Psykisk lidelse og alvorlig psykisk lidelse

[Gjest gulrota]

Hva er forskjellen på en psykisk lidelse og en alvorlig psykisk lidelse?

Går det an å si noe generelt om dette? Psykisk helsevernloven omtaler alvorlig psykisk lidelse. Hva skiller dette fra psykisk lidelse?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I PHVL er "alvorlig sinnslidelse" så godt som synonymt med psykose.

[Gjest gulrota]

I PHVL er "alvorlig sinnslidelse" så godt som synonymt med psykose.

Takk for svar.

Hva er psykose?

Svaret kan jeg sikkert finne ved å tråle nettet. Ja, jeg vet. Og jeg har jo fått det forklart fra andre tidligere. Men det er slik alle har ulikt svar på det.

Finnes det noen standardisert svar på hva psykose er?

Eller er også det noe som defineres ut fra legens skjønn?

[Gjest gulrota]

Takk for svar.

Hva er psykose?

Svaret kan jeg sikkert finne ved å tråle nettet. Ja, jeg vet. Og jeg har jo fått det forklart fra andre tidligere. Men det er slik alle har ulikt svar på det.

Finnes det noen standardisert svar på hva psykose er?

Eller er også det noe som defineres ut fra legens skjønn?

Ja, jeg er klar over at det sikkert ikke er lett og kanskje heller ikke mulig å gi en entydig definisjon av en psykose. Og ut fra et psykiatri-faglig ståsted er det sikkert helt uproblematisk. Det viktige er jo pasientens tilstand, uansett hva man kaller det.

Men fra et juridisk standpunkt, må det da være litt problematisk, for det blir så vanskelig å forholde seg til hva slags adferd som medfører frihetsberøvelse og hva som ikke gjør det.

Så vil man sikkert innvende at at det ikke er adferd som skal frihetsberøves. Det hele handler om behandling.

Men likefullt, sett fra manges side, og også fra en rettsstats side, så er det frihetsberøvelse det dypest sett handler om. Og da er man vandt til fra de fleste andre områder, at man har målbare hendelser eller beviselige hendelser som man frihetsberøver ut fra.

Jaja, det var sikkert ikke så mange som skjønte hva jeg ville frem til.

[Gjest gulrota]

Ja, jeg er klar over at det sikkert ikke er lett og kanskje heller ikke mulig å gi en entydig definisjon av en psykose. Og ut fra et psykiatri-faglig ståsted er det sikkert helt uproblematisk. Det viktige er jo pasientens tilstand, uansett hva man kaller det.

Men fra et juridisk standpunkt, må det da være litt problematisk, for det blir så vanskelig å forholde seg til hva slags adferd som medfører frihetsberøvelse og hva som ikke gjør det.

Så vil man sikkert innvende at at det ikke er adferd som skal frihetsberøves. Det hele handler om behandling.

Men likefullt, sett fra manges side, og også fra en rettsstats side, så er det frihetsberøvelse det dypest sett handler om. Og da er man vandt til fra de fleste andre områder, at man har målbare hendelser eller beviselige hendelser som man frihetsberøver ut fra.

Jaja, det var sikkert ikke så mange som skjønte hva jeg ville frem til.

Altså... er det ikke en glidende overgang fra en psykisk lidende tilstand, til en psykose? Hvordan ser man forskjellen på en moderat psykisk lidende tilstand og en alvorlig tilstand?

Finnes det noen kriterier som MÅ være oppfylt for at en tilstand skal kunne kalles en psykose?

Det er sikkert noen som har svart på dette tidligere på DOL også.

Jeg bare skriver ut her, og skjønner vel at min oppgave er gjort her, den dagen jeg kan skrive innlegg her og føle meg trygg på NHD. Jeg kjenner ikke NHD og har aldri møtt NHD. Men siden NHD er psykiater så er jeg i utgangspunktet reddere for ham enn for en hvilket som helst annen profesjon jeg ville møtt. Jeg skriver derfor delvis her som et ledd i å gjenskape, eller iallefall øke min tillit til legestanden.

Det kan man kalle paranoide tanker. Men jeg vil si at det ikke er noen psykose, fordi jeg har selvinnsikt, jeg har selvkontroll og jeg har normal realitetsforståelse også. Det er nemlig mulig å ha to tanker i hodet omkring det samme temaet.

