Hva gjør man? når man bare blir brukt..

[Gjest dette er ikke smart]

Jeg har hatt en elsker i et par år nå. Jeg har hele tiden ønsket meg noe mer, han kommer med den ene unnskyldningen etter den andre.

Han trekker meg til seg i et øyeblikk, vifter meg vekk i det andre. Det siste med å være litt vanskelig og vise i handling at jeg ikke er så viktig.

Men:( er det noen andre som har opplevd å ha vanskligheter med å gå bort fra det hele med hodet hevet og selvrespekten i behold? jeg har problemer med det nemlig. Jeg kan bli så sint og såret over oppførselen hans, men så blir jeg svak igjen takket være de veldig sterke følelsene jeg har for ham.

Blir nesten litt skremt over mekanismene i dette som styrer meg så veldig.

Tror kanskje det er det lille håpet i meg, om at jeg kan få ham senere som holder meg værende.

Værende i et eller annet som innebærer sex når han ønsker det, jeg vet han har sex med andre også..

Noen som har vært i lignende situasjon??

Hva skal en ellers oppegående og sterk jente gjøre:(

[Gjest en som klarte å snu]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, bortsett fra at vi i mitt forhold var "enige" om å bare ha sex først (og være venner), og etterhvert ble det litt mer allikevel... Vi er også monogame. Men siden jeg alltid har vært den mest interesserte, og det hele tiden har vært klart at vi ikke har noen fremtid sammen siden han ønsker ting jeg ikke kan gi ham, så tærte det etterhvert på selvtillitten min..

Jeg er som deg en sterk, stolt (og sta person, og å være så underlegen og avhengig av en annens oppførsel og lyster ble ikke morsomt etterhvert. Så jeg har klart å "frigjøre" meg fra en del av de følelsene jeg hadde, samt ethvert håp om at det noen gang skulle bli noe mer.

Nå avviser jeg ham også, og ikke bare omvendt, og jeg holder passe avstand, og oppmuntrer ham til å treffe andre mennesker og delta på aktiviteter som jeg ikke vil være med på. Føler at jeg har fått overtaket igjen, samtidig som vi fortsatt er venner og kan ha great sex jevnlig, inntil videre.

Jeg vet det ikke er lett å "drepe" følelser, men tenk mer på hvordan han elskeren din behandler deg, og hva det gjør med psyken din..og selvfølelsen!

[lonelyP]

Om jeg har vært i samme situasjonen ja. Han var ikke noe snill.

Jeg var kjempeforelsket og han viste på mange måter interresse, jeg tror den dag i dag at han egentlig likte meg. Men til tider lo han av meg sammen med kompisene, kjeftet meg huden full og forklarte meg stadig vekk at jeg oppførte meg feil og sa rare ting. Han var en skrue og jeg var forelsket i den skruen.

Men så plutselig en dag jeg ble kjeftet på i telefonen av ham fikk jeg nok. Jeg la på røret midt i kjeftet hans og ringte aldri igjen. Han tok kontakt et år senere, sa unnskyld og vi hadde litt kontakt helt til han igjen ble et rævhøl. La igjen på røret da han truet med å drepe en veldig kjær venn av meg (han visste ikke noe navn så det var ikke så reelt!). Fyren var teit nok til å komme og gi meg hånden å si unnskyld igjen, men jeg har aldri sett han siden... takk og pris.

Merkelig at man kan være så full i f... mot personer man egentlig liker!?

[Gjest dette er ikke smart]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, bortsett fra at vi i mitt forhold var "enige" om å bare ha sex først (og være venner), og etterhvert ble det litt mer allikevel... Vi er også monogame. Men siden jeg alltid har vært den mest interesserte, og det hele tiden har vært klart at vi ikke har noen fremtid sammen siden han ønsker ting jeg ikke kan gi ham, så tærte det etterhvert på selvtillitten min..

Jeg er som deg en sterk, stolt (og sta person, og å være så underlegen og avhengig av en annens oppførsel og lyster ble ikke morsomt etterhvert. Så jeg har klart å "frigjøre" meg fra en del av de følelsene jeg hadde, samt ethvert håp om at det noen gang skulle bli noe mer.

Nå avviser jeg ham også, og ikke bare omvendt, og jeg holder passe avstand, og oppmuntrer ham til å treffe andre mennesker og delta på aktiviteter som jeg ikke vil være med på. Føler at jeg har fått overtaket igjen, samtidig som vi fortsatt er venner og kan ha great sex jevnlig, inntil videre.

Jeg vet det ikke er lett å "drepe" følelser, men tenk mer på hvordan han elskeren din behandler deg, og hva det gjør med psyken din..og selvfølelsen!

så godt at du klarte å snu!!

Det er utvilsomt en merkelig følelse, og vite at man ja, er sterk, sta og til vanlig, vant med å bli behandlet deretter.

Nå er jeg redusert til en slags nikkedukke, som gradvis har gitt slipp på et krav etter det andre:(

Avtalen har liksom vært her og, at vi bare er venner som har sex. Eller det er han som "bestemte" det. Og så "får vi bare se hva som skjer i fremtiden"..

Hadde han enda bare vært med meg. Men i takt med at jeg har kunnet kreve mindre og mindre, kom det frem at selvfølgelig hadde han sex med andre og FAST.

Det hele føles ganske så fælt for meg, jeg vet det ikke gjør meg godt dette.

Men igjen, problemet er å gå fra det - når man har så mange og sterke følelser.

Hvordan ble du kvitt håpet? gikk det over av seg selv, eller "bestemte" du deg for det?

