Å være nysgjerrig...

[Gjest nysgjerrigfrøken]

Jeg er så forferdelig nysgjerrig! Det begynner virkelig å gå meg på nervene. Det var ikke så lenge siden noen bemerket min nysgjerrighet, og siden da har jeg merka mer og mer hvor nysgjerrig jeg faktisk er. Har liksom aldri tenkt over det, har sikkert bare "tenkt" at det er helt normalt. Når jeg nå har blitt bevisst på dette, legger jeg merke til at jeg bestandig er den mest nysgjerrige av alle der jeg er. Jeg må alltid vite hva folk rundt meg prater om, selv om det ikke er min sak. Hvis det i tillegg virker som om det er en privatsak, blir jeg helt sykt nysgjerrig, og sikkert veldig irriterenes for de rundt meg. Om noen sier A til meg, maser jeg til jeg vet resten. Det værste jeg vet er å høre ufullstendige setninger, hint osv. Når jeg er forelska blir jeg så sykt nysgjerrig på vedkommende. Jeg leter etter informasjon overalt. På nettet, gjennom andre, og andre informasjonskanaler. Jeg "lusker" på vedkommende, går forbi hjemmet og titter så vidt inn vinduet for å se hva han driver på med. Jeg holder på å bli GAL av min egen nysgjerrighet. Og så fatter jeg ikke hvordan dere andre klarer å lavære å lure og mase...?

[Gjest Wolverina]

Uff, du må ha det forferdelig travelt..... :-/

[Gjest carpen]

Get a life of your own.

[Gjest yeps]

Det er bedre med folk som er nyskjerrige enn folk som ikke bryr seg i det hele tatt...

[Gjest PandaMiranda]

Du kan jo starte med å akseptere din "legning" - at du er en ekstremt nysgjerrig person.

Så kan du jo i neste omgang trene på å holde det litt tilbake. Jeg mener: man kan godt være den man er, men likevel styre sin atferd. Du trenger jo ikke ALLTID utagere den nysgjerrigheten du føler...

Forresten, hva gir det deg, egentlig? Kan du ikke klare deg uten å vite alt om alle?

[Dorthe]

Det heter vitebegjærlig, ikke nysgjerrig. Og er du ikke vitebegjærlig så lærer du ingenting heller )

Var det en trøst?