Det som jeg synes er så snålt, det er at man gjennom observasjon kan diagnostisere hva som finnes inni et annet menneskets hode. Det legen observerer vil jo alltid bare være et ytre bilde av noe indre hos et annet menneske. Det ytre bildet er pasientens adferd og pasientens ord.

Må man ikke egentlig gjøre veldig mye dypere studier, altså samtaler, med pasienten før man kan være sikre på det man observerer.

Er det ikke ofte slik at en psykisk lidende person ikke klarer å få fullført sitt ressonnement, eller i enda mer alvoligere tilfeller, at man ikke klarer å fullføre setninger engang, slik at man dermed ikke klarer å formidle ens indre tilstand?

En person som nesten ikke prater, hvordan kan man diagnostisere denne til psykotisk?

Er man ikke egentlig avhengig av en veldig lang dialog med en person før man kan kalle vedkommende alvorlig psykisk syk?

Holder det med 2-3 timers samtale? Jeg synes det høres meget lite ut.

Eller baserer psykiatrien seg mer på observasjon av adferd enn av pasientens tale?

Hvor godt studert er egentlig pasientens selvinnsikt?

[Gjest Kiwano]

Altså... er det ikke en glidende overgang fra en psykisk lidende tilstand, til en psykose? Hvordan ser man forskjellen på en moderat psykisk lidende tilstand og en alvorlig tilstand?

Finnes det noen kriterier som MÅ være oppfylt for at en tilstand skal kunne kalles en psykose?

Det er sikkert noen som har svart på dette tidligere på DOL også.

Jeg bare skriver ut her, og skjønner vel at min oppgave er gjort her, den dagen jeg kan skrive innlegg her og føle meg trygg på NHD. Jeg kjenner ikke NHD og har aldri møtt NHD. Men siden NHD er psykiater så er jeg i utgangspunktet reddere for ham enn for en hvilket som helst annen profesjon jeg ville møtt. Jeg skriver derfor delvis her som et ledd i å gjenskape, eller iallefall øke min tillit til legestanden.

Det kan man kalle paranoide tanker. Men jeg vil si at det ikke er noen psykose, fordi jeg har selvinnsikt, jeg har selvkontroll og jeg har normal realitetsforståelse også. Det er nemlig mulig å ha to tanker i hodet omkring det samme temaet.

Det som jeg synes er så snålt, det er at man gjennom observasjon kan diagnostisere hva som finnes inni et annet menneskets hode. Det legen observerer vil jo alltid bare være et ytre bilde av noe indre hos et annet menneske. Det ytre bildet er pasientens adferd og pasientens ord.

Må man ikke egentlig gjøre veldig mye dypere studier, altså samtaler, med pasienten før man kan være sikre på det man observerer.

Er det ikke ofte slik at en psykisk lidende person ikke klarer å få fullført sitt ressonnement, eller i enda mer alvoligere tilfeller, at man ikke klarer å fullføre setninger engang, slik at man dermed ikke klarer å formidle ens indre tilstand?

En person som nesten ikke prater, hvordan kan man diagnostisere denne til psykotisk?

Er man ikke egentlig avhengig av en veldig lang dialog med en person før man kan kalle vedkommende alvorlig psykisk syk?

Holder det med 2-3 timers samtale? Jeg synes det høres meget lite ut.

Eller baserer psykiatrien seg mer på observasjon av adferd enn av pasientens tale?

Hvor godt studert er egentlig pasientens selvinnsikt?

Kommer nok ikke an på bare hvor mye pasienten prater. Jeg pratet omtrent ikke i det hele tatt, og jeg tror ikke de var i tvil om at jeg ikke var psykotisk. Etter å ha observert meg. Men jeg gikk jo med på frivillig observasjon jeg, da.

Jeg har forøvrig både sett og hørt og møtt NHD. Men det er ganske lenge siden.

[serenity777]

Kommer nok ikke an på bare hvor mye pasienten prater. Jeg pratet omtrent ikke i det hele tatt, og jeg tror ikke de var i tvil om at jeg ikke var psykotisk. Etter å ha observert meg. Men jeg gikk jo med på frivillig observasjon jeg, da.

Jeg har forøvrig både sett og hørt og møtt NHD. Men det er ganske lenge siden.

