Omfang av og type skrivearbeid etter innleggelser?

[Gjest gulrota]

Hvis man skriver hundrevis av sider i tilknytning til innleggelser, ikke noe manisk preg over det altså, tro meg, men i mange år har jeg nå skrevet, og skrevet, og jeg er nå i ferd med å gå over til å skrive mer skjønnlittererært om det som faktisk skjedde på sykehuset, og jeg kamuflerer det meste så godt jeg kan, med tanke på at det engang kanskje komme til å bli utgitt engang. Det er lite jeg skriver som kun forblir mitt private, det meste jeg har skrevet har jeg sendt avgårde til personer som jeg kjenner eller som er i offentlige instanser, men jeg merker nå en dreining over til å skrive mer skjønnlitterært, det er nok for å få en oversikt over det hele på en måte som er vanskelig ved en direkte gjengivelse.

Det jeg lurer på er om dette er vanlig etter innleggelser. Det jeg skriver mest om er det som skjedde for mer enn seks år siden. Og jeg klarer ikke, ja ønsker heller ikke gi meg på dette. Jeg mener virkelig at jeg aldri skulle vært i psykiatrien, og det er nok dette som er grunnen til at jeg skriver. For å forsøke ulike måter å oppnå forståelse for dette på.

Den siste måneden følte jeg at jeg var iferd med slippe taket i dette, men idag igjen, så skrev jeg ganske så mye, og det åpnet opp bilder i det landskapet jeg beskriver.

Det koster meg veldig mye dette. Selve skrivingen koster ikke mest, men tiden mellom. Jeg kan ikke bare sette meg ned å godta det som har skjedd på en måte. Jeg godtar fortiden på den måten at den aldri kan gjøres om igen. Gjort er gjort.

Men det må da i ettertid gå an å få forståelse for at det som skjedde ikke skulle skjedd, det har jeg også til en viss grad oppnådd, gjennom helsetilsynets gjennomgang. Ja, for øvrig kjenner de mest trofast her på forumet min bakgrunn.

Det jeg skriver denne tråden for, er vel for å få meg et bilde på hvor mye andre skriver i ettertid, hvordan man skriver.

Kan det jeg opplevde på sykehuset ha gått så mye inn på meg, at det er noe jeg må belage meg på å leve med resten av livet, som en så stor komponent i livet mitt? Det er ikke vits å svare på akkurat det.

Ja, jeg vet at jeg skriver mye her.

Jeg er ikke en forfatter i ordets forstand. Jeg har aldri lest veldig mye.

Når jeg skriver, så er det også for at andre skal lese det. Nettopp som et ledd i å gi mitt bidrag i en pross for å endre lovgivningen, slik at jeg slipper å oppleve det jeg har gjort på nytt.

Det er det som er drivkraften min. Og selv om jeg har perioder hvor jeg tenker at nå har det sluppet taket, så kommmer det tilbake, altså tankene på systemendringer.

Det jeg ser på et overordnet nivå, det er at det jeg skriver i stadig mindre grad er preget av følelser. Det blir i stadig større grad preget av rene tanker. Jeg hadde håpet at når følelsene avtok så kunne man legge dette fullstendig bak seg.

Vel, så har jeg kanskje en meget spesiell sykehus historie, så kanskje er det derfor jeg reagerer slik i ettertid. Men jeg lurer litt på hvordan andre håndterer skriving i ettertid. Jeg opplever jo ikke at dere andre skriver på samme måte som meg her.

Men det jeg også la merke til idag, var at når jeg kom inn på en spesiell ting i det jeg skrev, noe som skulle symboliserer en lukket avdeling, så vellet følelsene opp, ikke veldig sterkt, men jeg merker at de er der. Og at det er noe jeg kommer til å skrive mer om. Men jeg skriver i overført betydning. Det faller lettere for meg merker jeg. Man kan da lettere flytte seg fra det ene til det andre, og også finne fellestrekk mellom opplevelser i de ulike fasene.

Jaja, det var mine tanker for denne gang. Jeg måtte bare ha dem, slik at noen kunne lese dem. Det andre jeg har skrevet idag, har jeg faktisk i et dokument som ingen kommer til å få lese på en god stund. Og det blir ikke postet her altså....

[Gjest gulrota]

Det jeg skrev om offentliggjøring av skrivemateriale er jo høyst usikkert. Det er jo meget krevende å skrive noe så bra at det kan publiseres. Dessuten er det slik at alt jeg har skrevet til nå, neppe er publiserbart. Alt som jeg vil publisere må jeg skrive på nytt. Så glem hele det jeg har skrevet om offentliggjøring.

Men likefullt skriver jeg. Og jeg kommer til å fortsette med det. Og jeg opplever eksempelvis idag, at jeg er mye lettere når jeg nå har fått skrevet ut det jeg har gjort (ikke dette på DOL altså, men det andre jeg har skrevet), derfor opplever jeg at det er riktig av meg å skrive. Men jeg synes det blir så mye jeg har skrevet, og derfor lurte jeg på om andre hadde erfaringer med dette.

[Gjest bry]

Det jeg skrev om offentliggjøring av skrivemateriale er jo høyst usikkert. Det er jo meget krevende å skrive noe så bra at det kan publiseres. Dessuten er det slik at alt jeg har skrevet til nå, neppe er publiserbart. Alt som jeg vil publisere må jeg skrive på nytt. Så glem hele det jeg har skrevet om offentliggjøring.

Men likefullt skriver jeg. Og jeg kommer til å fortsette med det. Og jeg opplever eksempelvis idag, at jeg er mye lettere når jeg nå har fått skrevet ut det jeg har gjort (ikke dette på DOL altså, men det andre jeg har skrevet), derfor opplever jeg at det er riktig av meg å skrive. Men jeg synes det blir så mye jeg har skrevet, og derfor lurte jeg på om andre hadde erfaringer med dette.

Jeg har erfaringer med å skrive ut ting,har gjort det hele livet,men da brente jeg det etterpå,kunne ikke lese det jeg hadde skrevet eller ta vare på det,da ble jeg dårlig,men det var min hemmelige-terapi.....

Siden du skriver om tingene som hendte deg,og de stadig dukker opp er det vel et tegn på at du ikke er ferdig med det....

Er mye jeg ikke kan skrive om som "dukker opp",vil ikke tenke på det en gang,av og til kan skriving gjøre folk dårlig og,det spørs vel....

