Når man velger å bli i et dødt forhold av hensyn til barna

[Gjest Separert og litt ensom men på vei opp?]

For en stund siden valgte jeg å forlate mannen min. Vi har barn, og derfor var det en vanskelig avgjørelse. Forholdet var totalt dødt, og rett og slett destruktivt for min del. Jeg merket at han "ødela" meg, d.v.s. selvtilliten min ble sakte men sikkert nedbrutt, jeg var ikke den personen jeg ønsket å være, jeg var mye nedbrutt og til tider litt depressiv. Følelsene for ham var borte, vi hadde forsøkt å redde forholdet flere ganger med ulike tiltak, og til slutt måtte jeg bare ta beslutningen.

I ettertid har jeg følt meg MYE ensom. Og jeg har fryktelig dårlig samvittighet for barna. Men jeg har det bedre når jeg opplever de lyse dagene, og forhåpentligvis kommer det flere av dem etterhvert. Barna tar tross alt bruddet ganske greit.

Men så lurer jeg på en ting. Noen velger bevisst å bli i forhold som ikke fungerer, og som kanskje til og med ødelegger en, av hensyn til barna. Eller fordi man er redd for å miste kontakten med dem (den delen gjelder vel helst pappaer som ofte ikke får så mye kontakt som de ønsker).

Hvorfor jeg spør? Jeg har en veldig god venn som er i den situasjonen. Han greier ikke bryte med sambo, men forholdet er iskaldt. Han forsøkte å bryte èn gang, men prosessen stoppet opp.Han fikk kalde føtter pga barna, ble livredd for å miste kontakten med dem. Nå sliter han voldsomt, og har det ikke bra. Klager og syter til meg om hvor fælt han har det hjemme, og jeg forsøker å fortelle ham at man gjør et valg: Enten bryter man og gjør det beste ut av det - med samarbeid og å nyte den tiden man har med barna uten å måtte irritere seg over et forhold som ikke fungerte - eller så velger man å bli, og fungerer ikke terapi og alle mulige andre ting man bør prøve for å få det til - da MÅ man faktisk svelge noen kameler og kanskje gi avkall på kjærlighet og omsorg fra en livsledsager.

Det hører med til historien at vi hadde et kjærlighetsforhold på gang da han var på vei ut av sitt samboerforhold. Men han har valgt å bli hos sambo, og da må han gi slipp på meg. Nå bruker han meg som "klagemur" isteden, men er flink til å sette grenser og ikke be om den nærheten og kjærligheten som han nå går glipp av. Jeg respekterer valget hans fullt ut, men skulle gjerne hatt noen råd å gi når han klager. Når jeg sier at han tross alt har valgt å bli, og må ta med seg alle sider ved den "pakka", så blir han litt sur.

Så jeg tror ikke egentlig han har valgt enda. Føler meg litt inhabil på grunn av at jeg fortsatt er veldig glad i ham, og dessuten er min situasjon så annerledes fordi jeg valgte å gå fra min mann.

Så spørsmålet til dere der ute er: dere som har valgt å BLI i forholdet, forsøke å reparere, eller å bo sammen med en man ikke er glad i, hvordan fungerer det? Hvordan har man det, hva savner man, klarer man å leve sånn o.s.v.

Og jeg spør ikke BARE for å kunne gi råd til min kjære venn. Jeg spør også fordi jeg mange ganger har vært i tvil om min egen beslutning. Men jeg TROR jeg valgte det riktige. I alle fall for meg. Kanskje er det helt individuelt? Hvilke behov man MÅ få dekket, og hva man kan leve uten?

Hører gjerne fra dere.....

[Gjest lilleluria]

Her skulle jeg gjerne svart deg, men foreløpig står jeg i det med begge bena. Er vel i den situasjonen du var i før du dro... -Og jeg tenker faktisk en del på det du skriver, om hvordan du opplever hverdagen nå etter bruddet...

