A4 - familie med et problem

[Gjest begynner å bli sliten]

Ja, jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal beskrive dette.

Jeg er gift og har to barn under skolealder. Både jeg og mannen min er i full jobb, ingen av oss har lang reiseavstand til jobb.

Teoretisk burde det ligge an til en grei tilværelse.

Men... eldstemann er 5 år, og vi har ALDRI på disse 5 årene hatt barnevakt. Jo, ungene går i barnehagen, men jeg mener barnevakt på ettermidag / kveld eller i helger. Vi har derfor ikke vært sammen bare oss to på 5 år, ikke vært på kino, ikke vært ute og spist. Ingenting for bare oss to.

Nå begynner ting å bli litt... hva skal jeg si... problematiske. Jeg og mannen min snakker lite sammen. Vi snakker mye om dagligdagse ting, men de "store tingene" blir aldri drøftet.

Vi er svært uenige om barneoppdragelsen. Jeg har forsøkt å oppfordre han til å lese et par bøker, eller i allefall deler av dem, om nettopp barneoppdragelse, og jeg vil at vi skal være enige om ting og tang. Når ting tårner seg opp så blir det gjerne en lang kveld og mye snakking. Og noen dager senere er alt tilbake i den gamle tralten.

Vi småkrangler foran ungene. Jeg syns han er for streng og hard mot dem, og tar ungene i forsvar mot faren. Jeg syns at jeg tar størsteparten av ansvaret både for ungene, og for husarbeid, handling, osv. Min dag strekker ikke til. Jeg har prøvd å ta opp arbeidsfordelingen, men hver gang ender det med at han blir såret fordi jeg ikke ser alle de tingene han faktisk gjør.

Og sånn går det hele tiden. Diskusjoner fører ingen steder, barna vet at de kan komme til meg hvis pappa er for streng, vi snakker minimalt og tilbringer lite tid sammen.

Sex? Joda, det forekommer. Sjeldent. Min sex-lyst er liten, delvis som følge av mye å gjøre, og delvis som følge av at jeg syns vi mangler nærheten i forholdet. Han vil heller ha sex en å prate, jeg vil heller prate enn å ha sex. Resultatet er at jeg ser på TV og han sitter foran PC-en.

Vi har ikke verdens beste økonomi, så de store utskeielsene er utelukket. Men hva kan vi gjøre? Er det noen somhar vært i lignende situasjoner, og som kan fortelle litt om hvordan de kom ut av grøfta? Please?

[lane1365380891]

Hei, dette blir mest rettet mot hva jeg tenker du kan gjøre, basert på det du skriver. Det betyr ikke at jeg mener han gjør alt riktig, men at det er lettest å ta tak i deg basert på din tekst.

Når du tar barna i forsvar i forhold til ham, og når barna kommer til deg når han er for streng, da undergraver du ham. Og det er neppe moro for han. Uansett om dere er uenig om oppdragelsen, så bør dere stå sammen i forhold til barna. Så kan dere diskutere dere selv i mellom når barna sover.

Ved å gi ham den støtten, så er det sikekrt lettere for ham å diskutere med deg også. Du føler at han ikke følger opp og respekterer deg og det dere har diskutert, men han føler selvsagt at du ikke støtter og respekterer han også.

Neste ting, å skulle prate om ting når man har pratet om ting mange ganger før, er slitsomt. Spesielt når man er trøtt og sliten og har lyst på nærhet og sex. Ta praten og diskusjonen når dere er våkne. La senga være et fristed hvor dere begge kan få fred til å slappe av og føle nærhet til hverandre. Hvor dere kan bare ligge inntil hverandre og kose, eller ha sex. Hold konfliktene vekk fra senga.

Og ja, se å skaff dere barnevakt en gang i blant da! Venner, besteforelde, noen kan sikkert stille opp av og til.

