først overspising, så sulting..

[Gjest lavida]

Jeg er så sliten av dette.. Det å skulle fungere normalt er ikke lett når jeg har det slik..

Da kjæresten dro på tur med noen kamerater forrige helg, kunne jeg omtrent ikke vente til han kom seg avgårde. I det han gikk på bussen, løp jeg på Kiwi, og gikk rundt der en time, plukket med meg mat før jeg dro videre på Rema 1000 hvor de hadde konditori... Jeg spiste kaker, pizza, dessert, sjokolade og enda mer kaker igjen. Det verste var at jeg ble ikke mett.. Satt bare igjen med en forferdelig dårlig samvittighet..

Dermed var det bare å putte i seg avføringsmidler for å få følelsen bort..

Når jeg er sammen med kjæresten og andre, spiser jeg heller litt mindre enn vanlig, og folk kommenterer det. Men jeg er ikke tynn, man kan ikke SE med det blotte øyet at jeg sliter, derfor er det heller ingen som reagerer.

Denne uken har jeg fastet. Føler meg veldig flink når jeg klarer å lure alle til å tro at jeg har spist her og der men ikke spist noenting. Lurer kjæresten og sier jeg tok frokost og middag i kantina, og lurer venninner og sier at jeg spiser når jeg kommer hjem. Føler det som en seier når jeg går hjem fra forelesning klokken 17, magen romler og jeg ikke har spist noe, og vet at jeg ikke skal gjøre det heller...

Vet ikke hva jeg skal gjøre, vet jo at det er feil, men jeg klarer rett og slett ikke å styre meg. Enten så MÅ jeg spise MASSE eller så må jeg rett og slett la vær.

Klarer ikke å snakke om det til en lege. Har prøvd en gang, men hun kom meg i forkjøpet og sa at "mange unge jenter har jo spiseproblemer, men du ser jo så sunn og frisk ut, så jeg tror ikke du har noe problem med det.!" Hun skulle visst hvordan jeg føler meg og ser ut inni..

Men så går det dager som denne uken, hvor jeg tenker at det slettes ikke er noe problem, jeg lider jo ikke. Jeg fungerer jo godt i hverdagen.. Men det å ikke ha kontroll kan være litt skummelt..

Er det noen som er i samme situasjon? Noen som har lyst å bare skrive et bittelite svar?

Vet ikke helt hva jeg lurer på, men er det noe jeg kan gjøre?

[Gjest mania]

Jeg forstår AKKURAT hva du mener.For ikke så lenge siden hadde jeg det på samme måte.Var så fornøyd med meg selv hver gang jeg hadde fått noen til å tro jeg hadde spist for dermed å slippe å spise.Jeg hadde det "bra",helt til jeg ble avslørt.Nå er det ingen som stoler på meg lenger i forbindelse med mat,jeg blir passet på.Det irriterer livet av meg og jeg føler meg omtrent som en 5 åring.Det verste er at jeg vet at de har rett,de kan ikke stole på meg.Det var ikke meningen å klage så mye over min egen situasjon,det jeg prøver å få frem er at manipulering og lyving kan virke som en god løsning nå,men når du blir avslørt,for det blir alle,blir ALT tusen ganger verre.Håper du klarer å betro deg til noen hvertfall,klem..

[Zitha]

Du kan ikke fortsette som nå. Du er nødt til å spise, i alle fall litt. Finnes det ingen matvarer du kan klare å spise litt av? Du kan jo ikke fortsette på denne måten, kroppen din trenger næring.

Du bør gjøre et nytt forsøk med å ta problemet opp med en lege. Det er ikke alle leger som er så lite forståelsesfulle/uvitende som den legen du snakket med. Du trenger hjelp til å snu den utviklingnen du er inne i, før det er for sent. Det kan en flink lege hjelpe deg med.

Jeg sitter her og prøver å tenke ut noen gode råd til deg. Jeg hadde jo selv problemer med overspising en periode, men klarte å snu det før det gikk for langt. Jeg prøver å komme på hva det var jeg gjorde. Jeg begynte å tenke på kostholdet mitt og mitt forhold til mat, og prøvde å fjerne alle forbudene, og i stedet innføre noen påbud. F.eks skulle jeg alltid spise frokost, jeg skulle sørge for å få i meg minst en frukt og en grønnsak hver dag.

Jeg sluttet heller ikke å overspise med en gang, det ville jo være et "forbud". Men jeg prøvde å begrense det. Det jeg gjorde, var å bestemme en dag og et klokkeslett for når jeg skulle overspise. Jeg gledet meg til overspisingen. Og når jeg fikk lyst til å overspise ellers, sa jeg til meg selv at jeg kunne vente, det var bare så og så lang tid til jeg skulle gjøre det. Og når dagen kom, overspiste jeg, selv om jeg ikke hadde lyst lenger. Det gikk etter hvert stadig lenger tid mellom hver overspising, og etter hvert spiste jeg også mindre hver gang. Det viktige er jo at det ikke er for lenge til du "får lov" til å overspise, så du faller for fristelsen til å gjøre det før. Denne fremgangsmåten var ikke en øyeblikkelig slutt på overspsingen, men den ga i hvert fall meg kontrollen over når og hvor, og det tror jeg var et viktig skritt på veien mot en løsning.

