Uønsket mamma/oversett kone

[Gjest veldig lei meg]

I går flyttet nabokona ut med 2 barn og gutten vår lurte selvsagt på hva som skjedde. Jeg sa at mamman og pappan til lekekameraten hans ikke var venner mer og derfor flyttet mamman. Han sa at han ville at jeg skulle flytte. Hvorfor det spurte jeg, og fikk til svar at jo, fordi han ville det. Jeg spurte om han ville flytte sammen med meg ? Nei, det ville han ikke. Jeg spurte om jeg skulle ta med lillebror, men nei han skulle bo sammen med storebror og pappa. Jeg skulle flytte og han ville ikke komme på besøk!

Litt om familiebakgrunnen vår. Vi har to barn. De henholdsvis er 4 pr og 9 mnd. 4 åringen har fra han var baby vist at han er mest glad i pappa. Han har alltid sovet i sengen vår og fra han var ca 4 mnd har han krøpet inn til pappas rygg for å sove.

Fra han kunne prate så var det pappa, pappa hele tiden. Hele dagen kunne han mase om pappa. Kommer pappa snart osv. Han har aldri kommet til meg for å få trøst, hvis pappa er hjemme.

Det er jeg som har hovedansvaret hjemme fordi mannen min jobber mye og kommer ikke hjem før i 19.00 tiden. Vi spiser derfor ikke middag sammen i ukedagene. Det er blir meg og barna som spiser etter at storebror er hentet i barnehagen.

Etter at lillebror kom til verden i fjor sommer, så har det blitt enda verre. Samtidig så begynte storebror i ny barnehage fordi den gamle ble lagt ned. Det ble en masse nye mennesker og barn å forholde seg til samtidig som han skal takle å ikke være alene om å få oppmerksomhet.

Jeg har hele tiden fra han var liten og frem til nå å få han med på ting. Det er alt fra babysvømming (det likte han godt, men pappan var ikke så ofte med), barneteater, vi går på bilioteket + at vi alltid var ute lenge på morgenene i helgene før pappa stod opp. Søndag har vi pleid å gå på tur (ikke alltid pappa var med fordi han ikke er så glad i å være ute). Jeg hadde alltid med vogn eller bæremeisnår han var mindre slik at det ikke skulle være bare slit for han. Litt å drikke + noe å spise på.

Jeg er den som har fulgt opp i barnehage med foreldremøte. Passet på å være ute med han om ettermiddagene for å sykle/ake, leke med nabobarn. Pappan har vært ute av og til for å leke med ham, men de gangene kan vi telle på fingrene i løpet av 4 år.

Selv om jeg føler jeg har gjort alt mulig for at han skal ha det bra er det meg han tar ut sinnet på.Dette ble selvsagt mye verre etter at lillebror kom til verden. Storebror vil ikke lenger ut å leke, gå i bursdager, gå på teater, besøke andre, gå på turel. når jeg foreslår det. Da er lillebror hjemme med pappa som regel for at storebror skal ha mamma for seg selv. Det er kanskje det som er feil?

Om kveldene her er det umulig å se på tv etc fordi pappa og storebror sitter og spiller Playstation hele kvelden. Det er det første han spør om når pappa kommer hjem. Jeg har sagt at jeg synes de kunne finne på noe annet, men mannen min ignorerer meg. De kan selvsagt spille, men ikke hele kvelden hver dag hele uken mener jeg!Hvis jeg ser på noe på tv- så må jeg skru av det for ellers får han raserianfall og faren mener at jeg kan gå på et annet rom å se på reisetv vi har stående der...

