Kjærlighetssorg

[Tungt]

Hei. Kjæresten min slo opp med meg for 2 uker siden, og jeg har det helt grusomt. Jeg savner henne noe så inni h.... og tanken på at vi ikke kommer til å være nære igjen og at det er slutt, knuser meg fullstendig. Jeg har sendt 3 mailer til henne den siste tiden nå, med litt forslag til hvordan vi kan løse dette, og diverse tanker rundt bruddet, men hver gang får jeg mail tilbake om at hun er helt klar på at hun ikke vil mer, og har bestemt seg. Det ødelegger meg fullstendig hver gang. Sist mail fikk jeg for et par timer siden nå. Hvis ikke annet så hjelper det vel hvertfall til å innse at det virkelig er slutt, og at det ikke er mulighet eller håp for å få det til å funke. Selv om tanken er helt grusom. I tillegg til andre problemer jeg sliter med for tiden føles dette helt forjævlig, og jeg vet nesten ikke om jeg orker å holde ut dette her. Jeg er en ganske følsom fyr fra før, selv uten dette bruddet, og jeg sliter med sosial fobi, angst (selv om dette har gått ned litt), og har jævli lav selvfølelse, selvtillit, og er veldig usikker på meg selv. Kjæresten min ble liksom en trygghet oppi alt dette, og nå er det borte og. Jeg pleide å kunne trives litt i eget selskap, men nå er alt mørkt. Dagene er et sinnsykt ork, og jeg føler meg så ekstremt liten, sårbar og følsom. Jeg kan ikke fatte at det ikke blir oss. Vi hadde så mye bra sammen, og nå er alt borte. Livet er ikke noe jeg har lyst til å leve for tiden, og det gjør så grusomt vondt at hun har slått opp, og ikke vil være sammen med meg. Jeg har aldri hatt det slik før, og etter hva jeg har skjønt kan det ta opp til et år, og kanskje lenger, og komme over kjærlighetssorgen.. jeg vet bare ikke om jeg orker å vente så lenge. Og jeg er redd for at jeg ikke kommer over henne i det hele tatt. Det gjør så utrolig utrolig vondt, og andre problemer jeg har blir større de og. Jeg slet ganske mye fra før, men nå virker livet helt uholdbart...

Har du noen tips eller råd? Jeg går i gruppeterapi halvannen time i uka, og har akkurat begynt å jobbe på attføringsbedrift. Terapien virker litt lite, men det er lang ventetid på individualterapi. Jobben virker som noe som ikke går an å gjennomføre, selv om jeg vet det kan være godt å ha noe å gjøre nå. Det er i alle fall selvmord å bare holde seg inni leiligheten for tiden, selv om alt annet virker usikkert, tungt, vanskelig og jævli. Prøver å være sammen med venner, og har vært sammen med de 4 dager i strekk nå, i forhold til å isolere meg hjemme som jeg vanligvis pleier å gjøre. Kan ikke si det hjelper så mye, og det er vanskelig nok når man har sosial fobi, men det hjelper nå kanskje bittelitt akkurat der og da. Vet ikke. Jeg er så redd for verden med det bruddet her, og er så ekstremt sårbar og følsom at det føles vanskelig å omgås mennesker på en helt vanlig måte. Ikke at det ikke har vært slik før bruddet, men det er ekstra vanskelig nå. Jeg har så lyst til å gripe tak i henne, og at det skal funke mellom oss. Jeg har lyst til at dette skulle vært et mareritt, som jeg kan våkne opp fra. Men det er ikke det...

[Sofline]

Liten trøst nå, men det går over.... :-)

[Gjest dina2]

Huff, kjærlighetsorg er tøfft. Prøv å hold deg mest mulig opptatt, slik at du ikke har så mye tid til å sitte å gruble og tenke.

Selv om du ikke trur det, så blir det lettere med tiden.

[Happyliving]

Nå har du sjansen til å ta tak i livet ditt. Åpne øynene! Se på horisonten;)

Husk at du må selv være det du ønsker å tiltrekke deg. Det hjelper garantert ikke med flere mailer akkurat nå. Prøv istedet å rette all fokus mot deg selv en periode, og vær konsekvent.

Ta tak i de vanskelige tingene i livet ditt så skal du se at små seire vil begynne å melde seg - og steg for steg bygge opp selvtilliten din.

