Så ulykkelig nå....

[Gjest ...og uten nick denne gangen...]

Jeg har vært gift i 10 år og vi har to små barn. Livet er på skinner på alle mulige måter bortsett fra at jeg ikke er forelsket i mannen min...

Jeg sliter så forferdelig nå, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har en flott, snill og god mann. Vi er etablerte med hus, gode jobber, stabil økonomi og et "lykkelig" familieliv. Vi trives godt sammen og er gode venner.

Det eneste som mangler er forelskelsen og dermed den fysiske tiltrekningen. Dette var selvsagt annerledes de første årene vi var sammen, men den gang også var det noe som manglet.

Mannen min er fremdeles like forelsket i meg og gir meg hele tiden komplimenter. Jeg får så forferdelig dårlig samvittighet når jeg ikke kan gjengjelde hans følelser og engasjement.... Det går litt opp og ned, og i perioder kan jeg også gi litt av meg selv. Da føler jeg at ting går bedre, men til syvende og sist så er denne lengselen etter forelskelsen der i meg hele tiden.

Det er vel ikke så mange som er like forelsket etter så mange år sammen, men problemet mitt er vel at jeg aldri har vært skikkelig forelsket i ham. Hadde jeg vært det kunne jeg vel funnet tilbake til en gammel gnist..

Jeg synes situasjonen er forferdelig. Absolutt alt annet rundt oss tilsier at vi lever et godt liv sammen, og skilsmisse er ikke aktuelt. Det innebærer alt for store konsekvenser både økonomisk og ikke minst i forhold til barna.

Men jeg er likevel ulykkelig og føler meg så "fanget". Er jeg veldig umoden og barnslig siden jeg er så opptatt av denne forelskelsen? Føler meg som en tenåring som lengter etter den altoppslukende kjærligheten... Og den høye, mørke drømmeprinsen.

For et par dager siden møtte jeg en mann som flørtet med meg, og jeg fikk direkte vondt inni meg etterpå... Fordi jeg lengter sånn etter denne spenningen og forelskelsen...Det var så herlig...

(Det var en mann jeg aldri vil treffe igjen, så det er ikke snakk om at jeg er forelsket i han altså. Men møtet med ham fikk meg til å kjenne fysisk på kroppen hvor mye jeg savner dette....)

[Gjest emma69]

Du skriver at det er uaktuellt med skillsmisse for deg, fordi du vil miste så mye. Men, har du fortalt mannen din hvor du står følelsesmessig?

Synes vel egentlig at han burde få vite det. Da kan han eventuellt velge deg bort, slik at han kan treffe noen som gjengjelder følelsene hans.

For dette dreier seg jo også om ham og hans følelser.

Jeg ville hvertfall likt å vite om samboeren min ikke hadde følelser for meg, og hvertfall om det alltid hadde vært labert.

[Gjest nonickk]

Du bruker veldig mye ord, men det du egentlig sier er at du er kåt på noe fremmed, slik vi alle blir etter noen år, p g a at det er slik vi mennesker er skrudd sammen fra naturens side. Naturen kunne regulert denne "få mange barn med flest mulig partnere mekanismen" slik at de MED barn ikke ble rammet av dette.

Spøk tilside...dette ER en vanskelig situasjon, men du/dere kan ikke fortsette å leve slik uten å ta de bruddmessige konsekvensene av det.

Vi er så ufattelig mange som har vært i din situasjon, de fleste av oss bryter ut, uten å søle bort for mange år av sitt liv, men noen fortsetter et liv i en slags følelsesmessig apati. De skyver det vikarierende argumentet "for ungenes skyld" foran seg, fordi de ikke evner å rydde opp i livet sitt.

[trissie]

Å, det er leit å få det slik. Men det er også noen utveier.

Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt eller tristesse som kommer, gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre.

Da er det ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og da er det veldig lett å trekke fram ulikheter og dårlig tenning som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platoniske forhold og ikke kunne le sammen blir litt for enkelt.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg J

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste J

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser.

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans". Han vekker ikke lidenskap i meg...

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange av vi og misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant?

Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp.

Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet.

Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes ved like?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste.

Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap :-) med hverandre.

Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen, være lidenskapelige osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret!

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg” eller bli mer fristende.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe:-)

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Den kvinnen/mannen som føler parforholdet strander, har veldig ofte havnet i en situasjon hvor alt føles tungt.

Og når hun eller han plutselig får en ”deilig” oppmerksomhet og forståelse fra en annen, havner man i et kraftig dilemma.

Det er slett ikke rart at man vil forlate partneren om man har fått kjenne pirringen og den gode spenningen i kroppen, som om man ikke lenger trodde kroppen var i stand til slikt.

Det er slett ikke uforståelig at utroskap oppstår, men ikke mindre drepende svikefullt for det.

Er det mulig å finne en slik lidenskap og spenning sammen med sin partner i stedet for å velge bort det man har?

VI trodde ikke det, men vi har lyst til å utfordre deg litt!

Vårt høyeste ønske er å bygge vårt familieliv rundt et varmt kjærlighetsforhold.

Og hvem vil ikke ønske å leve sammen med en herlig elsker og elskerinne?

Kan den jeg bor sammen med være en god elsker, helt på høyden med den kriblingen du føler sammen med en hemmelig elsker?

I dag er vi temmelig enige om at en god elsker/elskerinne ikke er den som kan så fryktelig mye eller som er ny og spennende.

Det hjelper lite om min kjære gjør diverse krumspring for å tilfredsstille meg, dersom han ikke viser at han gjør det fordi han nyter det selv. Forstår du hva vi mener?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe. Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen eller i en drøm, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig urettferdig! Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort ”problemet” men gjør svært lite med årsakene. Kommer alltid tilbake til dette, og setter fokus på hvilke mål jeg kan sette for ekteskapet/parforholdet.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv.. Vårt poeng er at det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Vårt problem når vi leste slike ting i førsten, var at vi leste med et forsvar inne i oss. Det vil si at vi var MINST opptatt av å identifisere våre egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

[Gjest Mannsjåvinisten]

Å, det er leit å få det slik. Men det er også noen utveier.

Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt eller tristesse som kommer, gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre.

