Gi meg styrke til å takle...

[Gjest Mamma til en sinnatagg...]

... 5-åringen min...

En vanlig ettermiddag hos oss - som i dag:

- Snuppa kommer blid inn døra hjemme, river i klærne og roper på hjelp til å få av seg (vanskelige knapper i jakka). Jeg svarer "kommer, må bare ta av potetene", og hun blir lynsint. "Jeg vil ha hjelp nå!!!" og sliter i jakka. Når jeg kommer - etter å ha tatt potetene av plata - skuler hun på meg og sier "jeg ville du skulle komme med en gang!".

- Vi setter oss til bords, og jeg spør hvordan dagen har vært i barnehagen. Standardsvaret er "Ingen ville leke med meg" med sutrete stemme. Så spør jeg mer inngående om hvem som var der, hva de har gjort osv., og da kommer det fram at hun har lekt med den og den. Men hun har ikke lekt akkurat det HUN vil hele tiden, og hun har ikke fått leke med BARE de to hun vil leke med. Og da er middagen ødelagt.

- Middagstiden fortsetter med at hun gråter og hikster og er rasende fordi hun ikke fikk absolutt alt hun ville ha til bursdagen for litt siden. Hun fikk nesten alt hun ønsket seg (til sammen av tanter og onkler og besteforeldre og slikt), men det manglet èn ting som ingen klarte å få tak i og èn ting - et spill - som hun aldri har fortalt at hun ønsket seg. Så hadde vi en prat om at hun jo har fått masse fint, og da er svaret at hun ikke vil ha noe av det hun har fått - bare det hun ikke har fått. Jeg prøver å snakke om at man skal være glad for det man har fått, og hvordan det er å gi bort gaver når mottakeren ikke liker det h*n får. Ingenting går inn.

- Når middagen er over, spør hun om å få dessert. Nei, svarer jeg, man får ikke dessert når man ikke oppfører seg hyggelig (det hender seg vi kan ha dessert om det er noe spesielt). Da er levenet i gang igjen, hun tramper i gulvet og hyler at hun VIL HA dessert. Noe hun selvfølgelig ikke får (ingen andre åt dessert heller, altså).

- Minstejenta er syk, og ligger på sofan med dyna si. Det er en 3-seter, og dyna tar ca 2/3. Det er altså god plass å sitte på for en 5-åring. Men når barne-tv starter, skal hun absolutt sitte på setet midt i sofan. På siden fryser hun, og nekter å ha på teppe. Jeg er lei, og sier at enten sitter hun der det er plass, ellers så får hun gå på rommet sitt. Hyl og skrik, men hun velger da å sitte der det er plass.

Etter barne-tv kom det besøk, så da ble alt bare greit... Nå er hun helt "normal", blid og grei og spiser sen kveldsmat uten noe problem.

Jeg er så sliten av å hele tiden måtte takle en illsint, sur, misfornøyd og klagende unge! Dette er ikke "nytt av året", det har vært slik i laaang tid. Begynner nesten å tro at ikke alt er helt som det skal; ikke bare det jeg har skrevet her er problematisk, men også samspillet med andre unger, manglende sosiale ferdigheter (skjønner ikke at hennes handlinger er direkte årsak til at andre barn ikke vil leke med henne) osv.

Noen trøstende ord tas i mot med takk..

[Gemini]

Nå har jeg jo ikke unger, og skulle kanskje ikke uttale meg, men siden du allerede har en følelse av alt ikke er som det skal, så ville jeg fulgt den magefølelsen, og bedt om en utredning av jenta.

[Gjest AveM]

Kan det hende at hun er trøtt og sliten etter en lang dag i barnehagen, eller er hun slik ellers også?

Mange unger lar trøtthet gå ut over foreldrene, for det er så trygt og godt å rase ut hjemme - mot andre er de sukkersøte. Det er jo ubevisst fra ungenes side, men de vet at mor og far tåler alt.

