Økonomisk krangel

[amerikafareren]

Flytt for deg selv og se hva han sier det. Det finnes ikke urettferdig deling av utgifter når man bor sammen. Det er rett og slett ikke mulig å ha det slik hvis man lever sammen som par. Så flytt for deg selv, og se hvilken låt pipa får.

[Gjest Jujuba]

Har du lest hovedinnlegget?

Jeg har gang på gang tilbudt meg å bidra mer til faste utgifter, osv, men han har gang på gang insistert på at det skal han ta seg av. Jeg mener det er et tillittsbrudd når han i ettertid kommer og sier at det mente han slett ikke.

Kanskje han har endret mening? Det må da være lov!

[Gjest hos oss]

Han sier det vil bli noe helt annet hvis vi får barn osv. (Han regner å gå hjemme og ta seg av barn som jobb.) Problemet er at han mener jeg går og snylter på ham nå, at jeg ikke har gjort nok for å få meg jobb i vinter osv...

Poenget er at man ikke på forhånd kan se hva som skal skje, om den ene er syk, eller om dere får ett eller ti barn, eller om den ene er student i en periode, eller arbeidsledig osv osv

Så man kan ikke si at "får man barn blir det annerledes", det er tusen ting som kan skje som gjør det annerledes, det som er viktig er at hvis man er et par, så ønsker begge at den andre skal ha omtrent samme økonomiske handlefrihet som en selv har, og at hvis den ene har flust så deler man, og hvis den ene har det trangt, så deler man også.

Kanskje man går ca i null i løpet av livet / forholdet, kanskje den ene har tjent hundre ganger mer enn den andre, kanskje den ene pleier den andre natt og dag i flere tiår, kanskje hun blir helt ufør etter svangerskap, eller han ødelegger ryggen og ikke kan være hjemme med barn og heller ikke jobbe, eller den ene vinner 10 millioner i lotto. Man må på forhånd bestemme at man er et par, og deler goder og byrder.

[Gjest ahaaaa]

Poenget er at man ikke på forhånd kan se hva som skal skje, om den ene er syk, eller om dere får ett eller ti barn, eller om den ene er student i en periode, eller arbeidsledig osv osv

Så man kan ikke si at "får man barn blir det annerledes", det er tusen ting som kan skje som gjør det annerledes, det som er viktig er at hvis man er et par, så ønsker begge at den andre skal ha omtrent samme økonomiske handlefrihet som en selv har, og at hvis den ene har flust så deler man, og hvis den ene har det trangt, så deler man også.

Kanskje man går ca i null i løpet av livet / forholdet, kanskje den ene har tjent hundre ganger mer enn den andre, kanskje den ene pleier den andre natt og dag i flere tiår, kanskje hun blir helt ufør etter svangerskap, eller han ødelegger ryggen og ikke kan være hjemme med barn og heller ikke jobbe, eller den ene vinner 10 millioner i lotto. Man må på forhånd bestemme at man er et par, og deler goder og byrder.

Takk for det svaret! Du har satt ord på hva jeg tenker, uten at jeg helt har visst hvordan jeg skal si det.

[Gjest mirakel*2]

vi har det slik at det spiller ingen rolle hvem sin konto pengene kommer fra. Vi har forskjellige kontoer, men vi ser på begge som om de var felles. Hvis vi må betale noe kan vi fint gi hverandre kortene uten å stusse. Ingen av oss kjøper unødvendige ting så det kan jo ha noe med det å gjøre. Regninger spiller det ingen rolle hvem som betaler så lenge de blir betalt

[Gjest ahaaaa]

vi har det slik at det spiller ingen rolle hvem sin konto pengene kommer fra. Vi har forskjellige kontoer, men vi ser på begge som om de var felles. Hvis vi må betale noe kan vi fint gi hverandre kortene uten å stusse. Ingen av oss kjøper unødvendige ting så det kan jo ha noe med det å gjøre. Regninger spiller det ingen rolle hvem som betaler så lenge de blir betalt

Sånn var det også hos oss før. Sukk! Men heller ikke her kjøper noen av oss unødvendige ting. Det er heller ingen av oss som har dyre hobbyer, kjøper dyre klær eller lignende. Jeg er redd det bare vil bli verre og verre når jeg blir fulltidsstudent og skal leve på studielån i mange år fremover.

[Gjest Går an å jobbe, gitt]

Sånn var det også hos oss før. Sukk! Men heller ikke her kjøper noen av oss unødvendige ting. Det er heller ingen av oss som har dyre hobbyer, kjøper dyre klær eller lignende. Jeg er redd det bare vil bli verre og verre når jeg blir fulltidsstudent og skal leve på studielån i mange år fremover.

Fulltidsstudent? En fulltidsstudent studerer ikke 30 timer i uka, vet du. Ta deg jobb i tillegg og slutt og snylt på samboeren din!

[Gjest kroppogsjel]

Dette er en ting dere må snakke om i rolige former. Hvorfor sier han plutselig dette nå?

