Gresset... Er det aldri grønnere på andre siden?

[Gjest Settlers]

Du er sikkert religiøs?

Hva i all verden har religiøs å gjøre når det gjelder det svaret du fikk? Det lurer jeg veldig på altså.

[trissie]

Klart du kan finne grønt gress.

Men noen av oss vil si at det er mulig for begge parter å gjøre en innsats for å finne tilbake til den gamle gode tenningen i forholdet.

Det kreves at begge ser på seg selv, og du skal ikke måtte leve sammen med han slik du ser ham nå.

Og det bør du huske spesielt på. For jeg har venner har funnet mye grønnere gress, men som havnet i de samme problemene i nye forhold etter en tid.

Og det var vel fordi man ikke hadde forsøkt å finne og gjøre noe med sine egne svakheter eller forstå hverandre.

Det å forsøke å forstå hverandre kan være like viktig i et oppbrudd som et sammenbrudd.

Fordi dette er avhengig av begge parter, bør begge vurdere tiltakene på forhånd for å se om forholdet eller familien er verd et forsøk.

Et forsøk på å gjøre ting man ikke har tenkt på tidligere.

Hvis man tror på at det er mulig å endre noe, får man det som regel til. Og det vet jeg mange også innser i ettertid når det er litt sent.

Det er derfor jeg mener den betraktningen også bør være med i en fase av oppgitthet og fortvilelse.

Gi hverandre håp om at livet kan bli godt, selv om det ser håpløst ut i dag.

Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt. Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal.

Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

For det er altfor mange som trøster deg i et nederlag, fordi det gir dem selv en trøst for sitt eget nederlag.

Slik er vi mennesker.

Derfor sier vi at man heller skal søke hjelp hos den som har fått hjelp som hjalp…

Er det ikke veldig lett å lytte til de som gir medhold i stedet? Da kjøper jeg dessverre ikke en bok som oppfordrer og utfordrer til å sette seg litt mer inn i den andres situasjon. Prøve å se ting fra partnerens side. Hvordan ser jeg ut fra de øynene?

Eller spørre ærlig om hva JEG gjør galt?

Hvor mange tror du det er som har møtt oss i dag, som kjente meg før, og ikke skjønner noen ting?

For jeg levde nærmest for drømmen om grønt gress.

Og jeg tror på ny inspirasjon i forholdet, nesten uansett hvor dødt du har hatt det.

Vi kjenner faktisk 3 par som har svelget sin naturlige stolthet og blitt inspirert, bare i vår omgangskrets.

Og det er stolthet som er et hovedtema.

For det er veldig mange som angrer disse skilsmissevalgene, men det er jo et nederlag å innrømme at jeg selv ikke gjorde nok. Derfor er det lettere å angre inni seg… tror vi.

Utad er vi sjeleglade for en ny og lysende start…

Det er vel nok å lese i DOL om alle skriverier om exer osv… Tenker på, savner… osv…

TENK om vi hadde våget å gjøre litt annerledes og vise styrke selv?

Å tørre å vise svakhet og sårbarhet er faktisk et fantastisk bevis på ekte styrke.

Av egen erfaring, vet jeg at dette med fokus på hvor uspennende og lite lidenskap jeg føler for mannen min, ødelegger mye for meg selv. Og det får mannen bestandig til å føle seg betydningsløs for deg.

Det er en vond følelse.

Men er det ikke en årsak til at han føler seg betydningsløs? Det må vel være at han føler du ønsker noe som betyr mer? Og så videre.

Det er ikke mange menn som ville nyte samlivet med en kvinne som hele tiden beviser sin uavhengighet og styrke. Han vil føle det nedverdigende. Er ikke NOK.

Men menn som opplever at kona viser at hun setter pris på også å søke litt trøst hos han, føler at hun respekterer og synes det er godt å ha noe trygt hos seg.

Jeg våger påstanden at han vil være dobbelt så samarbeidsvillig og gjøre dobbelt så mye for hjemmet og familien som forventet. Og han vil ikke gjøre noe for å trykke henne ned, fordi stoltheten hans er genetisk. Men er skapt med beskyttertrang, ikke eiertrang.

