A4 - familie med et problem

[Gjest snart stemor?]

Nei, vi har ingen familie vi kan bruke som barnevakter.

Jeg skal sjekke ut forslaget ditt om frivillighetssentralen, jeg har oppfattet det mest som et sted for eldre, men det er jo verd et forsøk. :-) Takk for hjelpen!

en venninne av meg hadde en dame fra frivillighetssentralen som kom noen ettermiddager å tok datteren hennes på 6år med på aktiviteter. Hun var alene og hadde nettopp fått en datter til, men ingen far i bildet. Det er mulig at det kan være noen der som kunne tenke seg å passe barna deres. i utgangspunktet skal folk stille gratis, men det er greit å betale litt. Jeg ville undersøke dette hvis jeg var deg.

[Gjest begynner å bli sliten]

Må han eller situasjonen nødvendigvis være slik som du oppfatter? Jeg følger ikke så mye med i tråden, men tror det kan være bryet verdt å se ting fra flere sider?

Både dette med at han er for streng, og at du ikke føler lyst og glede i samlivet.

Hvis dette kommer litt på plass, finner dere sikkert nok anledninger til å nyte voksenlivet.

Jeg ser du er inne på det selv :-), men jeg er litt sint på argumenter om at dere er i ferd med å gli fra hverandre. Det er en defensiv holdning noen har.

Kanskje det ikke er vår oppgave å støtte deg pent litt lenger ned i fortvilelsen, men heller kanskje gi håp om alternative løsninger?

Hva skjer når vi vokser fra hverandre i samarbeidet i hjemmet?

Mannen min og jeg gikk fullstendig i oppløsning pga slike ting. Og vi har diskutert opp og ned.

I ettertid har vi ut fra disse diskusjonene måttet innse følgende: Vi kommuniserte ikke med hverandre. Vi snakket ikke samme språk.

Men det er vanskelig å se det, ikke minst å forstå våre roller.

Du har vel ikke lettere for å se deg selv enn oss andre?

Din rolle som mor er så naturlig og så sterk, at det er vanskelig for deg som kvinne å innse hans engasjement som like sterkt og riktig.

Men dette er ikke lett. Det vil si at du ofte vurderer egne omsorgsfølelser og avgjørelser som viktigst og riktigst.

Det er ikke av ond vilje, men det begynner snikende.

Et eksempel:

De første avvikene begynner med små uenigheter som at mannen tar en avgjørelse hun ikke er helt enig i. Kanskje han litt korttenkt har sagt ja eller nei til noe hun har snakket med barnet om tidligere.

Det kan være rett og slett at han ikke visste at hun hadde gitt motsatt beskjed. I stedet for da å snakke sammen om dette, "redder" hun barnet fra min avgjørelse.

Dette er en viktig sak for en mann som gjerne har klare ønsker om å utøve sin rolle som ansvarsfull omsorgsperson.

Og han følte naturlig nok at han ble fratatt betydning som dette.

Dessverre gjorde han kanskje som mange andre menn ved å kompensere for dette ved å gå enda sterkere inn i oppfølgingen.

Satte grenser og prøvde å gjøre fornuftige avtaler med barna.

Og hun "reddet" dem. Hans rolle ble mer og mer svekket.

Hvorfor skulle han nå avtale med henne om hver avgjørelse han ønsket å ta? Han følte jo allikevel at hun motarbeidet alt.

Og hun opplevde helt riktig at hans avgjørelser ble strengere og strengere, for han BRYDDE seg jo virkelig om barna og ØNSKET en pappa/omsorgsrolle.

Men det ble jo så helt galt.

Det er jo helt klart at han skulle ha satt seg ned og forlangt en avklaring på hvordan hun aksepterte hans rolle som pappahjelper på et tidlig tidspunkt.

Og like alvorlig var det at hun undergravde hans rolle, slik at barna knyttet seg mer og mer til henne helt til han ble ubetydelig for dem alle. Hans avgjørelser og oppfølging ble null verdt til slutt.

Hvorfor skal han bry seg om å prate?

Han blir jo ikke forstått likevel.

Det er fullt mulig å snakke sammen for å avklare om bildet kan være mer nyansert. Og det ville jeg gjort for å ikke måtte tenke over resten av livet OM det kan ha vært slik.

Men det som kanskje begynner med at han gir små beskjeder eller tar avgjørelser på vegne av deg og han, og at den kanskje blir omgjort av deg, kan ha vært en bagatellmessig men livsfarlig start på likegyldigheten og manglende lyst og gode følelser i forholdet..

Dette fører nesten bestandig til at neste gang er han litt mer bestemt på at han vil være ansvarsfull. Avgjørelsen blir litt strengere, og din korreksjon oppfattes enda mer undergravende. osv...

Så kan det komme til at han til slutt er "rasende" på alt, eller likegyldig til alt utenom sex, for han har tatt inn over seg at hans beskjeder og avgjørelser ikke betyr noe.

Det er ikke sikkert han er i stand til å sette ord på det selv en gang. Enda en grunn til å unngå prating.

Men jeg har opplevd menn som bryter sammen og blir myke som bomull når de blir stilt noen spørsmål.

Men først; har han noe sider og egenskaper du setter pris på?