Da er det ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og da er det veldig lett å trekke fram ulikheter og dårlig tenning som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platoniske forhold og ikke kunne le sammen blir litt for enkelt.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg J

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste J

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser.

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans". Han vekker ikke lidenskap i meg...

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange av vi og misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant?

Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp.

Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet.

Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes ved like?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste.

Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap :-) med hverandre.

Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen, være lidenskapelige osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret!

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg” eller bli mer fristende.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe:-)

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Den kvinnen/mannen som føler parforholdet strander, har veldig ofte havnet i en situasjon hvor alt føles tungt.

Og når hun eller han plutselig får en ”deilig” oppmerksomhet og forståelse fra en annen, havner man i et kraftig dilemma.

Det er slett ikke rart at man vil forlate partneren om man har fått kjenne pirringen og den gode spenningen i kroppen, som om man ikke lenger trodde kroppen var i stand til slikt.

Det er slett ikke uforståelig at utroskap oppstår, men ikke mindre drepende svikefullt for det.

Er det mulig å finne en slik lidenskap og spenning sammen med sin partner i stedet for å velge bort det man har?

VI trodde ikke det, men vi har lyst til å utfordre deg litt!

Vårt høyeste ønske er å bygge vårt familieliv rundt et varmt kjærlighetsforhold.

Og hvem vil ikke ønske å leve sammen med en herlig elsker og elskerinne?

Kan den jeg bor sammen med være en god elsker, helt på høyden med den kriblingen du føler sammen med en hemmelig elsker?

I dag er vi temmelig enige om at en god elsker/elskerinne ikke er den som kan så fryktelig mye eller som er ny og spennende.

Det hjelper lite om min kjære gjør diverse krumspring for å tilfredsstille meg, dersom han ikke viser at han gjør det fordi han nyter det selv. Forstår du hva vi mener?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe. Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen eller i en drøm, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig urettferdig! Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort ”problemet” men gjør svært lite med årsakene. Kommer alltid tilbake til dette, og setter fokus på hvilke mål jeg kan sette for ekteskapet/parforholdet.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv.. Vårt poeng er at det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Vårt problem når vi leste slike ting i førsten, var at vi leste med et forsvar inne i oss. Det vil si at vi var MINST opptatt av å identifisere våre egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Imponerende klokt innlegg! *applaus*

[Gjest Forelsket i forelskelsen?]

Ta vare på det du har. En mann som gir deg komplimenter og er like forelsket i deg etter 10 år er sjeldent. En ny forelskelse vil alltid gå over, og evt. en ny partner vil alltid bli velkjent og kanskje "kjedelig" etter noen år.

[Gjest tør ikke ha nick idag]

Å, det er leit å få det slik. Men det er også noen utveier.

Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt eller tristesse som kommer, gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre.

Da er det ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og da er det veldig lett å trekke fram ulikheter og dårlig tenning som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platoniske forhold og ikke kunne le sammen blir litt for enkelt.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg J

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste J

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser.

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans". Han vekker ikke lidenskap i meg...

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange av vi og misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant?

Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp.

Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet.

Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes ved like?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste.

Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap :-) med hverandre.

Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen, være lidenskapelige osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret!

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg” eller bli mer fristende.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe:-)

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Den kvinnen/mannen som føler parforholdet strander, har veldig ofte havnet i en situasjon hvor alt føles tungt.

Og når hun eller han plutselig får en ”deilig” oppmerksomhet og forståelse fra en annen, havner man i et kraftig dilemma.

Det er slett ikke rart at man vil forlate partneren om man har fått kjenne pirringen og den gode spenningen i kroppen, som om man ikke lenger trodde kroppen var i stand til slikt.

Det er slett ikke uforståelig at utroskap oppstår, men ikke mindre drepende svikefullt for det.

Er det mulig å finne en slik lidenskap og spenning sammen med sin partner i stedet for å velge bort det man har?

VI trodde ikke det, men vi har lyst til å utfordre deg litt!

Vårt høyeste ønske er å bygge vårt familieliv rundt et varmt kjærlighetsforhold.

Og hvem vil ikke ønske å leve sammen med en herlig elsker og elskerinne?

Kan den jeg bor sammen med være en god elsker, helt på høyden med den kriblingen du føler sammen med en hemmelig elsker?

I dag er vi temmelig enige om at en god elsker/elskerinne ikke er den som kan så fryktelig mye eller som er ny og spennende.

Det hjelper lite om min kjære gjør diverse krumspring for å tilfredsstille meg, dersom han ikke viser at han gjør det fordi han nyter det selv. Forstår du hva vi mener?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe. Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen eller i en drøm, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig urettferdig! Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort ”problemet” men gjør svært lite med årsakene. Kommer alltid tilbake til dette, og setter fokus på hvilke mål jeg kan sette for ekteskapet/parforholdet.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv.. Vårt poeng er at det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Vårt problem når vi leste slike ting i førsten, var at vi leste med et forsvar inne i oss. Det vil si at vi var MINST opptatt av å identifisere våre egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Selv om det du skriver her kan stemme for noen, så er det nok ikke helt sånn for alle.

Jeg kjenner meg sånn igjen i hovedinnlegget!

Og ingen skal komme og fortelle meg at når en har prøvd veldig mye, virkelig prøvd, og likevel så sitter en i et forhold som er akkurat sånn som hovedinnleggsforfatter skriver - så er det ingen vei å gå med skilsmisse.

Når vi går og gjør hverandre ulykkelige, sliter på hverandre, når vi ikke greier å få til selv om vi prøver og prøver alt. Og viljen er der, men følelsene er der ikke. Og følelser kan en ikke alltid styre som en vil.

Etter min mening er det langtfra riktig å bli i et ekteskap for barnas skyld, dersom følelsene er borte, og en har prøvd alt.

Hvilken forestilling om ekteskap/forhold/samliv gir en da barna? Leve i et platonisk forhold som gode venner?

Hva da når man møter noen en får følelser for?

Vi lever bare en gang. Vi fortjener å gi hverandre sjansen til å bli lykkelige. Enten det er med hverandre eller hver for seg.

[Gjest nonickk]

Selv om det du skriver her kan stemme for noen, så er det nok ikke helt sånn for alle.

Jeg kjenner meg sånn igjen i hovedinnlegget!