Ikke glem å smil - uansett hvor kjipt du føler at alt er

Sender deg positiv energi!

[Gjest diva42]

Hm..

Vet du at du har en gyllen anledning til å vokse på denne smerten som du kjenner?

Du skriver at du har angst og depresjon, grunnen til det kan være mye forskjellig, men har du forsøkt å se tilbake, på hva det er som kan ha gjort deg så vondt i forhold til å føle seg forlatt eller avvist. Kanskje fra en tidligere kjæreste, venninne eller din mor?

Om du klarer å se sammenhengen i forhold til din egen fortid, hvorfor dette gjør så utrolig vondt nå, så er det mulig å gi slipp på nåværende smerte.

Jeg vet ikke om dette stemmer på deg?

Det er normalt når du har kjærlighetssorg å tenke at ingen kan måle seg med partneren din og at du ikke vil bli lykkelig igjen. men forsøk å se inn i fremtiden, se for deg at du er lykkelig og har truffet en enda større kjærlighet.

Den siste kjærligheten er alltid den største vet du.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest FrøkenNN]

Uff,sånt er vondt,ja.Men det går over etter en tid!Har vært igjennom det jeg og.Har det helt fint nå.

Viktig at du har noen å prate med når du har det som verst.

Ønsker deg alt godt.Lykke til!

[Tungt]

Hm..

Vet du at du har en gyllen anledning til å vokse på denne smerten som du kjenner?

Du skriver at du har angst og depresjon, grunnen til det kan være mye forskjellig, men har du forsøkt å se tilbake, på hva det er som kan ha gjort deg så vondt i forhold til å føle seg forlatt eller avvist. Kanskje fra en tidligere kjæreste, venninne eller din mor?

Om du klarer å se sammenhengen i forhold til din egen fortid, hvorfor dette gjør så utrolig vondt nå, så er det mulig å gi slipp på nåværende smerte.

Jeg vet ikke om dette stemmer på deg?

Det er normalt når du har kjærlighetssorg å tenke at ingen kan måle seg med partneren din og at du ikke vil bli lykkelig igjen. men forsøk å se inn i fremtiden, se for deg at du er lykkelig og har truffet en enda større kjærlighet.

Den siste kjærligheten er alltid den største vet du.

Ønsker deg lykke til.

Ja.. du har rett i det. Prøver å tenke positivt, snu på det og se det på en litt annen måte. Ikke akkurat lett, men i dag hadde jeg faktisk noen øyeblikk hvor jeg greide å se litt lysere på livet, og fikk litt håp for framtiden og sånn. Har også begynt på jobb/kurs nå med aetat, og har masse dårlige minner i forhold til skole og jobb. Det er jævli tungt, og jeg føler meg noen ganger mislykket sosialt, men med litt kognitiv tenking og at jeg virkelig kjempet for å være sosial og utfordre meg selv så gikk det litt bedre. Ble ganske stolt av meg selv og greide å nyte livet litt for et øyeblikk der. Prøver så godt jeg kan å holde fast på det, selv om det er veldig veldig vanskelig oppi alt dette. Ikke bare har jeg kjærlighetssorgen oppi dette, men alt sosiale jeg sliter med og. Plus at jeg ser ganske mørkt på ting fra før, og synes verden er et skummelt sted for tiden. Tror vondt om mnennesker, og tror at folk er onde nesten. Og eksen min var liksom motstykke til dette. Hun var liksom det virkelig gode menneske som bryr seg om andre og tenker mye på de. Og er en veldig god person. Får bekreftet litt at folk ikke er så ille som jeg tror, men det er et langt stykke og gå. Vet ikke helt hva som har gjort det slik. :S For en stund tilbake var jeg ikke så mistroisk. Tror det kanskje er det at jeg fikk så utrolig mye trygghet i forholdet med henne, og at kontrasten ble stor mellom andre folk og henne. Selv om den kanskje ikke trenger å være det. Prøver å tenke på noe annet, og tenke positivt, men det er ikke så lett. Hvertfall ikke når jeg kommer alene hjem i leiligheten og tankene begynner å spinne. Prøver å se film og koble av tankene litt, men det er ikke lett. Har flyttet fra familie ganske langt vekk og, pluss et par gode venner, så jeg er litt alene her. Har et par venner jeg har nummeret til her, og er en del sammen med de, selv om det er utrygt og jeg ikke kjenner de så veldig godt. Prøver å tenke at det er en vei mot å bli tryggere på andre og meg selv, og se på bruddet som en utvikling og et mål mot noe bedre, men det er ikke så lett. Jeg har bare lyst til å komme meg over dette så fort som mulig, og fortsette å ha henne som venn. Hun er interessert i å ha meg som venn og. Det har i alle fall virkelig gått opp for meg at det er slutt, og at det ikke er noe håp for at vi kan finne sammen igjen. Etter tre bevsarte mailer og et brev jeg fikk i posten i dag så er det ganske klart. Hun er alt jeg knytter til stedet jeg bor nå (jeg flyttet hit etter å ha blitt sammen med henne), og det er vanskelig å være et sted hvor jeg bare har minner av henne. Jeg må liksom finne trygghet i meg selv nå, og det er dødens vanskelig med alle utfordringene jeg har rundt meg for tiden. Allikevel velger jeg å tro på (selv om det er vanskjelig som faen noen ganger) at jeg kan få¨det til å funke. Har litt lyst til å ordne meg dame igjen, men da kommer jeg bare ut i samma mølla igjen mistenker jeg. Og jeg har såpass kjærlighetssorg over hun som det er at jeg tror det hadde blitt for vanskelig. Jeg føler nå i alle fall at jeg tar et virkelig oppgjør med ting nå, selv om det er et mareritt noen ganger. Jeg våknet til et levende helvete i dag f.eks. Men dagen ble jo bedre, og jeg tok tyren ved hornene og konfronterte ting skiokkelig og utfordret meg selv noe fantastisk. Å gå på jobb når man føler seg totalt hjelpesløs og så utrygg som det bare går an er ikke lett, men det hjalp nå faktisk litt, så jeg får prøve å holde på den følelsen.