Se litt i linken her kanskje? Om ikke samme problem, så litt likt :-)

http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=2752683

Jeg ble litt målløs over det du skriver. Du treffer meg midt i hjertet.

Du har veldig mye rett i det du skriver. Ting har bygd seg opp over tid. Jeg har overkjørt han, og han blir enda mer oppsatt på å gjøre ting på sin måte. Han har flere ganger sagt at han føler seg overkjørt og ikke har noen innflytelse.

Riktignok må jeg tilføye at jeg har gjort som jeg har gjort fordi jeg har måttet. Jeg kunne ikke gjort annerledes. Jeg ser at det er rom for tolkninger, blant annet av hva som er "for streng". For meg går det en krystallklar grense i forhold til bruk av fysisk makt overfor barna. I tillegg syns jeg han snakker for hardt til dem, bruker harde ord, sier ting som "ingen vil ha noe med deg å gjøre når du oppfører deg sånn". Det aller verste er når barna gråter og vil til meg og han sier: "mamma vil ikke ha noe med deg å gjøre nå". Jeg syns ikke man skal ta fra barna kjærlighet, og SLETT IKKE på andres vegne.

Disse tingene har vi diskutert mange ganger. Det er en ond sirkel, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi snakker og snakker, og snakker åpenbart forskjellig språk. Han mener at kjefting og trusler om fysisk straff er "det eneste som hjelper". Der greier jeg ikke bli enig.

[trissie]

Jeg ble litt målløs over det du skriver. Du treffer meg midt i hjertet.

Du har veldig mye rett i det du skriver. Ting har bygd seg opp over tid. Jeg har overkjørt han, og han blir enda mer oppsatt på å gjøre ting på sin måte. Han har flere ganger sagt at han føler seg overkjørt og ikke har noen innflytelse.

Riktignok må jeg tilføye at jeg har gjort som jeg har gjort fordi jeg har måttet. Jeg kunne ikke gjort annerledes. Jeg ser at det er rom for tolkninger, blant annet av hva som er "for streng". For meg går det en krystallklar grense i forhold til bruk av fysisk makt overfor barna. I tillegg syns jeg han snakker for hardt til dem, bruker harde ord, sier ting som "ingen vil ha noe med deg å gjøre når du oppfører deg sånn". Det aller verste er når barna gråter og vil til meg og han sier: "mamma vil ikke ha noe med deg å gjøre nå". Jeg syns ikke man skal ta fra barna kjærlighet, og SLETT IKKE på andres vegne.

Disse tingene har vi diskutert mange ganger. Det er en ond sirkel, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi snakker og snakker, og snakker åpenbart forskjellig språk. Han mener at kjefting og trusler om fysisk straff er "det eneste som hjelper". Der greier jeg ikke bli enig.

Jeg tror ikke han mener det er det eneste som hjelper.

Tror heller det er en "tilstand" av maktesløshet.

Og det er utrolig hva en samtale om dette kan få til.

Hvis du prøver å snakke med han om dette, hvordan ville du gått frem for å prate?

Det er her de fleste gjør feil, for vi glemmer hvor viktig det er å begynne samtalen med å fortelle om det jeg selv innser å ha tatt feil i.

Hvordan tror du han ville reagert da?

[Gjest begynner å bli sliten]

Jeg tror ikke han mener det er det eneste som hjelper.

Tror heller det er en "tilstand" av maktesløshet.

Og det er utrolig hva en samtale om dette kan få til.

Hvis du prøver å snakke med han om dette, hvordan ville du gått frem for å prate?

Det er her de fleste gjør feil, for vi glemmer hvor viktig det er å begynne samtalen med å fortelle om det jeg selv innser å ha tatt feil i.

Hvordan tror du han ville reagert da?

Jeg har forsøkt å vinkle samtaler om temaet ut i fra "vi kommuniserer for dårlig", uten å fordele skyld.

Men det er vanskelig, for hver gang jeg sier "kan vi sette oss ned og prate litt" så blir han mistenksom, på vakt og en smule aggressiv.

Jeg forstår at han er på vakt, men det gjør kommunikasjonen enda vanskeligere.

For eksempel, jeg sier: "Jeg syns det er uheldig at vi ikke er enige om barneoppdragelsen og gjør ting veldig forskjellig." Han svarer: "Ja, for du er jo eksperten som sitter med alle svarene."

Eller jeg sier: "Jeg mener vi bør prøve å bli enige om hvordan vi skal gjøre ting." Han svarer: "Det du mener er at jeg må gjøre sånn som du gjør".

Eller jeg sier: "Jeg syns ikke det er riktig å kjefte så mye og ta ungene så hardt." Han svarer: "Det er det eneste som nytter."

Jeg sier: "Hvis det nytter, hvorfor må du gjøre det så mange ganger da?" Han svarer: "Da virker ikke din metode heller."

Jeg sier: "Går det ikke an å snakke til ungene uten å kjefte?" Han sier: "Det er min måte å snakke på."

Jeg sier: "Det er ikke riktig å klype eller slå ungene." Han sier: "Det har folk gjort til alle tider, og de fleste foreldre gjør det, de bare sier det ikke."

Jeg sier: "Det er ikke hyggelig for noen parter når vi krangler og kjefter på både ungene og hverandre." Han sier: "Ungene er mammadalter. Det er aldri noen problemer når du er ute."

