Er dette panikkangst?

[Gjest redd]

I perioder, kjenner jeg at hjertet banker mye fortere, og at jeg har følelsen av at det snører seg nede i halsen.

Selv om jeg vet at det egentlig ikke skjer, får jeg tanker om å holde på å kveles, og om at jeg ikke kan gjøre noe selv for å stoppe det.

jeg må gå ut å trekke frisk luft og konsentrere meg om å puste rolig og riktig.

I slike stunder, får jeg nesten dødsangst.Det pleier å roe seg ned, men får helt klart en slags panikkfølelse, spesielt hvis dette skjer når jeg er sammen med andre.

Er den noe en kan gjøre for å forhindre dette?

av og til om natten kan jeg våkne og "hive " etter pusten, og deretter få hjertbank.

Jeg går ofte rundt og bekymrer meg og gruer meg over ting, uten at jeg vet hvorfor.

Jeg har en liten teori om at dette avhenger av tankene, og at det er viktig å fortelle seg selv at det ikke er farlig og at det vil roe seg etter hvert.

Jo mer en går rundt og tenker på at det er angstanfall o.s.v, jo værre blir det.

Dette med pustefornemmelsene, er det bare psykisk eller er det noe som skjer i halsen?

Min mor, kan ikke skjønne at jeg ikke går til en lege og får medisiner , isteden for å gå å plage seg selv med dette.

Er litt redd for å gå på medisiner.

Hun sier at dette er jo bare en plage jeg deler med så mange andre, den største folkesykdommen i dag, nemlig angst.Så mange andre har også gått på medisin og blitt frisk.

[Gjest ive]

Kjære deg!Når jeg leste brevet ditt så kjente jeg meg igjen,har det akkurat som deg!!Jeg vil bare si at jeg skal snart til legen og prøve å få hjelp via psykolog,fordi jeg som du vet at det ikke er noe fysisk galt!Vet at dette er veldig slitsomt til tider,jeg blir kjemperedd.Ville ha søkt hjelp vis jeg var deg!!Lykke til!!

Klem fra meg

[thinkerbell]

Dette er panikkangst... Kjennte meg igjen i det du skrev...

Kjære du som er redd...kom deg til lege, få medisiner oppsøk psykolg!!

Varm klem fra

[Zitha]

Jeg tror det er panikkangst, det ligner i alle fall på det jeg selv opplever.

Og jeg må si meg enig med din mor, jeg skjønner ikke hvorfor du ikke går til lege og får hjelp. Eller, forresten, jeg skjønner det veldig godt, hadde også problemer med å ta problemet opp med legen (jeg slapp det, heldigvis?, for jeg fikk et skikkelig panikkanfall hos legen, og da var det ikke nødvendig å forklare så mye).

Ordforrådet for å forklare hva som var problemet, manglet, er det sånn for deg også? Men det trenger du ikke bekymre deg for, panikkangst er et vanlig problem, og de fleste leger (alle jeg har vært borti, og det har blitt en del de siste månedene) vet hvordan det arter seg. Legen forstår sikkert hva du mener selv om du synes det er vanskelig å forklare. Men nå bommer jeg vel totalt? Det du skrev beskriver jo problemet godt.

Det er heller ikke særlig morsomt å gå til legen å si "Du lege, jeg får plutselig panikk, hva kan det være? Det er akkurat som jeg ikke får puste. Nei, det har ikke skjedd noe spesielt, ingenting som kan ha skremt meg, jeg bare sto i butikken og fikk plutselig ikke puste". Du føler deg ikke særlig høy i hatten da, det kan jeg love. Det er vanskelig å likestille det med andre ting man tar opp med legen, det føles som å innrømme en grunnleggende karaktersvakhet. Det FØLES sånn, men det ER DET IKKE, det er det viktig å huske (selv om det tar tid å overbevise seg selv).

Du er skeptisk til medisiner. Hvorfor det? Mange er skeptiske til medisiner fordi de vet for lite om hvordan de virker, og manglende kunnskap og feilaktige antagelser er en veldig dårlig grunn til å la være å bruke medisiner. Ta problemet opp med legen din, og hvis han foreslår medisiner (noe jeg tror han vil), så fortell at du er skeptisk og hva som gjør deg skeptisk. Legen din kan froklare deg det du vil vite om hvordan medisinene virker. Hvis du fortsatt ikke vil bruke medisiner, har du i alle fall bestemt deg for det på grunnlag av kunnskap og ikke antagelser.

