er de med vond bakgrunn mer egoistiske?

[Gjest trøndergirly]

Romvenninna mi har en veldig mørk og vond bakgrunn. Hun har opplved de værste ting du kan tenke deg. Det som er, er at det virker som om hun bare tenker på seg selv. Hun har _aldri_ spurt meg om hva jeg driver på med om dagene, hva jeg vil med livet mitt osv. Til og med når jeg har sittet og spurt om snakket om henne og hennes liv, spør hun aldri tilbake. Jeg pleier ofte å gjøre tjenester for henne, som å handle for henne og slike ting, og jeg pleier også å invitere henne med på ting. Men selv tar hun aldri initativ til noe som helst. Jeg begynner å bli litt frustrert over dette. I begynnelsen tenkte jeg ikke så mye over det. Det virker på mange måter som om hun kun tenker på seg selv og sine egne vanskeligheter. Ikke det at hun snakker så mye om vanskelighetene, men ttifra at hun aldri spør, bryr seg osv. Er mennesker som har opplevd mange grusomme ting, mer egoistiske? Hvorfor er hun sånn?

[Moraki]

Jeg har en venninne som aldri legger merke til detaljer, de nye gardinene mine, håret mitt osv. Hun har en ganske vanlig barndom. Hun spør aldri hvordan det går med familien min, hvordan jeg føler det nå for tiden, hva jeg har gjort i dag. Selv er jeg motsatt, jeg er oppmerksom og interessert overfor henne. Likevel tar hun meg som en selvfølge når det gjelder min interesse, og blir ganske snurt hvis jeg lar det være.

Jeg tror bare at enkelte ikke tenker på slike ting.

[carma]

Syns du skal si det til henne, jeg. Selv om man har en vanskelig fortid er det ingen unnskyldning for å oppføre seg dårlig mot andre.

Jeg tror heller ikke at det typisk for mennesker med vanskelige bakgrunner at de er mer egoistiske, men mange har kanskje i vanskelige perioder behov for å fokusere mest på seg selv og har kanskje ikke overskudd til å involvere seg så veldig i andres "ting".

Men siden hun er venninnen din og det virker som om dette er en generell oppførsel fra henne så syns jeg fint at du kan si ifra til henne at du opplever henne sånn. Kanskje hun ikke er klar over det selv?

[Piraye]

Sliter hun litt med seg selv, så vil jeg tro all energien går med til det. Du har lissom ikke overskudd til å tenke på alle andre, må lissom bare holde deg selv i sporet først og fremst.

Hun er nok ikke egoistisk, hun har bare værre å fler ting å handtere enn deg i dagliglivet, og har av den grunn ikke overskudd til å rekke over alt du rekker over.

Eller så kan det ganske enkelt bare være at hun er veldig forskjellig fra deg! Mindre sosial og mindre oppmerksom.

Det er faktisk ikke alltid jeg legger merke til at samboer har klipt seg....

[Gjest petrusa]

bestevenninna mi har også opplevd de mest grusomme ting i oppveksten. Men hun er snillheten selv. Fins ikke den minste lille vonde tanke en gang i henne. Selv om hun tror det selv.

Så det er nok inviduelt hvor egoistiske vi er uansett bakgrunn.

[Gjest vioola]

litt vanskelig å svare på , men sånn jeg oppfatter det i og med at jeg har slitt forferdelig selv. Og når man har det veldig vondt er det lett å bli selvopptatt. Man føler man ikke har overskudd til å gi noe til andre.

selvfølgelig er det ikke alle som reagerer sånt. Vet også om de som selv har det vondt fortsetter å gi og gi.. men de blir ofte dødsslitne og enda mer ulykkelig av det.

[Lucretia]

Jeg har ei "venninne" som har hatt vond barndom hvor uteseksjonen har vært involvert, og hun ikke fikk lov til å bo hjemme i perioder. Hun har forsåvidt også hatt det vondt i ekteskapet, politi involvert, men er separert nå. Hun er også egoistisk, og utnytter folk til stadighet. F.eks. spurte hun om jeg kunne være barnevakt for sønnen hennes da hun ville ta en helgetur til danmark. Bare ca ett døgn for søstera hennes kunne også passe ham litt av tiden. Jeg sa nei.. Et par dager senere ringte hun og sa "nå har jeg reist, så nå er du NØDT til å passe ham".... Jeg mener... den gang var vel sønnen kanskje ett år gammel. Å reise fra ham på den måten og tvinge noen til å være barnevakt. Jeg klarte ikke si nei da, for da hadde det gått ut over søstera (hun måtte jobbe). Dette er et ekstremt tilfelle, men hun oppfører seg på samme måte i mindre alvorlige tilfeller også.

Ellers kjenner jeg også ei som er utsatt for incest og sliter med angst nå. Hun er derimot verdens søteste og snilleste.

Så akkurat det er vel individuelt, som så mye annet.

[Gjest blue cucumber]

jeg tenker at dette kan noe med sosial læring å gjøre. Jeg vet ikke hva hun har opplevd i barndommen, men hvis hun feks ikke har vært noe sammen med jevnaldrende så kan det være ting hun ikke har lært.