Hvis hun begynner å kjefte kan du spørre mildt om hun er sliten og om hun trenger en liten hvil. Så føler hun litt ekstra omsorg. Det er kanskje det hun trenger. Hun er kanskje til og med sjalu på sin syke lillesøster. (Når hun er frisk også).

Sånn ellers må hun jo lære seg at det er lite hjelp å få når hun spør stygt om hjelp til noe. Gi henne litt ekstra oppmerksomhet når hun spør pent, og fortell henne hvor kjekt det er at jenta hennes er så flink til å spørre fint. Si at hun er et godt forbilde for lillesøster.

Hvis det er ved middagsbordet det ofte braker løs, kan du idet dere setter dere ned snakke om hyggelige ting dere kan gjøre etter middagen. Spør henne om hun vil perle, spille noe etc.. Og kanskje hun til og med vil hjelpe deg å rydde etter middagen. Mye skryt å hente der for henne.

[Gjest Destini]

Hallo!

Slik kunne min fem-åring også oppført seg. Hvis han hadde fått lov.....

Han kan være enormt utfordrende til tider, surer og blir illsint for "ingenting". Hvis han begynner med sutringen, spør jeg han om han er sliten. Jeg snakker videre om at jeg forstår at han er sint, men at han ikke kan sitte ved bordet / evt være på stua hvis han skal fortsette slik. Det er jo ikke det at det er synd på han, jeg ser hvis det er noe "viktig" som plager ham.

Hvis han fortsetter å tulle (feks begynner å slå, sparke til bord og stoler samtidig som han skuler bort på meg), gir jeg ham en advarsel til; Det er lov å være sint, men du har ikke lov å slå (evt hva han nå gjør). En gang til, og jeg bærer deg ned på rommet.

Dette utføres hvis han ikke gir seg. Da blir det som regel greit, eller han blir lei eller mer sint. Jeg lar han være ett par minutter, og tilbyr meg så å komme inn for å snakke med han.

Vi har alltid gode samtaler etter slike episoder. Vi snakker om at det ikke er lett å være fem år. Samtidig som han er blitt så flink til så masse, og kan og vet så mye, er det voksne som hele tiden bestemmer ditt og datt. Vi snakker om at det er mamma og pappas jobb å lære barna sine hva som er rett og galt. Samtidig pleier vi å trekke frem alt det han faktisk får betemme.

Synes de vanskelige situasjonene har blitt færre etter at vi begynte med dette. Jeg synes det er viktig å sette tydelige grenser for akseptabel oppførsel. Barna har ingen forutsetninger for å skjønne dette selv.

Vet ikke om du fikk noen sammenheng i dette, men det funker for oss.

[Gjest prust]

Dette kunne godt vært jenta mi. Jeg skrev 3et innlegg tidligere i dag her, om adferdsproblemer. Fikk et tips om ei bok, "De utrolige årene", og den fikk jeg faktisk tak i i dag, og har lest en del om den. Kan anbefales!

[Cumbria]

Huff så slitsomt. Det virker som snuppa har stort behov for å være sjef - og det blir hun om dere ikke lar henne kjenne sin plass i "flokken"...

Siden hun syter så mye, er det kanskje noe hun har behov for å ta ut - og da gjør hun selvsagt det hjemme i trygge omgivelser. Jeg hadde tatt en prat med helsestasjonen i første omgang hvis dette ikke gir seg.

[mumitrollet]

Kjenner meg litt igjen, selv om poden er noget roligere. Uansett, så er det på tide å slutte å kompromisse med henne. Poden får hjelp når det er noe han virkelig ikke klarer selv, men han må prøve ordentlig først. Meningsløs syting/kjefting = gå ut av stua til du er ferdig.

Skjønner at barn er slitne og leie etter en lang da, men det er faktisk grenser for hva man kan få lov å rive ut av seg likevel.

[Gjest abrahamsen]

Slutt å dulle med henne, gi henne klare grenser og ikke gi etter i det heletatt. La hun skrike og hyle uten at det hjelper. Hun burde fått stå i gangen å rive i jakka og skrike å hyle med beskjed om at hjelpen kommer så fort hun roer seg.