Selv om jeg ikke kan gi deg noen erfaringer, vil jeg følge denne tråden med argusøyne )

[Gjest skillsmissebarn]

Det jeg vil si på vegne av "skillsmisse" barn (er et selv) er at dere IKKE skal være sammen for barnas skyld. De merker noe er galt og ser at verken mamma eller pappa trives. Det er ennå værre en at de går hver til sitt og får et gledelig liv!

Ikke noe morro å komme hjem, så hører du på utsiden at noen krangler så busta fyker og sier masse stygt til hverandre. Men når du kommer inn døra later alle som ingen ting osv. Middagen går sin gang uten at mamma og pappa har en ok samtale osv.

Det er mye værre og i tillegg mister barna troen på at det finnes forhold som er kjærlige...

[flisa]

Du er midt i en sorgprosess som er vanskelig fordi ingen er død. La deg selv få sørge, tenke, skrike, hyle, grine, le, lengte, savne. Det bare er sånn, og viser at du er et menneske

[Gjest Evig kjærlighet??]

Det jeg vil si på vegne av "skillsmisse" barn (er et selv) er at dere IKKE skal være sammen for barnas skyld. De merker noe er galt og ser at verken mamma eller pappa trives. Det er ennå værre en at de går hver til sitt og får et gledelig liv!

Ikke noe morro å komme hjem, så hører du på utsiden at noen krangler så busta fyker og sier masse stygt til hverandre. Men når du kommer inn døra later alle som ingen ting osv. Middagen går sin gang uten at mamma og pappa har en ok samtale osv.

Det er mye værre og i tillegg mister barna troen på at det finnes forhold som er kjærlige...

Bare en liten kommentar til dette innlegget.

Ikke alle forhold som brytes opp er destruktive for barna, dvs foreldrene kan være i en vanskelig periode uten at det rammer barna. Det rammer derimot barna når den ene parten velger å gi opp!

Kan god forstå din tanke om at barna mister troen på at det finnes kjærlige forhold.

Jeg er av de skilsmissebarn som mistet troen på kjærligheten, at et forhold faktisk kan vare. Dette sliter jeg faktisk med. Det ser ut til at alle forhold før eller siden tar slutt...

Tatt i betraktning at dette er en trend i vår tid og vårt land (som ligger i toppen når det gjelder både skilsmisser og utroskap), tror jeg det er viktig at vi tenker oss godt om!

"Er mitt forhold så dårlig at jeg vil gi det opp?"

Det virker som vi er flinkere til å gi hverandre støtte til å gå ut av et forhold enn til å bli og jobbe for det...

[Gjest ionni]

Du gjør dine barn en stor bjørnetjeneste hvis du blir i et forhold som skulle vært avsluttet.

"Bli for banas skyld" er det dummeste jeg hører.

[Gjest megutennick]

Hei, jeg er i omtrent den samme situasjonen.

Og jeg har omtrent bestemt meg for å gå. Det vil ikke gagne noen å bli i et forhold uten mer enn vennskapsfølelser, det vil heller ikke være bra for barna i lengden. For de vil vokse opp med foreldre som ikke har det bra, og de vil etterhvert skjønne at mor og far holder sammen for deres skyld. Det tror jeg ikke er noe godt for verken de voksne eller barna.

Det er rart å se hvor mange som sliter med det samme som oss.

[Gjest Skillsmissebarn]

Bare en liten kommentar til dette innlegget.

Ikke alle forhold som brytes opp er destruktive for barna, dvs foreldrene kan være i en vanskelig periode uten at det rammer barna. Det rammer derimot barna når den ene parten velger å gi opp!

Kan god forstå din tanke om at barna mister troen på at det finnes kjærlige forhold.

Jeg er av de skilsmissebarn som mistet troen på kjærligheten, at et forhold faktisk kan vare. Dette sliter jeg faktisk med. Det ser ut til at alle forhold før eller siden tar slutt...

Tatt i betraktning at dette er en trend i vår tid og vårt land (som ligger i toppen når det gjelder både skilsmisser og utroskap), tror jeg det er viktig at vi tenker oss godt om!