Jeg tror også at folk er forskjellige. At noen rett og slett ikke har så stor interesse av å spørre hvordan andre har det.

Selv kjenner jeg folk som har hatt en vond barndom med diverse greier, som er det som du beskriver, og også det helt motsatte.

Siden hun regner henne som en venninne så regner jeg med at det er noen egenskaper du setter pris på hos henne. Har hun alltid vært slik?. Eller kan det være at hun også er depressiv, sliter med psykiske problemer som gjør at hun ikke klarer å ta initiativ eller flytte fokus fra seg selv til andre.

[Gjest kalendria]

Det kommer muligens an på hvordan du definerer vond barndom, men et kjennetegn på barn som feks er vokst opp med rusmisbrukere, er at de hele tiden leser og tar hensyn til omgivelsene, og heller er "snillere" enn gjennomsnittet fordi de "glemmer" seg selv.

Dersom venninnen din har en ubearbeidet mørk bakgrunn, kan det hende hun ikke har overskudd til å forholde seg konstruktivt til andre i særlig grad. Kanskje hun har mer enn nok med å holde hodet over vannet?

Mennesker som har gjennomgått mye vondt, trenger ikke å bli stigmatisert som egoistiske og vanskelige i tillegg. Det er i alle fall ikke noen regel som sier det!

[Gjest kalendria]

Det å ikke ta initiativ henger sannsynligvis heller sammen med usikkerhet eller evt. depresjon enn egoisme, vil jeg tippe.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg husker den aller første boken jeg leste om psykiatri. Det var lenge før jeg kom i nærheten av psykiatrien. Den var skrevet av en av datidens store i norsk psykiatri, Tollak Sirnes.

Jeg husker at jeg reagerte på en av de første formuleringene som var omtrent slik: "Noe av det første en legger merke til når en som ny kommer inn i psykiatrien, er pasientenes enorme egosentrisitet...."

Dette temaet gikk igjen i bokens ulike kapitler.

[Gjest Ximia]

Etter det jeg har erfart i omgang med psykisk syke personer så er det at når de har en dårlig periode så er de ekstremt egosentriske. Når de begynner å bli bedre så begynner de å legge mer merke til personene rundt seg og kan snakke om andre ting enn seg selv.

Jeg tenker med en gang når jeg leser innlegget ditt at venninen din er psykisk dårlig siden hun er så egosentrisk.

Men.. dette er bare mine tanker og de trenger ikke å være reprasentativt.

[Gjest PandaMiranda]

Jeg har opplevd noen tilfeller som minner litt om det du forteller. De har opplevd vonde ting, og det preger dem sterkt.

Ja, jeg har opplevd det selv også, at atferden min i en fase av livet var litt vanskelig, fordi jeg ikke forsto andre så lett, og kanskje hadde mer enn nok med mine egne problemer. I den situasjonen var det lett å tro at andre var usårlige, og på en måte hadde et ansvar for mitt velvære,

mens jeg selv ikke hadde evne til å ta ordentlig vare på meg selv og mine egne interesser.

Det som blir vanskelig i møte med en som har det såpass vanskelig, er at en kan føle medlidenhet med dem, samtidig som en blir utslitt. Et vennskap krever at begge gir og tar. I lengden kan et vennskap gå i stykker, hvis det bare blir enveiskommunikasjon. Det stopper seg selv, liksom.

En kan også havne i en såkalt medavhengighets-relasjon. Dvs at begge to går inn i stereotype roller der den ene er den lidende og den andre liksom er trøsteren. Det blir ikke så mye plass til to levende mennesker da, det blir fort en litt sånn autopilot-greie...

[Gjest Lillajagoch...]

Jeg har også en venninne som er akkurat slik. Hun har opplevd mer vondt enn de fleste kan tenke seg, men har fått et godt liv nå. Hver gang vi snakker sammen snakker hun bare om seg selv. Det er såvidt jeg klarer å få inn noen ord. Det er vondt, for noen ganger trenger jeg også å få luftet enkelte ting. Det går så langt at jeg i perioder ikke orker å ha kontakt med henne. Det blir rett og slett for mye.

[Gjest ytasa]

jeg har hatt det vondt fra jeg var lita og fikk beskjed om å ta meg sammen. til slutt ble jeg en person som gav og gav. så ble jeg helt utslitt og nå skal jeg legges inn.

[carma]

Jeg husker den aller første boken jeg leste om psykiatri. Det var lenge før jeg kom i nærheten av psykiatrien. Den var skrevet av en av datidens store i norsk psykiatri, Tollak Sirnes.

Jeg husker at jeg reagerte på en av de første formuleringene som var omtrent slik: "Noe av det første en legger merke til når en som ny kommer inn i psykiatrien, er pasientenes enorme egosentrisitet...."

Dette temaet gikk igjen i bokens ulike kapitler.

Men egosentrisitet er vel et kjennetegn ved svært mange ulike personlighetsforstyrrelser, er det ikke det da?

En som har hatt en vanskelig fortid (som det var snakk om her) trenger vel ikke nødvendigvis å ha en personlighetsforstyrrelse?