Og det som står over her er veldig typisk. Jeg starter - han avslutter. Jeg prøver å stille spørsmål eller starte en samtale, han avfeier. Min opplevelse er at han ikke svarer på det jeg spør om. Han følger ikke opp de trådene jeg prøver å lage.

Jeg ser at det er naturlig å spørre seg om ikke han kan få ta initiativet til samtalen. Men la oss si det sånn at jeg har ventet i 5 år på initiativet, og det har ikke kommet ennå. Det er et problem i seg selv, det at han ikke er villig til å drøfte saker og ting. Han er så redd for konflikter og problemer, og tror at de blir borte hvis vi bare ikke snakker om det og har sex i stedet. Hvis jeg spør hva han mener svarer han ofte at HAN har ikke noe problem. Det er JEG som lager problemer. Det er JEG som tror jeg er så perfekt, og som bare er ute etter å skade han.

Det er en håpløs dialog, kommunikasjonen er så godt som fraværende. Vi greier ikke være konsekvente, for vi samarbeider ikke. Vi greier ikke samarbeide, for vi er ikke enige. Vi greier ikke bli enige, for vi kommuniserer ikke. Og vi kommuniserer ikke fordi vi snakker forskjellig språk. Jeg syns det er et problem at vi krangler om ungene foran ungene, han syns at JEG har et problem.

[trissie]

Jeg har forsøkt å vinkle samtaler om temaet ut i fra "vi kommuniserer for dårlig", uten å fordele skyld.

Men det er vanskelig, for hver gang jeg sier "kan vi sette oss ned og prate litt" så blir han mistenksom, på vakt og en smule aggressiv.

Jeg forstår at han er på vakt, men det gjør kommunikasjonen enda vanskeligere.

For eksempel, jeg sier: "Jeg syns det er uheldig at vi ikke er enige om barneoppdragelsen og gjør ting veldig forskjellig." Han svarer: "Ja, for du er jo eksperten som sitter med alle svarene."

Eller jeg sier: "Jeg mener vi bør prøve å bli enige om hvordan vi skal gjøre ting." Han svarer: "Det du mener er at jeg må gjøre sånn som du gjør".

Eller jeg sier: "Jeg syns ikke det er riktig å kjefte så mye og ta ungene så hardt." Han svarer: "Det er det eneste som nytter."

Jeg sier: "Hvis det nytter, hvorfor må du gjøre det så mange ganger da?" Han svarer: "Da virker ikke din metode heller."

Jeg sier: "Går det ikke an å snakke til ungene uten å kjefte?" Han sier: "Det er min måte å snakke på."

Jeg sier: "Det er ikke riktig å klype eller slå ungene." Han sier: "Det har folk gjort til alle tider, og de fleste foreldre gjør det, de bare sier det ikke."

Jeg sier: "Det er ikke hyggelig for noen parter når vi krangler og kjefter på både ungene og hverandre." Han sier: "Ungene er mammadalter. Det er aldri noen problemer når du er ute."

Og det som står over her er veldig typisk. Jeg starter - han avslutter. Jeg prøver å stille spørsmål eller starte en samtale, han avfeier. Min opplevelse er at han ikke svarer på det jeg spør om. Han følger ikke opp de trådene jeg prøver å lage.

Jeg ser at det er naturlig å spørre seg om ikke han kan få ta initiativet til samtalen. Men la oss si det sånn at jeg har ventet i 5 år på initiativet, og det har ikke kommet ennå. Det er et problem i seg selv, det at han ikke er villig til å drøfte saker og ting. Han er så redd for konflikter og problemer, og tror at de blir borte hvis vi bare ikke snakker om det og har sex i stedet. Hvis jeg spør hva han mener svarer han ofte at HAN har ikke noe problem. Det er JEG som lager problemer. Det er JEG som tror jeg er så perfekt, og som bare er ute etter å skade han.

Det er en håpløs dialog, kommunikasjonen er så godt som fraværende. Vi greier ikke være konsekvente, for vi samarbeider ikke. Vi greier ikke samarbeide, for vi er ikke enige. Vi greier ikke bli enige, for vi kommuniserer ikke. Og vi kommuniserer ikke fordi vi snakker forskjellig språk. Jeg syns det er et problem at vi krangler om ungene foran ungene, han syns at JEG har et problem.

Da var det ganske slik som jeg tenkte.

Og det er kanskje ikke så tungt og vanskelig som du tror.

Kommunikasjon er vanskelig, men ikke vanskelig likevel :-)

Se på dette:

"Jeg har forsøkt å vinkle samtaler om temaet ut i fra "vi kommuniserer for dårlig", uten å fordele skyld."

Du sier VI, han hører DU

"Men det er vanskelig, for hver gang jeg sier "kan vi sette oss ned og prate litt" så blir han mistenksom, på vakt og en smule aggressiv. "

Hva med å gjøre det annerledes?

I stedet for å invitere til samtale som et oppgjør, hvordan tror du han reagerer om du setter deg i armkroken hans og tar initiativ til å fortelle om hva DU tror du har gjort galt i stedet?

"Jeg forstår at han er på vakt, men det gjør kommunikasjonen enda vanskeligere. "

Da har du senket guarden og forsvaret hans, og samtalen kan bli konstruktiv i stedet.