Psykose er vel så enkelt som brudd i virkelighetsoppfatningen. Også skal man vel mangle oppfatning av at man er syk. Feks folk som sier at de er paranoide vil sjelden være det, fordi en ekte paranoid person ville ikke visst det selv. Altså brudd på virkelighetsoppfatningen.

[Gjest gulrota]

Psykose er vel så enkelt som brudd i virkelighetsoppfatningen. Også skal man vel mangle oppfatning av at man er syk. Feks folk som sier at de er paranoide vil sjelden være det, fordi en ekte paranoid person ville ikke visst det selv. Altså brudd på virkelighetsoppfatningen.

Nettopp. Jeg har tidligere selv kalt psykose for realitetsbrist. Brudd i virkelighetsoppfatningen er jo det samme med mer vanlige norske ord.

[cathlin]

I PHVL er "alvorlig sinnslidelse" så godt som synonymt med psykose.

Paranoide Hunders Velferds Lag?

[Gjest skal]

Paranoide Hunders Velferds Lag?

:-D

[Gjest skal]

Altså... er det ikke en glidende overgang fra en psykisk lidende tilstand, til en psykose? Hvordan ser man forskjellen på en moderat psykisk lidende tilstand og en alvorlig tilstand?

Finnes det noen kriterier som MÅ være oppfylt for at en tilstand skal kunne kalles en psykose?

Det er sikkert noen som har svart på dette tidligere på DOL også.

Jeg bare skriver ut her, og skjønner vel at min oppgave er gjort her, den dagen jeg kan skrive innlegg her og føle meg trygg på NHD. Jeg kjenner ikke NHD og har aldri møtt NHD. Men siden NHD er psykiater så er jeg i utgangspunktet reddere for ham enn for en hvilket som helst annen profesjon jeg ville møtt. Jeg skriver derfor delvis her som et ledd i å gjenskape, eller iallefall øke min tillit til legestanden.

Det kan man kalle paranoide tanker. Men jeg vil si at det ikke er noen psykose, fordi jeg har selvinnsikt, jeg har selvkontroll og jeg har normal realitetsforståelse også. Det er nemlig mulig å ha to tanker i hodet omkring det samme temaet.

Det som jeg synes er så snålt, det er at man gjennom observasjon kan diagnostisere hva som finnes inni et annet menneskets hode. Det legen observerer vil jo alltid bare være et ytre bilde av noe indre hos et annet menneske. Det ytre bildet er pasientens adferd og pasientens ord.

Må man ikke egentlig gjøre veldig mye dypere studier, altså samtaler, med pasienten før man kan være sikre på det man observerer.

Er det ikke ofte slik at en psykisk lidende person ikke klarer å få fullført sitt ressonnement, eller i enda mer alvoligere tilfeller, at man ikke klarer å fullføre setninger engang, slik at man dermed ikke klarer å formidle ens indre tilstand?

En person som nesten ikke prater, hvordan kan man diagnostisere denne til psykotisk?

Er man ikke egentlig avhengig av en veldig lang dialog med en person før man kan kalle vedkommende alvorlig psykisk syk?

Holder det med 2-3 timers samtale? Jeg synes det høres meget lite ut.

Eller baserer psykiatrien seg mer på observasjon av adferd enn av pasientens tale?

Hvor godt studert er egentlig pasientens selvinnsikt?

Hei gullerot!

Har lest mye av det du skriver og tenkt å svare mange ganger, men hatt mye tanker å sortere først. Må advare om at dette blir litt langt og en del om meg, men du er vel den rette til å forstå det.. ;-)

Først, jeg tror jeg forstår en del om hvordan du har det, men er ikke sikker på om jeg er enig med deg. Har ikke opplevd det samme som deg, overhodet. Har (nesten) bare gode erfaringer med helsenorge.

Min bakgrunn er langvarig grovt missbruk (herregud - det er første gangen jeg har skrevet det - lar det stå!). Barndommen ble et helvete og siden har jeg levd innestengt i mitt hode på mange måter.

Får nå hjelp, men er skrekkelig mye som er ødelagt og lurer ofte på om det er mulig å få et bra liv noengang. men tror det, ellers hadde jeg gitt opp for lemgst!

Har mye sinne i meg. Mot han selvfølgeig, men det er vannskelig. Han finnes som oftest ikke i min verden.