Eiertrang kommer stort sett av at man føler beskytterevnene blir truet av for liten respons på hvem vi er. Den var dyp og provoserende eller?

Mange vil si at det ikke er mulig å respektere en som ikke gjør noen ting for å "drive" forholdet framover. Hva kom først da? Høna eller egget?

Jeg mener det er stor misforståelse når vi tror det er tenningen som er grunnlaget for lykkelig parforhold.

Jeg tror, og opplever at det er mulighetene til å skape lykkelige og gode stunder for hverandre, som er grunnlaget for et deilig forhold.

Gjøre seg selv og den andre spennende, gjøre uventede ting, gi uventet oppmerksomhet.

Hvis jeg alltid bare gjør det som er forventet av meg, kan jeg ikke bli spennende, og jeg vil aldri inspirere den andre til nåe nytt.

Dessverre må jeg vel innrømme at jeg opplever at jeg som kvinne hadde størst ansvar for at mannen min resignerte og sluttet å vise oppmerksomhet.

Ekspert på avvisning, og å være likegyldig til hans interesse for meg, sex og nærhet.

Uten respons, så var det vel ikke lett for han å fortsette like entusiastisk og spennende?

[Gjest for@virra]

Nei! Jeg tror ikke at gresset er grønnere på den andre siden!

Jeg gikk fra min tidligere mann...og gode venn....til den andre siden.

Jeg gikk fra denne mannen pga "bror-følelsen"...den store kjærestetingen manglet.

Fant meg en annen mens jeg ennå var gift. Trodde at jeg hadde kommet til himmelen.

Flyttet så "over gjerdet" og giftet meg på nytt...

Så startet det nye livet.Som viste seg at det ikke var som jeg drømte om...

Men jeg er her ennå...Nettopp for at jeg nå ikke tror at gresset er grønnere på den andre siden. For jeg har prøvd det.

Feig kanskje?

Jo,-jeg er vel det...

[Gjest KariKruskakli]

*Det var svaret ditt jeg reagerte på. Hele holdningen din om at det er da bare og bytte igjen om 5 år. Man skaffer seg ikke barn om man har en så enkel innstilling til det.*

Man skaffer seg ikke barn.. høres ut som du snakker om hund eller noe. Man får jo barn om man er forelsket og gift med noen, ingen kan jo vite hvilke forhold som holder.

*Det første berusende forelskelsen vil alltid dempe seg.*

Ja, selvsagt, men den skal jo da gå over i kjærlighet ikke likegyldighet og bare platonisk vennskap.

*Og det går an å jobbe med et forhold. Jeg var selv dritt lei i fjor og jeg vet at det går an å få det bra sammen igjen. Nå skal det sies at det aldri har vært noe i veien med følelsene for meg.*

Går ann ja, man MÅ jo jobbe med forhold, pleie dem, ellers dør de jo. Selvsagt kan man bli lei og følelsene kjølne, men har man først kommet til bror/søster stadiet er det neppe noen vei tilbake. Man kan jo selvsagt leve resten av livet slik, et sexløst vennskap, men tror ikke man blir lykkelig da...

*Jeg vet ikke hva som er riktig og gjøre for den som skrev innlegget. At man får samme følelse som for broren sin høres ikke bra ut. Ingen orker vel sex med broren sin.*

Det er jo poenget da, og da er det nok neppe noen vei tilbake. Man må jo tørre å bryte ut av forhold, finne lykken. Lite sannsynlig at man finner DEN RETTE på første forsøk ikke sant. Ikke dermed sagt historien vil gjenta seg og man stadig må bytte partner. Kan være så enkelt som at den første bare ikke var rett person.

Å holde sammen for barnas skyld burde være forbudt!

Barna har da fortsatt et hjem om mor og far ikke bor sammen. To hjem faktisk.