Men du kan vel gi ut bok,du er flink å skrive..=)

[Adriana]

Jeg synes det er flott at du får ut tanker og vonde minner ved å skrive! Det å skrive skjønnlitterært, bare for deg selv er sikkert en fin måte å bearbeide det på. Sånn sett er det kanskje bedre for deg å bare skrive fritt uten at andre kommenterer det du skriver, sånn som her? Du blir frustrert når du prøver å forklare hvordan du har det her og ingen forstår. Det skjønner jeg godt at du blir når dette betyr så mye for deg. Jeg tenker at det må være slitsomt å måtte forsvare egne følelser her hele tiden. Blir du ikke da enda mer sint?

Jeg synes det er en god idé å skrive kun for deg selv så slipper du å forsvare dine egne tanker og følelser hele tiden! Jeg tror nemlig at du ikke får det bedre av å forklare folk hvorfor dette er så viktig for deg. Du oppdager bare at andre mennesker er opptatt med sine egne ting. Boka som du skriver i er enig med deg i alt vet du! Ikke bruk krefter på å forklare for andre. Bruk de kreftene på å få det bedre med deg selv! Skriv om gamle minner og tvang for deg selv og så diskuterer du andre ting som ikke er så sårbare for deg her sammen med oss :-)

Lykke til med skrivingen! :-)

[thinkerbell]

Jeg tror det er bra for deg at du skriver. Uten å ta stilling til din situasjon og rett vs. galt; -Dersom jeg hadde opplevd så stor urettferdighet som det du beskriver ville jeg også hatt vanskeligheter med bare å "glemme".

Å skrive kan fungere utmerket som terapeutisk hjelpemiddel, man får "tømt" seg og kanskje med tiden klarer man å forsone seg mer med sin fortid.

[serenity777]

Leste ikke alt du skrev, men hvis du føler du aldri skulle vært i psykiatrien, hvorfor skriver du da på et psykiatriforum? Jeg mener ikke å være frekk, men jeg har lagt merke til at det er flere som har den innstillingen her inne.

On topic.

Jeg har også skrevet litt om mine psykehusopphold, har til og med sendt det inn til vurdering hos forlag, men fikk avslag. Ble vel for sært tenker jeg. Med tanke på hvor få bøker som er utgitt som omhandler hvordan det føles å leve med en psykose, skulle man tro det var lett å få utgitt det som har rimelig kvalitet, men jeg frykter det blir for smalt.

Du burde lese paragraf 3 av gunnar lunde, kjempebok, som nesten ikke solgte noenting, og vurder om du kan skildre en psykehusopplevelse bedre.

[Gjest gulrota]

Leste ikke alt du skrev, men hvis du føler du aldri skulle vært i psykiatrien, hvorfor skriver du da på et psykiatriforum? Jeg mener ikke å være frekk, men jeg har lagt merke til at det er flere som har den innstillingen her inne.

On topic.

Jeg har også skrevet litt om mine psykehusopphold, har til og med sendt det inn til vurdering hos forlag, men fikk avslag. Ble vel for sært tenker jeg. Med tanke på hvor få bøker som er utgitt som omhandler hvordan det føles å leve med en psykose, skulle man tro det var lett å få utgitt det som har rimelig kvalitet, men jeg frykter det blir for smalt.

Du burde lese paragraf 3 av gunnar lunde, kjempebok, som nesten ikke solgte noenting, og vurder om du kan skildre en psykehusopplevelse bedre.

Grunnen til at jeg er på et psykiatriforum selv om jeg mener at jeg aldri skulle vært i psykiatrien er todelt:

1. Fordi oppholdet i psykiatrien har produsert psykisk skade hos meg, og jeg ønsker tips til hvordan jeg kan komme ut av den tilstanden.

2. Fordi det å lese erfaringer til andre, kan hjelper meg til å forstå hvorfor jeg kunne bli rammet av det jeg ble. Det å forstå hvorfor ting skjedde har vært veldig viktig for meg i ettertid, det har vært viktigere enn å bearbeide konkrete minner, den biten kommer i større grad nå.

Og tusen takk for tipset om boken paragraf 3 av gunnar lunde. Det må jeg få tak i.

[Gjest gulrota]

Jeg tror det er bra for deg at du skriver. Uten å ta stilling til din situasjon og rett vs. galt; -Dersom jeg hadde opplevd så stor urettferdighet som det du beskriver ville jeg også hatt vanskeligheter med bare å "glemme".

Å skrive kan fungere utmerket som terapeutisk hjelpemiddel, man får "tømt" seg og kanskje med tiden klarer man å forsone seg mer med sin fortid.

Tusen takk for kommentar!

[Gjest gulrota]

Jeg synes det er flott at du får ut tanker og vonde minner ved å skrive! Det å skrive skjønnlitterært, bare for deg selv er sikkert en fin måte å bearbeide det på. Sånn sett er det kanskje bedre for deg å bare skrive fritt uten at andre kommenterer det du skriver, sånn som her? Du blir frustrert når du prøver å forklare hvordan du har det her og ingen forstår. Det skjønner jeg godt at du blir når dette betyr så mye for deg. Jeg tenker at det må være slitsomt å måtte forsvare egne følelser her hele tiden. Blir du ikke da enda mer sint?

Jeg synes det er en god idé å skrive kun for deg selv så slipper du å forsvare dine egne tanker og følelser hele tiden! Jeg tror nemlig at du ikke får det bedre av å forklare folk hvorfor dette er så viktig for deg. Du oppdager bare at andre mennesker er opptatt med sine egne ting. Boka som du skriver i er enig med deg i alt vet du! Ikke bruk krefter på å forklare for andre. Bruk de kreftene på å få det bedre med deg selv! Skriv om gamle minner og tvang for deg selv og så diskuterer du andre ting som ikke er så sårbare for deg her sammen med oss :-)

Lykke til med skrivingen! :-)

Tusen takk! Du skriver mye riktig. Ting du skriver der ville jeg bli sint på tidligere, men nå tar jeg det til meg faktisk. Jeg ser at det du skriver er veldig fornuftig. Joda, jeg blir sint av å "måtte" forsvare mine følelser overfor andre, men det har ikke vært mulig å gjort det på en annen måte tidligere, det har vært så veldig viktig for meg å få andre til å forstå.