Kan virke som om hun har fått viljen sin i mange år?

[Heffalump]

Har også en 5-åring (gutt) og kjenner igjen mye av det du beskriver, selv om han har blitt roligere og mer stabil i humøret i det siste. Vår måte å takle sånne utbrudd er å sende ham på rommet med beskjed om å komme ned når han er blid igjen. Han er selvfølgelig sliten etter en lang dag i bhg, og vi aksepterer at han kan være litt grinete pga det, men når han gjentatte ganger blir sur og sint for bagataller sier vi at nå er det nok. Som regel blir han i bedre humør når han blir "truet" med å måtte gå på rommet sitt. Eller så går han dit og er for seg selv en stund, noe som er gjør at han får roet seg ned, samtidig som det er godt for han å ha ro og fred etter en slitsom dag - og da er han mye blidere når han kommer ut igjen. Og da snakker vi ikke mer om det, men er vanlig blide og hyggelige mot han så han ser at det "lønner" seg å være blid og grei.

Hilsen

[Gjest omtrent som hos oss]

Kjenner meg veldig godt igjen. sånn er vår på snart 5 også. Sutring, klaging, kjefting og negativitet.

Jeg reagerer på en del av svarene du har fått, særlig Destini som sier at sånn ville hennes barn også vært "- hvis han fikk lov...". For svaret impliserer at hovedinnlegger (og jeg og alle andre som har det sånn) har sviktet oppdragelsesmessig, og "latt ungene få lov" til å bli sånn.

Jeg tror ikke det er uvanlig at barn både rundt 5-års alder og eldre og yngre er sånn i perioder. Jeg går ikke uten videre ut i fra at vi har feilet som foreldre bare fordi vi har en unge som mange ganger er sur og tverr. Jeg tror tvert i mot at han for tiden syns ting er vanskelig, og reagerer på det.

Jeg vet at min sønn har slitt med å få venner i barnehagen. I perioder føler han seg utenfor og alene, og det tar han ut på oss når vi kommer hjem. Han føler seg ofte underlegen og kan til tider være engstelig overfor andre barn, spesielt hvis de er flere sammen.

Jeg skulle likt og visst hva vi kunne gjøre for å hjelpe han med det! Problemet er jo at han er i barnehagen hele dagen, og vi har ikke kontroll på det som skjer der. Vi kan ikke påvirke det. Og de ansatte i barnehagen er jo hele tiden opptatt av andre ting.

Kanskje er det sånn med jenta di også, at hun faktisk er frustrert over noe, og lar det få utløp hjemme?

[mariamamma]

Barn er forskjellige og noen barn har mer vilje enn andre. Fasit på barneoppdragelse, konsekvenser og grensesetting fungerer ulikt fra barn til barn. Det finnes ingen fasit på lik linje som det ikke finnes fasitbarn.

Ofte føler vi foreldre vi har gjort noe galt når barnet ikke "er som det skal", hvis du skjønner og også spesielt når barnet oppfører seg annerledees enn forventet for barnets aldersgruppe. Men barn har egen vilje, utvikler seg forskjellig.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Selv om vi setter også grenser, gir konsekvenser, prøver ekspertenes råd osv er det ikke alltid det fungerer på vårt barn. Hun kan også skifte humør på sekundet. Oppføre seg som en 2-åring når vi henter i barnehagen.Bli rasende og frekk til tider. På den annen side har hun den lille engelen i seg og full av empati, innelvelsesevne og omsorg.

Datteren vår er en ledertype på godt og vondt. Hun er flink til å organisere, hvilket barnehagen drar nytte av siden hun til stadighet foreslår hva de andre barna kan gjøre når de selv ikke vet hva de vil. Derimot ser vi at når hun leker med bestevenninnen som er av den typen som lar seg lede, kan det bli konflikter. Men de klarer som regel å finne utav det på egen hånd. Og den stille venninnen har også blitt litt tøffere og tør stå på sitt.