"For eksempel, jeg sier: "Jeg syns det er uheldig at vi ikke er enige om barneoppdragelsen og gjør ting veldig forskjellig." Han svarer: "Ja, for du er jo eksperten som sitter med alle svarene.""

Ja, og det er det han forventer. I stedet vil han oppleve at du tar selvkritikk, og dermed innstiller han seg på selvkritikk selv også, i stedet for forsvar.

"Eller jeg sier: "Jeg mener vi bør prøve å bli enige om hvordan vi skal gjøre ting." Han svarer: "Det du mener er at jeg må gjøre sånn som du gjør". "

Derfor er det så klokt å fortelle hva du selv vil gjøre annerledes selv først, så er det lettere for han også å komme med innrømmelser. Han vil føle at du forstår at det er også din holdning som har ført han litt der han er.

"Eller jeg sier: "Jeg syns ikke det er riktig å kjefte så mye og ta ungene så hardt." Han svarer: "Det er det eneste som nytter." "

Forstår han sammenhengen med kompensering, er han villig til å innrømme at han overreagerer.

"Jeg sier: "Hvis det nytter, hvorfor må du gjøre det så mange ganger da?" Han svarer: "Da virker ikke din metode heller." "

Nei, og din metode virker ikke, fordi ungene er eksperter på å utnytte uenigheter.

"Jeg sier: "Går det ikke an å snakke til ungene uten å kjefte?" Han sier: "Det er min måte å snakke på." "

Les det forrige svaret.

"Jeg sier: "Det er ikke riktig å klype eller slå ungene." Han sier: "Det har folk gjort til alle tider, og de fleste foreldre gjør det, de bare sier det ikke.""

Han har mistet argumentene sine, og det er ikke din feil eller hans, men selve uenigheten.

"Jeg sier: "Det er ikke hyggelig for noen parter når vi krangler og kjefter på både ungene og hverandre." Han sier: "Ungene er mammadalter. Det er aldri noen problemer når du er ute.""

Jeg tror han har rett! Når du er ute, må han ikke konkurrere med deg om omsorgsrollen.

"Og det som står over her er veldig typisk. Jeg starter - han avslutter. Jeg prøver å stille spørsmål eller starte en samtale, han avfeier. Min opplevelse er at han ikke svarer på det jeg spør om. Han følger ikke opp de trådene jeg prøver å lage. "

Du prøver å lage tråder og oppgjør i stedet for å samarbeide, ikke sant?

"Jeg ser at det er naturlig å spørre seg om ikke han kan få ta initiativet til samtalen. Men la oss si det sånn at jeg har ventet i 5 år på initiativet, og det har ikke kommet ennå. Det er et problem i seg selv, det at han ikke er villig til å drøfte saker og ting. Han er så redd for konflikter og problemer, og tror at de blir borte hvis vi bare ikke snakker om det og har sex i stedet. Hvis jeg spør hva han mener svarer han ofte at HAN har ikke noe problem. Det er JEG som lager problemer. Det er JEG som tror jeg er så perfekt, og som bare er ute etter å skade han."

Han kommer aldri til å ta et initiativ til samtale så lenge han føler du ensidig mener det er han som gjør alle feilene. Motivasjonen er borte. Men den kan du gi han, slik at han føler det positivt, og blir respektert for at han gjør en innsats.

""Det er en håpløs dialog, kommunikasjonen er så godt som fraværende. Vi greier ikke være konsekvente, for vi samarbeider ikke. Vi greier ikke samarbeide, for vi er ikke enige. Vi greier ikke bli enige, for vi kommuniserer ikke. Og vi kommuniserer ikke fordi vi snakker forskjellig språk. Jeg syns det er et problem at vi krangler om ungene foran ungene, han syns at JEG har et problem. "

Han har nok dessverre litt rett, fordi det er du som skal gi ham hans plass som rollefigur. Den har du trolig tatt fra han, men han griper den gjerne. Ellers hadde han ikke prøvd å bevise sin autoritet. Han må overspille, fordi han ikke får den uten kamp.

Kan det være noe i dette?

[trissie]

Jeg har forsøkt å vinkle samtaler om temaet ut i fra "vi kommuniserer for dårlig", uten å fordele skyld.

Men det er vanskelig, for hver gang jeg sier "kan vi sette oss ned og prate litt" så blir han mistenksom, på vakt og en smule aggressiv.

Jeg forstår at han er på vakt, men det gjør kommunikasjonen enda vanskeligere.

For eksempel, jeg sier: "Jeg syns det er uheldig at vi ikke er enige om barneoppdragelsen og gjør ting veldig forskjellig." Han svarer: "Ja, for du er jo eksperten som sitter med alle svarene."

Eller jeg sier: "Jeg mener vi bør prøve å bli enige om hvordan vi skal gjøre ting." Han svarer: "Det du mener er at jeg må gjøre sånn som du gjør".

Eller jeg sier: "Jeg syns ikke det er riktig å kjefte så mye og ta ungene så hardt." Han svarer: "Det er det eneste som nytter."

Jeg sier: "Hvis det nytter, hvorfor må du gjøre det så mange ganger da?" Han svarer: "Da virker ikke din metode heller."