"Å holde sammen for barnas skyld burde være forbudt"

Men det var jo heller ikke det jeg sa.

[Gjest byttet jeg]

Hva i all verden har religiøs å gjøre når det gjelder det svaret du fikk? Det lurer jeg veldig på altså.

Religiøse har ofte en litt sær måte å se på livet på. Og det å bryte noe hellig som ekteskapet er vel fy fy, osv.

[Gjest byttet jeg]

Nei! Jeg tror ikke at gresset er grønnere på den andre siden!

Jeg gikk fra min tidligere mann...og gode venn....til den andre siden.

Jeg gikk fra denne mannen pga "bror-følelsen"...den store kjærestetingen manglet.

Fant meg en annen mens jeg ennå var gift. Trodde at jeg hadde kommet til himmelen.

Flyttet så "over gjerdet" og giftet meg på nytt...

Så startet det nye livet.Som viste seg at det ikke var som jeg drømte om...

Men jeg er her ennå...Nettopp for at jeg nå ikke tror at gresset er grønnere på den andre siden. For jeg har prøvd det.

Feig kanskje?

Jo,-jeg er vel det...

Hvis man hverken blir flinkere i valg av partner, eller gjør noe med seg selv og det som gjør at problemene oppstår, så vil vel kanskje et nytt forhold bli som det forrige.

Men jeg trodde folk lært noe av livet og erfaringer jeg da.

Selvsagt kan gress være både grønnere og ikke, kommer helt ann på. Noen synes vel det er ok å leve i et ok forhold, hvor sex ikke er noe stort tema, og hvor alt er helt greit. Jeg personlig vil ikke kaste bort livet mitt med helt greit. Jeg vil være lykkelig, og ha det topp den lille stunden jeg lever. Og det er fult mulig for alle å være lykkelig, man må bare tørre og greie å ta de riktige valgene.

[Platina]

Jeg hadde det som deg før jeg til slutt valgte å gå for 3 år siden. Jeg har ikke funnet noen ny mann, så man kan vel si at jeg fremdeles sitter på gjerdet og venter.

Jeg savner en å være sammen med og håper jeg ikke forblir singel resten av livet, men å være alene er uansett bedre enn å leve i et kjærlighetsløst samliv, mener jeg. Bare det å kysse ham var ekkelt og sex var noe jeg måtte tvinge meg selv til. Jeg fant ut at jeg kunne ikke leve sånn resten av livet. Dessuten fortjener han også å ha en som elsker ham ikke ikke bare en som holder ut. Det har han nå og jeg og han er mye bedre venner enn vi var den gang vi bodde sammen.

[Gjest lilleluria]

Er vel helt individuelt. For meg VAR gresset mye mye mye grønnere på andre siden. Men det var ingen barn i bildet da. Hadde bare bror/søster følelser med eksen, vi hadde ikke sex mer.

Jeg traff en annen og brøt med eksen. Forholdet jeg har med min nye er mye bedre, og vi er kjempe lykkelige og forelskede.

Nå må det sies at eksen og jeg ble sammen i 16 års alder, så etter 8-9 år var vi liksom vokst fra hverandre. Blir kanksje ikke helt det samme med "voksne" forhold...

Jeg ser ingen grunn til å krampaktig holde på et forhold, begge fortjener vel¨å være lykkelige heller enn å skulle holde sammen.

Men det er selvsagt ingen garanti at du finner en annen som gjør deg mer lykkelig, men da har du da prøvd. Du bør vel mene at å være alene er bedre enn der du er nå...

Joda. Det jeg tenker på, er vel at jeg vil få det bedre alene (kanskje). Men det store "MEN" er jo at jeg dog ikke ønsker å tilbringe resten av livet mitt alene....!!!

-Har ingen planer om å løpe ut og "hoppe" på noen med en gang, dersom det skulle skjære seg.

-Det gikk veldig raskt i starten med ham jeg er gift med, og det kan vel kanskje være noe av årsaken til at det er som det er....?! -Brent barn lukter svidd..