[Gjest begynner å bli sliten]

Hei, dette blir mest rettet mot hva jeg tenker du kan gjøre, basert på det du skriver. Det betyr ikke at jeg mener han gjør alt riktig, men at det er lettest å ta tak i deg basert på din tekst.

Når du tar barna i forsvar i forhold til ham, og når barna kommer til deg når han er for streng, da undergraver du ham. Og det er neppe moro for han. Uansett om dere er uenig om oppdragelsen, så bør dere stå sammen i forhold til barna. Så kan dere diskutere dere selv i mellom når barna sover.

Ved å gi ham den støtten, så er det sikekrt lettere for ham å diskutere med deg også. Du føler at han ikke følger opp og respekterer deg og det dere har diskutert, men han føler selvsagt at du ikke støtter og respekterer han også.

Neste ting, å skulle prate om ting når man har pratet om ting mange ganger før, er slitsomt. Spesielt når man er trøtt og sliten og har lyst på nærhet og sex. Ta praten og diskusjonen når dere er våkne. La senga være et fristed hvor dere begge kan få fred til å slappe av og føle nærhet til hverandre. Hvor dere kan bare ligge inntil hverandre og kose, eller ha sex. Hold konfliktene vekk fra senga.

Og ja, se å skaff dere barnevakt en gang i blant da! Venner, besteforelde, noen kan sikkert stille opp av og til.

Jeg er helt enig med deg i at det er dumt å overkjøre han foran barna, og ta dem i forsvar mot han. Jeg vet at det er dumt, og likevel gjør jeg det. :-(

Når det gjelder barnevakt så har vi ingen familie i nærheten, og de fleste vennene våre har barn en god del eldre enn våre, men ikke gamle nok til å være barnevakter. Det er vanskelig, akkurat det der.

Men tusen takk for tipsene. :-)

[Gjest Lisan12]

Nei, jeg kan dessverre ikke gi deg noen solskinnshistorie til svar. Men det første som slår meg er: kommunikasjon!

Hvorfor i alle dager har dere ikke tatt vare på hverandre i løpet av alle disse årene. Det er jo første bud for å få ting til å fungere.

Så kom dere ut på tur, kos dere sammen og snakk sammen.

Det andre som slår meg er at du vil at far skal lese litteratur du mener er riktig.... Det må vel gå to veier her kanskje? Om far er streng er ikke det nødvendigvis skadelig for barna. Nok en gang: snakk sammen !

Lykke til !

[Gjest begynner å bli sliten]

Nei, jeg kan dessverre ikke gi deg noen solskinnshistorie til svar. Men det første som slår meg er: kommunikasjon!

Hvorfor i alle dager har dere ikke tatt vare på hverandre i løpet av alle disse årene. Det er jo første bud for å få ting til å fungere.

Så kom dere ut på tur, kos dere sammen og snakk sammen.

Det andre som slår meg er at du vil at far skal lese litteratur du mener er riktig.... Det må vel gå to veier her kanskje? Om far er streng er ikke det nødvendigvis skadelig for barna. Nok en gang: snakk sammen !

Lykke til !

Må bare si at når jeg sier at far er streng så mener jeg urimelig streng. Han har også tendenser til å bruke fysisk avstraffelse, om enn i en svært mild form. Han kjefter mye på dem og kritiserer dem for ting som at de er seine til å kle på seg.

Jeg tror han kanskje er ekstra streng mot dem fordi han vet at jeg er "for mild".

Kommunikasjon er utrolig vanskelig. Jeg vet bare ikke hvordan. :-(

[lane1365380891]

Jeg er helt enig med deg i at det er dumt å overkjøre han foran barna, og ta dem i forsvar mot han. Jeg vet at det er dumt, og likevel gjør jeg det. :-(

Når det gjelder barnevakt så har vi ingen familie i nærheten, og de fleste vennene våre har barn en god del eldre enn våre, men ikke gamle nok til å være barnevakter. Det er vanskelig, akkurat det der.

Men tusen takk for tipsene. :-)

Bare hyggelig, og du får ta dem for hva de er, synsing fra en tilfeldig kar på nett.

