andre forelderen hele livet! Man kan skille seg så mye man vil, men man må fortsatt forholde seg til den personen hvis man har barn.

[Gjest gift på femte året]

Da jeg giftet meg, var jeg faktisk ikke nervøs i det hele tatt. Vi hadde et barn, og DEN forbindelsen er for meg langt mer alvorlig enn selve ekteskapet.

For oss var det en naturlig progresjon at vi giftet oss, og jeg syntes det var veldig fint. Ikke først og fremst på grunn av den papirlappen som bekrefter at vi er legalt gift, men like mye på grunn av at vi fikk feiret oss som par, sammen med våre venner og familie.

Dersom du har veldig kalde føtter, kan det være lurt å analysere hvorfor. Du skriver at du er redd for at dere kanskje skilles etter fem år, og at det vil være skikkelig ille for deg. Hvorfor vil det være verre enn at dere går fra hverandre, uten å være gift?

Du tar ekteskapet veldig alvorlig, og det er bra. Man skal ikke inngå et ekteskap uten å være sikker, mener jeg. Men dersom du tror at du noensinne vil føle en "garanti" for at ekteskapet vil bli perfekt, kommer du aldri til å bli gift. Livet gir ingen garantier. Av og til må man bare ta en sjanse og la det stå til.

Så: Dersom du er sikker på at denne mannen er den mannen du ønsker å dele livet ditt med, så forsøk å fokusere på akkurat det. Vit at problemer i samlivet VIL komme, om dere er gift eller ikke, men at det er mulig å jobbe seg igjennom det meste. (Jeg trekker linjen ved vold og utroskap)

[Gjest jinta på 27]

Her var det mye lissom:-)

Etter som jeg forstår så går ikke dette på han som person, men heller usikkerheten om du kan bli skilt. Det er nok mer med hvordan du er som person at du tar sorgene på forskudd. Du er nok litt pesimist.

Ut fra det du skriver så tror jeg heller at du skal går for et giftemål og la det stå til. Rett etter på så vil dagene gå som normalt igjen.

*ler* ja uff det ble litt mye "Lissom" ja! *ler litt til*

Jeg er nok en som tenker veldig langt frem i tid og tar dog sorgene på forskudd i slike henseende.

Jeg har ganske strenge prinsipper når det kommer til ekteskap nemlig, eneste skilsmissegrunner for meg er enten utroskap, vold eller at man slutter å være glad i hverandre.

Så om jeg gifter meg, så gifter jeg meg bare EN gang i livet.

Derfor jeg kanskje tar det så grav alvorlig fordi det _er_ grav alvorlig i mine øyne.

Det er som er så rart er at vi har pratet og snakket om dette bryllupet i snart et år nå, men det er først nå, 1 mnd før selve giftemålet, at jeg føler meg nervøs, kvalm og "ja, er dette riktig? Bør jeg gjøre det? om jeg gjør det så er det ingen vei tilbake" type tanker.

Og det er ganske sprøtt, for jeg klarer fint å se oss kjøpe leilighet om 1 år og alt det medfører. Men det å gifte seg... skummelt plutselig!

Føler meg som en idiot egentlig for vi har hatt våre turbulente problemer i løpet av de 7 årene vi har hatt sammen, men har alltid jobbet dem igjennom osv.

Litt kranglete av oss er vi begge to for vi har så sterke og stae personligheter.

Jeg kunne gjerne vært med han i 10 år til jeg... bare tanken på å ikke være med han lenger, gjør vondt. Jeg vet jo at at jeg ville klart meg, kommet over det, men det er han jeg vil ha, til tross for ulikheter osv.

Så jeg vet nesten ikke hva som rir meg her jeg...

[mil1365380270]

Vet ikke hva som er normalt, jeg. Jeg var stresset (mye som skulle ordnes), men ikke nervøs før dagen opprant.

Synes du burde tenke over alternativet nå, som vel er å kansellere hele greia. For det vil du vel ikke, eller? Du er bare usikker? Hvis du kansellerer lager du et dypt sår i forholdet, et sår som kanskje ikke gror helt. Vil du ta den risikoen? Er du så i tvil?

Kanskje du burde sette deg ned og sette opp en liste over positive og negative egenskaper han har og positive og negative ting med å bli gift med ham? Mulig det klarner litt da.

Mine kriterier for når når et forhold er i faresonen er seksuell tiltrekning, altså om dere fortsatt tenner på hverandre, og om dere respekterer hverandre. Tenning går av og på, det er når søster-/brorfølelsen kommer man bør bli urolig. Og respekt er ikke vanskelig å kjenne igjen, den både føler man når man får og når man gir.