[collins]

Det er tøys og tull at gresset ikke er grønnere på den andre siden.

Har man et dårlig forhold, så har til og med en singeltilværelse grønt gress.;o)

[Gjest Rekkevidden....]

Nå vet jeg ikke hvor lenge dere har vært gift eller hvor gamle barna deres er, men jeg kan si litt om min erfaring.

Jeg var 22 da foreldrene mine ble skilt og det hadde lite innvirkning på mitt daglige liv. Men når jeg ser hvor mange problemer den avgjørelsen har skapt i ettertid....

Faren min har hatt det tungt, men har nå funnet en ny. Moren min taklet dette dårlig.

Det var også hun som brøt ut, og har i ettertid hatt mye psykiske problemer som igjen har gått ut over oss "barna" og våre familier. Og tanken på at hun valgte dette, er vanskelig for henne.

Og når vi kommer til barnebarn og familiesammenkomster etc... Det er et helvete av dårlig samvittighet, som vi sliter med.

Jeg er idag sikker på at om mine foreldre kunne skru klokka tilbake og endre den avgjørelsen, ville de ha gjort det!!

Tenk tanken å få oppleve familiesammenkomster rundt juletider, barna synes det er godt å komme hjemom, felles venner forblir gode venner, dere kan oppleve å få barnebarn sammen og kunne dele dette med barna deres sammen, bli gammel sammen med den som man har delt så mye med...

Jeg er ikke sikker på at alle ser rekkevidden av den avgjørelsen som tas ved et brudd.

Jeg, for min del, 10 år etter, har fortsatt vondt for å tilgi min mor for å ha utsatt oss alle for dette. Og det er vondt å se hvor mye bedre de kunne hatt det om de hadde holdt sammen.

Sats på dette! Bestem dere for det!! De gode følelsene og varmen og omsorgen i forholdet kommer tilbake. Det er jeg sikker på!

Lykke til!!

[Gjest Gode venner]

Vel, jeg trodde gresset var grønnere ja..

Jeg brøt derfor ut av et syv år langt forhold, fordi vennskapsfølelsen sa meg at vi ikke var de rette for hverandre.

Dette har jeg angret mye på! Egentlig er den kanskje mer positiv enn man tror, denne vennskapsfølelsen..?

Vi kan jo ikke forvente at vi skal være like hengivne og yre og forelsket i et langt forhold. Kanskje sier denne følelsen av da å "bare være gode venner" når forholdet ikke er på det heteste, at man FAKTISK ER rette for hverandre. Man kjenner hverandre ut og inn og har så mye godt å bygge videre på. Følelsene går bølgedaler! Hva er bedre å bygge på i de vanskeligere tider, enn et godt vennskap?

Jeg er sikker på at med utgangspunkt i den følelsen, hadde vi kunnet frotsatt forholdet vårt og utviklet det til noe veldig sterkt og godt, dersom vi hadde jobbet med det.

Men jeg var overbevist om at det ikke var riktig at det skulle føles slik...

Tenk deg godt om!!

Kommer dere gjennom denne kneika, kommer dere styrket ut igjen. Forestill deg forholdet da det var bra og tenkt deg at det kan bli sterkere og bedre. Er ikke det verdt å jobbe for?

[Gjest hallow :o/]

Hvis man hverken blir flinkere i valg av partner, eller gjør noe med seg selv og det som gjør at problemene oppstår, så vil vel kanskje et nytt forhold bli som det forrige.

Men jeg trodde folk lært noe av livet og erfaringer jeg da.

Selvsagt kan gress være både grønnere og ikke, kommer helt ann på. Noen synes vel det er ok å leve i et ok forhold, hvor sex ikke er noe stort tema, og hvor alt er helt greit. Jeg personlig vil ikke kaste bort livet mitt med helt greit. Jeg vil være lykkelig, og ha det topp den lille stunden jeg lever. Og det er fult mulig for alle å være lykkelig, man må bare tørre og greie å ta de riktige valgene.

Bra innlegg !