Selv vil jeg anbefale deg å gjøre et forsøk med medisiner, jeg har hatt god effekt av dem. De har ikke fjernet panikkanfallene, men fått dem ned på et nivå hvor det er lettere å håndtere dem. Selvfølgelig er det noen som får plagsomme bivirkninger, men hvis de er for plagsomme i forhold til det du oppnår, kan du jo slutte.

[Gjest smilet]

Kjære deg!Når jeg leste brevet ditt så kjente jeg meg igjen,har det akkurat som deg!!Jeg vil bare si at jeg skal snart til legen og prøve å få hjelp via psykolog,fordi jeg som du vet at det ikke er noe fysisk galt!Vet at dette er veldig slitsomt til tider,jeg blir kjemperedd.Ville ha søkt hjelp vis jeg var deg!!Lykke til!!

Klem fra meg

Kjære Redd! Dette er nok panikkangst, og det er IKKE noe å være flau over!!! Jeg har selv vært der du er, men etter god hjelp av allmennlege, psykolog, psykomotorisk fysioterapi og medisiner er jeg et helt nytt menneske i dag. Det skjer ikke over natten, men det nytter!!! Ikke gi opp. Snakk om det til de du stoler på.-Mange som ikke har kjent det selv vil ikke forstå. Blås i dem! Jeg leste en gang at over 800 000 her i landet lider av angst og depresjoner. Skriv, -sett ord på følelsene, og ta det med til en psykolog. De har taushetsplikt og ALT du sier blir behandlet profesjonelt. Husk: det er UTROLIG mange av oss!!!! lukke til!!

[Gjest Tusjen]

Jeg er også en av de mange som har disse plagene, og kan bare stille meg bak alle de gode råd du har fått av de andre her. For meg hjelper det utrolig mye å lese hva som står her på Forum, i tillegg til lege, psykolog og i en periode også medisin. Dette er ikke farlig, og veldig vanlig. Viss du snakker om det, vil du fort finne ut at mange rundt deg har prøvd lignende.

Lykke til.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, dette er nok panikkanfall.

Noen kan greie seg med kognitiv terapi mot denne angsten, men de aller fleste trenger i tillegg medisin av typen SSRI i ca. et år.

[mobil]

Kjære deg

Jeg opplevde det samme som deg for cirka 2 år siden (fikk plutselige anfall) og gikk da til en lege som behandlet meg som er psykisk nervevrak. Han virket ikke intressert i å snakke - kun skrive ut medisin. Følte meg enda mer elendig etter dette. I en periode (cirka et 1/2 år var det så ille at jeg ikke torde å gå inn i en matbutikk engang og aller minst betale selv i tilfelle jeg skulle få det mens jeg betalte (da kunne jo folk se at jeg skalv på hendene).

Etter dette legebesøket bestemte jeg meg for å klare dette selv. Så ved hjelp av en kjempegod samboer, familie og venninner har jeg kommet meg sakt men sikkert. Nå kan jeg gå inn alene i en matbutikk og handle, men samboeren min må stå på utsiden (slik at jeg kan ringe til han om nødvendig). Mitt neste mål er at jeg skal dra alene å handle om så bare en melkepakke. I påska skal vi ha dåp for vår førstefødte og jeg gruer meg veldig til å stå framme i kirken, så dette blir på en måte eksamen for meg.

Jeg er kjempestolt over meg selv nå, for hadde dette vært for et år siden - ARLDI I LIVET!

Min resept er å sette seg bitte små mål av gangen. Selv om det har gått oppover har det vært mange nedturer også.

Vet ikke om jeg er "naiv" som vil klare dette uten hjelp fra psykolog og medisiner. Hva syns dere??? Jeg for min del synes det virker så lett for leger å sende sine pasienter til psykologer for den minste ting eller skrive ut "lykkepiller". Det er klart at i enkelte tilfeller er dette nødvendig, men for en hver pris?!

Jeg ønsker deg iallefall lykke lykke til uansett hvilken behandlingsmetode du velger. Jeg ville bare lufte tankene mine litt bare for å si at man kan komme seg oppover fra volsomme anfall av panikkangst også uten hjelp av psykolog eller piller. Og slik som jeg er så føler jeg at jeg blir sterkere og sterkere dag for dag også fordi at jeg ikke har hatt behov for kjemsike midler. Men gud hvor lang tid dette tar og mange tårer! Men i det store og det hele så er livet så vidunderlig herlig:o)