Og ingen skal komme og fortelle meg at når en har prøvd veldig mye, virkelig prøvd, og likevel så sitter en i et forhold som er akkurat sånn som hovedinnleggsforfatter skriver - så er det ingen vei å gå med skilsmisse.

Når vi går og gjør hverandre ulykkelige, sliter på hverandre, når vi ikke greier å få til selv om vi prøver og prøver alt. Og viljen er der, men følelsene er der ikke. Og følelser kan en ikke alltid styre som en vil.

Etter min mening er det langtfra riktig å bli i et ekteskap for barnas skyld, dersom følelsene er borte, og en har prøvd alt.

Hvilken forestilling om ekteskap/forhold/samliv gir en da barna? Leve i et platonisk forhold som gode venner?

Hva da når man møter noen en får følelser for?

Vi lever bare en gang. Vi fortjener å gi hverandre sjansen til å bli lykkelige. Enten det er med hverandre eller hver for seg.

*KLAPPER*

[Gjest tør ikke ha nick idag]

Vil bare si at historien din er som å lese om meg selv. Jeg har det akkurat som deg. Og jeg har fortalt mannen hvordan ting er, men alt han vil er å fortsette sammen.

Men jeg vet ikke om jeg greier det. Hvordan kan vi leve et helt liv i et platonisk forhold, selv om vi er veldig gode venner?

Hva da når man finner en man får følelser for igjen.

Se forøvrig hva jeg svarte trissie.

Og det er en veldig veldig vanskelig situasjon vi er iø Det er ikke lett for noen. Og vi prøver og prøver, har prøvd lenge - men det funker ikke. Vi sliter på hverandre, og vi gjør hverandre mer ulykkelige enn lykkelige.

Vi lever bare en gang.

[Gjest Ung-men-klok-26]

Jeg forstår trådstarter veldig godt jeg.

Samtidig som det også er veldig mye fornuft i det Trissie sier.

Slik jeg ser det er "problemet" at ingen kan klare å leve i et vakuum. Vi kan mislike vår samtids (over)fokusering på romantisk kjærlighet, på forelskelse, på sex osv. alt vi vil, men så lenge "resten av verden" til stadighet forteller oss at vi ikke burde være fornøyd med å kun ha det sånn tålelig greit i det praktiske i et samliv, slik folk kanskje var for noen generasjoner siden, så blir det så og si umulig å være lykkelig uten det man savner.

Det er f.eks. så mye fokus på sex i mediene at det ikke er noe rart om folk tror det må være noe riv ruskende galt med parforholdet om spenningen er borte. Ingen sier at det kanskje er NORMALT at spenningen forsvinner. Nei, i stedet får man nærmest inntrykk av at man må være et dårlig menneske, at noe må være riv ruskende galt, om man ikke har seg med en viss hyppighet selv etter lang tids samliv.

Man kan godt mene at utviklingen er gal, at folk gir opp sine samliv for lett, men så lenge verden er som den er, er det jammen ikke enkelt å ikke begynne å lure. ALT som står i fokus i dag har jo som grunnleggende premiss at alle muligheter er åpne for alle mennesker. Er du ikke lykkelig med din partner, kan du finne deg noen andre som passer deg bedre. Har du det ikke bra i ekteskapet, kan du skille deg og gifte deg med noen andre eller evt. leve et lykkelig singelliv. Ingen sier noe om begrensninger.

Men altså, jeg forstår trådstarter. Det er ikke lett å ikke ha romantiske (les: seksuelle) følelser for sin mann når det knapt er mulig å åpne dagens aviser uten å bli fortalt at dette er feil og en situasjon man ikke burde finne seg i. Jeg forstår trådstarter ekstra godt om det er slik at du ved å velge ekteskapet valgte nettopp ekteskapet og ikke samtidig valgte BORT et utsvevende sex- og singelliv, en periode med flere forhold bak deg osv. Det er jo dette folk gjør i dag når de "velger" ekteskapet. De velger bort den andre tiden, liksom. Det var da og ekteskapet er nå. Det er ytterst viktig for mange, virker det som, at det å slå seg til ro er å slå seg til ro FRA noe, at ting skjer til rett tid og i rett rekkefølge.

Etter min oppfatning er utrolig mange som sliter i sine forhold er nettopp bitre og misunnelige fordi de ikke har noen "vill og gal" singeltid å se tilbake på. De har valgt i ordets egentlige betydning, og ikke valgt begge deler hver til sin tid.

[trissie]

Selv om det du skriver her kan stemme for noen, så er det nok ikke helt sånn for alle.

Jeg kjenner meg sånn igjen i hovedinnlegget!

Og ingen skal komme og fortelle meg at når en har prøvd veldig mye, virkelig prøvd, og likevel så sitter en i et forhold som er akkurat sånn som hovedinnleggsforfatter skriver - så er det ingen vei å gå med skilsmisse.

Når vi går og gjør hverandre ulykkelige, sliter på hverandre, når vi ikke greier å få til selv om vi prøver og prøver alt. Og viljen er der, men følelsene er der ikke. Og følelser kan en ikke alltid styre som en vil.

Etter min mening er det langtfra riktig å bli i et ekteskap for barnas skyld, dersom følelsene er borte, og en har prøvd alt.

Hvilken forestilling om ekteskap/forhold/samliv gir en da barna? Leve i et platonisk forhold som gode venner?

Hva da når man møter noen en får følelser for?

Vi lever bare en gang. Vi fortjener å gi hverandre sjansen til å bli lykkelige. Enten det er med hverandre eller hver for seg.

Vi sier alltid at vi har gjort alt! Alt som er mulig!

Så kommer noen og forteller meg om muligheter med en annen vinkling...

Nei, ikke mulig. Jeg har forsøkt alt.

Og så skal jeg absolut prakke på andre den samme negativiteten.

Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt. Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal.

Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

For det er altfor mange som trøster meg i et nederlag, fordi det gir dem selv en trøst for sitt eget nederlag.

Slik er vi mennesker.

Derfor sier vi at man heller skal søke hjelp hos den som har fått hjelp som hjalp…

Er det ikke veldig lett å lytte til de som gir medhold i stedet? Da kjøper jeg dessverre ikke en bok som oppfordrer og utfordrer til å sette seg litt mer inn i den andres situasjon. Prøve å se ting fra partnerens side. Hvordan ser jeg ut fra de øynene?