Og lykke til, håper dere finner ut av det.

[Gjest a4 bil]

Jeg synes det er hårreisende å høre at dere ikke har hatt tid bare med hverandre på 5 år!! Og at dere kommuniserer såpass dårlig.

Det andre som slo meg er at du mener bastant at DU har rett, og han tar feil, er FOR streng osv. Kanskje en mellomting er bra, kanskje HAN har rett? Barn trenger grenser, og de trenger hvertfall at mor og far er enige, og ikke gjør som du sier, går til deg fordi du ikke setter grenser for dem slik far gjør. Ikke bra, ungene må da bli helt forvirret?

[Gjest begynner å bli sliten]

Jeg synes det er hårreisende å høre at dere ikke har hatt tid bare med hverandre på 5 år!! Og at dere kommuniserer såpass dårlig.

Det andre som slo meg er at du mener bastant at DU har rett, og han tar feil, er FOR streng osv. Kanskje en mellomting er bra, kanskje HAN har rett? Barn trenger grenser, og de trenger hvertfall at mor og far er enige, og ikke gjør som du sier, går til deg fordi du ikke setter grenser for dem slik far gjør. Ikke bra, ungene må da bli helt forvirret?

Ja, jeg tror faktisk at ungene blir forvirret. Likevel kan jeg ikke være med på hans måte, som er en noe mer fysisk form for avstraffelse enn jeg liker. F.eks. klype i en arm eller et bein, daske, dytte, ta i øret, osv.

Akkurat på DET punktet mener jeg at jeg har rett og han har feil, ja.

Når det gjelder kommunikasjonen forøvrig tror jeg nok vi har like mye feil hver. Jeg vet jeg ikke er god nok på det, men vet ikke hva jeg skal gjøre for at vi skal komme ut av den onde sirkelen.

[Gjest takkala]

Ja, jeg tror faktisk at ungene blir forvirret. Likevel kan jeg ikke være med på hans måte, som er en noe mer fysisk form for avstraffelse enn jeg liker. F.eks. klype i en arm eller et bein, daske, dytte, ta i øret, osv.

Akkurat på DET punktet mener jeg at jeg har rett og han har feil, ja.

Når det gjelder kommunikasjonen forøvrig tror jeg nok vi har like mye feil hver. Jeg vet jeg ikke er god nok på det, men vet ikke hva jeg skal gjøre for at vi skal komme ut av den onde sirkelen.

har ikke noe godt svar på problemet ditt generelt, men jeg ble også dasket, dratt i øret og snakket hardt til, det hjalp. det var antagelig eneste som hadde hjulpet. det at du "trøster" de etter sånt er utrolig dumt men det er bare min mening, dine unger.

[Gemini]

Jeg er helt enig med deg i at det er dumt å overkjøre han foran barna, og ta dem i forsvar mot han. Jeg vet at det er dumt, og likevel gjør jeg det. :-(

Når det gjelder barnevakt så har vi ingen familie i nærheten, og de fleste vennene våre har barn en god del eldre enn våre, men ikke gamle nok til å være barnevakter. Det er vanskelig, akkurat det der.

Men tusen takk for tipsene. :-)

Hva med andre barnehagebarns foreldre som barnevakter?

Det må jo være en fin løsning, hvis dere kan bytte på å passe hverandres barn?

Bestevennens foreldre fx, eller noen andre foreldre som har lite nettverk av egnede barnevakter.

[Gjest hallow :o/]

Jeg er helt enig med deg i at det er dumt å overkjøre han foran barna, og ta dem i forsvar mot han. Jeg vet at det er dumt, og likevel gjør jeg det. :-(

Når det gjelder barnevakt så har vi ingen familie i nærheten, og de fleste vennene våre har barn en god del eldre enn våre, men ikke gamle nok til å være barnevakter. Det er vanskelig, akkurat det der.