Jeg sier: "Går det ikke an å snakke til ungene uten å kjefte?" Han sier: "Det er min måte å snakke på."

Jeg sier: "Det er ikke riktig å klype eller slå ungene." Han sier: "Det har folk gjort til alle tider, og de fleste foreldre gjør det, de bare sier det ikke."

Jeg sier: "Det er ikke hyggelig for noen parter når vi krangler og kjefter på både ungene og hverandre." Han sier: "Ungene er mammadalter. Det er aldri noen problemer når du er ute."

Og det som står over her er veldig typisk. Jeg starter - han avslutter. Jeg prøver å stille spørsmål eller starte en samtale, han avfeier. Min opplevelse er at han ikke svarer på det jeg spør om. Han følger ikke opp de trådene jeg prøver å lage.

Jeg ser at det er naturlig å spørre seg om ikke han kan få ta initiativet til samtalen. Men la oss si det sånn at jeg har ventet i 5 år på initiativet, og det har ikke kommet ennå. Det er et problem i seg selv, det at han ikke er villig til å drøfte saker og ting. Han er så redd for konflikter og problemer, og tror at de blir borte hvis vi bare ikke snakker om det og har sex i stedet. Hvis jeg spør hva han mener svarer han ofte at HAN har ikke noe problem. Det er JEG som lager problemer. Det er JEG som tror jeg er så perfekt, og som bare er ute etter å skade han.

Det er en håpløs dialog, kommunikasjonen er så godt som fraværende. Vi greier ikke være konsekvente, for vi samarbeider ikke. Vi greier ikke samarbeide, for vi er ikke enige. Vi greier ikke bli enige, for vi kommuniserer ikke. Og vi kommuniserer ikke fordi vi snakker forskjellig språk. Jeg syns det er et problem at vi krangler om ungene foran ungene, han syns at JEG har et problem.

Leste du litt i tråden http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=2748298 ?

Den er ganske så identisk med hensyn til papparollen.

Og opplevelsen av partnerens reaksjoner forandrer seg raskt om du forsøker litt forskjellige tiltak.

Jeg tror du klarer å snu dette :-)

[Gjest begynner å bli sliten]

Da var det ganske slik som jeg tenkte.

Og det er kanskje ikke så tungt og vanskelig som du tror.

Kommunikasjon er vanskelig, men ikke vanskelig likevel :-)

Se på dette:

"Jeg har forsøkt å vinkle samtaler om temaet ut i fra "vi kommuniserer for dårlig", uten å fordele skyld."

Du sier VI, han hører DU

"Men det er vanskelig, for hver gang jeg sier "kan vi sette oss ned og prate litt" så blir han mistenksom, på vakt og en smule aggressiv. "

Hva med å gjøre det annerledes?

I stedet for å invitere til samtale som et oppgjør, hvordan tror du han reagerer om du setter deg i armkroken hans og tar initiativ til å fortelle om hva DU tror du har gjort galt i stedet?

"Jeg forstår at han er på vakt, men det gjør kommunikasjonen enda vanskeligere. "

Da har du senket guarden og forsvaret hans, og samtalen kan bli konstruktiv i stedet.

"For eksempel, jeg sier: "Jeg syns det er uheldig at vi ikke er enige om barneoppdragelsen og gjør ting veldig forskjellig." Han svarer: "Ja, for du er jo eksperten som sitter med alle svarene.""

Ja, og det er det han forventer. I stedet vil han oppleve at du tar selvkritikk, og dermed innstiller han seg på selvkritikk selv også, i stedet for forsvar.

"Eller jeg sier: "Jeg mener vi bør prøve å bli enige om hvordan vi skal gjøre ting." Han svarer: "Det du mener er at jeg må gjøre sånn som du gjør". "

Derfor er det så klokt å fortelle hva du selv vil gjøre annerledes selv først, så er det lettere for han også å komme med innrømmelser. Han vil føle at du forstår at det er også din holdning som har ført han litt der han er.

"Eller jeg sier: "Jeg syns ikke det er riktig å kjefte så mye og ta ungene så hardt." Han svarer: "Det er det eneste som nytter." "

Forstår han sammenhengen med kompensering, er han villig til å innrømme at han overreagerer.

"Jeg sier: "Hvis det nytter, hvorfor må du gjøre det så mange ganger da?" Han svarer: "Da virker ikke din metode heller." "

Nei, og din metode virker ikke, fordi ungene er eksperter på å utnytte uenigheter.

"Jeg sier: "Går det ikke an å snakke til ungene uten å kjefte?" Han sier: "Det er min måte å snakke på." "

Les det forrige svaret.

"Jeg sier: "Det er ikke riktig å klype eller slå ungene." Han sier: "Det har folk gjort til alle tider, og de fleste foreldre gjør det, de bare sier det ikke.""

Han har mistet argumentene sine, og det er ikke din feil eller hans, men selve uenigheten.

"Jeg sier: "Det er ikke hyggelig for noen parter når vi krangler og kjefter på både ungene og hverandre." Han sier: "Ungene er mammadalter. Det er aldri noen problemer når du er ute.""

Jeg tror han har rett! Når du er ute, må han ikke konkurrere med deg om omsorgsrollen.