Mot hans kone som skulle passe på meg og sviktet grovere enn man kan forestille seg. Mot mine foreldre som ikke engang så at jeg hadde det vondt. Mot barnehagen som så at noe var galt men ikke gikk videre. Listen er lang..

Synes på en måte at det skulle finnes regler. At sorgreaksjoner hos barn skulle måtte taes på alvor. At man skulle være pålagt å løfte hver stein. At det heller ikke hos private dagmammaer skulle være lov å være alene med barn. Videoovervåking. Osv..

En del av meg ønsker dette. At det ikke skulle måtte skje noen andre. Men samtideig skjønner jeg at allverdens lover og regler ikke er noen garanti. Jeg tror at kunnskap og å bry seg er det viktigste.

Tenker at i psykiatrien er det viktig å ha nok folk, nok penger og nok kunnskap. Noe som kanskje er et uoppnåelig mål, men noe man skal kjempe for.

Ettersom jeg ikke var der og ikke har kompetanse til å vurdere din situasjon, så vet jeg ikke om tvangen var nødvedig eller et overgrep i din situasjon. Men om jeg nå utgår fra det siste, så tenker jeg alikevel at en lovenring kanskje ikke er den beste veien og gå.

Kanskje tenker jeg sånn fordi jeg ikke vet nok om dagens helsenorge og psykisk helsevern. For min egen del strever jeg med å akseptere at det jeg opplevde og opplever kanskje ikke var og er mulig å unngå. Iallfall ikke med lover og regler.

For de som vil ondt eller bare er kunnskapsløse finner alltid veier.

Som sagt, ble langt og kanskje ikke så sammenhengende. Lykke til i kampen uansett! :-)

hilsen

[Gjest gulrota]

:-D

Dere kan spøke dere. Jeg skal ikke hindre dere i det.

Men PHVL=Psykisk Helse Vern Loven er ikke til å spøke med.

[Gjest frisk nok]

Psykose er vel så enkelt som brudd i virkelighetsoppfatningen. Også skal man vel mangle oppfatning av at man er syk. Feks folk som sier at de er paranoide vil sjelden være det, fordi en ekte paranoid person ville ikke visst det selv. Altså brudd på virkelighetsoppfatningen.

Jeg skjønte ikke at jeg hadde paranoide tanker før jeg fikk anti-psykotiske medisiner. Har unødvendig gått i lang tid og hatt det veldig vondt og trodd at dette var normalt, alle andre også var sånn.

Vet nå at jeg har vært ganske "crazy" og kan faktisk spøke litt med det %-)

Men skal love at det er ikke morsomt å se sorte øyne overalt, tro at alle er imot deg og vil gjøre deg noe osv.

Bra det finnes medisiner!!!

[Gjest gulrota]

Hei gullerot!

Har lest mye av det du skriver og tenkt å svare mange ganger, men hatt mye tanker å sortere først. Må advare om at dette blir litt langt og en del om meg, men du er vel den rette til å forstå det.. ;-)

Først, jeg tror jeg forstår en del om hvordan du har det, men er ikke sikker på om jeg er enig med deg. Har ikke opplevd det samme som deg, overhodet. Har (nesten) bare gode erfaringer med helsenorge.

Min bakgrunn er langvarig grovt missbruk (herregud - det er første gangen jeg har skrevet det - lar det stå!). Barndommen ble et helvete og siden har jeg levd innestengt i mitt hode på mange måter.

Får nå hjelp, men er skrekkelig mye som er ødelagt og lurer ofte på om det er mulig å få et bra liv noengang. men tror det, ellers hadde jeg gitt opp for lemgst!

Har mye sinne i meg. Mot han selvfølgeig, men det er vannskelig. Han finnes som oftest ikke i min verden.

Mot hans kone som skulle passe på meg og sviktet grovere enn man kan forestille seg. Mot mine foreldre som ikke engang så at jeg hadde det vondt. Mot barnehagen som så at noe var galt men ikke gikk videre. Listen er lang..

Synes på en måte at det skulle finnes regler. At sorgreaksjoner hos barn skulle måtte taes på alvor. At man skulle være pålagt å løfte hver stein. At det heller ikke hos private dagmammaer skulle være lov å være alene med barn. Videoovervåking. Osv..