Hvor mange tror du det er som har møtt oss i dag, som kjente oss før, og ikke skjønner noen ting?

Et kritisk egoistisk par?

Jeg har antklig gjort flere feil og måttet be om mer unnskyldning enn de fleste :-)

Og helt sikkert vært mer overbevist om at jeg hadde forsøkt alt.

Men det var visst ikke slik, for et menneske var uenig med meg til de grader, og ga seg ikke før jeg hadde i hvertfall forsøkt å se saken fra andre vinkler.

Vi kjenner faktisk 3 par som har svelget sin naturlige stolthet og blitt inspirert, bare i vår omgangskrets.

For det er veldig mange som angrer disse skilsmissevalgene som jeg tok, men det er jo et nederlag å innrømme at jeg selv ikke gjorde nok.

Derfor er det lettere å angre inni seg:-) tror vi.

Utad er vi sjeleglade for en ny og lysende start!

Det er vel nok å lese i DOL om alle skriverier om exer osv :-) Tenker på, savner! osv.

TENK om vi hadde våget å gjøre litt annerledes og vise styrke selv.

Å tørre å vise svakhet og sårbarhet er faktisk et fantastisk bevis på ekte styrke.

Det er ikke mange menn som ville nyte samlivet med en kvinne som hele tiden beviser sin uavhengighet og styrke. Han vil føle det nedverdigende.

Men menn som opplever at kona viser at hun setter pris på også å søke litt trøst hos han, føler at hun respekterer og synes det er godt å ha noe trygt hos seg.

Jeg våger påstanden at han vil være dobbelt så samarbeidsvillig og gjøre dobbelt så mye for hjemmet og familien som forventet. Og han vil ikke gjøre noe for å trykke henne ned, fordi stoltheten hans er genetisk. Vi er skapt med beskyttertrang, ikke eiertrang.

Eiertrang kommer stort sett av at man føler beskytterevnene blir truet av for liten respons på hvem vi er. Den var dyp og provoserende eller?

Mange vil si at det ikke er mulig å respektere en som ikke gjør noen ting for å "drive" forholdet framover. Hva kom først da? Høna eller egget?

Drive forholdet fremover, er ikke det det samme som å dyrke lidenskapen partene i mellom?

Vi har tygget litt på dette og funnet at det kanskje bare begynte som en misforståelse (Les om feil pappa kan gjøre uten å vite det… Ta en avgjørelse overfor en situasjon eller et barn som er avvikende fra en hun har tatt tidligere. Så var hele problemet at han bare ikke visste om hennes avgjørelse. Dermed er konflikten i gang… Eller dere kan ha oversett betydningen av oppmerksomhet en periode?)

Ingen av partene kan noe som helst for hvordan det begynte, men ingen tar på seg ansvar for å rette opp. Begge hadde forventet noe annet fra den andre…. så kommer skuffelsen…

Detter er morsomt å spinne litt rundt! Blir rett og slett ivrige vi, jeg og mannen min, i å lage forholdet og tingene som skjer til utfordrende spennende hemmeligheter som kan løses.

Tenk at vi får lov til å bevisst gjøre noe litt annerledes enn vi pleier, bare for å kunne være nysgjerrige på den andres reaksjon. Hva skjer a'?

Det er morsomt å se nye spennende sider vi ikke har oppdaget selv etter tyve år.

Og den andre blir nysgjerrig på hva som skjer osv…

Det var en god venn av oss som sa:

Hvis kona mi tar på seg en lekker topp og gir ett bløtt kyss på trappen, helt uventet på vei inn fra bilen osv… tror dere jeg legger meg på sofaen i stedet for å hjelpe med middag og kjøkken?

Hun gjør ikke samme tabben som tidligere, og møter meg med "nå får du ta kjøkkenet, jeg er drit sliten". (Heldigvis eier hun ikke grilldress)

Hvis jeg sier "Pokkers, nå ble jeg varm, den blusen fristet meg, ååå så deilig du lukter i dag eller lignende" og dekker bordet uten å bli bedt om det, det er klart det blir litt ekstra på meg i kveld!

Det skjønner ikke menn flest! Det er derfor de blir uspennende.

Men hvem har ansvaret for å få de til å forstå hva vi savner?

Det handler om å gjøre seg litt til for hverandre, både vise og lete etter noe nytt hele tiden.

Dyrke nysgjerrighet!

Venter vi med å dele ut til den andre har gitt, har vi tapt! JEG må begynne – uansett!

Dette gjelder også i det å endre holdninger og handlinger!

Han vil ikke gjøre noe, for hun ikke orker å dyrke lidenskap.

Hun gidder ikke dyrke lidenskap før han gjør noe…

SMART….?

De aller fleste av oss vet også at et velrettet kick bak er ubehagelig, men det er faktisk det eneste som hjelper i de fleste tilfeller.

[Gjest hallow :o/]

Selv om det du skriver her kan stemme for noen, så er det nok ikke helt sånn for alle.

Jeg kjenner meg sånn igjen i hovedinnlegget!

Og ingen skal komme og fortelle meg at når en har prøvd veldig mye, virkelig prøvd, og likevel så sitter en i et forhold som er akkurat sånn som hovedinnleggsforfatter skriver - så er det ingen vei å gå med skilsmisse.

Når vi går og gjør hverandre ulykkelige, sliter på hverandre, når vi ikke greier å få til selv om vi prøver og prøver alt. Og viljen er der, men følelsene er der ikke. Og følelser kan en ikke alltid styre som en vil.

Etter min mening er det langtfra riktig å bli i et ekteskap for barnas skyld, dersom følelsene er borte, og en har prøvd alt.

Hvilken forestilling om ekteskap/forhold/samliv gir en da barna? Leve i et platonisk forhold som gode venner?

Hva da når man møter noen en får følelser for?

Vi lever bare en gang. Vi fortjener å gi hverandre sjansen til å bli lykkelige. Enten det er med hverandre eller hver for seg.

Veldig bra innlegg ! Akkurat som jeg skulle sagt det selv! Det er nok flere av oss som deler skjebne her inne.