Nå som jeg tenker meg om, tror jeg det var disse planlagte overspisingene som gjorde at jeg klarte å komme ut av spiseproblemene mine før de ble for alvorlige. Det ga meg en viss kontroll over spisingen. Å prøve å ta all kontroll med en gang, dvs. å spise lite og sunt og unngå overspising helt, gikk aldri bra, det endte bare med ukontrollert overspising. Og da var jo tross alt kontrollert overspising mye bedre, og faktisk et skritt på veien mot en løsning.

Hvis du prøver deg med kontrollert overspising, er det aller viktigste at du ikke lar det gå for lang tid mellom hver gang du "får lov" å overspise. Det må ikke være lenger tid enn at du klarer å vente, selv om det betyr at du må overspise to ganger om dagen. Og husk at det ikke er lov å droppe en planlagt overspising for å føle seg "flink". For å ha kontroll, er du nødt til å overspise når du har planlagt å gjøre det. Etter hvert kan du vente med å planlegge overspising til du kjenner at du får lyst. Når trangen kommer kan du si til deg selv at du skal vente til i ettermiddag eller til i morgen.

Jeg har aldri hatt så store problemer som mange av dere andre her inne, jeg var så heldig at jeg så faresignalene tidlig, og klarte å snu utviklingen. Allikevel tror jeg du og andre, også kan ha nytte av å prøve det jeg gjorde, dvs. planlagte overspisinger. Det føles feil å fortelle hvordan jeg klarte å løse mine problemer, de ble aldri ordentlig alvorlige, det er sikkert mye vanskeligere for mange av dere andre her. Jeg håper ikke dere tror jeg mener det er enkelt å løse disse problemene. Jeg vet at det ikke er lett, at jeg var ekstremt heldig.

Lykke til! :-)

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære lavida! Det er nok veldig mange av DOL`s brukere som kjenner seg igjen i det du skriver. Du får fram veldig mange av de ambivalente, tildels kaotiske tankene og følelsene som styrer hverdagen din,- og mange andres. Det er svært tøfft å holde på en hemmelighet som krever så mye energi og spille et skuespill for venner og familie. Erfaring viser at de fleste føler en lettelse og glede når de har noen de kan snakke med om sin spiseforstyrrelse. Du har allerede tidligere våget å åpne deg hos en lege,- synd at denne legen ikke klarte å forstå at du virkelig var der for å få hjelp. Likevel skal du ikke gi opp, snakk med noen du stoler på mor, far, søster, bror, venn, venninne, helssøster på skolen, lærern din, helsesstasjon for ungdom eller prøv en ny lege! Du har fått et langt, fint svar fra Zitha med gode råd. Selvhjelperorganisasjonene som Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser-IKS, tlf. 224222222 sentralt, internett; www.iks.no eller Anoreksia/Bulimia-Foreningen, ABF, tlf.sentralt 55326260, internett; www.abf.no kan være til stor hjelp med råd og informasjon om spiseforstyrrelser. Lykke til på veien videre!

[Gjest lavida]

Jeg forstår AKKURAT hva du mener.For ikke så lenge siden hadde jeg det på samme måte.Var så fornøyd med meg selv hver gang jeg hadde fått noen til å tro jeg hadde spist for dermed å slippe å spise.Jeg hadde det "bra",helt til jeg ble avslørt.Nå er det ingen som stoler på meg lenger i forbindelse med mat,jeg blir passet på.Det irriterer livet av meg og jeg føler meg omtrent som en 5 åring.Det verste er at jeg vet at de har rett,de kan ikke stole på meg.Det var ikke meningen å klage så mye over min egen situasjon,det jeg prøver å få frem er at manipulering og lyving kan virke som en god løsning nå,men når du blir avslørt,for det blir alle,blir ALT tusen ganger verre.Håper du klarer å betro deg til noen hvertfall,klem..

Vil bare si tusen takk for svar!

Det betyr UTROLIG mye at det faktisk er andre her som kan komme med gode råd. Dette er veldig vanskelig, men alt blir enklere når man vet at andre som har hatt de samme problemene faktisk har kommet seg ut av det. For det er ofte følelsen av å være "fortapt", og ikke ha kontroll som jeg syns er den verste, men har andre klart det, så kan det jo ikke være noen umulighet for meg heller!

Igjen, tusen takk, betyr mye for meg. Til Zitha: Jeg vil prøve noe av det du foreslo, tror det er en god ide!

klem..

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

Vil bare si tusen takk for svar!

Det betyr UTROLIG mye at det faktisk er andre her som kan komme med gode råd. Dette er veldig vanskelig, men alt blir enklere når man vet at andre som har hatt de samme problemene faktisk har kommet seg ut av det. For det er ofte følelsen av å være "fortapt", og ikke ha kontroll som jeg syns er den verste, men har andre klart det, så kan det jo ikke være noen umulighet for meg heller!

Igjen, tusen takk, betyr mye for meg. Til Zitha: Jeg vil prøve noe av det du foreslo, tror det er en god ide!

klem..

KJære Først overspising...

Ja det er akkurat slik vi ønsker at forumet skal fungere. Lykke til videre!