Vi er i en fase der hun skal være liten igjen (hun er også 5) og hun elsker å tverre og trasse her hjemme. Der 5-åringen visstnok skal være så harmonisk har hun nærmest gått inn i en ny trassalder og spesielt rundt faste rutiner som tannpuss, måltider osv.

Må inrømme jeg blir nesten lettet (ikke misforstå!!) når jeg hører det er flere 5 åringer som ikke er som den såkalte "harmoniske 5 åringen".

Det finnes ingen fasit. Ser du konkret at hun sliter med sosial adferd i forh til andre barn? Er hun den typen som kun bestemmer? Sier barnehagepersonalet noe om dette?

Dersom du føler dere burde snakke med noen så gjør dere jo også det for hennes egen skyld. man vil jo sitt barns beste og det er ikke et nederlag å be om hjelp. Det er jo derfor de ulike instanser er der. Tenk på alle familier som er livredde for at de ikke er perfekte og som ikke tør formidle sin frustrasjon til andre, med fare for å bli uglesett, og dermed beholder fasaden og sliter seg ut. Jenta vår har mange venner og er veldig sosial så vi sliter ikke på det punktet slik det virker som datteren deres gjør.

Derimot syns vi hun er så liten på så mange andre måter.

Men nå ser det ut til at hun leker mye med de mindre barna på avdelingen og skal ta seg av disse. derfor går hun kanskje tilbake til 2-3årsstadiet. Vi ser det litt an.

Vi foreldre føler os så lett mislykket og mange "kloke" hoder vil kanskje også nærmest få oss til å føle oss slik. For vi gjør alt. Vi følger deres råd, men det hjelper ikke. Tenk så forskjellige vi voksne er da. Er vi alltid enige? Stahet sier mange. Sterk vilje sier jeg. Men dersom barnets sterke vilje får mange nagative konsekvenser som å ikke få venner bør man ta det på alvor.

I mitt barns barnehage går det et barn som slår og dytter og plager de andre. Jeg sa til jenta mi at kanskje han ikke klarte å spørre om å få være med i leken. Kanskje hun kunne spøøre om de skulle leke sammen. Det hjalp en liten stund, men han har nok kjørt seg inn i et hjørne og blir også lett skyldebukk for ting han ikke har gjort da barna tydelig er blitt så vant til at han plager dem.

Følg magefølelsem dim du. Syns AveM ga et fint svar også.

Dersom dere søker hjelp, ikke se det som et nederlag!

Men det er tydelig at den "harmoniske 5-åringen" kanskje også er i en begynnende prepubertet?

Lykke til!

[Gjest Mamma til en sinnatagg...]

Tusen takk for trøstende og gode tilbakemelding - med råd og tips!

Bare for å presisere det, da: Hun får ikke lov til å oppføre seg som hun vil, all slags oppførsel har konsekvenser. Hyl og skrik blir "belønnet" med tur på rommet, f.eks. I går var jeg bare så dønn sliten sjøl (influensaen brøt ut i natt, så det var nok ikke så rart) at jeg ikke maktet å ta hele kampen.

Jenta mi er ei utrolig omsorgsfull og snill jente mot de aller fleste, og særlig veslesøstra. I det forholdet har hun ei stooor stjerne, og det er hun stolt av. Det er meget, meget sjelden at de to krangler, og voldsomheter har vi ikke.

Det jeg blir så sliten av, er at hun liksom ikke blir fornøyd med det hun får, slik hun har det osv. At hun sutrer må hun (på vanlige dager) bare gjøre så mye hun gidder, men jeg får så vondt av at hun er så lite fornøyd. Som f.eks. med gavene hun fikk til bursdagen.

I barnehagen har de ikke noe problem med henne utover det at hun blir sinna når hun ikke får bestemme. Av og til er det helt greit at noen andre er "sjef", men noen ganger går det skikkelig galt for henne. Da er det hyl og skrik der også.