[Gjest hallow :o/]

Jeg har ikke noen flere gode råd å komme med enn de du allerede har fått. Vil bare sende deg en trøsteklem og si at din historie kunne vært min - bare at jeg har vært gift dobbelt så lenge som deg... Jeg savner også forelskelsen og den seksuelle tiltrekningen. Vi går i fam.terapi. Det har hjulpet oss litt i det daglige, men vi prøver å finne tilbake til de gode følelsene vi en gang hadde for hverandre - og det er ikke lett. Min mann har alltid hatt sterkere følelser for meg enn jeg for ham. Kanskje jeg rett og slett ikke har hatt de følelsene for ham som jeg burde ha for min ektefelle? Det er ikke lett å finne igjen noe man egentlig ikke har mistet - hvis du skjønner. Vi er mer venner enn kjærester.

Vi har også to barn sammen som fremdeles er små, så det er ikke bare å gå heller. Økonomisk er det også et problem så jeg ser ingen løsning - ikke akkurat nå i alle fall.

Det tærer på å ha det sånn og mann blir ofte veldig ulykkelig og nedstemt. Håper du finner tilbake til gleden i ditt liv! Jeg ønsker deg i alle fall lykke til med dine valg og dine utfordringer i ditt samliv!

[Gjest uten kjærlighet ingen glede]

Vi sier alltid at vi har gjort alt! Alt som er mulig!

Så kommer noen og forteller meg om muligheter med en annen vinkling...

Nei, ikke mulig. Jeg har forsøkt alt.

Og så skal jeg absolut prakke på andre den samme negativiteten.

Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt. Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal.

Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

For det er altfor mange som trøster meg i et nederlag, fordi det gir dem selv en trøst for sitt eget nederlag.

Slik er vi mennesker.

Derfor sier vi at man heller skal søke hjelp hos den som har fått hjelp som hjalp…

Er det ikke veldig lett å lytte til de som gir medhold i stedet? Da kjøper jeg dessverre ikke en bok som oppfordrer og utfordrer til å sette seg litt mer inn i den andres situasjon. Prøve å se ting fra partnerens side. Hvordan ser jeg ut fra de øynene?

Hvor mange tror du det er som har møtt oss i dag, som kjente oss før, og ikke skjønner noen ting?

Et kritisk egoistisk par?

Jeg har antklig gjort flere feil og måttet be om mer unnskyldning enn de fleste :-)

Og helt sikkert vært mer overbevist om at jeg hadde forsøkt alt.

Men det var visst ikke slik, for et menneske var uenig med meg til de grader, og ga seg ikke før jeg hadde i hvertfall forsøkt å se saken fra andre vinkler.

Vi kjenner faktisk 3 par som har svelget sin naturlige stolthet og blitt inspirert, bare i vår omgangskrets.

For det er veldig mange som angrer disse skilsmissevalgene som jeg tok, men det er jo et nederlag å innrømme at jeg selv ikke gjorde nok.

Derfor er det lettere å angre inni seg:-) tror vi.

Utad er vi sjeleglade for en ny og lysende start!

Det er vel nok å lese i DOL om alle skriverier om exer osv :-) Tenker på, savner! osv.

TENK om vi hadde våget å gjøre litt annerledes og vise styrke selv.

Å tørre å vise svakhet og sårbarhet er faktisk et fantastisk bevis på ekte styrke.

Det er ikke mange menn som ville nyte samlivet med en kvinne som hele tiden beviser sin uavhengighet og styrke. Han vil føle det nedverdigende.

Men menn som opplever at kona viser at hun setter pris på også å søke litt trøst hos han, føler at hun respekterer og synes det er godt å ha noe trygt hos seg.

Jeg våger påstanden at han vil være dobbelt så samarbeidsvillig og gjøre dobbelt så mye for hjemmet og familien som forventet. Og han vil ikke gjøre noe for å trykke henne ned, fordi stoltheten hans er genetisk. Vi er skapt med beskyttertrang, ikke eiertrang.

Eiertrang kommer stort sett av at man føler beskytterevnene blir truet av for liten respons på hvem vi er. Den var dyp og provoserende eller?

Mange vil si at det ikke er mulig å respektere en som ikke gjør noen ting for å "drive" forholdet framover. Hva kom først da? Høna eller egget?

Drive forholdet fremover, er ikke det det samme som å dyrke lidenskapen partene i mellom?

Vi har tygget litt på dette og funnet at det kanskje bare begynte som en misforståelse (Les om feil pappa kan gjøre uten å vite det… Ta en avgjørelse overfor en situasjon eller et barn som er avvikende fra en hun har tatt tidligere. Så var hele problemet at han bare ikke visste om hennes avgjørelse. Dermed er konflikten i gang… Eller dere kan ha oversett betydningen av oppmerksomhet en periode?)

Ingen av partene kan noe som helst for hvordan det begynte, men ingen tar på seg ansvar for å rette opp. Begge hadde forventet noe annet fra den andre…. så kommer skuffelsen…

Detter er morsomt å spinne litt rundt! Blir rett og slett ivrige vi, jeg og mannen min, i å lage forholdet og tingene som skjer til utfordrende spennende hemmeligheter som kan løses.

Tenk at vi får lov til å bevisst gjøre noe litt annerledes enn vi pleier, bare for å kunne være nysgjerrige på den andres reaksjon. Hva skjer a'?

Det er morsomt å se nye spennende sider vi ikke har oppdaget selv etter tyve år.

Og den andre blir nysgjerrig på hva som skjer osv…

Det var en god venn av oss som sa:

Hvis kona mi tar på seg en lekker topp og gir ett bløtt kyss på trappen, helt uventet på vei inn fra bilen osv… tror dere jeg legger meg på sofaen i stedet for å hjelpe med middag og kjøkken?

Hun gjør ikke samme tabben som tidligere, og møter meg med "nå får du ta kjøkkenet, jeg er drit sliten". (Heldigvis eier hun ikke grilldress)

Hvis jeg sier "Pokkers, nå ble jeg varm, den blusen fristet meg, ååå så deilig du lukter i dag eller lignende" og dekker bordet uten å bli bedt om det, det er klart det blir litt ekstra på meg i kveld!

Det skjønner ikke menn flest! Det er derfor de blir uspennende.

Men hvem har ansvaret for å få de til å forstå hva vi savner?

Det handler om å gjøre seg litt til for hverandre, både vise og lete etter noe nytt hele tiden.