"Er mitt forhold så dårlig at jeg vil gi det opp?"

Det virker som vi er flinkere til å gi hverandre støtte til å gå ut av et forhold enn til å bli og jobbe for det...

Er enig i det du skriver, men mitt innlegg sikter egentlig til de parene som har prøvd å rette opp forholdet i mange år, men de merker at det ALDRI vil fungere. Men alikvel velger de å leve sammen for "barnas skyld" og kanskje er utroe osv som barna kan oppdage.

Da synes jeg man skal GÅ.

Men er det håp og man vet det, så skal man selvfølgelig prøve å redde forholdet!

[Gjest mener nå jeg]

*Men så lurer jeg på en ting. Noen velger bevisst å bli i forhold som ikke fungerer, og som kanskje til og med ødelegger en, av hensyn til barna. Eller fordi man er redd for å miste kontakten med dem (den delen gjelder vel helst pappaer som ofte ikke får så mye kontakt som de ønsker).*

Hvis folk virkelig TROR at det gangner barna å bli i et slikt forhold, så er vel dette folk som ikke burde fått seg barn i utgangspunktet...

[Goliath]

Det viktigste å vurdere for han er at hvis han velger å gå, så er det fordi det forholdet han forlater ikke er "liv laga", og han vil få det bedre som singel - og ikke fordi det er noen andre der (deg?) som oppleves som et bedre valg enn hva han nå har.

[Gjest Hovedinnlegger]

Det viktigste å vurdere for han er at hvis han velger å gå, så er det fordi det forholdet han forlater ikke er "liv laga", og han vil få det bedre som singel - og ikke fordi det er noen andre der (deg?) som oppleves som et bedre valg enn hva han nå har.

Det er jeg veldig bevisst på - jeg skal ikke være grunnen til at han velger å gå. Derfor har jeg trukket meg tilbake. Han må finne ut av dette selv. Han har jo på en måte funnet ut allerede at det finnes andre der ute, og jeg synes han er flink til å tenke først og fremst på hva han mister ved å gå fra sambo - ikke hva han kan få isteden. Er slettes ikke sikkert det forholdet vi startet på vil kunne føre noen vei ved eventuelle senere muligheter, for dette med dine-mine-og våre barn er ikke lett. Det er vi begge klar over. Så du har helt rett i det du sier, og jeg tror det er i de baner han tenker. Men kanskje velger å bli i et forhold som ikke er liv laga likevel. I alle fall ikke i følge ham selv.

[Goliath]

Det er jeg veldig bevisst på - jeg skal ikke være grunnen til at han velger å gå. Derfor har jeg trukket meg tilbake. Han må finne ut av dette selv. Han har jo på en måte funnet ut allerede at det finnes andre der ute, og jeg synes han er flink til å tenke først og fremst på hva han mister ved å gå fra sambo - ikke hva han kan få isteden. Er slettes ikke sikkert det forholdet vi startet på vil kunne føre noen vei ved eventuelle senere muligheter, for dette med dine-mine-og våre barn er ikke lett. Det er vi begge klar over. Så du har helt rett i det du sier, og jeg tror det er i de baner han tenker. Men kanskje velger å bli i et forhold som ikke er liv laga likevel. I alle fall ikke i følge ham selv.

Ofte er dette en prosess som kan ta svært lang tid - ikke minst når det er barn involvert.

Men det virker som om du har en sunn holdning og innstilling til det - i hvert fall i forhold til hva jeg mener er viktig.

Lykke til - til dere begge:-)

[KaVa]

For din del: Å bli i et forhold som er dødt for barnas skyld, er ikke rettferdig for noen av dere. Du skriver at dere har forsøkt å jobbe med forholdet, men at det til tross for iherdig innsats ikke lot seg redde (tolker jeg deg rett?). Da har dere gjort det dere kunne gjøre - og når det ikke funket - så er det bare en ting å gjøre: Bryte.

