i dag

[Gjest mania]

I dag skal jeg være sterk.

I dag skal jeg ikke kaste opp.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gidder si det når jeg vet at jeg har absolutt ingen kontroll uansett.

Jeg kan godt innrømme at jeg har spiseforstyrrelse overfor meg selv,men det er også alt.Jeg er ikke tynn nok til å gi meg selv om omtrent hele resten av verden mener noe annet.

Men i dag,i dag skal jeg være sterk,iallefall skal jeg ikke kaste opp...Noen andre som stod opp i dag med den samme planen?..

[Krizzy]

Kjempe bra, mania! Kjempe flott av deg å skrive det innlegget slik at andre også kan "påvirkes" i rette baner.

Må få si at jeg vet hvor vanskelig det er, da jeg selv har slitt med anorexia og bulimi for noen år siden. Jeg så ut som et levende sjelett! Men jeg klarte å komme ut av det - og klarer jeg, med verdens verste selvdisiplin, så klarer alle som vil! Nå er jeg lykkelig og gravid i 25.uke!

Jeg håper inderlig at du og andre her klarer å komme dere ut av helvetet! Skal tenke masse på dere!

*KLEM*

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære mania! Du har allerede fått positiv tilbakemelding fra Krizzy, som vet hva det vil si å kjempe, ville , klare, våge osv. Flott at du selv klarer å innse at du har en spiseforstyrrelse. Etterhvert klarer du kanskje å fortelle hemmligheten din til en du stoler på?! Det er ofte tøft å kjempe alene og de fleste som lider av spiseforstyrrelser føler en lettelse, er glade den dagen de våger å fortelle om lidelsen til andre eller søker hjelp . Lykke til på veien videre!

[Gjest mania]

Kjære mania! Du har allerede fått positiv tilbakemelding fra Krizzy, som vet hva det vil si å kjempe, ville , klare, våge osv. Flott at du selv klarer å innse at du har en spiseforstyrrelse. Etterhvert klarer du kanskje å fortelle hemmligheten din til en du stoler på?! Det er ofte tøft å kjempe alene og de fleste som lider av spiseforstyrrelser føler en lettelse, er glade den dagen de våger å fortelle om lidelsen til andre eller søker hjelp . Lykke til på veien videre!

Det er mange som vet at jeg har sf.men de vet ikke at jeg innrømmer det.Jeg har noen veldig gode veninner som jeg kan snakke med alt om,men å innrømme at jeg har spiseforstyrrelse overfor noen ville være som om jeg sa meg villig til å ta i mot hjelp,noe jeg ikke er fordi jeg ikke er tynn nok.Jeg er ikke syk nok,ikke det at jeg vil være syk heller..jeg vet ikke lenger hva jeg vil.De dagene jeg klarer å sulte meg fullstendig blir jeg i godt humør fordi jeg føler meg sterk,men samtidig blir jeg trist fordi det gjør meg glad.Jeg blir trist og forrvirret fordi det gjør meg glad å føle meg så sulten at magen verker og jeg ikke får sove.

Jeg skal snart snakke med psykolog,men bare for å glede veninnene og foreldrene mine.Selv tror jeg ikke det vil være til noe hjelp.Jeg er jo ikke tynn nok til å trenge hjelp.Lurer på om jeg må dø før jeg tillater meg selv å trenge eller ta i mot hjelp?

[Gjest EllaPella]

hmm! Jeg fikk hjelp mot bulimi selv om jeg ikke var noe tynn! Var ikke slank engang! Når jeg leser innlegget ditt får jeg faktisk dårlig samvittighet får at jeg fikk hjelp!!

Jaja jeg kan trøste meg med at jeg bare gadd møte opp 2 ganger da:))