"Og det som står over her er veldig typisk. Jeg starter - han avslutter. Jeg prøver å stille spørsmål eller starte en samtale, han avfeier. Min opplevelse er at han ikke svarer på det jeg spør om. Han følger ikke opp de trådene jeg prøver å lage. "

Du prøver å lage tråder og oppgjør i stedet for å samarbeide, ikke sant?

"Jeg ser at det er naturlig å spørre seg om ikke han kan få ta initiativet til samtalen. Men la oss si det sånn at jeg har ventet i 5 år på initiativet, og det har ikke kommet ennå. Det er et problem i seg selv, det at han ikke er villig til å drøfte saker og ting. Han er så redd for konflikter og problemer, og tror at de blir borte hvis vi bare ikke snakker om det og har sex i stedet. Hvis jeg spør hva han mener svarer han ofte at HAN har ikke noe problem. Det er JEG som lager problemer. Det er JEG som tror jeg er så perfekt, og som bare er ute etter å skade han."

Han kommer aldri til å ta et initiativ til samtale så lenge han føler du ensidig mener det er han som gjør alle feilene. Motivasjonen er borte. Men den kan du gi han, slik at han føler det positivt, og blir respektert for at han gjør en innsats.

""Det er en håpløs dialog, kommunikasjonen er så godt som fraværende. Vi greier ikke være konsekvente, for vi samarbeider ikke. Vi greier ikke samarbeide, for vi er ikke enige. Vi greier ikke bli enige, for vi kommuniserer ikke. Og vi kommuniserer ikke fordi vi snakker forskjellig språk. Jeg syns det er et problem at vi krangler om ungene foran ungene, han syns at JEG har et problem. "

Han har nok dessverre litt rett, fordi det er du som skal gi ham hans plass som rollefigur. Den har du trolig tatt fra han, men han griper den gjerne. Ellers hadde han ikke prøvd å bevise sin autoritet. Han må overspille, fordi han ikke får den uten kamp.

Kan det være noe i dette?

Jeg må bare si at jeg er uendelig takknemlig for at du tar deg tid til å svare meg. :-) Selv om det er vondt gjør det godt også.

Ja, du har mye rett. Jeg vet at jeg presser han. Jeg er overbevist om at ting går greit med ungene når han er alene med dem. Det går også greit når jeg er alene med dem. Men når vi er sammen alle sammen går det heller dårlig.

Jeg vet ikke om jeg noen gang har tatt fra han hans rolle, eller om han bare ikke har grepet den. Han har helt siden før vi fikk barn snakket varmt om disiplin og orden. Han vil ha barn som gjør som han sier uten å spørre hvorfor. Han vil at de skal være høflige og veloppdragne. Jeg mener at han forlanger noe som ikke kan forventes. Jeg syns ikke man kan forvente at barn skal følge "ordre" uten å stille spørsmål. Der har vi en grunnleggende uenighet.

Jeg er kanskje ikke så flink til å ta selvkritikk. Jeg har sagt i samtaler at jeg vet at jeg hisser meg opp noen ganger, og at jeg blant annet har brukt enkelte trusler overfor barna som er ufattelig dumme. "Problemet" er at så lenge jeg kritiserer meg selv er han enig. Men han tar ikke noe initiativ til å ta tak i sin egen rolle.

Dessuten har jeg også sagt flere ganger at jeg har ikke noe fasitsvar, at jeg mener vi må snakke sammen og bli enige om hvordan vi skal gjøre ting. Men jeg får han ikke med på det, for han tror antageligvis at jeg likevel vil prøve å "prakke på han" mine meninger. Men jeg mener det, og derfor har jeg vanskelig for å presentere ferdigspikrede "løsninger" på problemene.

For eksempel er begge barna litt store i kjeften. De er raske til å kjefte på andre, kan være frekke, osv. Han mener at han kan disiplinere dem (sende dem på rommet, kjefte på dem, ta hardt i dem)til å slutte med det. Jeg mener at de vil fortsette med det så lenge VI snakker sånn til hverandre og til barna. (Eksemplets makt). Resultatet er at han kjefter på ungene for at de kjefter, og jeg kjefter på han for at han kjefter. Og ungene er akkurat like frekke som før. :-(

Men jeg tar til meg det du skriver, og må tenke nøye igjennom min egen rolle i det hele. Det vanskeligste er at han får piggene ut med en gang han skjønner at jeg vil "snakke" om noe. Sånn som ting er nå føles det faktisk vanskelig å gå og sette meg i armkroken hans. Jeg føler at vi mangler nærheten. Hvis jeg tar initiativ til samtale er han på vakt, selv om jeg bare skal avklare et forestående familiebesøk eller spørre om han har sett brannbilgenseren til guttungen.

Jeg ser jo når jeg leser mine egne innlegg her at det er mye som har "gått galt" i kommunikasjonen. Han er på vakt og føler seg overkjørt, og jeg er frustrert, fortvilet, lei og sliten. Jeg har nok tatt "hovedansvaret" for ungene. Jeg er den som smører matpakker og pakker barnehagesekker og vet hva ungene liker og er ikke liker. Det er jeg som ordner opp hvis ungene er syke eller må til legen. Det er jeg som tar foreldresamtaler i barnehagen, og jeg som har "kontrollen" med egentlig alt som berører barna.