Jeg tror at barna har det mye bedre med en mamma og en pappa som har det godt - enten sammen, eller - når det ikke går - hver for seg.

For din venns del: Jeg synes han utviser en klassisk "pose-og-sekk-holdning". Han har sin samboer, (som han ovenfor deg hevder har et "iskalt forhold" til) og han har deg - til å høre på hann, støtte han, pleie hans ego....

Og det synes jeg er å utnytte både deg og samboeren sin, fordi han lar dere begge "gå på gress".

[Gjest kokokoko]

Man ble vel sammen med den personen en gang fordi man elsket han/henne? Man fikk vel barn med den personen fordi man elsket han/henne? Finn tilbake til de følelsene, og man kan faktisk redde forholdet. Det gjelder bare å prøve, ikke gi opp fordi man treffer en som er litt mer spennende.

Gresset er IKKE grønnere.....

[Gjest Spekuluria]

*Men så lurer jeg på en ting. Noen velger bevisst å bli i forhold som ikke fungerer, og som kanskje til og med ødelegger en, av hensyn til barna. Eller fordi man er redd for å miste kontakten med dem (den delen gjelder vel helst pappaer som ofte ikke får så mye kontakt som de ønsker).*

Hvis folk virkelig TROR at det gangner barna å bli i et slikt forhold, så er vel dette folk som ikke burde fått seg barn i utgangspunktet...

Nå var du korttenk gitt...!!

[Gjest Spekuluria]

Det er jeg veldig bevisst på - jeg skal ikke være grunnen til at han velger å gå. Derfor har jeg trukket meg tilbake. Han må finne ut av dette selv. Han har jo på en måte funnet ut allerede at det finnes andre der ute, og jeg synes han er flink til å tenke først og fremst på hva han mister ved å gå fra sambo - ikke hva han kan få isteden. Er slettes ikke sikkert det forholdet vi startet på vil kunne føre noen vei ved eventuelle senere muligheter, for dette med dine-mine-og våre barn er ikke lett. Det er vi begge klar over. Så du har helt rett i det du sier, og jeg tror det er i de baner han tenker. Men kanskje velger å bli i et forhold som ikke er liv laga likevel. I alle fall ikke i følge ham selv.

Men så slutt å lage "mine, dine og våre" barn, hvis du ikke har tenkt å jobbe for forholdet!

[Gjest Spekuluria]

En ting er at du valgte å bryte opp en familie. Ikke ta med deg andre i fallet!!

Man skal være YTTERST forsiktig med å "hjelpe" eller anbefale andre å bryte ut av et forhold!!!

Og jeg har sagt det før, jeg sier det igjen;

Vi er så flinke til å støtte hverandre i å bryte ut av forhold, tenke på oss selv (for det gjør jo ingen andre) og at vi må ha det bra (for at andre skal ha det bra).

Hva med å begynne å støtte hverandre med å bli i et forhold, få det bra og tenke på oss selv innenfor rammene av det

forholdet??!!

Kanskje går det t.o.m. an å kombinere det å tenke på seg selv med å tenke på resten av familien..

Mye kan gjøres innenfor rammene av et forhold. Men i vår kultur og vår tid, er det faktisk akseptert å ta fram egoisten i oss. "Vi blir jo så fryktelig slitne av å være i et dårlig forhold, ingen av partene har det godt"..

Gjør noe med det da!! Forholdet oppstod engang av noe viktig, noe grunnleggende, trygt og godt.

Ta det fram igjen, let etter det!

Hjelp andre i samme situasjon å lete!!

Hvordan kan jeg ta vare på meg selv og utvikle meg selv UTEN å bryte ut av forholdet, UTEN å ødelegge en familie.

Jeg tror samfunnet kunne vært et så mye bedre og følelsesmessig tryggere sted å være, hvis vi alle kunne tenkt litt mer i den retning.

Nå går alle rundt og lurer på om de har det bra, om partneren har det bra og om de kunne hatt det bedre...

Er det rart vi sliter med oss selv og forholdet og blir slitne og triste??