En del av meg ønsker dette. At det ikke skulle måtte skje noen andre. Men samtideig skjønner jeg at allverdens lover og regler ikke er noen garanti. Jeg tror at kunnskap og å bry seg er det viktigste.

Tenker at i psykiatrien er det viktig å ha nok folk, nok penger og nok kunnskap. Noe som kanskje er et uoppnåelig mål, men noe man skal kjempe for.

Ettersom jeg ikke var der og ikke har kompetanse til å vurdere din situasjon, så vet jeg ikke om tvangen var nødvedig eller et overgrep i din situasjon. Men om jeg nå utgår fra det siste, så tenker jeg alikevel at en lovenring kanskje ikke er den beste veien og gå.

Kanskje tenker jeg sånn fordi jeg ikke vet nok om dagens helsenorge og psykisk helsevern. For min egen del strever jeg med å akseptere at det jeg opplevde og opplever kanskje ikke var og er mulig å unngå. Iallfall ikke med lover og regler.

For de som vil ondt eller bare er kunnskapsløse finner alltid veier.

Som sagt, ble langt og kanskje ikke så sammenhengende. Lykke til i kampen uansett! :-)

hilsen

Takk for innlegget. La det først være sagt: Du har opplevd mye verre ting enn meg. Misbruk i barndommen må være blant de verste overgrep som skjer i Norge.

Det er slik at det du opplevde faktisk er forbudt ved lov i Norge, strengt forbudt. De reglene og lovene du tenkte høyt om å innføre, men som du likevel avslår, handler ikke om forbrytelsen i seg selv. De handler om tiltak for forhindre, vanskeliggjøre forbrytelsen.

Når det gjelder psykiatriens overgrep mot meg, så er det slik at overgrepet er selve behandlingen, selve det lovlige vedtaket. Det er altså loven i seg selv som både er og skaper overgrepet. Det å skjerme for inntrykk gjennom begrensing av utgang, det å tvangsmedisinere, det å legge i belter.

For psykisk helsevernloven er nettopp til for å legalisere handlinger som ellers ville vært strengt forbudt. Skjerming ville uten psykisk helsevernloven vært frihetsberøvelse, som ville gitt fengselsstraff. Tvangsmedisinering ville uten psykisk helsevernloven vært legemsfornærmelse, som også er straffbart.

Psykisk helsevernloven er til for å legalisere handlinger som ellers ville vært forbudt. Handlinger som har potensiale i seg til å skape overgrep, noe også loven selv reflekterer, gjennom at det står at man skal legge særlig vekt på den belastningen som selve tvangsinngrepet medfører. Men vektleggingen på belastningen har i mine tilfelle ikke blitt gjort korrekt, igjen kommer psykiatriens manglende teoretiske studier av pasientene selvinnsikt inn, gjennom at det pasienten sier om belastning ikke teller like mye som det psykiatrien mener å observere.

En lovendring, enten gjennom en individuell dispensasjonsrett eller gjennom en generell oppheving av observasjonsparagrafen og behandlingskriteriet, vil reduserer risikoen for belastningsskader/overgrep, fordi handlinger som idag er lovlige, vil bli forbudt.

Dette vil ikke bety at ingen aldri vil oppleve slike overgrep. For lovbrudd vil man aldri kunne gardere seg mot, dersom man da ikke tar i bruk overvåkningskamera. Da jeg var innlagt andre gang, tenkte jeg på dette, at man måtte i det minst få opp overvåkningskamera på alle rom, slik at man som pasient kunne dokumentere dersom ansatte brukte fysisk makt mot pasienter som bare bruke verbal aktivitet.

Så - en lov vil aldri kunne forhindre overgrep, altså lovbrudd. Men en lov vil minimaliserer riskoen for det.

Problemet med psykisk helsevernloven, er at den er til for å legalisere handlinger som ellers ville vært lovbrudd. Handlinger som psykiatrien utfører fordi de er faglig anerkjente behandlingsmetoder.

Problemet vet å endre/oppheve loven er at mange av dem som idag faktisk har positiv effekt av tvangsbruk, og ikke har negativ belastningseffekt, da vil kunne gå glipp av dette. På den andre side, så har man aldri forsøkt et behandlingsregime uten bruk av tvang uten at det er faresituajsoner til stede. Og omfanget av tvangsbruk varierer sterkt avhengig av hvilket sykehus man havner på, noe også dagens offentliggjøring fra Helsetilsynet av en Sintef-rapport antyder ().