Det er selvsagt ikke en heldig løsning. Han burde både tatt og fått mer ansvar. Men jeg har opplevd at han ikke vil ta ansvaret. Han sier av og til at han ikke får ansvar, at jeg overkjører han. Jeg opplever noen ganger at jeg er alene med TRE unger, ikke to voksne og to barn.

Det hjelper selvsagt heller ikke at han ikke er av den veldig pratsomme sorten. Han er mange ganger tung å hale ordene ut av. Jeg er atskillig mer verbal, og kjappere i replikken. Men jeg PRØVER i allefall å legge fram en tråd eller et spørsmål til han i håp om å engasjere han såpass at han velger å si noe.

Vi begge vet at ungene utnytter at vi foreldre er uenige. Jeg mener i tillegg at ungene blir forvirret og usikre av at vi er åpenlyst uenige. Vi er hjertens enige om at vi burde være enige, og burde være konsekvente. Men i bunn og grunn er vi så fundamentalt uenige. Det skremmer meg ganske mye.

Akkurat det du skrev om at han ikke vil ta initiativ så lenge jeg ensidig skylder problemene på han, det traff meg midt i magen omtrent. Det er nok dessverre veldig sant. Jeg mener faktisk det. At han gjør feil med å kjefte og med å bruke fysisk straff og kreve disiplin. Jeg mener at han burde bli flinkere til å snakke både med meg og ungene. Samtidig mener jeg jo ikke at ALT han gjør er galt, eller at alt jeg gjør er perfekt. Men i mitt hode har problemene kokt ned til disse tingene. Jeg tror at hvis han noen ganger kunne telle til 10 før han sa noe eller før han slang ut en lang arm etter en unge, så ville mye vært annerledes. Han bare eksploderer uten forvarsel.

Jeg har hatt en mistanke om at han "straffer" meg ved å straffe ungene. Men det har jeg ikke våget å si til han.

[trissie]

Jeg må bare si at jeg er uendelig takknemlig for at du tar deg tid til å svare meg. :-) Selv om det er vondt gjør det godt også.

Ja, du har mye rett. Jeg vet at jeg presser han. Jeg er overbevist om at ting går greit med ungene når han er alene med dem. Det går også greit når jeg er alene med dem. Men når vi er sammen alle sammen går det heller dårlig.

Jeg vet ikke om jeg noen gang har tatt fra han hans rolle, eller om han bare ikke har grepet den. Han har helt siden før vi fikk barn snakket varmt om disiplin og orden. Han vil ha barn som gjør som han sier uten å spørre hvorfor. Han vil at de skal være høflige og veloppdragne. Jeg mener at han forlanger noe som ikke kan forventes. Jeg syns ikke man kan forvente at barn skal følge "ordre" uten å stille spørsmål. Der har vi en grunnleggende uenighet.

Jeg er kanskje ikke så flink til å ta selvkritikk. Jeg har sagt i samtaler at jeg vet at jeg hisser meg opp noen ganger, og at jeg blant annet har brukt enkelte trusler overfor barna som er ufattelig dumme. "Problemet" er at så lenge jeg kritiserer meg selv er han enig. Men han tar ikke noe initiativ til å ta tak i sin egen rolle.

Dessuten har jeg også sagt flere ganger at jeg har ikke noe fasitsvar, at jeg mener vi må snakke sammen og bli enige om hvordan vi skal gjøre ting. Men jeg får han ikke med på det, for han tror antageligvis at jeg likevel vil prøve å "prakke på han" mine meninger. Men jeg mener det, og derfor har jeg vanskelig for å presentere ferdigspikrede "løsninger" på problemene.

For eksempel er begge barna litt store i kjeften. De er raske til å kjefte på andre, kan være frekke, osv. Han mener at han kan disiplinere dem (sende dem på rommet, kjefte på dem, ta hardt i dem)til å slutte med det. Jeg mener at de vil fortsette med det så lenge VI snakker sånn til hverandre og til barna. (Eksemplets makt). Resultatet er at han kjefter på ungene for at de kjefter, og jeg kjefter på han for at han kjefter. Og ungene er akkurat like frekke som før. :-(

Men jeg tar til meg det du skriver, og må tenke nøye igjennom min egen rolle i det hele. Det vanskeligste er at han får piggene ut med en gang han skjønner at jeg vil "snakke" om noe. Sånn som ting er nå føles det faktisk vanskelig å gå og sette meg i armkroken hans. Jeg føler at vi mangler nærheten. Hvis jeg tar initiativ til samtale er han på vakt, selv om jeg bare skal avklare et forestående familiebesøk eller spørre om han har sett brannbilgenseren til guttungen.

Jeg ser jo når jeg leser mine egne innlegg her at det er mye som har "gått galt" i kommunikasjonen. Han er på vakt og føler seg overkjørt, og jeg er frustrert, fortvilet, lei og sliten. Jeg har nok tatt "hovedansvaret" for ungene. Jeg er den som smører matpakker og pakker barnehagesekker og vet hva ungene liker og er ikke liker. Det er jeg som ordner opp hvis ungene er syke eller må til legen. Det er jeg som tar foreldresamtaler i barnehagen, og jeg som har "kontrollen" med egentlig alt som berører barna.

