Å se den døde

[Gjest forvirretogtrist]

Er det vanlig for dere å se den som er død? Og for dere som gjør det.. Hvordan er det og hvorfor kjennes det naturlig?

Jeg spør for å la det modne - tanken på å se en av mine som nå er død. Men jeg vet ikke om jeg klarer det.

[Gjest gfdgdfgdg]

moren min død da jeg var 18 år, jeg valgte å ikke se henne død. Tanta mi og dem så henne død. Men jeg angrer ikke i det hele tatt.

[Gjest prust]

Jeg så min farfar i kista, en halvtime før begravelsen skulle begynne. Det var spesielt, men jeg er veldig glad jeg fikk se ham

Jeg var tilstede da min farmor døde for seks år siden - og det var veldig sterkt å se henne ta sitt siste åndedrag. Husker det som om det var i går. Jeg ville ikke se henne noe mer da før begravelsen.

[Gjest anna-mathilde]

Jeg så bestefaren min når han var død, det er ganske mange år siden.

Når moren min døde klarte jeg ikke å møte opp for å se henne. Angrer litt på det, samtidig som det kanskje er greit å huske henne som hun var. Moren min døde bare noen få dager etter at jeg fødte.

[Gjest pekka]

Jeg så min far død, og det skulle jeg ikke gjort. Nå er det 12år siden, men minnet er like sterkt som om det var i går. Jeg satt utenfor i bilen og fikk liksom følelsen av at jeg måtte la være, men gikk likevel. Han var blitt så ulik seg selv, jeg anbefaler å minnes personer som de var da de levde. Men for din del, kjenn på og "hør" på magefølelsen!

[Gjest min dypeste medfølelse]

Først og fremst; kondolerer.

Det er nok noe individuelt hva man vil og bør, men det virker som om det er blitt ganske vanlig å få se den døde og ta et siste farvel. For meg har det vært veldig godt å få se den døde, å få se freden i ansiktet deres. Det handler også om en avslutning, fordi det er så vanskelig å skjønne at noen plutselig ikke skal finnes lenger.

Særlig gjelder dette barn, tror jeg. Min jente var fem år første gang hun tok farvel med en død. Det var først da hun fikk se og klappe den døde på det kalde kinnet, at hun virkelig oppfattet at denne personen var død og ikke fantes inni kroppen sin lenger. Endelig så jeg tristheten slå ut i ansiktet hennes. Jeg sier endelig, fordi hun da kunne begynne å forstå og bearbeide at en av hennes aller kjæreste ikke ville være der mer - annet enn i hjertene våre. Hun kunne også ta del i den sorgen jeg følte, og vi kunne prate sammen om alle tankene og spørsmålene som følger med.

Det er fremdeles vanskelig å forstå at de ikke finnes lenger, men jeg vet det - fordi jeg har sett det. Og jeg vet at de har det godt nå, fordi jeg har sett hvor

fredelige de så ut - og at kroppene deres bare var tomme skall.

Hvis du har sjansen, anbefaler jeg deg å ta et siste farvel.

[Gjest noen vil, andre ikke]

Noen vil det og andre ikke.

Tror også at det kommer an på hvor lenge de har vært døde før en ser dem.

Jeg var med da bestemoren min døde, en "fin opplevelse", lå halvt oppi senga og holdt rundt henne, hvisket masse "godord" inn i øret hennes, fortalte henne hvor glad jeg var i henne, da hun tok sine siste åndedrag, følte at jeg fulgte henne hele veien.

Jeg så henne i kista et par dager etterpå, den opplevelsen var ikke så fin....

Har ei venninne som ble en ung enke, han døde brått og uventet, hun var i bårehuset hver dag frem til begravelsen, satt der å snakket å snakket "med" sin elskling, tok på han, klemte han o.l. Det var hennes måte å ta farvel på, og hun er veldig glad for at hun gjorde det.

Dette var et veldig tragisk dødsfall ..... hun holdt barnedåp for deres felles barn, mens kisten stod ved siden av dåpsfontenen, etter dåpen holdt de begravelse .....

