folk stirrer

[vicca]

Siden jeg var 11 år har sf vært en del av livet mitt, er nå 21.I sommer slet jeg veldig mye. Følte meg småfeit og ekkel, slutta helt å spise. I begynnelsen var det mest fordi jeg ville det selv, men etterhvert mister man jo fullstendig kontrollen. Folk bemerket vekttap, og jeg følte meg så bra...helt rusa. Har begynt i full jobb nå, og har vel mer eller mindre innsett at jeg må ha i meg noe mat for at jeg skal kunne gjøre en god jobb. Nå føler jeg at alle stirrer på meg, at de ser hvor tykk jeg er blitt. Kanskje er det bare jeg som er veldig selvopptatt, men allikevel... Lurer på når jeg kommer til å bli frisk, jeg trodde nemlig jeg var det nå... Tydeligvis ikke siden jeg konstant har dårlig samvittighet for alt jeg putter i meg.

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære vicca! Har du noen gang søkt hjelp for din spiseforstyrrelse? I følge innlegget ditt har du slitt i mange , mange år og du er i alvorlig fare for senskader på kroppen. Dersom du ennå ikke har søkt hjelp oppfordres du på det sterkeste til å ha mot, kraft og vilje til å søke denne hjelpen nå! Lykke til!

[Krizzy]

Jeg syns du er kjempe flink som spiser! Slet selv med anorexia og bulimi for noen år siden og VET hvor tøft det er å komme tilbake.

Stå på, kjære deg og lykke til videre!

*klem*

[camelia]

Slet med anorexi og bulumi i 10 år før jeg ble helt frisk- tenker enda på å få "tømt meg" når jeg føler meg fryktelig mett.

Jeg brukte 2 år fra å være helt på bånn til å komme dit jeg er idag, og det var faktisk en liknende situasjon som din som fikk meg til å innse hvor tåpelig jeg var. Jeg skjønte at hvis jeg skulle gjøre en god jobb MÅTTE jeg spise.

Bulumien tok det lengre tid med, for den var så lite synlig. Men jeg var sterk syntes jeg selv da jeg klarte å ikke overspise. Eller de gangene jeg hadde overspist og IKKE kastet opp etterpå.

For de som aldri har slitt med spiseforstyrrelser høres det helt sprøtt ut, og det er ikke så rart at de har vanskeligheter med å forstå vår situasjon.

Jeg syns du burde søke hjelp når det gjelder spiseforstyrrelsen din. Jeg gjorde det altfor sent, sløste bort altfor mange timer og tanker på mat.

Nå ser jeg hvor verdifull dagen idag er, hvor viktig alle andre ting er enn utseende og vekten.

Vet du hva det rare er?? Jeg føler meg vel! Og når man føler seg vel, ser alle andre på deg på samme måte også.