Men ved å endre/oppheve psykisk helsevern lovens tvangsbestemmelser, bortsett fra farekriteriet, vil man iallefall sørge for at ingen blir utsatt for aktiv belasnting/overgrep fra samfunnets side. Men da vil noen hevde at det å ikke få behandling også er et overgrep. Til det vil jeg innvende at det er et politisk valg hvorvidt vi som samfunn vil la naturen gå sin gang og la sykdom være lidelsesårsak, eller hvorvidt vi vil la mennesker gjøre potensielle overgrep gjennom tvang. For øvrig må man anta at færre mennesker vil rammes av menneskelige overgrep (altså gjennom loven) enn av de som går glipp av behandling uten loven (gjennom naturens gang). Blant annet derfor mener jeg at innføring av en individuell dispensasjonsrett vil være en fin neste vei å gå i endring av psykisk helsevernloven.

Så - for å gjenta, og oppsummere - det er psykisk helsevernloven i seg selv som skaper potensielle overgrep fordi den legitimerer handlinger som ellers ville vært forbudt.

[Gjest gulrota]

Takk for innlegget. La det først være sagt: Du har opplevd mye verre ting enn meg. Misbruk i barndommen må være blant de verste overgrep som skjer i Norge.

Det er slik at det du opplevde faktisk er forbudt ved lov i Norge, strengt forbudt. De reglene og lovene du tenkte høyt om å innføre, men som du likevel avslår, handler ikke om forbrytelsen i seg selv. De handler om tiltak for forhindre, vanskeliggjøre forbrytelsen.

Når det gjelder psykiatriens overgrep mot meg, så er det slik at overgrepet er selve behandlingen, selve det lovlige vedtaket. Det er altså loven i seg selv som både er og skaper overgrepet. Det å skjerme for inntrykk gjennom begrensing av utgang, det å tvangsmedisinere, det å legge i belter.

For psykisk helsevernloven er nettopp til for å legalisere handlinger som ellers ville vært strengt forbudt. Skjerming ville uten psykisk helsevernloven vært frihetsberøvelse, som ville gitt fengselsstraff. Tvangsmedisinering ville uten psykisk helsevernloven vært legemsfornærmelse, som også er straffbart.

Psykisk helsevernloven er til for å legalisere handlinger som ellers ville vært forbudt. Handlinger som har potensiale i seg til å skape overgrep, noe også loven selv reflekterer, gjennom at det står at man skal legge særlig vekt på den belastningen som selve tvangsinngrepet medfører. Men vektleggingen på belastningen har i mine tilfelle ikke blitt gjort korrekt, igjen kommer psykiatriens manglende teoretiske studier av pasientene selvinnsikt inn, gjennom at det pasienten sier om belastning ikke teller like mye som det psykiatrien mener å observere.

En lovendring, enten gjennom en individuell dispensasjonsrett eller gjennom en generell oppheving av observasjonsparagrafen og behandlingskriteriet, vil reduserer risikoen for belastningsskader/overgrep, fordi handlinger som idag er lovlige, vil bli forbudt.

Dette vil ikke bety at ingen aldri vil oppleve slike overgrep. For lovbrudd vil man aldri kunne gardere seg mot, dersom man da ikke tar i bruk overvåkningskamera. Da jeg var innlagt andre gang, tenkte jeg på dette, at man måtte i det minst få opp overvåkningskamera på alle rom, slik at man som pasient kunne dokumentere dersom ansatte brukte fysisk makt mot pasienter som bare bruke verbal aktivitet.

Så - en lov vil aldri kunne forhindre overgrep, altså lovbrudd. Men en lov vil minimaliserer riskoen for det.

Problemet med psykisk helsevernloven, er at den er til for å legalisere handlinger som ellers ville vært lovbrudd. Handlinger som psykiatrien utfører fordi de er faglig anerkjente behandlingsmetoder.

