Dette blir vanskelig...

[Gjest lilleluria]

Hei

Jeg har nå tatt mot til meg, og fortalt mannen min at jeg "ønsker" å gå...

Som jeg har beskrevet tidligere, har jeg levd i et dødt forhold over tid, uten respons fra mannen min, når jeg har sagt at noe må gjøres, dersom vi ønsker å bli i ekteskapet..

Vel. For første gang på 9 år har vi nå sittet og snakket sammen...! Han forstår at han har vært med på å bryte ned følelsene mine, men ønsker å endre seg nå...

Jeg har ALDRI fått klem av ham, uten å ta en selv.

Jeg har ALDRI blitt spurt om jeg vil komme og sitte i armkroken hans, uten å gå dit slev (og da har han fortsatt å lese avisa)

Han har ALDRI kunnet holde meg i hånda utendørs (for da kan det jo bli "bygdesnakk")

Han har ALDRI spurt meg hvordan jeg har det

+ + + + +

Kritikk og ydmykelser har derimot drysset som støv nedover hodet på meg.

Vel. Nå er han villig til å fortsette han da... Prøve litt til, som han sier.

Dette har jeg sagt i flere år, at vi MÅ gjøre noe..

Han stryker på meg nå, gir meg klemmer, spør meg hvordan jeg har det + + + Det er tydelig at han prøver, men for meg blir ikke dette naturlig! Jeg blir nesten "syk" av dette jeg.

Han er redd for å bli alene, og det virker som ha nå mener at "bare han skjerper seg, så vil mine følelser blomstre igjen.."

MINE FØLELSER FOR HAM ER JO DØDE. Dette har gått over tid.

-Hva skal jeg gjøre da? Fortsette å leve sammen med denne mannen pga medlidenhet og for "ungenes skyld"? Eller skal jeg gå??

Jada, jeg skal bestille time hos familieterapeut....

[Gjest emma69]

Det høres ikke ut som om mannan din har skjønt alvoret i dette før nå, og det er jo trist.

At han ikke har vist at han har satt pris på deg i alle disse årene må jo føles veldig sårt.

Det høres jo ikke ut som om han har villet at du skulle føle deg betydningsfull.

Han høres gjerrig ut, gjerrig når det gjelder å by på seg selv, og gjerrig med å ofre seg litt for den han har valgt å leve med.

Når han i tillegg kritiserer og ydmyker deg, så høres det ikke ut som en sunn person å leve med.

Du får føle på om kjærtegnene og oppmersomheten han nå gir deg er egoistisk motivert, eller om han faktisk endelig har SETT deg!

Jeg tror nok jeg hadde presset ham langt i å få ham i tale omkring hvilket syn han har på deg.

Eller satt den streken du nå har tegnet opp, vandret videre i livet, og mest sannsynlig fått det mye mye bedre.

Er han gjerrig på andre områder også? Det pleier å følges det der, og er vel en del av personligheten til enkelte..

Lykke til!

[Gjest VærtDer]

Familieterapeuter kan dessverre ikke rekonstruere følelser.

Har ikke særlig sans for å trekke et dødt forhold videre pga ungene. Unger er ikke dumme, de skjønner fort at foreldrene lever på en løgn. Skal du lære ungene at lettsindig omgang med sannhet er helt OK?

Dette forholdet er over, og du bør avslutte det så fort det går å gjennomføre. Vær forberedt på at det blri litt turbulent i den første fasen, men saker og ting faller ganske fort på plass.

Lykke til.

[mrxx]

"Han har ALDRI kunnet holde meg i hånda utendørs (for da kan det jo bli "bygdesnakk")"

Er det mulig å si noe sånt da dere har barn sammen?? Det henger jo ikke sammen i det hele tatt. Dere er jo et etablert par med barn og han er redd for folkesnakk hvis han leier deg? Nesten så jeg må le av dette. Folk er rare.

[Gjest lilleluria]

Det høres ikke ut som om mannan din har skjønt alvoret i dette før nå, og det er jo trist.

At han ikke har vist at han har satt pris på deg i alle disse årene må jo føles veldig sårt.