Men tusen takk for tipsene. :-)

Jeg tar også mine barn i forsvar når deres far bli urimelig streng eller bruker (for meg) for sterke former for avstraffelse; - så jeg skjønner deg godt jeg! Jeg vet også at jeg bør la det være, men vi har snakket om dette mange ganger uten at han korrigerer seg (og JA - jeg mener han bør skjerpe seg på det området), og da tillater jeg meg å ta ungene i forsvar. Jeg føler ikke at de blir forvirret av den grunn. Jeg tror snarere at de føler at det er èn forelder som beholder fornuften i galskapen. Min mann reagerer heller ikke på min innblanding i hans barneoppdragelse; og det skyldes nok at han føler seg truffet.

Du har min sympati! Ingen lett situasjon, men jeg støtter de andre her i de to viktige tipsene: kommunikasjon og skaff barnevakt. Sett opp en lapp "barnevakt ønskes" på ungdomsskolen. Er det noen som du kjenner som har praktikant? Kanskje du kan spørre de/den personen(e) om barnevakt ? Hva med å skaffe vaskehjelp så får du litt avlastning i huset - samtidig kan kanskje vaskehjelpen brukes som barnevakt også. Lykke til !

[Gjest erwin]

Har haster det. Kom dere avgårde på egenhånd en helg snarest.

Etterhvert som dere drar dette lenger og lenger i grøfta, så får man mindre og mindre effekt av en sånn weekend.

Økonomisk sett, så må dere prioritere en slik helg framfor andre ting. Om et par år kan ikke forholdet lenger reddes.

[Gjest begynner å bli sliten]

Har haster det. Kom dere avgårde på egenhånd en helg snarest.

Etterhvert som dere drar dette lenger og lenger i grøfta, så får man mindre og mindre effekt av en sånn weekend.

Økonomisk sett, så må dere prioritere en slik helg framfor andre ting. Om et par år kan ikke forholdet lenger reddes.

Jeg blir nesten litt fortvilet over svaret ditt. Jeg har jo selv tenkt mye av det samme. At dette går utforbakke, og til slutt blir det umulig å komme seg opp igjen. Men jeg aner ikke hvordan vi skal komme ut av problemene. Jeg aner ikke hvordan vi skal få tak i barnevakt, en gang. Ikke for en hel helg! Jeg aner ikke hvordan en helg skal kunne forandre på ting. Jeg er bare sliten og lei meg.

[gullfisk]

Jeg er helt enig med deg i at det er dumt å overkjøre han foran barna, og ta dem i forsvar mot han. Jeg vet at det er dumt, og likevel gjør jeg det. :-(

Når det gjelder barnevakt så har vi ingen familie i nærheten, og de fleste vennene våre har barn en god del eldre enn våre, men ikke gamle nok til å være barnevakter. Det er vanskelig, akkurat det der.

Men tusen takk for tipsene. :-)

Jamen, om ikke familie er i nærheten må dere frakte barna dit de er, eller fly/kjøre familie til dere. Ta fri fra jobben en dag eller to, lån ei hytte, lei dere inn på hotell eller hva som helst.Når det gjelder barnevakt ellers, spør på jobben, foreldre i barnehage, sett opp lapp i butikken.

[Gjest erwin]

Jeg blir nesten litt fortvilet over svaret ditt. Jeg har jo selv tenkt mye av det samme. At dette går utforbakke, og til slutt blir det umulig å komme seg opp igjen. Men jeg aner ikke hvordan vi skal komme ut av problemene. Jeg aner ikke hvordan vi skal få tak i barnevakt, en gang. Ikke for en hel helg! Jeg aner ikke hvordan en helg skal kunne forandre på ting. Jeg er bare sliten og lei meg.

Jeg tok litt hardt i for og presisere alvoret. Har egen erfaring skjønner du...

Er det SÅ vanskelig å få en barnevakt en helg? Bor foreldrene dine veldig langt unna? Kan du ikke ringe å prate med din mor, forklare at dere er slitne, og så gjerne skulle hatt en weekend uten ungene? Du bør jo ikke legge alle problemene i fanget på moren din for det? Kanskje dine foreldre kan komme til dere en helg?