Dyrke nysgjerrighet!

Venter vi med å dele ut til den andre har gitt, har vi tapt! JEG må begynne – uansett!

Dette gjelder også i det å endre holdninger og handlinger!

Han vil ikke gjøre noe, for hun ikke orker å dyrke lidenskap.

Hun gidder ikke dyrke lidenskap før han gjør noe…

SMART….?

De aller fleste av oss vet også at et velrettet kick bak er ubehagelig, men det er faktisk det eneste som hjelper i de fleste tilfeller.

Du har lange og gode innlegg trissie! Mange gode råd og innspill. Men, du må kunne godta at andre kommer til andre konklusjoner enn du har gjort etter et kjærlighetsløst og vanskelig samliv. Det er ikke alltid at man for enhver pris bør fortsette et ekteskap. I noen forhold har man latt det gå over flere år og mener at man har prøvd alt, men fremdeles har man ikke funnet tilbake til hverandre og til den tapte lidenskap. Skal man da bare fortsette ekteskapet fordi noen synsere mener at du/dere ikke har prøvd nok enda ! Selvfølgelig vil man gjerne ha støtte og sympati fra venner og familie for sine valg, og det trenger man også i en sånn fase. Muligens er valgene allerede tatt, og man bare ønsker å få en bekreftelse på de, men kanskje det gjør at man får et puff til å komme seg ut av et vanskelig ekteskap og begynne på nytt. Det er kjempefint at du og flere i din vennekrets har funnet tilbake til hverandre, men jeg tror ikke din oppskrift nødvendigvis er fasiten for alle av oss som sliter. Det er faktisk riktig for noen å gå hver til sitt også! Forelskelsen forsvinner, men det er alllikvel viktig for oss som mennesker å føle oss elsket og respektert. Hvis man ikke føler samhold og glede sammen med sin ektefelle er det noe vesentlig som mangler. Hvis man ikke finner tilbake til det man mener er viktig for ens egen livsglede så bør man gjøre noe med det. Ikke nødvenigvis finne seg en ny kvinne/mann, men få leve et godt liv alene !

Synes nå

[trissie]

Du har lange og gode innlegg trissie! Mange gode råd og innspill. Men, du må kunne godta at andre kommer til andre konklusjoner enn du har gjort etter et kjærlighetsløst og vanskelig samliv. Det er ikke alltid at man for enhver pris bør fortsette et ekteskap. I noen forhold har man latt det gå over flere år og mener at man har prøvd alt, men fremdeles har man ikke funnet tilbake til hverandre og til den tapte lidenskap. Skal man da bare fortsette ekteskapet fordi noen synsere mener at du/dere ikke har prøvd nok enda ! Selvfølgelig vil man gjerne ha støtte og sympati fra venner og familie for sine valg, og det trenger man også i en sånn fase. Muligens er valgene allerede tatt, og man bare ønsker å få en bekreftelse på de, men kanskje det gjør at man får et puff til å komme seg ut av et vanskelig ekteskap og begynne på nytt. Det er kjempefint at du og flere i din vennekrets har funnet tilbake til hverandre, men jeg tror ikke din oppskrift nødvendigvis er fasiten for alle av oss som sliter. Det er faktisk riktig for noen å gå hver til sitt også! Forelskelsen forsvinner, men det er alllikvel viktig for oss som mennesker å føle oss elsket og respektert. Hvis man ikke føler samhold og glede sammen med sin ektefelle er det noe vesentlig som mangler. Hvis man ikke finner tilbake til det man mener er viktig for ens egen livsglede så bør man gjøre noe med det. Ikke nødvenigvis finne seg en ny kvinne/mann, men få leve et godt liv alene !

Synes nå

Selvfølgelig mener jeg ikke at mine råd er best, riktigst og at dette MÅ du bare prøve.

Men kanskje noen har punkter som ikke er tenkt over?

Da er det min plikt å snu noen steiner, for kanskje å legge de pent på plass igjen etterpå...

Ikke sant?

Men jeg står for det jeg skriver, og veit mange innerst inne bare er redde for å innrømme hvilke feil vi gjør. Slik er jeg også.

[Hawkwind]

Et nærliggende spørsmål i en slik setting: I hvor stor grad har dere prioritert deres eget samliv i forholdet disse årene?

Ikke familielivet - men relasjonen mellom dere som voksne partnere?

I hvor stor grad har dere hatt og gitt hverandre muligheten til å utvikle dere videre som mennesker -både- sammen -og- hver for dere?

Anledning til å som voksne partnere både bli bedre og nærmere tilknyttet hverandre samtidig som dere begge henter nye impulser inn i forholdet?

[Gjest tør ikke ha nick idag]

Vi sier alltid at vi har gjort alt! Alt som er mulig!

Så kommer noen og forteller meg om muligheter med en annen vinkling...

Nei, ikke mulig. Jeg har forsøkt alt.

Og så skal jeg absolut prakke på andre den samme negativiteten.

Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt. Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal.

Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

For det er altfor mange som trøster meg i et nederlag, fordi det gir dem selv en trøst for sitt eget nederlag.

Slik er vi mennesker.

Derfor sier vi at man heller skal søke hjelp hos den som har fått hjelp som hjalp…

Er det ikke veldig lett å lytte til de som gir medhold i stedet? Da kjøper jeg dessverre ikke en bok som oppfordrer og utfordrer til å sette seg litt mer inn i den andres situasjon. Prøve å se ting fra partnerens side. Hvordan ser jeg ut fra de øynene?

Hvor mange tror du det er som har møtt oss i dag, som kjente oss før, og ikke skjønner noen ting?

Et kritisk egoistisk par?

Jeg har antklig gjort flere feil og måttet be om mer unnskyldning enn de fleste :-)

Og helt sikkert vært mer overbevist om at jeg hadde forsøkt alt.

Men det var visst ikke slik, for et menneske var uenig med meg til de grader, og ga seg ikke før jeg hadde i hvertfall forsøkt å se saken fra andre vinkler.

Vi kjenner faktisk 3 par som har svelget sin naturlige stolthet og blitt inspirert, bare i vår omgangskrets.

For det er veldig mange som angrer disse skilsmissevalgene som jeg tok, men det er jo et nederlag å innrømme at jeg selv ikke gjorde nok.