Hos oss så har vi både under studietid (meg), og da han tjente mindre enn meg i perioder alltid satt alle penger inn på felles konto og betalt regninger og forbruk derfra. Sånn sett er vi ett.

Det finnes jo andre måter å regne ut fordeling på, men jeg hadde ikke følt det komfortabelt da jeg tjente mer enn ham at jeg skulle kunne gå masse ut, shoppe etc og han sitte hjemme pga lite "lommepenger". Livet og inntektene er som de er. Så deler man med hverandre. Det jevner seg ut på sikt var vår filosofi.

Det kommer en dag da han kommer til å arve mye penger, jeg kommer ikke til å arve noe særlig fra min slekt, fordi de er ikke så velstående. Men vi er et par, og vi deler det vi har.

[Gjest ahaaaa]

Fulltidsstudent? En fulltidsstudent studerer ikke 30 timer i uka, vet du. Ta deg jobb i tillegg og slutt og snylt på samboeren din!

Jeg har prøvd å skaffe meg jobb, ikke en eneste her på stedet jeg har vært kvalifisert til siden jeg sluttet forrige jobb. Les hva jeg skriver før du svarer.

Dessuten finnes det visst studenter som leser 40 timer i uka, og de som knapt bruker 10.

[roxx]

:-)

Jeg tror at din samboer har SAGT en ting (at han ikke vil du skal betale), men egentlig følt noe annet. Kanskje med bakgrunn i kjønnsroller om at det er mannen som spandere osv. Så har det balla litt på seg, og så har han plutselig sprukket - og forståelig nok blir du både overrasket og føler det urettferdig, og blir dermed såret. Jeg har ikke noen løsning på problemet, men av og til hjelper det å føle at man i hvert fall skjønner årsaken til at ting skjer, at folk reagerer slik de reagerer. Uten at jeg skal påstå at jeg har noe fasit; det er egentlig bare det jeg tenkte med en gang jeg leste. Jeg har også selv opplevd at det å ikke ha jobb, søke og ikke få noen jobb, har gått noe utover selvfølelsen - det "hefter" liksom noe ved deg når du ikke får jobb, du føler stadig at folk mener problemet ligger i at du egentlig ikke vil, egentlig ikke prøver hardt nok. Slikt kan endre maktbalansen i et forhold, og få din samboer til å se annerledes på din innsats enn han har gjort tidligere. Kanskje han ikke egentlig synes noe om den utdannelsen du har begynt på? Kan også være som noen andre foreslo her at det har vært litt snakk mellom kamerater, på jobben el.l. Og kanskje synes du det er ekkelt å tenke på: Men det kan jo hende at han begynner å bli lei, og ser etter noen kroker å henge den følelsen på.

Og for all del: Ikke tro at det å få barn vil endre alt! Er forholdet kommet ut av kurs, så vil et slik "fellesprosjekt" bare overskygge problemene for en stund. Ikke bruk barn til å prøve å løse parproblemer!

[Gjest ahaaaa]

Jeg tror at din samboer har SAGT en ting (at han ikke vil du skal betale), men egentlig følt noe annet. Kanskje med bakgrunn i kjønnsroller om at det er mannen som spandere osv. Så har det balla litt på seg, og så har han plutselig sprukket - og forståelig nok blir du både overrasket og føler det urettferdig, og blir dermed såret. Jeg har ikke noen løsning på problemet, men av og til hjelper det å føle at man i hvert fall skjønner årsaken til at ting skjer, at folk reagerer slik de reagerer. Uten at jeg skal påstå at jeg har noe fasit; det er egentlig bare det jeg tenkte med en gang jeg leste. Jeg har også selv opplevd at det å ikke ha jobb, søke og ikke få noen jobb, har gått noe utover selvfølelsen - det "hefter" liksom noe ved deg når du ikke får jobb, du føler stadig at folk mener problemet ligger i at du egentlig ikke vil, egentlig ikke prøver hardt nok. Slikt kan endre maktbalansen i et forhold, og få din samboer til å se annerledes på din innsats enn han har gjort tidligere. Kanskje han ikke egentlig synes noe om den utdannelsen du har begynt på? Kan også være som noen andre foreslo her at det har vært litt snakk mellom kamerater, på jobben el.l. Og kanskje synes du det er ekkelt å tenke på: Men det kan jo hende at han begynner å bli lei, og ser etter noen kroker å henge den følelsen på.

Og for all del: Ikke tro at det å få barn vil endre alt! Er forholdet kommet ut av kurs, så vil et slik "fellesprosjekt" bare overskygge problemene for en stund. Ikke bruk barn til å prøve å løse parproblemer!

Takk for et svar med mange ting å tenke over. Jeg har heller ingen tro på at barn løser problemer i forholdet. Jeg ville aldri finne på å få barn i et turbulent forhold. Jeg er også hundre prosent sikker på at han ikke har snakket med noen om dette. Både fordi han sier han ikke har gjort det, og fordi han ikke er typen som forteller andre om problemer osv.