Er det "tabu" å spørre om barneoppdragelsen?

[Gjest takk for synspunkter]

Jeg skal skrive en oppgave og skrev til en venninne om jeg kunne intervjue henne om barneoppdragelsen hun fikk + barndom. Fikk svar: NEI.

Ikke noe mer enn det.... Så nå føler jeg at jeg ikke skulle ha spurt. Og jeg skal intervjue noen; kan jeg spørre andre om dette synes dere (en person)?

[Gjest Elextra]

Spørs jo veldig på spørsmålene, det kan jo bli veldig personlig. Ikke alle har lyst til å legge ut om hva som f.eks. var vanskelig i barndommen.

[Gjest ChiengMai]

Det finnes helt sikkert noen som syns det er helt i orden å bli spurt om både barneoppdragelse og barndom, så du trenger neppe gi opp enda.

Selv har jeg to ganger vært i situasjoner hvor det ble fokusert veldig mye på hva slags holdninger vi hadde til oppdragelse (adopsjonsprosess), og jeg følte meg ikke komfortabel med situasjonen og hadde nok sagt nei om det var frivillig.

[Mrs. Wallace]

Jeg synes det er helt greit å spørre - på en ordentlig måte.

Og det er helt greit å svare nei - på en ordentlig måte.

Selv ville jeg ikke hatt noe i mot å prate om oppdragelsen jeg fikk og oppveksten min.

[Gjest Destini]

Det kommer nok mye an på hvilken barndom en har hatt. Jeg hadde ikke vært komfortabel med dette. Jeg kan godt snakke om barndommen min med mennesker jeg er veldig fortrolige med, men hadde ikke ønsket dette gjengitt i noen oppgave.

Hadde jeg derimot hatt en veldig god og trygg barndom med nesten bare gode minner, ville saken stilt seg annerledes for meg............

[Gemini]

Du bør i alle fall stille spørsmålet på en slik måte at det fremkommer at det er uproblematisk for deg om vedkommende sier nei.

[petter smart]

Rent logisk vil et slikt intervju ha null verdi i en oppgave. Dette fordi ingen (i alle fall svært få) med en vanskelig barndom vil la seg intervjue.

Du har ingen muligheter for å intervjue folk anonymt?

[Gjest takk for synspunkter]

Rent logisk vil et slikt intervju ha null verdi i en oppgave. Dette fordi ingen (i alle fall svært få) med en vanskelig barndom vil la seg intervjue.

Du har ingen muligheter for å intervjue folk anonymt?

Jeg kan intervjue anonymt, og det er veldig kort om erfaringer slik at jeg kort kan analysere barneoppdragelsen. Det behøver ikke være om vonde ting. Det handler om barnet i samfunnet.

[ariadne]

Mye av problemet kan vel ligge i at du spør en venninne. Med venninner kan jeg snakke om slike ting, men ville ikke ønsket at informasjonen ble benyttet i en oppgave.

Jeg kunne godt gitt opplysninger til en oppgave, forutsatt at jeg ikke kjente informanten, og aller helst kunne gi opplysningene anonymt.

[gullfisk]

Jeg kan intervjue anonymt, og det er veldig kort om erfaringer slik at jeg kort kan analysere barneoppdragelsen. Det behøver ikke være om vonde ting. Det handler om barnet i samfunnet.

Det er jo ikke annonymt når du spør ei venninne? Tror som de andre at folk med dårlige erfaringer vil si nei, og de med gode vil si ja, så hvordan blir kvaliteten på forskningen din da? kankskje du kan sende folk spørsmålene på forhånd, så kan de vurdere om de vil svare på dette eller ikke (hvis det er helt uskyldige spørsmål).

Folk er veldig redde for å utlevere foreldrene sine, hvis du har spørsmål som "fikk du noen gang en ørefik?" vil nok mange ikke svare.

[Gjest takk for synspunkter]

Det er jo ikke annonymt når du spør ei venninne? Tror som de andre at folk med dårlige erfaringer vil si nei, og de med gode vil si ja, så hvordan blir kvaliteten på forskningen din da? kankskje du kan sende folk spørsmålene på forhånd, så kan de vurdere om de vil svare på dette eller ikke (hvis det er helt uskyldige spørsmål).

Folk er veldig redde for å utlevere foreldrene sine, hvis du har spørsmål som "fikk du noen gang en ørefik?" vil nok mange ikke svare.

Personen ville vært anonym i selve oppgaven.

Det er ikke akkurat slike spørsmål jeg ville stilt.

[jubalong70]

Hvorfor skulle det være tabu? Jeg kan ikke forstå reaksjonen til venninnen din, med mindre hun hadde en vond barndom hun ikke ville dele med deg.

[gullfisk]

Personen ville vært anonym i selve oppgaven.

Det er ikke akkurat slike spørsmål jeg ville stilt.

Ok, ikke kall det barneoppdragelse og barndom når du spør så kanskje du får mer posetive tilbakemeldinger ( hvis det er helt generelle ting du lurer på). Kall det "oppvekst".

"Barnet i samfunnet" høres ikke som et oppdragelsestema, det ville mer vært "barnet i familien".

[Gjest takk for synspunkter]

Ok, ikke kall det barneoppdragelse og barndom når du spør så kanskje du får mer posetive tilbakemeldinger ( hvis det er helt generelle ting du lurer på). Kall det "oppvekst".

"Barnet i samfunnet" høres ikke som et oppdragelsestema, det ville mer vært "barnet i familien".

Det kan jeg gjøre, takk.

[Gjest ChiengMai]

Hvorfor skulle det være tabu? Jeg kan ikke forstå reaksjonen til venninnen din, med mindre hun hadde en vond barndom hun ikke ville dele med deg.

Noen er rett og slett ikke komfortable med å snakke om såpass private ting selv om de ikke har hatt en dårlig barndom. Noen er rett og slett mer private enn andre, og det må vi bare akseptere.

[Dorthe]

Jeg synes forsåvidt at det er greit at du spør men da må du takle å få et nei også.

[jubalong70]

Noen er rett og slett ikke komfortable med å snakke om såpass private ting selv om de ikke har hatt en dårlig barndom. Noen er rett og slett mer private enn andre, og det må vi bare akseptere.

Selvsagt. Men er det en god venninne som spør, så er det jo mer naturlig å komme med et litt mer utfyllende svar. Men, vi er forskjellige - du har helt ertt.