Derfor er det lettere å angre inni seg:-) tror vi.

Utad er vi sjeleglade for en ny og lysende start!

Det er vel nok å lese i DOL om alle skriverier om exer osv :-) Tenker på, savner! osv.

TENK om vi hadde våget å gjøre litt annerledes og vise styrke selv.

Å tørre å vise svakhet og sårbarhet er faktisk et fantastisk bevis på ekte styrke.

Det er ikke mange menn som ville nyte samlivet med en kvinne som hele tiden beviser sin uavhengighet og styrke. Han vil føle det nedverdigende.

Men menn som opplever at kona viser at hun setter pris på også å søke litt trøst hos han, føler at hun respekterer og synes det er godt å ha noe trygt hos seg.

Jeg våger påstanden at han vil være dobbelt så samarbeidsvillig og gjøre dobbelt så mye for hjemmet og familien som forventet. Og han vil ikke gjøre noe for å trykke henne ned, fordi stoltheten hans er genetisk. Vi er skapt med beskyttertrang, ikke eiertrang.

Eiertrang kommer stort sett av at man føler beskytterevnene blir truet av for liten respons på hvem vi er. Den var dyp og provoserende eller?

Mange vil si at det ikke er mulig å respektere en som ikke gjør noen ting for å "drive" forholdet framover. Hva kom først da? Høna eller egget?

Drive forholdet fremover, er ikke det det samme som å dyrke lidenskapen partene i mellom?

Vi har tygget litt på dette og funnet at det kanskje bare begynte som en misforståelse (Les om feil pappa kan gjøre uten å vite det… Ta en avgjørelse overfor en situasjon eller et barn som er avvikende fra en hun har tatt tidligere. Så var hele problemet at han bare ikke visste om hennes avgjørelse. Dermed er konflikten i gang… Eller dere kan ha oversett betydningen av oppmerksomhet en periode?)

Ingen av partene kan noe som helst for hvordan det begynte, men ingen tar på seg ansvar for å rette opp. Begge hadde forventet noe annet fra den andre…. så kommer skuffelsen…

Detter er morsomt å spinne litt rundt! Blir rett og slett ivrige vi, jeg og mannen min, i å lage forholdet og tingene som skjer til utfordrende spennende hemmeligheter som kan løses.

Tenk at vi får lov til å bevisst gjøre noe litt annerledes enn vi pleier, bare for å kunne være nysgjerrige på den andres reaksjon. Hva skjer a'?

Det er morsomt å se nye spennende sider vi ikke har oppdaget selv etter tyve år.

Og den andre blir nysgjerrig på hva som skjer osv…

Det var en god venn av oss som sa:

Hvis kona mi tar på seg en lekker topp og gir ett bløtt kyss på trappen, helt uventet på vei inn fra bilen osv… tror dere jeg legger meg på sofaen i stedet for å hjelpe med middag og kjøkken?

Hun gjør ikke samme tabben som tidligere, og møter meg med "nå får du ta kjøkkenet, jeg er drit sliten". (Heldigvis eier hun ikke grilldress)

Hvis jeg sier "Pokkers, nå ble jeg varm, den blusen fristet meg, ååå så deilig du lukter i dag eller lignende" og dekker bordet uten å bli bedt om det, det er klart det blir litt ekstra på meg i kveld!

Det skjønner ikke menn flest! Det er derfor de blir uspennende.

Men hvem har ansvaret for å få de til å forstå hva vi savner?

Det handler om å gjøre seg litt til for hverandre, både vise og lete etter noe nytt hele tiden.

Dyrke nysgjerrighet!

Venter vi med å dele ut til den andre har gitt, har vi tapt! JEG må begynne – uansett!

Dette gjelder også i det å endre holdninger og handlinger!

Han vil ikke gjøre noe, for hun ikke orker å dyrke lidenskap.

Hun gidder ikke dyrke lidenskap før han gjør noe…

SMART….?

De aller fleste av oss vet også at et velrettet kick bak er ubehagelig, men det er faktisk det eneste som hjelper i de fleste tilfeller.

Det er nok mange som kan hjelpes av det du skriver. Og du skriver mye bra.

Vi har forsøkt alle de tingene. Vi har ikke glemt hverandre, vi har dyrket parforholdet, i tillegg til å ha egne interesser og respektere hverandre for det.

Vi har overrasket hverandre, og tatt på sexy klær eller undertøy osv.

Setter pris på det den andre gjør, og AS familien går kjempefint. Alt går rundt, vi er gode til å samarbeide.

Bare at det er noe som ikke er der. Som burde være der.

Det å leve sammen som veldig gode venner er ikke noe jeg ønsker gjennom et helt liv, når det fins muligheter for å oppleve å elske noen igjen. Å være glad i er bra, men ikke det samme som å bli forelsket, og så å elske den andre, lidenskapelig.

Når dette er borte i et ekteskap - og det på tross av alt en gjør for å få det tilbake ikke kommer tilbake, så kan en ikke late som lenger.

Det er ikke riktig overfor partneren, og ikke overfor evt. barn.

Da er det på tide å være ærlig mot seg selv og den andre.

En kan ikke tvinge følelser. Det er det jeg vil fram til.

[Gjest tør ikke ha nick idag]

Veldig bra innlegg ! Akkurat som jeg skulle sagt det selv! Det er nok flere av oss som deler skjebne her inne.

Vi er nok flere ja.

Og jeg har lest dine innlegg før, og kjent meg igjen i det du skriver.

Det er nok mange lignende skjebner rundt om. Og ulike måter å løse det på.

Noen fortsetter sammen gjennom livet - mens andre skiller seg.

Har man prøvd alt så skylder en seg selv og partneren å være ærlig mot seg selv og den andre.

[trissie]

Det er nok mange som kan hjelpes av det du skriver. Og du skriver mye bra.

Vi har forsøkt alle de tingene. Vi har ikke glemt hverandre, vi har dyrket parforholdet, i tillegg til å ha egne interesser og respektere hverandre for det.

Vi har overrasket hverandre, og tatt på sexy klær eller undertøy osv.

Setter pris på det den andre gjør, og AS familien går kjempefint. Alt går rundt, vi er gode til å samarbeide.