Det er selvsagt ikke en heldig løsning. Han burde både tatt og fått mer ansvar. Men jeg har opplevd at han ikke vil ta ansvaret. Han sier av og til at han ikke får ansvar, at jeg overkjører han. Jeg opplever noen ganger at jeg er alene med TRE unger, ikke to voksne og to barn.

Det hjelper selvsagt heller ikke at han ikke er av den veldig pratsomme sorten. Han er mange ganger tung å hale ordene ut av. Jeg er atskillig mer verbal, og kjappere i replikken. Men jeg PRØVER i allefall å legge fram en tråd eller et spørsmål til han i håp om å engasjere han såpass at han velger å si noe.

Vi begge vet at ungene utnytter at vi foreldre er uenige. Jeg mener i tillegg at ungene blir forvirret og usikre av at vi er åpenlyst uenige. Vi er hjertens enige om at vi burde være enige, og burde være konsekvente. Men i bunn og grunn er vi så fundamentalt uenige. Det skremmer meg ganske mye.

Akkurat det du skrev om at han ikke vil ta initiativ så lenge jeg ensidig skylder problemene på han, det traff meg midt i magen omtrent. Det er nok dessverre veldig sant. Jeg mener faktisk det. At han gjør feil med å kjefte og med å bruke fysisk straff og kreve disiplin. Jeg mener at han burde bli flinkere til å snakke både med meg og ungene. Samtidig mener jeg jo ikke at ALT han gjør er galt, eller at alt jeg gjør er perfekt. Men i mitt hode har problemene kokt ned til disse tingene. Jeg tror at hvis han noen ganger kunne telle til 10 før han sa noe eller før han slang ut en lang arm etter en unge, så ville mye vært annerledes. Han bare eksploderer uten forvarsel.

Jeg har hatt en mistanke om at han "straffer" meg ved å straffe ungene. Men det har jeg ikke våget å si til han.

Ja, han straffer deg.

Men ikke bevisst. Jeg er helt overbevist om at årsaken til at ungene fortsetter å kjefte, til tross for hans kjefting, er at de vet du ikke er enig med han.

Når han kjefter, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Neste gang kan du legge merke til hvordan de reagerer hvis du helt og fullt støtter hans avgjørelse og korreks.

Det kommer til å bli et sjokk for dem de første gangene, men så er jeg helt sikker på at alt vil snu seg.

Han vil oppleve det som enorm støtte, og ungene mister makten.

:-) Jeg tror du har hengt deg opp i hans adferd, og knytter det altfor sterkt opp mot tidligere prinsippsamtaler.

Legg bort disse, og gjør noen forsøk. Eller? :-)

[Gjest begynner å bli sliten]

Ja, han straffer deg.

Men ikke bevisst. Jeg er helt overbevist om at årsaken til at ungene fortsetter å kjefte, til tross for hans kjefting, er at de vet du ikke er enig med han.

Når han kjefter, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Neste gang kan du legge merke til hvordan de reagerer hvis du helt og fullt støtter hans avgjørelse og korreks.

Det kommer til å bli et sjokk for dem de første gangene, men så er jeg helt sikker på at alt vil snu seg.

Han vil oppleve det som enorm støtte, og ungene mister makten.

:-) Jeg tror du har hengt deg opp i hans adferd, og knytter det altfor sterkt opp mot tidligere prinsippsamtaler.

Legg bort disse, og gjør noen forsøk. Eller? :-)

Det som skremmer meg mest er at mye av det du sier stemmer veldig med det han sier. Han mener også at jeg skal støtte han. Jeg syns det er vanskelig fordi jeg oppfatter han som urimelig streng. Og ja, helt klart er det virkemidlene, måten han gjør det på, som "plager" meg.

Jeg skal gjøre et forsøk. Jeg innrømmer at jeg ikke HELT tror dette vil virke, for vi er også helt nødt til å snakke om ting og tang. Jeg vil likevel gjøre et forsøk, for kanskje kan dette gi en innfallsport til å komme i dialog.

Igjen, takk så masse for tipsene. Jeg har lest den andre tråden også, og ser at det er mye likt. Rådene du gir er veldig gode. :-)

[trissie]

Det som skremmer meg mest er at mye av det du sier stemmer veldig med det han sier. Han mener også at jeg skal støtte han. Jeg syns det er vanskelig fordi jeg oppfatter han som urimelig streng. Og ja, helt klart er det virkemidlene, måten han gjør det på, som "plager" meg.

Jeg skal gjøre et forsøk. Jeg innrømmer at jeg ikke HELT tror dette vil virke, for vi er også helt nødt til å snakke om ting og tang. Jeg vil likevel gjøre et forsøk, for kanskje kan dette gi en innfallsport til å komme i dialog.

Igjen, takk så masse for tipsene. Jeg har lest den andre tråden også, og ser at det er mye likt. Rådene du gir er veldig gode. :-)

Forstår veldig godt deg også.

Og kanskje jeg skal nyansere litt? Fordi jeg sier vel egentlig ikke akkurat det han sier?

Han ber deg støtte han i avgjørelsen!!!

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)

Det betyr at du unnviker det avgjørende punktet, nemlig enighet om grenser, fordi du ikke ser den forskjellen. Først når du viser enighet i avgjørelsen, vil du klare å få til en dialog om avstraffelsen/konsekvensene for barnas oppførsel eller adferd.

Blir det litt lettere da?