Så flott at du har funnet lykken! Jeg håper jeg vil finne den igjen også.....

[Gjest hallow :o/]

Jeg har også skrevet innlegg her tidligere om mitt ekteskap og våre problemer. Det ser ut til at vi har det ganske likt. Vi har gått i fam.terapi et halvt år nå, men jeg kan ikke si at det har bedret på forholdene hos oss, men noen gode innspill har vi fått, og noen nye tanker har kommet fram. Jeg har fremdeles ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre med mitt mangeårige ekteskap. Mannen min sier han vil fortsette ekteskapet og at han fremdeles har følelser for meg. Han vet at jeg føler mer vennskap en kjærlighet overfor han, men mener det har noe med at vi har vært sammen så lenge å gjøre. Jeg tenker ikke så mye på å møte en ny mann når jeg tenker på skilsmisse, jeg tenker mer på å etablere meg med barna og få et godt liv alene. Skulle jeg møte kjærligheten ville det være en bonus. En stor bonus! Det viktige for meg er egentlig å få leve alene i fred og ro uten å ta hensyn til en jeg ikke har varme følelser for og en jeg ikke har hatt sex med på mange år. Vi har et godt vennskap, men jeg føler ikke kjærlighet. Jeg har ikke lyst til å bli kysset og klemt av ham lengre, og sex er en glemt aktivitet siden han har et problem der. Det gjør også at jeg er rett og slett er bitter - ikke egentlig bitter på ham, men kanskje mest på meg selv som ikke tok et annet valg for mange år siden. Den gangen var jeg for feig.

Det er sårt når sexlivet opphører når man bare er 30+ .......

Jeg leser svarene dine med spenning, og legg gjerne inn nye innlegg om hvordan det går i fam.terapi og hvordan det går med ekteskapet. Tips mottas med takk!

Jeg har ingen gode råde - er bare i sammen båt og ønsker:

Lykke til !

[ShitDiddelyDo]

Enig med Collins. Det å være singel er da også langt grønnere enn å være i et dårlig forhold.

[Goliath]

At gresset kan virke grønnere på den andre siden uten faktisk å være det, er jo en floskel som ofte brukes når noen går å "sikler" etter noe de vet lite om.

Og det virker så absolutt ikke som om det er en slik situasjon du er i.

Det du må vurdere er først og fremst om du får det bedre på egen hånd, enn hvordan du har det i det forholdet du nå har.

Er svaret på det JA så bør du så absolutt bryte ut. Det kan være svært godt å kunne være singel en god stund også:-)

Et eventuelt nytt forhold bør og skal du ikke tenke på i den situasjonen du er i nå.

Tiden for den type vurderinger er først når du har funnet deg til rette som singel igjen - og trives med det.

[Gjest lilleluria]

Nå vet jeg ikke hvor lenge dere har vært gift eller hvor gamle barna deres er, men jeg kan si litt om min erfaring.

Jeg var 22 da foreldrene mine ble skilt og det hadde lite innvirkning på mitt daglige liv. Men når jeg ser hvor mange problemer den avgjørelsen har skapt i ettertid....

Faren min har hatt det tungt, men har nå funnet en ny. Moren min taklet dette dårlig.

Det var også hun som brøt ut, og har i ettertid hatt mye psykiske problemer som igjen har gått ut over oss "barna" og våre familier. Og tanken på at hun valgte dette, er vanskelig for henne.

Og når vi kommer til barnebarn og familiesammenkomster etc... Det er et helvete av dårlig samvittighet, som vi sliter med.

Jeg er idag sikker på at om mine foreldre kunne skru klokka tilbake og endre den avgjørelsen, ville de ha gjort det!!

Tenk tanken å få oppleve familiesammenkomster rundt juletider, barna synes det er godt å komme hjemom, felles venner forblir gode venner, dere kan oppleve å få barnebarn sammen og kunne dele dette med barna deres sammen, bli gammel sammen med den som man har delt så mye med...

Jeg er ikke sikker på at alle ser rekkevidden av den avgjørelsen som tas ved et brudd.