Når det gjelder å høre etter hva som er lov og ikke lov her i huset så har ikke 4-åringen mye respekt for meg. Sier pappa noe derimot så går det greiere. Mannen min er ikke voldelig eller noe sånt mot meg, men jeg føler at han bare overser/overhører meg når jeg mener noe med barneoppdragelse eller andre ting her i huset. Som f.eks leggetider etc til eldstemann. Jeg mener at han bør være i seng til seneste 20.00 når han skal opp kl. 07.00 neste morgen, men mannen min sitter og spiller playstation med han til kl. er både 21.00-21.30 midt i uken. Han er aldri i seng 20.00 når mannen min er hjemme. Når han skal legge seg må mannen min legge seg sammen med og ligge der til han sovner. Han vil ikke ha meg der.

Det er mannen min som leverer han i barnehagen om morgenen, men jeg henter om ettermiddagen.

Jeg tror nok at det er noe jeg og mannen min må jobbe med, men det er vanskelig for han mener at vi ikke har noen problem. Det som gjør meg så trist er at 4 åringen aldri kan komme å gi meg kos (pappan gir han aldri kos) selv om jeg alltid har forsøkt å være kjærlig og har kost mye med han. Han er vrang når jeg skal hente i barnehagen og vil aldri gå hjem. Han sutrer og klager hele veien hjem (selv om han slipper å gå selv.) Når pappa henter eller besteforeldrene er han blid som en sol og vil gå hjem med en gang. Han kaster seg i armene på bestemor og bestefar, men det har han aldri gjort mot meg.

Han har tydeligvis masse aggresjon mot meg, og jeg vil jo gjerne finne ut hvorfor. Har han det ikke bra med pappa? Er det noe der? Kan ikke se at pappan har vært slem med han på noen måte. Vi bruker ikke fysiske avstraffelser her i huset, men noe er galt det er helt sikkert. Jeg orker snart ikke mer av dette.

Er pp-tjenesten et sted å få hjelp?? I barnehagen mener de han er et drømmebarn. Alltid blid og grei. Lett å ha med å gjøre. Pene manerer og sier ikke stygge ting. Hjemme er det ikke slik! Her promper han ved bordet, plukker seg i nesen, nekter å sitte ved bordet til alle er ferdig med å spise (det gjør han i barnehagen og der er det tross alt 17 andre barn å vente på), vil ikke vaske hendene etter at han har vært på do.. etc etc. Sikkert bagateller vil andre si, men jeg lurer på hvorfor han har to personligheter. En hjemme (med meg) og en annen i barnehagen? Han er en mellomting hjemme med pappan, men litt mer mot barnehagepersonligheten. Snill og grei..

Hva nå? Hva kan jeg gjøre for å snu dette. Jeg må si jeg gruer meg til yngstemann blir større, hvis dette skal gjenta seg med han.

[midtimellom]

Grunnen til dette tror jeg ligger i at han vet at han kan utnytte seg av deg. At med mamma slipper han å gå hvis han blir sliten, og mamma trenger han ikke høre på fordi det får ingen konsekvenser alikevel osv.

To ting må til for å bedre situasjonen

1. Du er nødt til å prate alvor med mannen din å fortelle han at dere er to om barne oppdragelse, og det funker dålig så lenge den ene er lekekamerat og den andre sier ting som ikke blir fulgt opp. Det nytter ikke at den ene sier ja og den andre sier nei om samme ting, og da er det natulig at den som snakker i barnets favør er den mest populære i barnets øyne. Og hvis det somoftest er pappa så får dere tildelt hvær deres roller i hverdagen som er vanskelige å komme ut av.

2. Det virker desverre som om gutten din har mistet respekt for sin mamma. Det hjelper neppe å sy flere puter under armene på ungen eller si mer ja. Da får han bare trosset igjennom mer vilje, noe han kommer til å bruke mot deg senere. Du blir nødt til å ta han ordentlig (jeg mener ikke voldlig) og sette han på plass når han surver eller prøver seg. Ikke fire på det du har sagt. FX: Hvis du ikke skjerper deg nå, får du ikke spille playstation. OG da er det viktig at du ikke gir han lov til det den kvelden. Hvis du senere på kvelden gir han lov fordi du ikke er sint lenger og gutten er snill, beviser du nok engang at mamma trenger man ikke høre på.