Jenta vår er veldig flink til mye, hun er motorisk langt framme, og hun kan de tingene hun etter alderen skal kunne og litt til. Allikevel føler hun at hun kommer til kort mange ganger, og jeg tror det henger sammen med at de to nærmeste venninnene hennes er hhv 1 og 2 år eldre. Og de kan nødvendigvis mye mer! Dårlig selvtillit er i alle fall påtagende, noe vi prøver å motarbeide med å gi henne masse ros.

Ja-ja, nå har jeg "skrevet meg bort" igjen, tror jeg, var mange ting jeg ville kommentere i innleggene deres, men jeg tror ikke jeg har fått med alt...

Uansett, vi er ikke en familie der det dilles og dulles og ikke settes grenser, tvert i mot - jeg er rimelig sikker på at vi i mange tilfeller blir sett på som de strenge foreldrene. Uten at det er noe mål i seg selv, altså, men vi har lavere toleransegrense for dårlig oppførsel enn de fleste rundt oss. Kanskje fordi vi har grenser får vi også unger som reagerer? Jeg mener - får ungene gjøre akkurat som de vil blir de jo aldri sure og grinete?

Og en ting til: Jo, hun er kjempesliten mange ganger når hun kommer hjem fra barnehagen. Og da er selvfølgelig terskelen vår høyere. Men de dagene er hun som regel ikke så sint og sutrete heller, mer bare sliten og slapp.

Det finnes vel ingen fasit på dette, men nå har jeg kjøpt boka som prust nevner, gleder meg til å lese den!

Igjen - takk for at du gadd å gi meg svar!

[Gjest Destini]

Kjenner meg veldig godt igjen. sånn er vår på snart 5 også. Sutring, klaging, kjefting og negativitet.

Jeg reagerer på en del av svarene du har fått, særlig Destini som sier at sånn ville hennes barn også vært "- hvis han fikk lov...". For svaret impliserer at hovedinnlegger (og jeg og alle andre som har det sånn) har sviktet oppdragelsesmessig, og "latt ungene få lov" til å bli sånn.

Jeg tror ikke det er uvanlig at barn både rundt 5-års alder og eldre og yngre er sånn i perioder. Jeg går ikke uten videre ut i fra at vi har feilet som foreldre bare fordi vi har en unge som mange ganger er sur og tverr. Jeg tror tvert i mot at han for tiden syns ting er vanskelig, og reagerer på det.

Jeg vet at min sønn har slitt med å få venner i barnehagen. I perioder føler han seg utenfor og alene, og det tar han ut på oss når vi kommer hjem. Han føler seg ofte underlegen og kan til tider være engstelig overfor andre barn, spesielt hvis de er flere sammen.

Jeg skulle likt og visst hva vi kunne gjøre for å hjelpe han med det! Problemet er jo at han er i barnehagen hele dagen, og vi har ikke kontroll på det som skjer der. Vi kan ikke påvirke det. Og de ansatte i barnehagen er jo hele tiden opptatt av andre ting.

Kanskje er det sånn med jenta di også, at hun faktisk er frustrert over noe, og lar det få utløp hjemme?

"Jeg reagerer på en del av svarene du har fått, særlig Destini som sier at sånn ville hennes barn også vært "- hvis han fikk lov...". For svaret impliserer at hovedinnlegger (og jeg og alle andre som har det sånn) har sviktet oppdragelsesmessig, og "latt ungene få lov" til å bli sånn."

Må bare beklage, og si at det var absolutt ikke min hensikt å si at noen har sviktet i oppdragelsen. Det jeg mente å si er at det kan være slitsomt å være forelder til en liten hissigpropp som gjerne vil ha ALT på sin egen måte. Samtidig som man vil være en god og snill forelder ser en at faste og tildels strenge grenser må settes, og det føles ikke alltid like greit. Men det funker, i alle fall for oss.