Det høres jo ikke ut som om han har villet at du skulle føle deg betydningsfull.

Han høres gjerrig ut, gjerrig når det gjelder å by på seg selv, og gjerrig med å ofre seg litt for den han har valgt å leve med.

Når han i tillegg kritiserer og ydmyker deg, så høres det ikke ut som en sunn person å leve med.

Du får føle på om kjærtegnene og oppmersomheten han nå gir deg er egoistisk motivert, eller om han faktisk endelig har SETT deg!

Jeg tror nok jeg hadde presset ham langt i å få ham i tale omkring hvilket syn han har på deg.

Eller satt den streken du nå har tegnet opp, vandret videre i livet, og mest sannsynlig fått det mye mye bedre.

Er han gjerrig på andre områder også? Det pleier å følges det der, og er vel en del av personligheten til enkelte..

Lykke til!

Som mrxx sa, ja, "folk er rare". Spurt om han skammer seg over meg osv, men det har visst ingenting med det å gjøre.. Det ligger bare ikke for ham å vise følelser...

Ja, han er gjerrig på andre områder også, og sier i tillegg at det ikke ligger for ham å vise følelser..

Han har ikke skjønt dette før nå, sier han og beklager dette, og vil prøve, men jeg har gitt ham mange sjanser!!

Spurt ham også om han synes det er et passende tidspunkt å begynne å endre seg nå, når alt er kjørt på ræva.. (Når jeg har sagt at ting må gjøres før, har han svart at "jeg er snart xx år... er for gammel til å forandre meg..)

Vi fikk et barn til for et par år siden... Han trodde, at så lenge jeg valgteå få dette barnet, så var alt bra mellom oss..

Jada, man prøver og prøver.. Vil jo så gjerne... Men...

Har bestilt time hos familieterapeut i dag. Synes jeg må vise at jeg vil prøve i allefall... selvom jeg vel innerst inne vet at dette er dødt løp.. Kan være greit å ha en 3. person å snakke med...

Jeg er i 30-årene! Har gått og følt meg lite attraktiv over lengre tid... Har takket "nei" til tilnærmelser fra andre og tenkt at jeg må være der jeg er (i ekteskapet mitt).

Jeg har ikke lenger lyst til å fortsette dette døde ekteskapet. Uten positive tilnærmelser, uten glød, +++. Jeg vil LEVE! Gi meg selv en sjanse til å bli lykkelig! Han unner meg ikke dette, og sier, at dersom jeg finner meg en ny kjæreste (har ingen umiddelbare planer om det), så vil antagelig dette være en mann som er årsaken til mine døde følelser..

Jeg har snakket en del med en annen mann (på tlf), en som har vært der selv.

Dette er jo også selvfølgelig å male fanden på veggen for meg nå, men hva skal jeg gjøre da???!!!! Man søker jo tilslutt desperat trøst hos noen som VIL snakke. Har i allefall blitt slik for meg... dessverre

Jaja. Takker for all støtte og alle råd og erfaringer dere måtte ha der ute.

Dette helvete unner jeg ingen!!!

[flisa]

Det er over.

[flisa]

"Han har ALDRI kunnet holde meg i hånda utendørs (for da kan det jo bli "bygdesnakk")"

Er det mulig å si noe sånt da dere har barn sammen?? Det henger jo ikke sammen i det hele tatt. Dere er jo et etablert par med barn og han er redd for folkesnakk hvis han leier deg? Nesten så jeg må le av dette. Folk er rare.

Jeg kjenner flere sånne mannfolk - de vil man ikke ha.

[flisa]

Som mrxx sa, ja, "folk er rare". Spurt om han skammer seg over meg osv, men det har visst ingenting med det å gjøre.. Det ligger bare ikke for ham å vise følelser...

Ja, han er gjerrig på andre områder også, og sier i tillegg at det ikke ligger for ham å vise følelser..

Han har ikke skjønt dette før nå, sier han og beklager dette, og vil prøve, men jeg har gitt ham mange sjanser!!