Mannen din virker veldig selvsentrert og bare interesserer seg for at han har et godt forhold til gutten. Det at han turer frem på denne måten med å drite i hva du sier, beviser han ovenfor gutten deres nok en gang at mamma trenger vi verken høre på eller respektere!

Ta gjærne et basketak med mannen din og, han har ikke lov til å oppføre seg så utrolig egoistisk!

[Gjest H20]

At sønnen din har en personlighet ute og en hjemme tror jeg er svært vanlig, og ikke så mye å bekymre seg for. Ellers er det vel ikke sikkert at sønnen din har så mye aggressivitet MOT deg, men at han er fyllt med agressivitet som han tar ut på deg. Det er dem man er trygg på man kan bli sint på, ikke sant?

Jeg synes det virker som at han er grunnleggende utrygg på faren sin jeg. Og han oppfatter sikkert at det er litt dårlig stemning mellom foreldrene sine, så når han hørte at naboen flyttet fordi mamma og pappa var uvenner, så overførte han raskt det til sin egen familie.

Du er helt sikkert ikke uønsket som mamma, men pappa er nok ubevisst ønsket som mere nær!

[Gjest bibi]

Grunnen til dette tror jeg ligger i at han vet at han kan utnytte seg av deg. At med mamma slipper han å gå hvis han blir sliten, og mamma trenger han ikke høre på fordi det får ingen konsekvenser alikevel osv.

To ting må til for å bedre situasjonen

1. Du er nødt til å prate alvor med mannen din å fortelle han at dere er to om barne oppdragelse, og det funker dålig så lenge den ene er lekekamerat og den andre sier ting som ikke blir fulgt opp. Det nytter ikke at den ene sier ja og den andre sier nei om samme ting, og da er det natulig at den som snakker i barnets favør er den mest populære i barnets øyne. Og hvis det somoftest er pappa så får dere tildelt hvær deres roller i hverdagen som er vanskelige å komme ut av.

2. Det virker desverre som om gutten din har mistet respekt for sin mamma. Det hjelper neppe å sy flere puter under armene på ungen eller si mer ja. Da får han bare trosset igjennom mer vilje, noe han kommer til å bruke mot deg senere. Du blir nødt til å ta han ordentlig (jeg mener ikke voldlig) og sette han på plass når han surver eller prøver seg. Ikke fire på det du har sagt. FX: Hvis du ikke skjerper deg nå, får du ikke spille playstation. OG da er det viktig at du ikke gir han lov til det den kvelden. Hvis du senere på kvelden gir han lov fordi du ikke er sint lenger og gutten er snill, beviser du nok engang at mamma trenger man ikke høre på.

Mannen din virker veldig selvsentrert og bare interesserer seg for at han har et godt forhold til gutten. Det at han turer frem på denne måten med å drite i hva du sier, beviser han ovenfor gutten deres nok en gang at mamma trenger vi verken høre på eller respektere!

Ta gjærne et basketak med mannen din og, han har ikke lov til å oppføre seg så utrolig egoistisk!

Når en 4-åring sier at han vil at mamma skal flytte og han skal bo sammen med pappa så aner han ikke hva han sier eller konsekvensene. Det er bare noe som faller han inn der og da, etter det du skriver så har jeg ikke grunn til å tro at han ikke er glad i deg. Jeg tror derimot at DU sliter som kone/mor og kanskje aller mest som kvinne. Finn deg noen å snakke med, jeg vet ikke om PP-tjenesten er den riktige instansen men du kan snakke med familiekontoret og få råd. Søk råd hos profesjonelle, vær forsiktig med å bruke familie og venner for mye.

[Gjest Stella31]

Mange gode svar nedover her, slutter meg til dem.

