hysterisk hyling og skriking i naboleiligheten

[Gjest fortvilet nabo]

Vi bor i et kommunalt leilighetskompleks. Det er veldig lytt mellom leilighetene. Nabofamilien er pakistansk med tre barn. De har ikke bodd der så lenge.

Nesten hver kveld setter mor igang med en voldsom jamring, hyling og skriking, det er helt hjerteskjærende å høre på. Vi har prøvd å høre etter om hva dette kan komme av. Det høres ikke ut som om det er fysisk vold inne i bildet, mer som om hun er veldig fortvilet. Det "starter" med jammer og fortvilet gråt, så øker det på med mer og mer hysterisk gråt og skrik. Etter det vi kan høre høres det ut som om mannen i huset prøver å roe ned/trøste kona, noen ganger virker det som om han blir sint (fordi han ikke klarer å roe henne?). Om de hadde snakket norsk, hadde vi hørt hva de snakker om, men vi skjønner jo ikke språket og vet derfor ikke hva dette dreier seg om.

Vi tenker litt at dette kan dreie seg om kulturforskjeller - kanskje hun sørger? Gjenopplever ting fra hjemlandet? Uansett er det veldig ubehagelig å få dette rett "i fanget" i stua hver kveld.

Familien virker sammensveiset og mannen i huset virker snill. Men vi tenker først og fremst på det 3 barna, hvordan må ikke dette være for dem?

Hva gjør man med slikt? Kan vi gripe dette an, og hvordan? Hvem kan/bør vi snakke med?

[Gjest miamiamin]

Gi en bekymringsmelding til barnevernet, du kan være anonym.

[Gjest kirsebær]

Kommunen har vel noen som har ansvar for innvandrere, integrering og slikt. Kanskje de kan ta en tur for å høre hva som er årsak til fortvilelsen. Så kan de kontakte barnevernet hvis de tror det er nødvendig.

[Gjest fortvilet nabo]

Kommunen har vel noen som har ansvar for innvandrere, integrering og slikt. Kanskje de kan ta en tur for å høre hva som er årsak til fortvilelsen. Så kan de kontakte barnevernet hvis de tror det er nødvendig.

Ja, jeg må forhøre meg i kommunen, noen har sikkert oppfølgingsansvar eller noe.. Men det er bare så ekkelt, for da vet jo familien hvem som har sagt ifra.. Vi får bare rette ryggen og prøve å forklare oss selv at det er fordi vi bryr oss.

Takk for svar.

[soleil]

Ja, jeg må forhøre meg i kommunen, noen har sikkert oppfølgingsansvar eller noe.. Men det er bare så ekkelt, for da vet jo familien hvem som har sagt ifra.. Vi får bare rette ryggen og prøve å forklare oss selv at det er fordi vi bryr oss.

Takk for svar.

Skriv et anonymt brev til kommunens sosialkontor eller flyktningkontor om de har det.

Kan hende det har noe med hvordan psykiske problemer kommer til uttrykk i ulike kulturer. Kanskje trenger de hjelp...

Fint om du gjør noe!