Og til slutt; noen her sier de var kjempenervøse og i tvil, og ble skilt. Jeg var som du ser ganske motsatt, og ble skilt jeg også. Også kjenner jeg folk som har vært pisseredde som er gift den dag i dag :-)

[mrxx]

*ler* ja uff det ble litt mye "Lissom" ja! *ler litt til*

Jeg er nok en som tenker veldig langt frem i tid og tar dog sorgene på forskudd i slike henseende.

Jeg har ganske strenge prinsipper når det kommer til ekteskap nemlig, eneste skilsmissegrunner for meg er enten utroskap, vold eller at man slutter å være glad i hverandre.

Så om jeg gifter meg, så gifter jeg meg bare EN gang i livet.

Derfor jeg kanskje tar det så grav alvorlig fordi det _er_ grav alvorlig i mine øyne.

Det er som er så rart er at vi har pratet og snakket om dette bryllupet i snart et år nå, men det er først nå, 1 mnd før selve giftemålet, at jeg føler meg nervøs, kvalm og "ja, er dette riktig? Bør jeg gjøre det? om jeg gjør det så er det ingen vei tilbake" type tanker.

Og det er ganske sprøtt, for jeg klarer fint å se oss kjøpe leilighet om 1 år og alt det medfører. Men det å gifte seg... skummelt plutselig!

Føler meg som en idiot egentlig for vi har hatt våre turbulente problemer i løpet av de 7 årene vi har hatt sammen, men har alltid jobbet dem igjennom osv.

Litt kranglete av oss er vi begge to for vi har så sterke og stae personligheter.

Jeg kunne gjerne vært med han i 10 år til jeg... bare tanken på å ikke være med han lenger, gjør vondt. Jeg vet jo at at jeg ville klart meg, kommet over det, men det er han jeg vil ha, til tross for ulikheter osv.

Så jeg vet nesten ikke hva som rir meg her jeg...

Ut fra det du skriver så mener jeg det bare er å trå til, du kan ikke legge så mye vekt på alt som kan gå galt. Du må lære deg til å se mye mer positivt på ting:-)

[Gyda]

Jeg var ikke nervøs, men jeg var også veldig sikker på at det var riktig - hele veien.

Men du er ikke alene. Det er veldig vanlig å få tanker om man gjør det riktige. Og de rundene må du ofte ta med deg selv. Det finnes ingen fasit, men så lenge du elsker den du skal gifte deg med og ser for deg et langt liv sammen med ham så er det jo ikke så veldig stor tvil om at du bør satse. Og en ting er sikkert: Verden går ikke under. :-)

I tillegg får man mye å tenke på i forbindelse med forberedelsene og kanskje blir man litt engstelig for at ikke alt skal klaffe helt rundt det praktiske på selve dagen.

(Jeg kjenner f.eks. en der cateringfirmaet hadde glemt hele bryllupet ... Og i ett bryllup jeg var gjest i slutta kirkeorgelet å virke da paret var kommet nesten halvveis opp kirkegulvet.)

[Goliath]

"Barn har du for livet, og de er ikke noe du kan skille deg fra på samme måte som for et ekteskap."

Og enda viktigere (for de fleste ønsker nok ikke å skille seg fra sine barn): Når man får barn, har man et forhold (ikke nødvendigvis kjærlighetsforhold) til den andre forelderen hele livet! Man kan skille seg så mye man vil, men man må fortsatt forholde seg til den personen hvis man har barn.

Et viktig poeng.

[morsan]

Jeg var ikke nervøs for at jeg skulle _bli gift_, men litt nervøs og stressa pga selve _bryllupet_.

[Katt-ja]

Jeg var ikke nervøs for at jeg skulle _bli gift_, men litt nervøs og stressa pga selve _bryllupet_.

Samme her ;-)

[Gjest jinta på 27]

Jeg var ikke nervøs for at jeg skulle _bli gift_, men litt nervøs og stressa pga selve _bryllupet_.

Er nok begge deler i mitt tilfelle.

[Mrs. Wallace]

Det er i hvert fall vesentlig mindre alvorlig enn å få barn.

Barn har du for livet, og de er ikke noe du kan skille deg fra på samme måte som for et ekteskap.

Hadde bare litt flere tatt det å sette barn til verden like alvorlig som du ser ut til å gjøre med ekteskapet - så hadde det vært bra:-)

Amen.

Vi valgte å gifte oss før vi fikk barn, og møtte veldig mange spørsmål av typen "er dere klare for en så alvorlig forpliktelse" og "dette er for resten av livet, hvordan tør dere dette?".

På samme tid planla flere venner og bekjente barn - men denslags kommentarer glimret med sitt fravær der.

[Goliath]

Amen.

Vi valgte å gifte oss før vi fikk barn, og møtte veldig mange spørsmål av typen "er dere klare for en så alvorlig forpliktelse" og "dette er for resten av livet, hvordan tør dere dette?".

På samme tid planla flere venner og bekjente barn - men denslags kommentarer glimret med sitt fravær der.

Kjenner meg godt igjen i det du skriver her:-)