Er det ingen jobbkolleger som kjenner noen pålitelig jente som kan påta seg en helg, og evt komme til dere litt i forkant så ungene blir kjent med henne?

Uansett, så bør du lufte for mannen din om dere kanskje burde be om samlivsterapi?

Føler med deg.....her har du en klem;)

[Gjest begynner å bli sliten]

Jeg tok litt hardt i for og presisere alvoret. Har egen erfaring skjønner du...

Er det SÅ vanskelig å få en barnevakt en helg? Bor foreldrene dine veldig langt unna? Kan du ikke ringe å prate med din mor, forklare at dere er slitne, og så gjerne skulle hatt en weekend uten ungene? Du bør jo ikke legge alle problemene i fanget på moren din for det? Kanskje dine foreldre kan komme til dere en helg?

Er det ingen jobbkolleger som kjenner noen pålitelig jente som kan påta seg en helg, og evt komme til dere litt i forkant så ungene blir kjent med henne?

Uansett, så bør du lufte for mannen din om dere kanskje burde be om samlivsterapi?

Føler med deg.....her har du en klem;)

Når det gjelder familie så er det så godt som teknisk umulig å få noe barnevakt-hjelp fra det holdet. Men jeg skal tenke på det du sa om å spørre arbeidskolleger om noen som kjenner noen. Jeg har inntrykk av at de fleste bruker familie når de trenger barnevakt, så det er få som kjenner en pålitelig og grei barnevakt. Men noen kjenner sikker noen! Jeg skal prøve det.

Som du skjønner er jeg ganske fortvilet over situasjonen, så jeg setter pris på trøsteklemmen. :-)

[Gjest snart stemor?]

Jeg blir nesten litt fortvilet over svaret ditt. Jeg har jo selv tenkt mye av det samme. At dette går utforbakke, og til slutt blir det umulig å komme seg opp igjen. Men jeg aner ikke hvordan vi skal komme ut av problemene. Jeg aner ikke hvordan vi skal få tak i barnevakt, en gang. Ikke for en hel helg! Jeg aner ikke hvordan en helg skal kunne forandre på ting. Jeg er bare sliten og lei meg.

så dere har ikke besteforeldre eller andre slektninger dere kunne ha de hos. Er det en frivillighetssentral i nærheten som dere kunne kontakte og finne noen å knytte bekjentskap med som kunne være litt barnevakt.

[Gjest snart stemor?]

Hva med å ta ut en feriedag, der dere leverer barna i barnehagen om morgenen og bruker dagen sammen til å gjøre noe dere har lyst til. Kanskje en dum ide, men bedre enn ingenting, tror jeg.

[trissie]

Må han eller situasjonen nødvendigvis være slik som du oppfatter? Jeg følger ikke så mye med i tråden, men tror det kan være bryet verdt å se ting fra flere sider?

Både dette med at han er for streng, og at du ikke føler lyst og glede i samlivet.

Hvis dette kommer litt på plass, finner dere sikkert nok anledninger til å nyte voksenlivet.

Jeg ser du er inne på det selv :-), men jeg er litt sint på argumenter om at dere er i ferd med å gli fra hverandre. Det er en defensiv holdning noen har.

Kanskje det ikke er vår oppgave å støtte deg pent litt lenger ned i fortvilelsen, men heller kanskje gi håp om alternative løsninger?

Hva skjer når vi vokser fra hverandre i samarbeidet i hjemmet?

Mannen min og jeg gikk fullstendig i oppløsning pga slike ting. Og vi har diskutert opp og ned.

I ettertid har vi ut fra disse diskusjonene måttet innse følgende: Vi kommuniserte ikke med hverandre. Vi snakket ikke samme språk.

Men det er vanskelig å se det, ikke minst å forstå våre roller.