[kaffepiken]

For meg vil det nok vært et naturlig ønske å se den som er død. Jeg tror det kan være viktig i forhold til å gå videre i sorgfasene. Jeg tenker at man lettere aksepterer at vedkommede er død, om man selv har sett det, og fått anledning til å ta farvel en siste gang.

Jeg har sett noen døde, og det er ikke skremmende på noen måte syns jeg, et fredfullt syn.

Jeg ville kanskje ikke gjort det hvis den døde er svært skadet eller på noen måte ser ille ut. Da ville jeg kanskje foretrukket å huske ham/henne som før.

Føler med deg, du må jo gjøre det som føles rett for deg!

[morsan]

Jeg har sett tre døde mennesker i kista, og jeg har ikke angret på det.

Jeg husker jeg grudde veldig første gangen (bestemor), fordi jeg var redd for at det skulle bli et forstyrrende bilde å ta med seg videre. Men det var det ikke. Hun så fredfull ut - som om hun sov.

Da faren min døde etter et langt og smertefullt sykeleie, var det nesten litt godt å se at han i kista var mye mer "lik seg selv" - han så fredfull ut.

Heldigvis i Norge er det slik at det ikke er vanlig med åpne kister i begravelse. Det å se den døde i kista er derfor noe man kan velge.

Uansett må man bare forholde sge til sin egen magefølelse her.

[Goliath]

Kondolerer - først og fremst.

Dette er vel noe som er ganske individuelt.

Selv ønsker jeg å huske mine kjære slik de var i live, og har derfor ikke noe ønske å se de igjen etter deres død.

Jeg synes du skal gjøre det som du føler for - og ta en avgjørelse helt og holdent ut i fra hva du selv ønsker, og ikke hva du eventuelt tror at andre forventer/ønsker.

[Gjest ChiengMai]

Jeg så min far død, og det skulle jeg ikke gjort. Nå er det 12år siden, men minnet er like sterkt som om det var i går. Jeg satt utenfor i bilen og fikk liksom følelsen av at jeg måtte la være, men gikk likevel. Han var blitt så ulik seg selv, jeg anbefaler å minnes personer som de var da de levde. Men for din del, kjenn på og "hør" på magefølelsen!

Jeg har samme erfaring som deg fra da min far døde. I ettertid hadde jeg _ikke_ gjort det, synet og følelsen av at faren min ikke var der har forfulgt meg med jevne mellomrom i de tolv årenes om har gått siden han døde.

[jubalong70]

Da morfaren min døde var jeg med til sykehuset for å se ham. Og det var en flott opplevelse. Han så så fredfull ut, nesten med et smil om munnen.

Mormoren min og farmoren min har jeg bare sett bilder av som ble tatt etter at de døde. Det er også fine bilder. De ligger der og ser så fredfulle ut.

Jeg vil absolutt anbefale å se den døde. Det er ikke slik man forestiller seg før man har gjort det.

[EllaJo]

Jeg så min mormor noen timer etter at hun døde. For meg gjorde det godt, fordi hun var veldig syk før hun døde, og da jeg fikk se henne etter at hun døde var hun så fredfull. Jeg følte hun hadde fått det godt igjen. Jeg var 11 år den gangen, men husker det som det var i går. Andre slektninger har jeg valgt å ikke se, av forskjellige årsaker.

[Gjest PandaMiranda]

Kanskje det kommer an på hvordan den er død? Har aldri sett noen som har vært skadet, så det vet jeg ikke hvordan er.

Men jeg har sett to personer døde. Var til stede da min mormor sovnet inn, det var en rolig død, og vi sang for henne. Vi vet ikke hva hun opplevde, men det var godt å være der og følge henne helt fram. Det var ikke skremmende å se henne som død.

Senere har jeg sett onkelen min ligge i kista, det var før begravelsen. Det kjentes helt naturlig, det også.

Jeg mistet faren min da jeg var 14 år. Jeg så ham aldri som død. Jeg husker at jeg gjennom flere år strevde med å forstå og akseptere at han var død. Kanskje var det ikke skjedd, likevel? Kanskje levde han fortsatt et sted?

