Er ett av barna dine "gullunge"?

[Gjest I dag er jeg anonym]

Jeg er tante til tre søte små. De to eldste er jenter, minstemann er gutt. Moren til ungene elsker å kle opp eldstemann, ta henne med på ballettrening, gir henne masse ros, og ser nok mye gjennom fingrene med tanke på både oppførsel og hva de forventer av andre ting. Hun får mye positive tilbakemeldinger på at hun er så søt, flink til å danse, har fin kjole osv.

Faren i huset ble overlykkelig da det endelig kom en gutt, og han får togbane, fotball, lekebiler og andre typiske gutteleker, og de finner på gutteting sammen. Har får også ros fordi han er "tøff" og guttete.

Jente i midten faller utenfor... det er liksom ingen ting som er spesielt med henne. Hun er også den av ungene som får mest kjeft, og som de forventer mest av. På mange måter tror jeg hun er den som kanskje vil komme lengst av jentene, tross alt kommer man ingen vei i livet med å være "søt prinsesse/ ballerina". Men det må da være trist å ikke være noen favoritt? Sli det er så er jo eldstejente morens gullunge, og gutten er farens favoritt

Er dette vanlig? Er det slik at det er lett å favotitisere den av barna som er mest lik deg selv? Og er det fortsatt, i år 2006, slik at jenter skal være passive prinsesser, mens gutta skal være små tøffinger? Dere med flere barn - er dere flinke til å se alle barna for hva de er? Jeg mener, alle barn har da fine kvaliteter som er spesielt for dem?

Jeg prøver å kompensere litt ved å låne jenta i midten litt, og gi henne oppmerksomhet og ros, men det kan jo ikke erstatte ros fra foreldrene. Vi har også bare ett barn selv, derfor kan jeg ikke uttale meg bastant om å oppdra søsken.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg har ei jente på 15, en gutt på 12 og ei jente på 4.

Dette med prinsessestyret styrer jentene selv og det går over.

Eldstejenta var slik, men det gikk over. Yngstedatteren er midt oppe i det nå.

Yngste er for liten til å drive med fritidsaktiviteter enda. Men de to eldste har fått like muligheter.

Nå er det en gang slik at de er forskjellige.

Eldstejenta har vært flink i mye og har fått mye ros utenifra. Dette har jeg forsøkt å kompensere ved å rose gutten mye.

Etterhvert har funnet "sin ting" som han også er flink på. Det man liker, blir man gjerne flink i.

Gutten har fått mer oppbacking enn søsteren når det gjelder lekser fordi han har hatt mer behov enn henne. Han har fått mer oppmerksomhet rundt det med helse, fordi det har vært nødvendig.

Ellers mener jeg at det er plent umulig å behandle ungene likt. Unger er forskjellige og må behandles deretter.

Minstemor har blitt mest bortskjemt tror jeg. Hun er ikke like selvtendig som de andre var. Hun er nok en typisk attpåklatt som har blitt mye dullet med.

Jeg fikk meg en Aha-opplevelse da barnehagen faktisk kunne fortelle at hun kan kle på seg selv.

Hun har vært babyen min litt for lenge.

[Gjest viktig det du gjør]

Det høres ut som foreldrene ikke er oppmeksom på hvordan den mellomste jenta antakelig må oppleve dette. Er det mulig for deg å hinte litt om det?

Ellers tror jeg det du gjør er kjempeviktig for jentas utvikling og trygghet. Når foreldre ikke strekker til, er det veldig viktig at andre voksne "ser" barnet og kan gi henne anerkjennelse.

Jeg vokste selv opp i en stor søskenflokk. En av søsknene mine var "gullungen" til besteforeldrene mine, men i ettertid har skjønte jeg hvor viktig det var at de tok seg spesielt av ham. Foreldrene våre hadde nemlig ikke overskudd til å gi ham særlig i det hele tatt, så han falt helt utenfor, og dette så nok besteforeldrene.

[Gemini]

Jeg har ikke barn selv, men er tante til to søsken, hvor den ene alltid vil trenge mer hjelp av voksne enn den andre (en er funksjonshemmet). Så jeg må stadig ta meg i å ikke skjevfordele oppmerksomheten mer enn nødvendig der.

Og har selv vokst opp med et funksjonshemmet søsken, så jeg har virkelig sett dette fra begge sider...

Men det du gjør, ta deg ekstra av hun i midten, det er veldig positivt gjort. Hun trenger det, og vil vokse på det.