Bare at det er noe som ikke er der. Som burde være der.

Det å leve sammen som veldig gode venner er ikke noe jeg ønsker gjennom et helt liv, når det fins muligheter for å oppleve å elske noen igjen. Å være glad i er bra, men ikke det samme som å bli forelsket, og så å elske den andre, lidenskapelig.

Når dette er borte i et ekteskap - og det på tross av alt en gjør for å få det tilbake ikke kommer tilbake, så kan en ikke late som lenger.

Det er ikke riktig overfor partneren, og ikke overfor evt. barn.

Da er det på tide å være ærlig mot seg selv og den andre.

En kan ikke tvinge følelser. Det er det jeg vil fram til.

Forstår deg godt jeg :-)

Og det er ikke alltid en skal tvinge seg selv.

Men jeg er helt uenig i å blande begrepene.

Ingen kan bestemme hva du eller jeg skal føle, men det har med vilje og

beslutning å gjøre.

Og da vil du sikkert protestere, men jeg vil gjerne forklare meg :-)

Følelser kan aldri bestemmes over av andre, men meg selv. Ikke sant?

Ekte kjærlighetsliv skal ikke alltid være lykkelig.

Livet ville bli platt hvis kjærlighetsforholdet skulle måles ut fra at en bestandig burde være lykkelig og lidenskapelig.

Da vil vi bli så avslipte og så uspennende at det ikke var noen form for håp om vekst til stede.

Det er ikke verdens undergang om ikke all

ting alltid er så bra.

Men det finnes lykkelige stunder, lykkelige minutter, lykkelige timer,

kanskje lykkelige dager og uker - og det gjelder å finne så mange som mulig

av dem.

Hva er lidenskap?

Er ikke det de små øyeblikkene av nytelse som jeg er med på å skape? Sex? God mat? Et uventet godt ord?

Hvorfor skal vi være så overfladiske at vi forveksler det med spenningen vi føler over noe nytt og spennende?

Er det ikke den lidenskapen som du henviser til?

Hvis vi ønsker å leve stabilt og trivielt og tar hverandre som en

selvfølge, da vil det jo gå lengre og lengre tid mellom lykkestundene.

Lykke finnes ikke hos et annet menneske, men ligger som en mulighet i oss selv.

Manglende lidenskap kan ha mange flere forklaringer enn det at jeg ikke tenner på partneren. Eller at han ikke tenner lidenskapen i meg, eller?

For å kunne være noe for et annet menneske, må vi også ha tro på oss selv.

Har vi lite av indre ro selv, løper vi fort til andre for å få den - og så

får vi ikke alltid det vi trenger.

Og har vi løpt slik at vi kan ses på som utro, blir det enda verre for

framtiden. Eller kanskje jeg bare drømmer om en annen lidenskap?

Resultatet kommer i form av tristhet, redsel, utilfredshet og misnøye.

Men misnøye med hvem, og med savnet av hva? :-)

Skjønner du hva jeg mener?

Nedvurdering av mannens lidenskapelige betydning for meg selv kommer gjerne i perioder når jeg selv føler meg nedtrykt.

Fordi jeg ikke har lyktes med en ting, fordi jeg føler meg lite verdsatt,

fordi jeg er stresset, fordi jeg har gjort en tabbe som jeg bærer preg av,

fordi jeg er misfornøyd med meg selv - eller fordi jeg føler meg nedvurdert

av samlivspartneren kanskje?

Dette er normale følelser, som vil komme med jevne

mellomrom.

Det gjelder bare å unngå at disse forholdene blir en bebreidelse mot

partneren, og at jeg planter min manglende lidenskap i hans bed. Ikke sant?

Og så har jeg opplevd at taushet rundt disse savnene og lidenskapen ødelegger meg og samlivet.

Noe av det mest ødeleggende i et samliv kan være tausheten og følelsen av å

bli oversett.

Det å sjelden høre noe særlig positivt kan være like vondt som å høre negative

ord.

Likegyldighet er noe av det verste en kan bli møtt med av negative

reaksjoner. Den reduserer selvfølelsen betraktelig.

Selv om vi tenker forskjellig, er som regel våre følelser de samme. Det er

fire hovedfølelser som kroppen har kontakt med: Sinne, tristhet, redsel og

glede.

Det som skjer når vi samler opp følelsesmessige reaksjoner, er vel at vi bearbeider eller neglisjerer det som er der? Hvordan kan vi si at vi ikke kan vekke eller bearbeide følelser da?

Jeg er faktisk ikke enig med deg :-)

Alle mine følelser velger jeg selv, i en eller annen grad. Følelsen er et produkt av noe jeg gjør eller tenker. Og ikke noe en annen skaper hos meg.

[flisa]

Selv om det du skriver her kan stemme for noen, så er det nok ikke helt sånn for alle.

Jeg kjenner meg sånn igjen i hovedinnlegget!

Og ingen skal komme og fortelle meg at når en har prøvd veldig mye, virkelig prøvd, og likevel så sitter en i et forhold som er akkurat sånn som hovedinnleggsforfatter skriver - så er det ingen vei å gå med skilsmisse.

Når vi går og gjør hverandre ulykkelige, sliter på hverandre, når vi ikke greier å få til selv om vi prøver og prøver alt. Og viljen er der, men følelsene er der ikke. Og følelser kan en ikke alltid styre som en vil.

Etter min mening er det langtfra riktig å bli i et ekteskap for barnas skyld, dersom følelsene er borte, og en har prøvd alt.

Hvilken forestilling om ekteskap/forhold/samliv gir en da barna? Leve i et platonisk forhold som gode venner?

Hva da når man møter noen en får følelser for?

Vi lever bare en gang. Vi fortjener å gi hverandre sjansen til å bli lykkelige. Enten det er med hverandre eller hver for seg.

Helt enig med deg og i alle fall i de tilfellene der man ikke kan gjenskape noe man hadde før -fordi man ikke hadde det.

Jeg vet av erfaring at begge kan få det bedre med partnere som passer bedre. En kan ikke leve sammen om bare den ene bryr seg -

hadde følelse vært noe man kunne skru av og på -så hadde man nok skrudd op på fullt innimellom.

Og det Trissie sier om at man ikke kan forvente at følelser kan holde i et langt samliv -det er i alle fall sprøyt.