Stole på....

[Gjest bareegil]

Tillitt, respekt, forståelse, tolmodig og omsorg. Disse ordene beskriver min samboer, gjennom snart 5 år.

For ett år siden ble jeg lagt inn på akutt pykiatrisk avdeling, og etter nesten 6 måender ble jeg skrevet ut. Jeg hadde da fått diagnosen unipolar lidelse, samt unnvikende personlighetsforstyrrelse. Videre ble det stadfestet at jeg hadde vært deprimert periodevis fra jeg var ca 14 år gammel. Alderen i dag er litt over 30. Jeg spiser antidepressiva og går ukentlig til behandling ved en DPS.

Samboeren min har utvist en enorm forståelse og omsorg gjennom hele forholdet.

Forholdet vårt oss mellom har svingt opp og ned, og gjør det fremdeles.

Det er jeg som har ett problem, men det går utover samboeren min.

Problemet er at jeg ikke klarer å stole på noen, ikke en gang henne, jeg kan bli redd for henne eller tro at hun vil meg vondt. Siden jeg da ikke stoler på henne, tør jeg heller ikke å spørre, for å avklare. Det endre opp istedenfor med løgn og forsøk på å skjule.

Dette oppdager hun om og om igjen, og konfronterer meg med det. Det går rolig og behersket for seg. Men likevel er jeg redd. Resultatet er som regel, at hun avkrefter mine oppfattninger og mistanker. Slik har det vært i snart 5 år.

Jeg har blitt forklart at pykiske lidelser tar lang tid å behandle.

Ja, men nå sliter det ut oss begge. Vi lider begge 2, når det står på som værst. Skuffelsen er stor når jeg om og om igjen ikke klarer å stole på henne, ved å fortelle hva jeg egentlig vil eller føler.

Dette har vært alt fra sex og porno til hva vi skal bruke pengene våres på. Ferier, cafèturer osv.

Ting koster penger, det er klart. Men jeg vil gjerne ha begge deler.

Håper ikke dette ble uklart. Det jeg ønsker svar på er hva jeg burde gjøre med forholdet.

Slik det er nå, og hvordan det vil se ut i lang tid(år), så ser ikke jeg noen annen utveg enn å avslutte forholdet.

Dette har jeg sagt til min samboer, ved flere anledninger. Likevel virker det som om hun kan til slutt tilgi alt og ikke klarer å slippe taken på kjærligheten. Uansett hvor vondt den smaker!!!

Jeg ønsker meg ut av forholdet, fordi det er ødeleggende for oss begge. Videre sitter jeg med en sterk følelse av at jeg ikke vil klare å bli noe bedre på lang tid, dvs jeg egner meg best utenfor ett parforhold. Det burde kansje henge ett advarselskilt på meg.

Jeg er redd hun ikke vil "slippe" meg.

Hva gjør jeg nå?

PS! Ingen av oss har vært utro mot hverandre, og vi kan være gode venner, kansje de beste. Jeg elsker henne men likevel....Uansett hvem og hvilken samboer jeg hadde hatt, så jeg ikke jeg tro på at det ville fungert.