Problemet vet å endre/oppheve loven er at mange av dem som idag faktisk har positiv effekt av tvangsbruk, og ikke har negativ belastningseffekt, da vil kunne gå glipp av dette. På den andre side, så har man aldri forsøkt et behandlingsregime uten bruk av tvang uten at det er faresituajsoner til stede. Og omfanget av tvangsbruk varierer sterkt avhengig av hvilket sykehus man havner på, noe også dagens offentliggjøring fra Helsetilsynet av en Sintef-rapport antyder ().

Men ved å endre/oppheve psykisk helsevern lovens tvangsbestemmelser, bortsett fra farekriteriet, vil man iallefall sørge for at ingen blir utsatt for aktiv belasnting/overgrep fra samfunnets side. Men da vil noen hevde at det å ikke få behandling også er et overgrep. Til det vil jeg innvende at det er et politisk valg hvorvidt vi som samfunn vil la naturen gå sin gang og la sykdom være lidelsesårsak, eller hvorvidt vi vil la mennesker gjøre potensielle overgrep gjennom tvang. For øvrig må man anta at færre mennesker vil rammes av menneskelige overgrep (altså gjennom loven) enn av de som går glipp av behandling uten loven (gjennom naturens gang). Blant annet derfor mener jeg at innføring av en individuell dispensasjonsrett vil være en fin neste vei å gå i endring av psykisk helsevernloven.

Så - for å gjenta, og oppsummere - det er psykisk helsevernloven i seg selv som skaper potensielle overgrep fordi den legitimerer handlinger som ellers ville vært forbudt.

Glemte å kopiere inn linkene til den Sintef-rapporten jeg nevnte:

http://www.aftenposten.no/helse/article1235347.ece

og

http://www.sintef.no/upload/Helse/Psykisk%20helse/Pdf-filer/HT-rapport0406.pdf

[Gjest gulrota]

Jeg skjønte ikke at jeg hadde paranoide tanker før jeg fikk anti-psykotiske medisiner. Har unødvendig gått i lang tid og hatt det veldig vondt og trodd at dette var normalt, alle andre også var sånn.

Vet nå at jeg har vært ganske "crazy" og kan faktisk spøke litt med det %-)

Men skal love at det er ikke morsomt å se sorte øyne overalt, tro at alle er imot deg og vil gjøre deg noe osv.

Bra det finnes medisiner!!!

Tusen takk. Jeg blir glad hver gang jeg hører om folk som har nytte av antipsykotiske medikamenter. Godt å høre! Ønsker deg alt godt videre!

[cathlin]

Dere kan spøke dere. Jeg skal ikke hindre dere i det.

Men PHVL=Psykisk Helse Vern Loven er ikke til å spøke med.

Det var min måte å lure på hva PHVL stod for. Men nå vet jeg det.

[Gjest gulrota]

Det var min måte å lure på hva PHVL stod for. Men nå vet jeg det.

Ja, faktisk tenkte jeg på det også, om du lurte på det. Men når nestemann skrev smiletegn, så prøvde jeg på en måte å være litt med på den spøken også, eller iallefall å ikke slakte den helt, samtidig som jeg fikk anledning til å skrive hva de bokstavene faktisk stod for, i tilfelle noen lurte på det, slik som det da faktisk viste seg at du gjorde. Takk for innlegget.

[Gjest gulrota]

Ja, faktisk tenkte jeg på det også, om du lurte på det. Men når nestemann skrev smiletegn, så prøvde jeg på en måte å være litt med på den spøken også, eller iallefall å ikke slakte den helt, samtidig som jeg fikk anledning til å skrive hva de bokstavene faktisk stod for, i tilfelle noen lurte på det, slik som det da faktisk viste seg at du gjorde. Takk for innlegget.

Vel, jeg skal ikke garantere at jeg tenkte på om du lurte på hva det betydde. Jeg husker ikke absolutt alle tanker jeg har hatt. Men det spiller jo ingen rolle i denne sammenhengen.

[Gjest gulrota]

Glemte å kopiere inn linkene til den Sintef-rapporten jeg nevnte:

http://www.aftenposten.no/helse/article1235347.ece

og

http://www.sintef.no/upload/Helse/Psykisk%20helse/Pdf-filer/HT-rapport0406.pdf

Og - ønsker deg alt godt, du som skrev innlegget under signaturen "skal"! Du hadde gjennomlevd mye vondt! Du fortjener kun det aller beste fremover! Ønsker deg alt mulig godt!