Ellers synes jeg det høres ille ut at en gutt på fire spiller så mye playstation. Han er da altfor liten til det? Pluss at det virker som det er altfor mye av det? At han kommer i seng tidlig nok er jo også viktig!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Takk for et langt og innholdsrikt brev om vanskelige forhold hjemme.

Jeg vil råde deg til å ta saken opp nå. Slik jeg forstår det, vil uroen for dine roller som mor og kone bare øke, om den fortsatt blir gjemt, fordi din mann ikke opplever det som noe problem.

Med barnehage- og skolebarn i familien er PPT et bra tilbud av fagfolk å bruke for dere som foreldre. Der er både psykologer og pedagoger og familierådgivere.

Det er best om du og mannen din drøfter saken først. Jo mer dere forstår av hverandre, jo bedre.

Jeg håper du tar initiativet.

[Gjest meg]

Er faktisk i nesten samme rare situasjon, men jeg har ikke helt kunnet ordlegge meg.

Min sønn er bare 20 måneder, men helt fra han var baby har det vært kun pappa som er bra nok, og det er av og til ganske sårende.

Jeg er hjemmeværende og har nesten alt ansvaret for vår sønn. Det er neimen ikke mye gubben rekker å gjør sammen med sønnen vår i løpet av en dag.

Veslegutt og jeg har det utrolig flott sammen hver eneste dag, og når han er så heldig å ha mammaen sin hjemme, og han blir hele tiden skjemt bort på alle mulige måter skulle man tro at han ville bli en liten mammadalt, men nei. Ikke snakk om. Hvis pappaen bare går en liten tur på do, blir det hyling og skriking etter pappa. Men hvis jeg går bort en tur blir aldri en tåre felt.

Hvis han for en gangs skyld har tid til å sitte å kose er det bare pappas fang som er bra nok.osv. Jeg føler meg nesten som luft for denne gutten og jeg kan nesten banne på at folk som kommer på besøk får et inntrykk av at jeg må ha vært en dårlig mor som aldri har tatt meg av sønnen min, siden han nesten skriker seg glugg i hel hvis jeg vil leke med han eller ta han på fanget mitt. (Dette gjelder bare når faren er i nærheten).

Selv om logikken sier at det burde ha vært omvendt tror jeg at denne pappadaltingen kommer av at faren ikke er så mye til stede i livet som moren.

Barnet blir så vant til kjefting og av å ha moren der at moren rett og slett blir tatt som en kjedelig selvfølge. Og når faren har noen ledige stunder innebærer det flere morsomme ting enn det gjør med moren.

Som du vet vil en 12 timers dag med mamma innbære flere nei ord enn en 4 timers dag med pappa, og da blir det liksom ingen stas med mamma. Det er i hvertfall min teori

[Gjest føler meg litt sterkere]

Når en 4-åring sier at han vil at mamma skal flytte og han skal bo sammen med pappa så aner han ikke hva han sier eller konsekvensene. Det er bare noe som faller han inn der og da, etter det du skriver så har jeg ikke grunn til å tro at han ikke er glad i deg. Jeg tror derimot at DU sliter som kone/mor og kanskje aller mest som kvinne. Finn deg noen å snakke med, jeg vet ikke om PP-tjenesten er den riktige instansen men du kan snakke med familiekontoret og få råd. Søk råd hos profesjonelle, vær forsiktig med å bruke familie og venner for mye.

Tusen takk for mange og kloke svar! Det å lese at andre har det på samme måte gjør at jeg ikke føler meg helt alene i verden med dette problemet. Jeg tror at mannen min og jeg må diskutere dette nok en gang. Jeg skjønner ikke hvordan det har blitt sånn, det er helt identisk med min egen oppvekst. Jeg har vært klar over probl. med min ettergivende og morsomme far kontra min hjemmeværende masete mor..... Jeg må få ryddet opp i dette kaoset, og det skal gå greiere nå, som jeg ikke bare føler skyld for at sønnen min er så vanskelig mot meg. Tusen takk for råd og støtte alle sammen!