Pubertet

[Gjest hjelpe meg altså]

Jeg så et program på NRK i dag om ungdommer - jeg fikk lyst til å levere inn min avskjedssøknad i jobben som mor. Jeg vet ikke om jeg noensinne vil takle at mitt barn hater meg, synes jeg er teit, tolker min omsorg og bekymring som mistro osv, osv.

Nei, jeg tror ikke jeg takler det.

Vær så snill og si at ikke alle blir så opprørske!! Man må vel ikke tåle å bli sammenlignet med diktatorer bare fordi man setter grenser? Noe må vel nytte?

[Dorthe]

Alle blir ikke sånn, jeg har bare en av det slaget dvs en av tre )

[Gjest KariKruskakli]

Jeg tror ikke datteren min er spesielt vanskelig, men joda dette må jeg gjennom innimellom.

Man må ta det for det det er.

Jeg tar i mot og glemmer det ganske raskt. Vi kan være perlevenner etter bare en halvtime igjen.)

[laban]

Du kan sammenlikne situasjonen med hva man går gjennom med småbarn - alle får ikke både kolikk, søvnproblemer, raserianfall / tydelig trassalder, søskensjalusi osv. Men de fleste opplever minst ett sånt typisk problem i større eller mindre grad. Og om noen år har man nesten glemt det.

Tilsvarende får ikke alle tenåringer som protesterer på alt og forsøker seg på alt mulig "ulovlig" på en gang. Svært mye er avhengig av hvilken vennekrets ungdommen havner i. Men et eller annet tilbakevendende konfliktområde tror jeg de fleste opplever - kanskje typisk en ting som betyr mye for foreldrene og som alltid har vært veldig tydelig i det hjemmet?

Det viste seg jo at i typiske liberale "raddisfamilier", gjorde ungdommen oppprør ved å kle seg i jappedress og sympatisere med FrP. Det er nok viktig for dem å ta / vise avstand fra foreldrenes oppfatninger av ting - men også viktig at foreldrene beholder og viser sitt eget verdisyn allikevel, selv om det er lov å lytte til ungdommen og justere seg litt.

Og jeg tror det er helt vanlig og naturlig at tenåringen i en periode går rundt og tenker at foreldrene ikke forstår noe som helst, fordi alt er så annerledes nå enn da de selv var unge. Det tror jeg har skjedd i de fleste generasjoner.

Hvis man klarer å unngå at kommunikasjonen opphører helt, kan det være en stor fordel. Noe av årsaken til at foreldrene får panikk, er at de ser for seg det verste hele tiden, og de vet ikke hva avkommet driver med når de f.eks. er ute om kvelden. Får de tenåringen til å fortelle litt om hva som foregår, uten å dømme det nord og ned, vil de ofte bli roligere. Men da må de tåle å høre sannheter som kanskje ikke stemmer med noe idealbilde - men som er mye bedre enn det verste som kunne ha skjedd.

[keinstein]

Tenk litt på et tenkt tilfelle:

En undom skal bo hos helt nye voksne. Disse vet ikke hva som før har skjedd, og bruker dermed ikke det som skjedde for et år siden mot dem. De nye hører etter og avfeier ikke deres meninger og følelser. De starter med ærlige og konkrete spørsmål for så å høre på svaret. De starter ikke med kritikk, men derimot med enkle fakta. Evt kritikk kommer til slutt når alle er hørt og er enige om hva som er realitetene. Tidkrevende? Ja, i førsten.

[Gjest girasol]

Du kan sammenlikne situasjonen med hva man går gjennom med småbarn - alle får ikke både kolikk, søvnproblemer, raserianfall / tydelig trassalder, søskensjalusi osv. Men de fleste opplever minst ett sånt typisk problem i større eller mindre grad. Og om noen år har man nesten glemt det.

Tilsvarende får ikke alle tenåringer som protesterer på alt og forsøker seg på alt mulig "ulovlig" på en gang. Svært mye er avhengig av hvilken vennekrets ungdommen havner i. Men et eller annet tilbakevendende konfliktområde tror jeg de fleste opplever - kanskje typisk en ting som betyr mye for foreldrene og som alltid har vært veldig tydelig i det hjemmet?

Det viste seg jo at i typiske liberale "raddisfamilier", gjorde ungdommen oppprør ved å kle seg i jappedress og sympatisere med FrP. Det er nok viktig for dem å ta / vise avstand fra foreldrenes oppfatninger av ting - men også viktig at foreldrene beholder og viser sitt eget verdisyn allikevel, selv om det er lov å lytte til ungdommen og justere seg litt.

Og jeg tror det er helt vanlig og naturlig at tenåringen i en periode går rundt og tenker at foreldrene ikke forstår noe som helst, fordi alt er så annerledes nå enn da de selv var unge. Det tror jeg har skjedd i de fleste generasjoner.

Hvis man klarer å unngå at kommunikasjonen opphører helt, kan det være en stor fordel. Noe av årsaken til at foreldrene får panikk, er at de ser for seg det verste hele tiden, og de vet ikke hva avkommet driver med når de f.eks. er ute om kvelden. Får de tenåringen til å fortelle litt om hva som foregår, uten å dømme det nord og ned, vil de ofte bli roligere. Men da må de tåle å høre sannheter som kanskje ikke stemmer med noe idealbilde - men som er mye bedre enn det verste som kunne ha skjedd.

Det her var et godt og oppklarende innlegg synes jeg!

(Som greide å forville meg inn på tenåringsforumet en liten stund ;-))

M.v.h.

[litor]

Du kan vel like godt forberede deg på at det kan bli tøffe tak når avkommet blir fjortiser. Tror det er værst mellom mødre og døtre, og fedre og sønner. Det finnes vel knapt en fjortis som ikke i en eller annen grad synes foreldrene er helt håpløse. Det er ikke morsomt når det stormer som værst. Jeg har gjort meg mine tanker om at disse tenåringene trenger foreldre som vet hvem de er og hva de står for. Foreldrene bør ikke være for sårbare og nærtagende selv. De bør tåle en trøkk! Dessverre er ikke dette helt meg, og ja jeg har det ikke så morsomt, og prøver egentlig bare å holde ut og vente på roligere tider...