Kunne godt tenkt meg å hatt kontakt med flere ålreite folk rundt her jeg bor, og få en bedre tro og tillit til mennesker generelt.

.. Setter pris på om du vil mailes forresten.

Tusen takk for svar.

[Tungt]

Uff,sånt er vondt,ja.Men det går over etter en tid!Har vært igjennom det jeg og.Har det helt fint nå.

Viktig at du har noen å prate med når du har det som verst.

Ønsker deg alt godt.Lykke til!

Takk. Håper det ordner seg etterhvert ja. Bare håper det ikke tar altfor lang tid, og at jeg overlever denne perioden her. Jeg gjør nok det, men det er vanskelig.

Det kommer sikkert til å være utrolig deilig når jeg har kommet over dette. Gleder med til den dagen..

Og det som også er, som er litt godt å tenke på... når hun ikke vil være i et forhold med meg, så kan det jo ikke være riktig. Og jeg vil jo strengt tatt ikke være i et forhold med noen som ikke vil være i et forhold med meg heller.

Så da er det vel bare et skritt videre for å finne noen som er bedre egnet for meg. Selv om jeg er litt usikker på om jeg tør å begi meg ut på noe slikt igjen. :S

[lonelyP]

Skjønner at det er tungt, men det går over. Neppe noen trøst nå. Det går over og det trenger ikke ta et år hvis du ikke selv vil det. Du er aktiv og har folk rundt deg, det er viktig. Stå på du, så går dette bra. Lykke til videre.

[Gjest FrøkenNN]

Takk. Håper det ordner seg etterhvert ja. Bare håper det ikke tar altfor lang tid, og at jeg overlever denne perioden her. Jeg gjør nok det, men det er vanskelig.

Det kommer sikkert til å være utrolig deilig når jeg har kommet over dette. Gleder med til den dagen..

Og det som også er, som er litt godt å tenke på... når hun ikke vil være i et forhold med meg, så kan det jo ikke være riktig. Og jeg vil jo strengt tatt ikke være i et forhold med noen som ikke vil være i et forhold med meg heller.

Så da er det vel bare et skritt videre for å finne noen som er bedre egnet for meg. Selv om jeg er litt usikker på om jeg tør å begi meg ut på noe slikt igjen. :S

Håper at du har det litt bedre.Ser at du er flink til å skrive,så du får bruke skriving som terapi,det hjelper ofte.

Tror ikke du skal tenke på noen ny dame før du er helt ferdig med dette.

Ha det fint!