Og kanskje har mange forstått meg, uten at jeg har klart å fange det opp selv, fordi jeg har hatt nærmest et skjold av følelser rundt meg, som ikke andre har hatt muligheten til å trenge gjennom på en måte.

Og det vil fortsatt være viktig for meg å skrive ting som andre kan lese, men jeg har fått et større tidsperspektiv på det. Endelig (!) begynner jeg å kunne skrive ting som jeg kan la ligge uten å sende det av gårde. Så kanskje er jeg iferd med å gå inn i en fase hvor jeg kan skrive til meg selv, skjønt nei, den fasen har ikke kommet ennå. Det jeg skriver, det er rettet mot andre, det medfører at jeg ikke skriver veldig mange virkelige navn foreksempel, men jeg gjør det i større grad, så kanskje er jeg på den veien snart.

Så blir det vel slik etterhvert at jeg kan samle opp endel av det jeg har skrevet, og omskrive det, slik at det kan gis videre til andre, jeg vet ikke. Bare tiden vil vise.

Siden risikoen for det jeg har opplevd kan betydelig reduseres med en lovendring, så vil fokuset mitt være utenfor meg selv. Det er hovedforklaringen til hvorfor jeg skriver så mye utadrettet, selv til personer som ikke har direkte lovendringsmyndighet, slik som eksempelvis her på DOL. Det er vel et lite ledd i å spre mitt budskap, så vil noen ta avstand fra det, og andre vil tenke over det, og andre vil støtte det, slik det er med enhver politisk sak.

Men - jeg går nok nå inn i en fase hvor jeg kommer til å skrive mer til denne "boken" som er enig i alt jeg skriver, rett og slett fordi jeg innser at det vil koste for mye å fortsette min kamp slik jeg har gjort. Men jeg har heller ikke hatt mye valg. Jeg har blitt slynget ut i dette, og ikke ennå landet, men kanskje begynner jeg å se bakken. Det kom som lyn fra klar himmel for tolv år siden, og jeg har ikke erkjent det ennå. Det bare skjedde. Men den dagen jeg opplever at jeg har sittet å skrevet en hel måned uten å sende noe ut til andre, da tror jeg at skjønner at noe vesentlig er i ferd med å skje. Men den dagen har ikke kommet ennå.

Og alt jeg har skrevet til nå, det vil ikke bli brukt i noe senere, jeg skriver ting på nytt.

Og grunnen til at jeg finner mening i det, er at jeg vil kunne skrive mer helhetlig nå, hele historien på engang, eller hele min kritikk på engang, samlet, og legge den på bordet på et senere tidspunkt når jeg igjen kommer til å gå igang med å påvirke mot en lovendring. Joda, mine bidrag er små, men de vil bli større dersom jeg kan legge igjen en bok på et par-tre hundre sider etter møtene, og si at der står begrunnelsen for hvorfor jeg trenger lovendringen. En slik bok trenger ikke å selges offentlig, den kan være noe jeg bringer med meg til møter.

Når den er skrevet, vel da kan jeg virkelig gå igang med å skrive i detalj om episoder jeg har opplevd. Og kanskje presentere disse isolert i en større dybde.

Dersom da ikke en lovendring kommer før den tid, helt uavhengig av min innsats, som jo er det mest sannsynlige. Jeg er bare en enkel sjel i gata.

Men jo for min egen del ville det være veldig godt å ha en bok med oversikt over hele min sykehushistorie, også for min egen del, kjenner det i magen hvor godt det vil være. Da kan jeg peke på den boken som ligger på bordet, og si at der ligger de årene av mitt liv, og ja, tror faktisk at jeg kan stikke fingeren i jorda, og få en betydelig større normalisering av livet da.

En sjelesørger sa til meg engang, at du må få historien din ut og legge den her på bordet, så kan vi plukke den fra hverandre derfra. Jeg vet ennå ikke hva hun mente, men jeg tror jeg er inne på noe.

Men når jeg skriver, så må jeg ikke være veldig opptatt av struktur på tingene, det kan jeg ordne etterpå, spesielt lettere går det dersom jeg bare har gode nok overskrifter på samlinger av avsnitt.

Takk for kommentaren din!

Den hjalp meg til å konkretisere litt nytt videre.

[Gjest gulrota]

Jeg har erfaringer med å skrive ut ting,har gjort det hele livet,men da brente jeg det etterpå,kunne ikke lese det jeg hadde skrevet eller ta vare på det,da ble jeg dårlig,men det var min hemmelige-terapi.....

Siden du skriver om tingene som hendte deg,og de stadig dukker opp er det vel et tegn på at du ikke er ferdig med det....

Er mye jeg ikke kan skrive om som "dukker opp",vil ikke tenke på det en gang,av og til kan skriving gjøre folk dårlig og,det spørs vel....

Men du kan vel gi ut bok,du er flink å skrive..=)

Tusen takk for gode ord!

Nå har jeg ikke ennå skrevet om alle episodene jeg har opplevd, jeg har skrevet mest om endringer jeg ønsker. Men når jeg kommer ordentlig igang med dem, så har jeg en følelse av at jeg skal klare å skrive om det uten å bli dårlig. Ikke misforstå, men jeg tror at det som folk opplever av traumer utenfor sykehus, slik kanskje du har gjort, kan være vanskeligere å forholde seg til, fordi de er mye dypere enn det jeg har blitt påført, spesielt hvis det har skjedd i barndom og ungdom.

Det jeg kritiserer er jo et relativt oversiktlig system, som på en måte er forutsigbart, iallefall når man ser det i ettertid, det er bare slik systemet er.

De traumene man blir påført av privatpersoner i sitt vanlige miljø, som heldigvis ikke jeg har blitt utsatt for, er jo egentlig å betegne som kriminalitet, eksempelvis voksne som gjør overgrep mot barn eller menn som forgriper seg på kvinner. Dette er uforutsigbare hendelser, og hendelser som man ikke vet når vil inntreffe, de kan skje hvorsomhelst, og det er ikke grenser hvor grove de kan være.

Det jeg har opplevd, er tross alt, iallefall sett i ettertid del av et system, altså systematiske overgrep, og jeg retter ikke kritikken mot enkeltpersoner, for det er pga at de er del av systemet at de gjør det de gjør. Dette gjør det lettere å forholde seg til i ettertid på en måte, men det er vanskeligere å få ut frustrasjonen.