En annen side av saken er kanskje at det var en del fortielser rundt dødsfallet hans. Likevel - jeg tror det kunne hjulpet meg i sorgprosessen hvis jeg hadde sett ham. Det var liksom ikke noe alternativ den gang, tror jeg, i hvert fall ikke i vårt miljø.

Å se en død person er egentlig en veldig konkret ting. Døden, som kan være så merkelig å tenke på, blir mer virkelig når vi ser det med våre egne øyne. I riktig gamle dager var jo dette en selvfølgelig del av avskjeden med den døde.

Men som flere er inne på her - vi reagerer jo forskjellig, så det finnes ingen fasit. Bare tenk på hva du tror vil kunne være best for deg i ettertid, hvis det er mulig for deg å se det for deg. For det handler ikke bare om det øyeblikket der og da, men om et ledd i en lengere prosess.

[Dorthe]

Jeg mistet faren min i november og var også med på påkledningen av ham.

Faren min døde helt uventet og alene i stua si og jeg må si at jeg synes det var en flott måte å få sagt farvel.

Minstemann på 9 og dattera mi på 20 så ham i kista og jeg tror ingen av dem angrer. Vi følte vel alle trang til å se ham for siste gang siden det var et par uker siden vi hadde sett ham selv om jeg snakket med ham i telefonen to dager før.

[Gjest forvirretogtrist]

Takk alle sammen. Det er ikke enkelt å bestemme seg, men fint å lese det dere har skrevet. Takk igjen.

[Hønemoren]

Kondolerer!

Jeg så ikke min døde 3-åring, ville huske han som da han levde. Har ikke angret en eneste dag på det.

[Gjest trist dette]

Jeg tror det kommer litt an på, som flere her har sagt.

Jeg var med første gang når jeg var 9 år. Så da bestefaren min død i kisten et par dager før begravelsen.

Andre gangen var med bestemoren min. Da var jeg 14 år.

Tredje gangen var med moren min, nå sommeren som var. Nå er jeg 20 år.

De tre gangen var veldig forskjellig. Da det gjaldt bestefaren min gikk foreldrene mine inn først og så om han så "normal" ut. Det gjorde han, så derfor valgte jeg der og da på stedet at jeg ville se han og ta farvel for siste gang. Med bestemor var det litt annerledes. Hun så veldig forskjellig ut pga langt sykeleie. Blitt veldig tynn og slikt. Så veldig mye eldre ut enn det hun gjorde i live. Det syns jeg var ganske ekkelt, men angrer ikke. Når det gjaldt moren min var det godt å se hun hadde det bra, men samtidig forferdelig. Jeg angrer ikke på det heller, men har blandet følelser for det. Jeg tror jeg hadde angret hvis jeg ikke gjorde det. Moren min døde på sykehuset, så vi var med henne de siste dagene, men var alikevel godt å se henne "pyntet" i kisten et par dager før begravelsen.

Tror det har litt med vane å gjøre, litt med nysgjerrighet og litt med hva man "trenger" for å få sagt et endelig farvel.

Kondolere, og jeg håper du finner ut av hva du vil. En mulighet er jo å gjøre som jeg gjorde første gangen. Å la noen andre se vedkommende først. Er vel ofte verre å se et dødt menneske hvis det ikke ser ut som "seg selv"..

[Gjest togli]

Jeg så mormoren og morfaren min etter at de var stelt og lå i kista. For meg var det godt å se dem etter at de var døde. Det at de _så_ helt døde ut, gjorde det lettere å akseptere at kista skulle ned i jorda.

Eldstejenta var 4 1/2 år gammel når oldemor døde. Hun sa selv at det var bra oldemor så helt død ut. Da var det okei at kroppen hennes skulle begraves...

Når jeg minnes besteforeldrene mine, ser jeg ikke bildet av dem som døde for meg. Jeg ser dem akkurat som de var når de levde. Det er også slik datteren min husker oldemor.

[asterix]

Da svigerfaren min(som jeg var svært glad i) døde valgte jeg å se han, og ville ikke vært det foruten. Et veldig godt minne som ga meg en god avslutning og endelig avskjed.