Hvorvidt du kan/bør ta det opp med foreldrene avhenger vel litt av hvordan de er, men i utgangspunktet burde du kanskje hinte litt ja...

Men fortsett å ta deg ekstra av yngstejenta, så får hun i alle fall litt av det hun antakelig savner (ubevisst). :-)

[Moraki]

Jeg har ei jente på 15, en gutt på 12 og ei jente på 4.

Dette med prinsessestyret styrer jentene selv og det går over.

Eldstejenta var slik, men det gikk over. Yngstedatteren er midt oppe i det nå.

Yngste er for liten til å drive med fritidsaktiviteter enda. Men de to eldste har fått like muligheter.

Nå er det en gang slik at de er forskjellige.

Eldstejenta har vært flink i mye og har fått mye ros utenifra. Dette har jeg forsøkt å kompensere ved å rose gutten mye.

Etterhvert har funnet "sin ting" som han også er flink på. Det man liker, blir man gjerne flink i.

Gutten har fått mer oppbacking enn søsteren når det gjelder lekser fordi han har hatt mer behov enn henne. Han har fått mer oppmerksomhet rundt det med helse, fordi det har vært nødvendig.

Ellers mener jeg at det er plent umulig å behandle ungene likt. Unger er forskjellige og må behandles deretter.

Minstemor har blitt mest bortskjemt tror jeg. Hun er ikke like selvtendig som de andre var. Hun er nok en typisk attpåklatt som har blitt mye dullet med.

Jeg fikk meg en Aha-opplevelse da barnehagen faktisk kunne fortelle at hun kan kle på seg selv.

Hun har vært babyen min litt for lenge.

"Ellers mener jeg at det er plent umulig å behandle ungene likt. Unger er forskjellige og må behandles deretter."

Jeg er enig til en viss grad. Klart barn er forskjellige, men det er likevel viktig å gi like mye ros og oppmerksomhet til alle sammen. I allefall prøve.

[flisa]

Jeg har ei jente på 15, en gutt på 12 og ei jente på 4.

Dette med prinsessestyret styrer jentene selv og det går over.

Eldstejenta var slik, men det gikk over. Yngstedatteren er midt oppe i det nå.

Yngste er for liten til å drive med fritidsaktiviteter enda. Men de to eldste har fått like muligheter.

Nå er det en gang slik at de er forskjellige.

Eldstejenta har vært flink i mye og har fått mye ros utenifra. Dette har jeg forsøkt å kompensere ved å rose gutten mye.

Etterhvert har funnet "sin ting" som han også er flink på. Det man liker, blir man gjerne flink i.

Gutten har fått mer oppbacking enn søsteren når det gjelder lekser fordi han har hatt mer behov enn henne. Han har fått mer oppmerksomhet rundt det med helse, fordi det har vært nødvendig.

Ellers mener jeg at det er plent umulig å behandle ungene likt. Unger er forskjellige og må behandles deretter.

Minstemor har blitt mest bortskjemt tror jeg. Hun er ikke like selvtendig som de andre var. Hun er nok en typisk attpåklatt som har blitt mye dullet med.

Jeg fikk meg en Aha-opplevelse da barnehagen faktisk kunne fortelle at hun kan kle på seg selv.

Hun har vært babyen min litt for lenge.

Ja, ikke snakk - - barnebarnet mitt er mer selvstendig enn Plutten vår. Plutten syns det er greit om vi bærer henne på gullstol gjennom dagen -hehe, mens barnbarnet ergrer seg om hun må spørre noen om hjelp.

[Gjest KariKruskakli]

"Ellers mener jeg at det er plent umulig å behandle ungene likt. Unger er forskjellige og må behandles deretter."

Jeg er enig til en viss grad. Klart barn er forskjellige, men det er likevel viktig å gi like mye ros og oppmerksomhet til alle sammen. I allefall prøve.

Jeg er enig i det, Den eldste har naturlig fått mye ros fordi hun er flink (nå skryter jeg) på mange områder. Hun har også fått mye ros utenifra.

Gutten er mer beskjedenog tilbakeholden og jeg er mer bevusst på å rose han for jeg ser han vokser på det.

Altså han trenger ikke prestere like bra som henne for å få den samme rosen som henne.

Hvis han jobber hardt og oppnår et passelig bra resultat så vet jeg at det er bra til han å være, og han fortjener masse ros.

Mens datteren min kanskje bør prestere bedre for å oppnå samme rosen.