Det er altså forskjell på umotiverte overgrep i personlig regi, og systematiske overgrep i offentlig regi.

Grovheten i dem kan være den samme, men i våre dager, har heldigvis psykiatrien blitt vesentlig mye bedre.

Det er selvsagt meningsløst å sammenligne ulike overgrep. Jeg gjør det likevel for å prøve å forstå meg selv, men sikkert i et mislykket forsøk på å forklare overfor andre.

Jeg får holde meg til det jeg har opplevd. Det blir feil å si at det ikke var grovt. Men samtidig er jeg helt sikker på at det jeg har opplevd ikke var så alvorlig som det folk opplever på gata eller i hjemmene av overgrep. Uff, det er ille å tenke på.

Håper virkelig ikke at dere har syntes at det har vært upassende at jeg har vært her. Jeg har lært veldig mye av det selv.

Jeg har gjort det som var nødvendig for meg. Og også de overgrepene jeg har blitt utsatt for, er nevneverdige, selv om andre har opplevd veldig, veldig mye verre ting.

Tusen takk for alle tilbakemeldingene!!

[Gjest gulrota]

Tusen takk for gode ord!

Nå har jeg ikke ennå skrevet om alle episodene jeg har opplevd, jeg har skrevet mest om endringer jeg ønsker. Men når jeg kommer ordentlig igang med dem, så har jeg en følelse av at jeg skal klare å skrive om det uten å bli dårlig. Ikke misforstå, men jeg tror at det som folk opplever av traumer utenfor sykehus, slik kanskje du har gjort, kan være vanskeligere å forholde seg til, fordi de er mye dypere enn det jeg har blitt påført, spesielt hvis det har skjedd i barndom og ungdom.

Det jeg kritiserer er jo et relativt oversiktlig system, som på en måte er forutsigbart, iallefall når man ser det i ettertid, det er bare slik systemet er.

De traumene man blir påført av privatpersoner i sitt vanlige miljø, som heldigvis ikke jeg har blitt utsatt for, er jo egentlig å betegne som kriminalitet, eksempelvis voksne som gjør overgrep mot barn eller menn som forgriper seg på kvinner. Dette er uforutsigbare hendelser, og hendelser som man ikke vet når vil inntreffe, de kan skje hvorsomhelst, og det er ikke grenser hvor grove de kan være.

Det jeg har opplevd, er tross alt, iallefall sett i ettertid del av et system, altså systematiske overgrep, og jeg retter ikke kritikken mot enkeltpersoner, for det er pga at de er del av systemet at de gjør det de gjør. Dette gjør det lettere å forholde seg til i ettertid på en måte, men det er vanskeligere å få ut frustrasjonen.

Det er altså forskjell på umotiverte overgrep i personlig regi, og systematiske overgrep i offentlig regi.

Grovheten i dem kan være den samme, men i våre dager, har heldigvis psykiatrien blitt vesentlig mye bedre.

Det er selvsagt meningsløst å sammenligne ulike overgrep. Jeg gjør det likevel for å prøve å forstå meg selv, men sikkert i et mislykket forsøk på å forklare overfor andre.

Jeg får holde meg til det jeg har opplevd. Det blir feil å si at det ikke var grovt. Men samtidig er jeg helt sikker på at det jeg har opplevd ikke var så alvorlig som det folk opplever på gata eller i hjemmene av overgrep. Uff, det er ille å tenke på.

Håper virkelig ikke at dere har syntes at det har vært upassende at jeg har vært her. Jeg har lært veldig mye av det selv.

Jeg har gjort det som var nødvendig for meg. Og også de overgrepene jeg har blitt utsatt for, er nevneverdige, selv om andre har opplevd veldig, veldig mye verre ting.

Tusen takk for alle tilbakemeldingene!!

Og så må jeg korrigere med engang. For det jeg har opplevd er grovt. Selvsagt er det det. Jeg må ikke gjøre mine egne ting mindre ved å se over til andre som har det verre. Da gjør jeg meg selv en bjørnetjeneste. Jeg skrev det likevel, fordi jeg faktisk klarer å se at mange har verre opplevelser enn meg, og mange har lettere.

Mye av det man leser om i media av overgrep er mindre grovt enn det jeg ble utsatt for, og mye er verre.

Men jeg skal ikke utbrodere dette noe videre. Jeg ville skrive dette bare for å vise at jeg faktisk ser min situasjon i perspektiv i denne verden, men det er egentlig feil av meg. Jeg må fortelle om det jeg har opplevd, og intet annet, så får de som hører det, vurdere ut fra det.

Tusen takk for alle tilbakemeldingene! Dere er gode!

[Gjest bry]

Og så må jeg korrigere med engang. For det jeg har opplevd er grovt. Selvsagt er det det. Jeg må ikke gjøre mine egne ting mindre ved å se over til andre som har det verre. Da gjør jeg meg selv en bjørnetjeneste. Jeg skrev det likevel, fordi jeg faktisk klarer å se at mange har verre opplevelser enn meg, og mange har lettere.

Mye av det man leser om i media av overgrep er mindre grovt enn det jeg ble utsatt for, og mye er verre.

Men jeg skal ikke utbrodere dette noe videre. Jeg ville skrive dette bare for å vise at jeg faktisk ser min situasjon i perspektiv i denne verden, men det er egentlig feil av meg. Jeg må fortelle om det jeg har opplevd, og intet annet, så får de som hører det, vurdere ut fra det.

Tusen takk for alle tilbakemeldingene! Dere er gode!

Graden av overgep blir uvesentlig å diskutere,det er vel heller påkjenningene etter overgrepene som er relevant.

Alle har ulik sårbarhetsgrad,noen tåler mer og andre mindre.

Oppfattelsen og følelsene "ødeleggelsen" av "offeret" er det som er viktig,syns jeg.....

Og alltid vil noe være værre eller mindre værre,sånn er det bare,men uansett skal man alltid ta på alvor når noen blir krenket,på den ene eller andre måten,selv hvor krenkelsen kommer fra,være seg det offentlige eller kjente personer.

Men jeg forstår hva du mener,du er vis du,det er derfor du skulle skrevet en bok om dine opplevelser.

Og i og med at det gjelder psykiatri-systemet,er det noe andre også kan relatere seg til.