Jeg, for min del, 10 år etter, har fortsatt vondt for å tilgi min mor for å ha utsatt oss alle for dette. Og det er vondt å se hvor mye bedre de kunne hatt det om de hadde holdt sammen.

Sats på dette! Bestem dere for det!! De gode følelsene og varmen og omsorgen i forholdet kommer tilbake. Det er jeg sikker på!

Lykke til!!

Hei. Takk for innspillet ;o) Jeg vet godt hva du snakker om her... Dette med skilte foreldre...

Har selv foreldre som flyttet hvert til sitt da jeg var 22 år, etter nesten 30 års ekteskap. Forskjellen på dine foreldres skilsmisse og mine sin, er at de kranglet utstanselig da jeg var barn. Husker jeg gikk og ønsket at de skilte lag....

Vel, i ettertid ser jo også jeg hvor vanskelig det kan være i fam.sammenkomster, osv. Begge mine har funnet hver sin nye venn/venninne, og alle kan omgåes hverandre.. Likevel er ikke dette enkelt, nei..

MEN, her var jo begge enige i at skillsmisse var det beste..

Har jo selv tenkt på hvordan det blir her, hvis jeg velger å gå.

Mannen min er jo veldig innstilt på å fortsette, mens jeg er den tvilende. Barna blir jo større, og jeg har faktisk tenkt mye på hva de vil si om noen år. Kanskje de vil bære nag til meg dersom jeg velger å reise? Tankene er mange...

MEN, det jeg vet pr i dag, er at dersom jeg ikke klarer å få igjen de følelsene for mannen min som jeg en gang hadde, blir jeg neppe lykkelig her... Selv om jeg jo har en snill mann....

Det er ikke lett...

[Gjest lilleluria]

Jeg har også skrevet innlegg her tidligere om mitt ekteskap og våre problemer. Det ser ut til at vi har det ganske likt. Vi har gått i fam.terapi et halvt år nå, men jeg kan ikke si at det har bedret på forholdene hos oss, men noen gode innspill har vi fått, og noen nye tanker har kommet fram. Jeg har fremdeles ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre med mitt mangeårige ekteskap. Mannen min sier han vil fortsette ekteskapet og at han fremdeles har følelser for meg. Han vet at jeg føler mer vennskap en kjærlighet overfor han, men mener det har noe med at vi har vært sammen så lenge å gjøre. Jeg tenker ikke så mye på å møte en ny mann når jeg tenker på skilsmisse, jeg tenker mer på å etablere meg med barna og få et godt liv alene. Skulle jeg møte kjærligheten ville det være en bonus. En stor bonus! Det viktige for meg er egentlig å få leve alene i fred og ro uten å ta hensyn til en jeg ikke har varme følelser for og en jeg ikke har hatt sex med på mange år. Vi har et godt vennskap, men jeg føler ikke kjærlighet. Jeg har ikke lyst til å bli kysset og klemt av ham lengre, og sex er en glemt aktivitet siden han har et problem der. Det gjør også at jeg er rett og slett er bitter - ikke egentlig bitter på ham, men kanskje mest på meg selv som ikke tok et annet valg for mange år siden. Den gangen var jeg for feig.

Det er sårt når sexlivet opphører når man bare er 30+ .......

Jeg leser svarene dine med spenning, og legg gjerne inn nye innlegg om hvordan det går i fam.terapi og hvordan det går med ekteskapet. Tips mottas med takk!

Jeg har ingen gode råde - er bare i sammen båt og ønsker:

Lykke til !

Hei hallow ;o) Ja, vi er nok i samme båt her, virker det som.

Vet ikke hva årsaken er til at dere har fått det sånn, men i vårt tilfelle går det en del på at jeg har en mann som ikke har vist følelser, ikke har villet snakke osv.

Dette går en tid, men så blir jo jeg også "tom" da.

Var i fam.terapi i dag. En veldig positiv ting, vil jeg nok si. Utrolig bra å kunne snakke til en 3. person, som igjen stilte spørsmål... til begge... etc.

