bryllupsnerver

[Gjest runaway bride]

Det å si ja, til å leve sammen med min samboer resten av livet var ikke vanskelig. Jeg vet at det er han jeg vil ha.

Men, tanken på bryllup skremmer meg. Vil helst ha et lite bryllup, men det er jo umulig og begrense gjestelisten uten at noen føler seg utestengt.

Dessuten blir jeg nervøs, og får prestasjonsangst bare av å tenke på lokaler, antrekk, mat, osv..

Så jeg forstår ikke hvordan/ om dette skal gå!

Noen som har erfaringer/ tips å dele med meg?

[Gjest runaway bride & groom]

Det er da mange muligheter!

Ta med dere foreldre og søsken (eller andre forlovere) til en koselig by en helg, og gift dere der. (København, Paris, Reykjavik, San Fransisco, Stockholm).

Og så har dere en stor uformell sommerfest etterpå for alle venner osv som vil feire dere.

[Gjest Evig forlovet]

Vel, jeg har ikke klart å komme så langt.

Jeg vil gjerne ha minst mulig mennesker, minst mulig styr, minst mulig oppmerksomhet

Han vil ha stort bryllup

Så, vi har pratet rundt det i tretten år

[jubalong70]

Hvorfor må dere ha en stor fest da? Det er da deres dag. Om noen blir fornærmet, så er det deres problem, ikke ditt!!!

JEg koste meg med planleggingen av mitt bryllup. Men vi er jo alle forskjellige.

Snakk med din kjære, og så blir DERE enige om hvordan DERE vil ha det. Ikke tenk på foreldre, tante Berthe eller onkel Oswald.

Hvis dere vil reise bort - flott!

Vil dere være hjemme, men ha en liten seremoni - flott!

Det som er viktig er at DERE blir fornøyde.

[skorpionfisken]

OK, du må sette deg ned å sortere tankene.

Hva er verst? Et brudd nå, eller en skilsmisse etterpå? Hva vil gjøre mest skade for deg, ham og familien?

Du beskriver et forhold der det er mye du "bare må godta". Dette er ting du godtar nå, fordi det er gode følelser ennå. Men de tingene vil blåses opp og bli 10 ganger værre når du begynner å lure på følelsene dine. Dårlige egenskaper hos menn har dessuten en tendens til å bli værre inni ekteskapet fordi de da føler seg trygge på at det holder uansett hva de gjør, merkelig nok.

Men om dere avlyser/utsetter bryllupet så sier du at da blir det slutt. Hadde dere elsket hverandre kunne dere lagt bryllupet på is og utsatt det uten at det skulle velte hele forholdet. Andre mennesker som elsker hverandre klarer faktisk å skilles for så å gifte seg med hverandre igjen. En venninne av meg fikk barn med en mann (litt tilfeldig). Han ble dømt til å være pappa etter DNA-test. Han blånektet hele tida. Han ville ikke se ungen. Da barnet var 7-8 år tvang hun ungen på ham. De to er i dag gift og har tre barn til. Da er en liten avlysning av et bryllup en bagatell i den sammenhengen, og burde ikke ødelegge et godt forhold.

Johan Olav Koss og svømmeren Samantha ett eller annet avlyste et gigantbryllup bare uker før de skulle gifte seg. Halve kjendisnorge hadde allerede bestilt biletter til reisen til Australia, og bryllupsgaver for sikkert mange hundre tusen var kjøpt. Se og Hør sto klare til å dekke begivenheten og hele Norge visste om bryllupet. De kom fint unna avlysningen.

En annen sak er at han gifta seg på nytt like etterpå for så å bli skilt igjen etter få år.

[skorpionfisken]

Jeg la svaret under feil innlegg. Det skulle ikke til deg.

[Gjest jessamy]

Vi hadde et lite bryllup da vi ikke ønsket en masse "ståhei". Det var kun oss, forloverne og våre 2 barn. Vi giftet oss på tinghuset og var siden ute og spiste en bedre middag. Kjempekoselig! Noen ble nok litt skuffet, men "so what", det var vårt bryllup og det var slik vi ville ha det.

[Gjest Frk. Chris]

Det er deres bryllup, så det er dere som skal bestemme formen på det.

Du må ikke tenke på hvem som kan bli fornermet osv. (Noen vil alltid bli det.) Det er deres dag og det er dere som kommer til å huske den lengst.

Lykke til!

[Gjest Elextra]

Jeg la svaret under feil innlegg. Det skulle ikke til deg.

Hehe, lurte nesten litt der, ja.