Selv om du føler deg missforstått noen ganger,er jeg sikker på at det er mange som forstår deg også....=)

[Gjest gulrota]

Graden av overgep blir uvesentlig å diskutere,det er vel heller påkjenningene etter overgrepene som er relevant.

Alle har ulik sårbarhetsgrad,noen tåler mer og andre mindre.

Oppfattelsen og følelsene "ødeleggelsen" av "offeret" er det som er viktig,syns jeg.....

Og alltid vil noe være værre eller mindre værre,sånn er det bare,men uansett skal man alltid ta på alvor når noen blir krenket,på den ene eller andre måten,selv hvor krenkelsen kommer fra,være seg det offentlige eller kjente personer.

Men jeg forstår hva du mener,du er vis du,det er derfor du skulle skrevet en bok om dine opplevelser.

Og i og med at det gjelder psykiatri-systemet,er det noe andre også kan relatere seg til.

Selv om du føler deg missforstått noen ganger,er jeg sikker på at det er mange som forstår deg også....=)

Tusen takk for gode ord! Du er veldig god!

[Gjest gulspurven]

Tusen takk for alle svarene deres. Både på dette innlegget, og på alle andre.

Og så vil jeg benytte anledningen til å melde fra om at jeg bytter navn, fra gulrota, til gulspurven.

Det betyr at jeg har fått flere frihetsgrader enn en rotfrukt har, det betyr at jeg vil ha muligheten til å være mer fleksibel, det betyr at jeg vil være mer flyttbar, det betyr også at jeg lettere kan trekke meg bort, men også at jeg lettere kan omgås folk, det er mer liv i en spurv enn i ei rot, og det betyr at jeg ikke graver meg ned så ofte. Fargen beholder jeg, skjønt en gulrot er mer oransje enn gul, det er ganske sterkt å være oransje, det er kampfargen for friheten, gul er mer fargen for livet, for det gryende livet, man trenger ikke kjempe så mye, man klarer lettere å akseptere livet som det er, så lenge man har vinger å fly med iallefall. Våren nærmer seg, den gode varme våren, lageret av gulrøtter er snart oppspist, det er på tide å lande på bakken, og spise kornet som flyter langs jordene en stund etter at jorden har fått varmen i seg igjen. Gulspurven går ikke bare i tunet, den flyr også opp i trærne, den kommer til å bli sittende der en stund, og observere livet, og kanskje bli endel av det igjen, med tiden. Kanskje finner den seg en flokk, blant gråspurvene kanskje, de kan være hyggelige de, dersom man glemmer hva slags fjær livet har gitt en, men blir det snakk om det, så er det en fordel med gule fjær, selv om gråspurvene sjeldent vil skjønne det, de har levd et annet liv, en normalt liv, et slitsomt liv, uten de store variasjoner, gulfargen kommer fra innsiden, fra det oransje, som omslutter det hvite, det røde og de sorte, som det gjør vondt å bare nevne, men det blir kanskje siste gang det nevnes her i denne flokken av fugler av alle fargerike slag, det er på tide å dra opp gulrota, kutte den opp i skiver og studere den fra ulike sider, den har vært jordnær lenge nok nå, nå er det på tide å forsøke å leve livet, gulspurven vil fly til nærmeste furutre, speide etter ekornvennene sine, etter rådyrene og kanskje hjorten - gulspurven vil lande ved den store boken, og låse den opp for å skrive om hyenene, om bjørnen og elgene og alle de andre, men boken vil bli låst igjen, men gulspurven vil komme ut å kvitre om dyrene den blir kjent med, om trærne den bor i. Det er på tide å ta farvel, ja, gulrota er borte, den oransje fargen har blitt presset ut til hvite ark, ark som vil vaie i vinden, en vakker dag, når tiden er inne, en dag tiden har blitt klar for det. Det er snart kveld, det blir tidlig morgen, for en gulspurv. Tusen takk skal dere ha alle sammen for alt dere har bidratt med de siste ukene, månedene. Vi sees sikkert etterhvert, det er rundt åkeren det finnes mest korn, både på våren og sommeren, ja året rundt.

[Gjest en alminnelig gråspurv]

Tusen takk for alle svarene deres. Både på dette innlegget, og på alle andre.

Og så vil jeg benytte anledningen til å melde fra om at jeg bytter navn, fra gulrota, til gulspurven.

Det betyr at jeg har fått flere frihetsgrader enn en rotfrukt har, det betyr at jeg vil ha muligheten til å være mer fleksibel, det betyr at jeg vil være mer flyttbar, det betyr også at jeg lettere kan trekke meg bort, men også at jeg lettere kan omgås folk, det er mer liv i en spurv enn i ei rot, og det betyr at jeg ikke graver meg ned så ofte. Fargen beholder jeg, skjønt en gulrot er mer oransje enn gul, det er ganske sterkt å være oransje, det er kampfargen for friheten, gul er mer fargen for livet, for det gryende livet, man trenger ikke kjempe så mye, man klarer lettere å akseptere livet som det er, så lenge man har vinger å fly med iallefall. Våren nærmer seg, den gode varme våren, lageret av gulrøtter er snart oppspist, det er på tide å lande på bakken, og spise kornet som flyter langs jordene en stund etter at jorden har fått varmen i seg igjen. Gulspurven går ikke bare i tunet, den flyr også opp i trærne, den kommer til å bli sittende der en stund, og observere livet, og kanskje bli endel av det igjen, med tiden. Kanskje finner den seg en flokk, blant gråspurvene kanskje, de kan være hyggelige de, dersom man glemmer hva slags fjær livet har gitt en, men blir det snakk om det, så er det en fordel med gule fjær, selv om gråspurvene sjeldent vil skjønne det, de har levd et annet liv, en normalt liv, et slitsomt liv, uten de store variasjoner, gulfargen kommer fra innsiden, fra det oransje, som omslutter det hvite, det røde og de sorte, som det gjør vondt å bare nevne, men det blir kanskje siste gang det nevnes her i denne flokken av fugler av alle fargerike slag, det er på tide å dra opp gulrota, kutte den opp i skiver og studere den fra ulike sider, den har vært jordnær lenge nok nå, nå er det på tide å forsøke å leve livet, gulspurven vil fly til nærmeste furutre, speide etter ekornvennene sine, etter rådyrene og kanskje hjorten - gulspurven vil lande ved den store boken, og låse den opp for å skrive om hyenene, om bjørnen og elgene og alle de andre, men boken vil bli låst igjen, men gulspurven vil komme ut å kvitre om dyrene den blir kjent med, om trærne den bor i. Det er på tide å ta farvel, ja, gulrota er borte, den oransje fargen har blitt presset ut til hvite ark, ark som vil vaie i vinden, en vakker dag, når tiden er inne, en dag tiden har blitt klar for det. Det er snart kveld, det blir tidlig morgen, for en gulspurv. Tusen takk skal dere ha alle sammen for alt dere har bidratt med de siste ukene, månedene. Vi sees sikkert etterhvert, det er rundt åkeren det finnes mest korn, både på våren og sommeren, ja året rundt.