Spurt ham også om han synes det er et passende tidspunkt å begynne å endre seg nå, når alt er kjørt på ræva.. (Når jeg har sagt at ting må gjøres før, har han svart at "jeg er snart xx år... er for gammel til å forandre meg..)

Vi fikk et barn til for et par år siden... Han trodde, at så lenge jeg valgteå få dette barnet, så var alt bra mellom oss..

Jada, man prøver og prøver.. Vil jo så gjerne... Men...

Har bestilt time hos familieterapeut i dag. Synes jeg må vise at jeg vil prøve i allefall... selvom jeg vel innerst inne vet at dette er dødt løp.. Kan være greit å ha en 3. person å snakke med...

Jeg er i 30-årene! Har gått og følt meg lite attraktiv over lengre tid... Har takket "nei" til tilnærmelser fra andre og tenkt at jeg må være der jeg er (i ekteskapet mitt).

Jeg har ikke lenger lyst til å fortsette dette døde ekteskapet. Uten positive tilnærmelser, uten glød, +++. Jeg vil LEVE! Gi meg selv en sjanse til å bli lykkelig! Han unner meg ikke dette, og sier, at dersom jeg finner meg en ny kjæreste (har ingen umiddelbare planer om det), så vil antagelig dette være en mann som er årsaken til mine døde følelser..

Jeg har snakket en del med en annen mann (på tlf), en som har vært der selv.

Dette er jo også selvfølgelig å male fanden på veggen for meg nå, men hva skal jeg gjøre da???!!!! Man søker jo tilslutt desperat trøst hos noen som VIL snakke. Har i allefall blitt slik for meg... dessverre

Jaja. Takker for all støtte og alle råd og erfaringer dere måtte ha der ute.

Dette helvete unner jeg ingen!!!

Jeg fikk helt dejavu - du vil få det bedre uten han - lover!

[mrxx]

Jeg kjenner flere sånne mannfolk - de vil man ikke ha.

Ikke mye å samle på heller.

[amerikafareren]

Gå til familieterapeuten, da kan du si til deg selv etterpå at du har gjort det. Det skader ikke. For meg høres det ut som du har bestemt deg.

[roxx]

Jeg fikk helt dejavu - du vil få det bedre uten han - lover!

Ikke gi opp og gli tilbake i dette forholdet nå! Tenk på hvor mye det har kostet å ta det skrittet du har tatt, ikke la alle de kreftene være forgjeves. Men familieterapeut kan være veldig nyttig i en avviklingsprosess - håper den dere kommer til er av den åpne sorten, som ikke ser det som sitt kall i livet og redde ethvert ekteskap for enhver pris, men er med på å hjelpe partene til å komme fram til det som virkelig er best for dere. Særlig når han har vanskelig for å snakke om ting, kan det være veldig nyttig med profesjonell hjelp til å få en del ting opp på bordet.

[Gjest lilleluria]

Ikke gi opp og gli tilbake i dette forholdet nå! Tenk på hvor mye det har kostet å ta det skrittet du har tatt, ikke la alle de kreftene være forgjeves. Men familieterapeut kan være veldig nyttig i en avviklingsprosess - håper den dere kommer til er av den åpne sorten, som ikke ser det som sitt kall i livet og redde ethvert ekteskap for enhver pris, men er med på å hjelpe partene til å komme fram til det som virkelig er best for dere. Særlig når han har vanskelig for å snakke om ting, kan det være veldig nyttig med profesjonell hjelp til å få en del ting opp på bordet.

Hei hei, alle der ute...

Dette blir bare mer og mer vanskelig for meg...

Han har nå innsett at han burde ha tatt meg på alvor før... Han gråter hele tiden, tar på meg, sier han elsker meg +++.

Får jo medlidenhet jeg da, og synes det er kjempevondt! Nå føler jeg meg som den heksa.

I tillegg har 8-åringen vår begynt å snakke veldig om at vi ALDRI må flytte fra hverandre (har ikke nevnt dette for barnet, men det er utrolig hva de skjønner)...

HJEEEELP! Jeg treger overøsing av råd her!!