MEN, som jeg sier til mannen min... "Hvorfor har han ikke reagert før? Hvorfor lot han det gå så langt som det har gjort før han beg å vise følelser?" Menn har en tendens til å "sove" tror jeg, og forstår ikke oss damer når vi "roper om varsku".

Jeg måtte faktisk fortelle ham at "nå går jeg", før han fikk øynene opp.

Uff, nå skriver jeg mye, som vel ikke har noe med ditt innlegg å gjøre. Er litt surrete om dagen ;o)

Skal i allefall i terapi igjen om 1,5 uke,så da så. Noen innspill har vi også fått, og skal prøve å jobbe med det hun har sagt til oss..

Noen spurte meg; "hvis du spør deg selv om du får det bedre alene, uten mannen din og svaret er JA...."

Dette er veldig vanskelig. På mange områder føler jeg sterkt at jeg ville fått det bedre uten ham... Det ga jeg uttrykk for i terapitimen i dag også. MEN, så var det økonomi, barna (samspill/samarbeid/etc), feriene våre etc. Uff. Det er jo positivt oppi alt også, selv om mine følelser er borte...

Nei, nå får jeg slutte, og sortere tankene før jeg skriver mer..

Vi får "holde litt kontakt", hallow, og se hvordan det går med oss.... Veldig "godt" å vite at man ikke er alene...

[Gjest ikke her og nå]

Hei hallow ;o) Ja, vi er nok i samme båt her, virker det som.

Vet ikke hva årsaken er til at dere har fått det sånn, men i vårt tilfelle går det en del på at jeg har en mann som ikke har vist følelser, ikke har villet snakke osv.

Dette går en tid, men så blir jo jeg også "tom" da.

Var i fam.terapi i dag. En veldig positiv ting, vil jeg nok si. Utrolig bra å kunne snakke til en 3. person, som igjen stilte spørsmål... til begge... etc.

MEN, som jeg sier til mannen min... "Hvorfor har han ikke reagert før? Hvorfor lot han det gå så langt som det har gjort før han beg å vise følelser?" Menn har en tendens til å "sove" tror jeg, og forstår ikke oss damer når vi "roper om varsku".

Jeg måtte faktisk fortelle ham at "nå går jeg", før han fikk øynene opp.

Uff, nå skriver jeg mye, som vel ikke har noe med ditt innlegg å gjøre. Er litt surrete om dagen ;o)

Skal i allefall i terapi igjen om 1,5 uke,så da så. Noen innspill har vi også fått, og skal prøve å jobbe med det hun har sagt til oss..

Noen spurte meg; "hvis du spør deg selv om du får det bedre alene, uten mannen din og svaret er JA...."

Dette er veldig vanskelig. På mange områder føler jeg sterkt at jeg ville fått det bedre uten ham... Det ga jeg uttrykk for i terapitimen i dag også. MEN, så var det økonomi, barna (samspill/samarbeid/etc), feriene våre etc. Uff. Det er jo positivt oppi alt også, selv om mine følelser er borte...

Nei, nå får jeg slutte, og sortere tankene før jeg skriver mer..

Vi får "holde litt kontakt", hallow, og se hvordan det går med oss.... Veldig "godt" å vite at man ikke er alene...

Vi er nok flere i samme båt. Det er rart å lese om andre med veldig lignende problemer som vi har. Vi går og i parterapi for tiden.

Vet ikke ennå hvor det ender, men mye tyder på at det går mot brudd. Håpet er at vi greier å samarbeide og være såpass gode venner som vi er nå, dersom et brudd blir det som skjer.

Spesielt for barnas skyld.

Jeg vet akkurat hvor vanskelig dette er, for jeg står oppi det med begge beina selv.

Ikke glem å ta vare på hverandre gjennom dette, uansett hvor vanskelig det er å finne en løsning.

[Gjest gærningen]

gresset kan ofte være grønnere på den andre siden, men det må klippes og stelles der også.