"Gulspurven er en hardfør fugl som tåler svært lave temperaturer."

Det tror jeg er en bra metafor på deg:-)

[Gjest gulspurven]

"Gulspurven er en hardfør fugl som tåler svært lave temperaturer."

Det tror jeg er en bra metafor på deg:-)

Hehe. Takk.

Ja, i lengden må man vel håpe at det er en positiv egenskap. Må vel bare fortsette å holde ut, som alle andre. Så kommer vel den vakre dagen etterhvert. Om ikke annet så kommer den i himmelen. Nåden er stor. Nåden er uendelig dyp. Vi kan egentlig ikke gjøre noe fra eller til. Vi kan ikke gjøre annet enn å hvile i den. Det må jeg forstå. Kan ser jeg det lettere etter en flyvetur. Kanskje må jeg rive meg løs en stund fra denne jordens overflate før jeg kan se nådens dybde, forstå nådens dybde. Fullt ut vil vi mennesker ikke forstå den, for hadde vi gjort det ville gått ut i gatene og jublet, da ville ikke verdens bekymringer spilt noen rolle. Men det tar tid å få denne vissheten. Ånden må lære oss den. Men vi må gi den tid til å lære oss den. Så kanskje må jeg fly opp og sitte på en kvist, mens talsmannen lærer oss. Lærer oss å fri oss fra denne verden, ikke ut av denne verden, men fri oss i denne verden, da vil vi kunne leve videre her, i et helt annet perspektiv, da vil vi skjønne at det bare er noen tiår til vi skal vandre rundt her, før himmelens porter åpnes for oss, og en ny jord og en ny himmel skapes. Men det er så vanskelig å forstå, kanskje må vi sette oss ned å lytte, til stillheten, talsmannen virker i det stille, i susen, i stormen, i pusten. Den gir oss visshet, dersom vi holder ut. Det er ikke gitt oss alle å finne ut dette, kanskje har jeg etter kuldeperioden fått en ro som mange andre vil lengte etter, for hvilken gulspurv vet vel hva som rører seg under huden til de grå, til de normale, kanskje de strever veldig mye mer enn vi er klare over, kanskje de har stivnet på innsiden, kanskje gleder de seg mer over solstrålene som kommer, men de skjønner nok også mer enn som så, kanskje har de funnet hvilen for lenge siden, og bare venter på at gulspurven skal falle til ro den også, kanskje flyr gråspurvene rundt i flokkene sine og ber for oss. Ja, de gjør nok det. Men det er ikke noe å lure på, jeg vil aldri få vite hvordan en gråspurv har det inni seg, selv om den forteller meg det, så vil jeg aldri forstå det. Sånn er nok livet. Det er noe som ikke lar seg formidle fra den ene til den andre. Kanskje er det gulspurvens oppgave å prøve å formidle akkurat det, det lille, om at det er noe som aldri kan formidles, men vil de forstå selv det enkle, nei de vil nok ikke det, ikke i gulspurvens tid, men kanskje senere, jeg får fortsette å gi mitt bidrag, på min måte, så får jeg prøve å forstå nåden så godt som mulig, ja man forstår den nok mer, jo mer man tenker på det. For han som gav oss den, sa at han var både veien, sannheten og livet. Jeg har forstått at han er veien og sannheten. Så kanskje er det tiden kommet for at jeg også skal forstå at han er livet. For nåden og livet, de henger sammen, det forstår jeg nå. Så tusen takk, kjære gråspurv, for at du bidrog til å løfte meg litt ut av kulden. Tusen takk. Nådefylte gråspurv, ja vi er nådefylte alle, vi må bare forstå det, og ikke tåkeprate så mye, skjønt kanskje er det nettopp tåkeprate vi må gjøre. Det var vel det mesteren selv gjorde, han talte ofte i gåter, og han fikk folket mot seg da det gjaldt som mest, og hans tilhengere ble forfulgt og undertrykket og møtte motstand overalt. Men ville de blitt mer forstått dersom han talte klart? Nei, de ville nok ikke det, han ville ikke blitt noe mer forstått da. For det er en kamp mellom skaperen og verden. Kanskje gjelder det å omhylle seg i enda mer tåke, kanskje vil mitt budskap vare enda lengre da. En skrev at nå ser vi som i et speil, som i en gåte. Det er gåtene som lever lengst i denne verden. Sannheten har veldig kort levetid. Og de som forstår gåtene, vil ikke så lett gi slipp på det de finner inni tåken. De vil ta vare på det som en perle. Men ville de gjort det, dersom de kunne plukke perler langs åkeren på samme måte som korn? Det er nok en grunn til at mesteren fortalte de som ble helbredet at de ikke måtte si det til noen, av en eller annen grunn vil han skjule sitt verk, kanskje rett og slett fordi det varer lengre da. Kanskje ikke av noen annen grunn. Kanskje det dyrebare må pakkes godt inni tåke, for at menneskene skal finne det verdt å undersøke. Det som synes så åpenbart ved første øyekast, det kan man ikke tro på. Det blir for enkelt, for naivt, for menneskene. Før var vi barn, nå har vi vokst fra det å tro på det som blir sagt. Nå skal alt bevises. Og ingen tenker jo på å bevise at en og en er to, vi bare tar det for gitt. Men hvorfor er det så opplagt at en og en skal være to, med det vi kan se med våre øyne, så er det opplagt, men for å beskrive tyngdekraftens bestanddeler, eller for å beskrive en malers oransje strøk, så kan det være at en og en blir en halv eller tre. Og for å få kontakt med et annet menneskets indre, så trenger vi kanskje ikke annet enn uendelig omsorg, en omsorg som ikke stopper ved utgangsdøra, en omsorg som varer livet ut, men denne verden kan ikke gi det, det virker for enkelt, det kan ikke være så enkelt, uendelig dyp kjærlighet, kan ikke sette et menneske fri, det virker for enkelt. Men har man vandret lenge nok innhyllet i tåke, og er heldig å komme gjennom, så vil man kanskje se at den store gullperlen man finner der inne, etter mange års ferd, ikke kan brukes til annet enn å sitte å hvile på, og når man har sittet der, og er