Og 5-åringen blir uten tvil mer harmonisk av det etter hver, fordi han bruker mindre tid på å pushe grenser. Han må lære seg at verden ikke er slik som han alltid skulle ønske. (feks at mamma skal gå opp trappa akkurat i det tempoet han vil, at hvis ikke mamma går inn døra på rett måte, må vi gjøre alt om igjen, hvis ikke han får se på Disney-channel så skal han trykke inn alle bøkene i bokhyllen, osv.... eksemplene er mange :-))

Det går ikke på at han har det vondt inni seg, eller er i ferd med å utvikle vansker. Han er i en alder der han begynner å skjønne sin egen rolle,erfarer at han kan bestemme ting, evt IKKE bestemme ting. Dette er så klart frustrerende for han, men frustrasjonen blir ikke mindre av at vi "diller" og forsøker å følge ham i de urimelige resonnementene.

Det var det jeg mente å si.

Var ikke meningen å såre noen :-)

mvh

[Gjest sandex]

Huff og huff... Bortskjemt liten bræleunge Men noen er slik, og hun vokser det nok av seg.. Trenger nok bare stramme tøyler.. Hva med husarrest? Eller et belønnigssystem når hun gjør noe du er fornøyd med? Det funker ofte.

Lykke til ihvertfall!

[Gjest sandex]

Tusen takk for trøstende og gode tilbakemelding - med råd og tips!

Bare for å presisere det, da: Hun får ikke lov til å oppføre seg som hun vil, all slags oppførsel har konsekvenser. Hyl og skrik blir "belønnet" med tur på rommet, f.eks. I går var jeg bare så dønn sliten sjøl (influensaen brøt ut i natt, så det var nok ikke så rart) at jeg ikke maktet å ta hele kampen.

Jenta mi er ei utrolig omsorgsfull og snill jente mot de aller fleste, og særlig veslesøstra. I det forholdet har hun ei stooor stjerne, og det er hun stolt av. Det er meget, meget sjelden at de to krangler, og voldsomheter har vi ikke.

Det jeg blir så sliten av, er at hun liksom ikke blir fornøyd med det hun får, slik hun har det osv. At hun sutrer må hun (på vanlige dager) bare gjøre så mye hun gidder, men jeg får så vondt av at hun er så lite fornøyd. Som f.eks. med gavene hun fikk til bursdagen.

I barnehagen har de ikke noe problem med henne utover det at hun blir sinna når hun ikke får bestemme. Av og til er det helt greit at noen andre er "sjef", men noen ganger går det skikkelig galt for henne. Da er det hyl og skrik der også.

Jenta vår er veldig flink til mye, hun er motorisk langt framme, og hun kan de tingene hun etter alderen skal kunne og litt til. Allikevel føler hun at hun kommer til kort mange ganger, og jeg tror det henger sammen med at de to nærmeste venninnene hennes er hhv 1 og 2 år eldre. Og de kan nødvendigvis mye mer! Dårlig selvtillit er i alle fall påtagende, noe vi prøver å motarbeide med å gi henne masse ros.

Ja-ja, nå har jeg "skrevet meg bort" igjen, tror jeg, var mange ting jeg ville kommentere i innleggene deres, men jeg tror ikke jeg har fått med alt...

Uansett, vi er ikke en familie der det dilles og dulles og ikke settes grenser, tvert i mot - jeg er rimelig sikker på at vi i mange tilfeller blir sett på som de strenge foreldrene. Uten at det er noe mål i seg selv, altså, men vi har lavere toleransegrense for dårlig oppførsel enn de fleste rundt oss. Kanskje fordi vi har grenser får vi også unger som reagerer? Jeg mener - får ungene gjøre akkurat som de vil blir de jo aldri sure og grinete?

Og en ting til: Jo, hun er kjempesliten mange ganger når hun kommer hjem fra barnehagen. Og da er selvfølgelig terskelen vår høyere. Men de dagene er hun som regel ikke så sint og sutrete heller, mer bare sliten og slapp.

Det finnes vel ingen fasit på dette, men nå har jeg kjøpt boka som prust nevner, gleder meg til å lese den!

Igjen - takk for at du gadd å gi meg svar!

Da er nok tulla heldig som har en oppegående mor Men enkelte barn er rett og slett vanskeligere å håndtere enn andre... Håper boka hjelper deg!