Du har vel ikke lettere for å se deg selv enn oss andre?

Din rolle som mor er så naturlig og så sterk, at det er vanskelig for deg som kvinne å innse hans engasjement som like sterkt og riktig.

Men dette er ikke lett. Det vil si at du ofte vurderer egne omsorgsfølelser og avgjørelser som viktigst og riktigst.

Det er ikke av ond vilje, men det begynner snikende.

Et eksempel:

De første avvikene begynner med små uenigheter som at mannen tar en avgjørelse hun ikke er helt enig i. Kanskje han litt korttenkt har sagt ja eller nei til noe hun har snakket med barnet om tidligere.

Det kan være rett og slett at han ikke visste at hun hadde gitt motsatt beskjed. I stedet for da å snakke sammen om dette, "redder" hun barnet fra min avgjørelse.

Dette er en viktig sak for en mann som gjerne har klare ønsker om å utøve sin rolle som ansvarsfull omsorgsperson.

Og han følte naturlig nok at han ble fratatt betydning som dette.

Dessverre gjorde han kanskje som mange andre menn ved å kompensere for dette ved å gå enda sterkere inn i oppfølgingen.

Satte grenser og prøvde å gjøre fornuftige avtaler med barna.

Og hun "reddet" dem. Hans rolle ble mer og mer svekket.

Hvorfor skulle han nå avtale med henne om hver avgjørelse han ønsket å ta? Han følte jo allikevel at hun motarbeidet alt.

Og hun opplevde helt riktig at hans avgjørelser ble strengere og strengere, for han BRYDDE seg jo virkelig om barna og ØNSKET en pappa/omsorgsrolle.

Men det ble jo så helt galt.

Det er jo helt klart at han skulle ha satt seg ned og forlangt en avklaring på hvordan hun aksepterte hans rolle som pappahjelper på et tidlig tidspunkt.

Og like alvorlig var det at hun undergravde hans rolle, slik at barna knyttet seg mer og mer til henne helt til han ble ubetydelig for dem alle. Hans avgjørelser og oppfølging ble null verdt til slutt.

Hvorfor skal han bry seg om å prate?

Han blir jo ikke forstått likevel.

Det er fullt mulig å snakke sammen for å avklare om bildet kan være mer nyansert. Og det ville jeg gjort for å ikke måtte tenke over resten av livet OM det kan ha vært slik.

Men det som kanskje begynner med at han gir små beskjeder eller tar avgjørelser på vegne av deg og han, og at den kanskje blir omgjort av deg, kan ha vært en bagatellmessig men livsfarlig start på likegyldigheten og manglende lyst og gode følelser i forholdet..

Dette fører nesten bestandig til at neste gang er han litt mer bestemt på at han vil være ansvarsfull. Avgjørelsen blir litt strengere, og din korreksjon oppfattes enda mer undergravende. osv...

Så kan det komme til at han til slutt er "rasende" på alt, eller likegyldig til alt utenom sex, for han har tatt inn over seg at hans beskjeder og avgjørelser ikke betyr noe.

Det er ikke sikkert han er i stand til å sette ord på det selv en gang. Enda en grunn til å unngå prating.

Men jeg har opplevd menn som bryter sammen og blir myke som bomull når de blir stilt noen spørsmål.

Men først; har han noe sider og egenskaper du setter pris på?

Se litt i linken her kanskje? Om ikke samme problem, så litt likt :-)

http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=2752683

[Gjest begynner å bli sliten]

så dere har ikke besteforeldre eller andre slektninger dere kunne ha de hos. Er det en frivillighetssentral i nærheten som dere kunne kontakte og finne noen å knytte bekjentskap med som kunne være litt barnevakt.

Nei, vi har ingen familie vi kan bruke som barnevakter.

Jeg skal sjekke ut forslaget ditt om frivillighetssentralen, jeg har oppfattet det mest som et sted for eldre, men det er jo verd et forsøk. :-) Takk for hjelpen!