iferd med å stivne, så vrir man seg i øynene, hvor er det blitt av tåken? Hvorfor ser ikke menneskene gullperlen her inne, og hvorfor ser de ikke meg, tåken har jo lettet, men nei, de som stopper opp, de studerer tåken, noen forsøker å trenge inn i den, men de trekker seg tilbake. De kan ikke se meg faktisk. Men jeg kan se dem, jeg kan se ut gjennom tåken, som gjennom klare vindusglass. Jeg faller til ro, jeg kan ikke ta ansvaret for alle menneskene som strever der ute, han som skapte tåken gjør det, ved hjelp av dem som er sterke nok til det, men jeg vet at det kommer en dag da jeg skal spasere ut gjennom glasset, det vil se ut som om jeg kommer fra tåken, de vil ikke tro meg, det gullet jeg har sett vil de ikke tro meg på, ikke fordi de ikke vil, men de må se det før de kan tro, menneskene kan ikke tro på det menneskene sier. De må se det selv. De må ta på det selv. Først da tror de. Gulspurven har ikke funnet gull, den er bare gullaktig, kanskje føler den seg grå inni tåken, men den fornemmer at den kan se noe glitre, langt der inne, men nei, det må bare være feil, det må være solen som speilet seg i vannet på den andre siden. Men nei, det treet gulspurven sitter på denne morgenen er jo omhyllet i tåke, slik var det ikke de andre morgenene denne uken. Det kan vel ikke være slik at man ser klarere gjennom tåken? Jo, kanskje kan det være slik. For hva er vel tåke? Dampet vann. Noen ganger kaldt, andre ganger varmt. Men aldri lunkent. Man kan ikke stå med et bein i tåkehavet og et i solskinnet. Det går ikke bra i lengden. I solskinnet ser man ikke gullet, selv om tåken hadde lettet. Men denne tåken letter ikke. Og det var ikke gull, det var gråstein. Men masse glimmer i, solstrålene nådde inn dit. Noen forsøker å forvirre, den onde forsøker å forvirre, men den onde er overvunnet, men for menneskene er ikke det viktig, så lenge man ikke har sett den gode heller. Da går de rundt i solen og tror at de klarer seg selv i deres sivilisasjon. Fra langt inni tåken begynner gulspurven å lure på hvem som går i den dypeste tåken. Tusen takk, kjære gråspurv, for at du ledet meg til å se at gulspurven teller til sju. Jeg har aldri telt selv, men vi kan faktisk telle til andre tall også, men ute i den store verden er det greit å oppføre seg normalt, ikke avsløre for mye av seg selv, for da ville mesteren ikke ha overlevd i de tre årene han gjorde. Dersom han hadde fortalt sannheten tidligere, før undrene, så ville han blitt tatt av dage tidligere. Kanskje skjulte han sannheten om seg selv, for at så mange som mulig enkeltmennesker skulle få mulighet til å bli kjent med ham. Kanskje skjønte han at det å endre et folk ikke skjer gjennom store taler, men gjennom kontakt øye til øye. For mellom to øyne, så er det ingen tåke. Ser man tåke, så må man gå nærmere, inntil man ser øyet til den andre, tåken forsvinner ikke, men den gjør det likevel. Menneskene har lenge sagt at man ikke skal skue hunden på hårene. Men de har ikke lært veldig mye av det. De fortsetter å skue hverandre på hårene. De skylder på så mye, tid og penger. Men det å se et annet mennesker koster verken tid eller penger, det koster noe mye mer dyrebart enn det, det kan ikke betales i denne verden. Gulspurven spankulerer utover den tynneste greinen, innover i tåkeheimen, hva er det som glimrer der inne? Den lurer på om den skal tørre å fly inn dit, den kan jo fly seg vill, og aldri finne tilbake. Den glemmer at den som sitter der inne, kan se alt som foregår der ute, for fra innsiden av tåken, så kan man se ut. En blind kan se. En døv kan høre. En lam kan gå. Når de kommer ut av tåken blir de ikke trodd. De vil nok sitte å tigge også imorgen. Dette er ikke noe som varer. Du har bare vært inni tåkeheimen, du har blitt lurt. Det er like lurt å ikke fortelle hva som har skjedd. Da vil ikke menneskene legge merke til noe. De er så opptatt av seg selv. Men dersom de i fellesskap forviller seg inn i tåken, så vil de, når de kommer langt nok inn, se øyet til den andre, og se at det er rolig, uten frykt, med full kontroll. Det har vært her før. Først da vil de andre menneske skjønne. Når det kommer ut må det ta et valg, skal man følge denne verden eller talsmannen og mesteren. Det er ingen lett valg. Men så er det ikke vi selv som egentlig må velge. Mesteren selv gir oss det vi trenger. Men nei. Det er faktisk ikke slik. For er det noe vi kan velge, så er det virkelig dette. Tro eller ikke tro. Vi kan velge å tro på det andre menneske, enten det er mesteren eller et annet menneske. De var ikke tilstede vil de si, vi kunne ikke vite, for vi var ikke til stede. Men hadde de vært tilstede, så ville de ikke trodd likevel. For kan vel en gulspurv vite hva som er best for den selv? Og iallefall kan den da ikke vite det langt inni tåkeheimen? De to gråspurvene som står meg nærmest til å forstå, uttrykker dette, at både det ene og den andre er mulig. Men de forstår nok ikke hvor viktig tro på hverandre er. Tro har med tillit å gjøre. Tro er det samme som tillit faktisk. Gulspurven flyr oppover, ut av tåkeheimen, der ser den toppen av et grantre, den setter seg der, og hviler, ser seg til alle kanter, den må snu seg mange ganger, så oppdager den at det glimrer langt der i det fjerne. Og den kan se et lite barn som går med en sekk på ryggen, barnet har en vandringsstav i den ene hånden, det har gått langt, det tar en pause, kikker langt frem, langt, langt der fremme, gulspurven løfter blikket ørlite, joda, der kan den se konturene av en hel liten by av gull. Barnet har en fin liten rund hatt på hodet. Skal gulspurven tørre å lande på skulderen til barnet. Vil barnet ta den til fange? Pine den og plage den? Det er vel det det handler om langt inni tåkeheimen, å stole på den man ser øynene på, men det må gjelde begge veier. Også den sterke må stole på den svake. Det vil si at den må tro på det som sies, uansett hva det er. Det er talsmannens oppgave, advokatens oppgave, vel så mye som å tale selv, så er det å tro på alt som den andre sier. Først da kan den hjelpe den andre, slik at det blir et varig forhold, ikke noe som bare skal vare gjennom tåkeheimen. Men var det ikke en stor gullperle midt inni tåkeheimen? Kanskje så jeg feil. Kanskje ble jeg blendet av skinnet fra den, og orket ikke å se forbi den. Jeg satt meg rett ned, og ble sittende å se tilbake, og ble så fascinert av at tåken var blitt til gjennomsiktig krystallklart glass. Men jeg glemte at glasset ikke kan brytes, jeg følte meg fortapt, skulle jeg sitte her i all ensomhet resten av livet. Det var da jeg kastet fiskegarnet over på den andre siden, snudde meg der jeg satt på perlen, og så noe glimrende langt i det fjerne, virkelig glimre, jeg bare visste at det var sant, skjønt vite kunne man jo aldri vite, men jeg kunne i allefall tro på det. Jeg reiste meg og gikk, fant en stokk til hånda, slik de gamle brukte. Jeg hørte gulspurven kvitre bak der, jeg trengte ikke snu meg, jeg trodde på den, dessuten ville jeg heller ikke sett den dersom jeg snudde meg, den er så liten. Ja, det smakte nesten enda bedre, det å tro enn det å vite. For noen ting i denne verden kan man ikke vite. Noen ting må man bare tro på. Og det viktigste man må tro på, er det et annet menneske sier - om seg selv. Selv om ni av ti skulle fare med løgn og rariteter, så må man tro på dem, når de forteller om seg selv. For det er det som er dem selv. Men jeg kan si det tusen ganger tusen ganger, og menneskene vil ikke tro det heller. Jeg må vise det med mitt eksempel. Eller jeg kan skjule det i gåter. I tåke. Kun de som kan se i tåke vil forstå meg uansett. Men det glimrer i det fjerne. Nåden. Det er ikke meg som skal hjelpe dem på den andre siden av glasset, de kommer tidsnok gjennom tåken, jeg vil passere dem på min vei, for folk faller der også, på veien mot den gullbelagte byen. Men jeg må hvile midt ute på fjellvidden der, i mesterens hender kan jeg hvile. Han ser meg. Som den jeg er. Jeg må tro at han tror meg. Kanskje er det det nåden handler om, at jeg må tro på ham, ikke bare på det som andre har skrevet om ham, men på det han selv sier om seg selv, og dersom det ikke er konsistent eller for vanskelig å tro, så må jeg tro på det de mange sier om ham, og ikke henge meg opp i detaljer som enkelte skriver om ham? Ja, kanskje det. Da har jeg virkelig lært noe gjennom denne ferden. De fleste har ikke orket å følge meg til hit. Men det har vært nødvendig for meg å trykke dette her. Plutselig forsvant mesteren, etter å ha vandret førti dager her, skjønt vandret. Han oppførte seg enda merkeligere enn før. Han gikk gjennom låste dører. Ble han noe mer troverdig av den grunn? Ja, for de som trodde på ham, så ble han det. Det er så mange spørsmål, jeg er bare en liten gulspurv. Men også gulspurver kvitrer høyt, og de fortsetter og fortsetter. Noen slutter å interessere seg for dem, andre følger dem. Sånn er livet. Barnet med stokken, hatten og sekken på ryggen vandret videre mot gullbyen som glimret i det fjerne. Han hadde mange dager igjen, kanskje mange uker og måneder. For kanskje var det en stor by dette. Og kanskje ble han lurt på samme måte som med gullperlen. Men jo, det hadde jo vært en gullperle. Han ble ikke lurt. Saken var den at han søkte noe mer enn denne verden kunne gi ham svaret på. Det begynte han å skjønne nå. Så kanskje var det virkelig en himmelsk by der fremme. Kvitringen kom nærmere, gulspurven landet på skulderen hans. De gikk rolig videre, helt rolig. Det var lørdagskveld. De tok kameratene gikk over myren. Den lille gutten mintes ferden fra den gang. De var begge to på vei. En gulspurv kvitret fra grantreet. Det var sent, ja det var blitt tidlig, søndag morgen. De beste maleriene tas ned. Men minnene lever. Og ja, kjære gråspurv, kanskje har du rett, at gulspurven tåler mye kulde. Du har nok rett i det. Og vi er alle i samme båt. Vi har bare sett ulike sider av livet. Tusen takk for at du trodde på meg. Tusen takk for at du sa det. Du hjalp meg videre, kanskje forstod du det selv, kanskje ikke. Gulspurven lettet fra skulderen til barnet. Og fløy fremover mot byen. Over myren, grønn, brun. Små hvite ulldotter. Oransje markblomster. En liten fjellkjede fremfor der. Gulspurven kvitret seks ganger. Så fem ganger. Luften var klar den morgenen også. Solen stod opp bak der, og varmet. Nåden ligger der. Kanskje har ingen mennesker forstått den dypt nok ennå. Kom til meg, og dere skal få hvile, sier mesteren. Når tiden er inne for det. Eller kanskje de som har forstått den, skjuler seg. Ikke fordi de er redde, men fordi de går rundt og følger folk på vei inn i tåkeheimen, og opparbeider øyekontakt med dem, kontakt som skal vare evig, kun om nødvendig med ord. Og ser de ingen, så skriver de, som i et speil, i en gåte. For å forstå menneskene og nåden dypere. Gulspurven visste at det hele var så mye enklere enn dette. Men de skulle enda gå et stykke til sammen. Grønt så langt øyet kunne se til begge sider. Blå himmel. Lette fotavtrykk i den myke mosen. Og huller etter staven.

[Gjest bry]

Tusen takk for gode ord! Du er veldig god!

Det var fint sakt,tusen takk.

Det er du også...=)