[Gjest abrahamsen]

Jeg snakker av erfaring... Slike mannfolk er bare ute etter å få i pose og sekk. HAn kommer til å love deg gull og grønne skoger for alltid, men det blir med det. Jeg har et råd jeg håper du følger; Dropp ham jo før jo heller. Jeg kasta bort to år av mitt dyrebare liv på en slik egosentrisk tosk. Jeg vet også at det er vanskelig å bryte, han lover jo hele tiden og HVER eneste gang får han deg til å tro at nå, NÅ blir det snart... Men nei, det blir ingenting mer.

Så kjære deg, gjør deg hard og kutt han ut jo før jo heller.

[Gjest en som klarte å snu]

så godt at du klarte å snu!!

Det er utvilsomt en merkelig følelse, og vite at man ja, er sterk, sta og til vanlig, vant med å bli behandlet deretter.

Nå er jeg redusert til en slags nikkedukke, som gradvis har gitt slipp på et krav etter det andre:(

Avtalen har liksom vært her og, at vi bare er venner som har sex. Eller det er han som "bestemte" det. Og så "får vi bare se hva som skjer i fremtiden"..

Hadde han enda bare vært med meg. Men i takt med at jeg har kunnet kreve mindre og mindre, kom det frem at selvfølgelig hadde han sex med andre og FAST.

Det hele føles ganske så fælt for meg, jeg vet det ikke gjør meg godt dette.

Men igjen, problemet er å gå fra det - når man har så mange og sterke følelser.

Hvordan ble du kvitt håpet? gikk det over av seg selv, eller "bestemte" du deg for det?

Må presisere at han jeg har et forhold til er en veldig søt og snill person; vi har hatt mange flotte stunder sammen og kjenner hverandre etterhvert veldig godt, men i likhet med meg er han også sta og litt vanskelig, så det blir fort en del "mind games".

Etterhvert ble jeg mer og mer gretten hver gang jeg følte meg oversett og tenkte på at vi var inkompatible, og klarte å dyrke dette videre til å "nøytralisere" forelskelsen og trangen til å uttrykke denne.

Jeg valgte nemlig å uttrykke det jeg følte for ham en stund, noe som ble litt merkelig da han i mye mindre grad gjengjeldte dette, men da vet jeg i hvertfall at det ikke er noe uprøvd..! Og da ble det lettere å gi slipp på håpet om noe mer langvarig.

Jeg er fortsatt glad i ham, men når/hvis han etterhvert vil bli fysisk involvert med andre, så kan han ikke også stå i med meg. Da blir det helt slutt! Men jeg får heldigvis ikke angst av den tanken lenger.

Anyways - mitt råd til deg er at du fokuserer på det negative ved forholdet nok til å utradere forelskelsen, men ikke så mye at det blir hat og bitterhet ut av det. Gå fra ham med hevet hode, og på ditt eget initiativ, hvis det er det du vil!

[Gjest dette er ikke smart]

Må presisere at han jeg har et forhold til er en veldig søt og snill person; vi har hatt mange flotte stunder sammen og kjenner hverandre etterhvert veldig godt, men i likhet med meg er han også sta og litt vanskelig, så det blir fort en del "mind games".

Etterhvert ble jeg mer og mer gretten hver gang jeg følte meg oversett og tenkte på at vi var inkompatible, og klarte å dyrke dette videre til å "nøytralisere" forelskelsen og trangen til å uttrykke denne.

Jeg valgte nemlig å uttrykke det jeg følte for ham en stund, noe som ble litt merkelig da han i mye mindre grad gjengjeldte dette, men da vet jeg i hvertfall at det ikke er noe uprøvd..! Og da ble det lettere å gi slipp på håpet om noe mer langvarig.

Jeg er fortsatt glad i ham, men når/hvis han etterhvert vil bli fysisk involvert med andre, så kan han ikke også stå i med meg. Da blir det helt slutt! Men jeg får heldigvis ikke angst av den tanken lenger.

Anyways - mitt råd til deg er at du fokuserer på det negative ved forholdet nok til å utradere forelskelsen, men ikke så mye at det blir hat og bitterhet ut av det. Gå fra ham med hevet hode, og på ditt eget initiativ, hvis det er det du vil!

takk for et godt svar!

Om jeg vil gå ja..det er det som er så vanskelig. På den ene siden blir jeg helt kvalm med tanke på at han har andre også, på den andre blir jeg like kvalm av tanken på å aldri se ham igjen:(

Det jeg ønsker er jo at han skal ville gi dette en sjangse nå, ikke bare noe som kanskje skjer senere som han sier.

det er så vanskelig og, de gangene jeg har sagt at jeg ikke vil høre noe mer, tar han kontakt allikevel og drar meg inn igjen:(

så bra for deg at han du har ihvertfall er snill! og sikkert ærlig, da vet du hva du har med å gjøre ihvertfall. "Min" er slett ikke alltid snill og ærlig tror jeg nok heller ikke alltid han er. Fryktelig ekkelt egentlig, at en som det kan få slik "makt" over meg.

Jeg skrev en melding nå faktisk hvor jeg sa at slik som det var kunne jeg ikke ha det, at det var bedre for min del å bare gi opp.

Har ikke fått svar..men det tenkte jeg jo.

Han vil vente til jeg har "kjølt meg ned" igjen tenker jeg, så kommer det tikkende en mld igjen.

Og det er da jeg er så redd for meg selv! at jeg ikke skal klare å si nei:( Gode råd?

[Gjest en som klarte å snu]

takk for et godt svar!

Om jeg vil gå ja..det er det som er så vanskelig. På den ene siden blir jeg helt kvalm med tanke på at han har andre også, på den andre blir jeg like kvalm av tanken på å aldri se ham igjen:(

Det jeg ønsker er jo at han skal ville gi dette en sjangse nå, ikke bare noe som kanskje skjer senere som han sier.

det er så vanskelig og, de gangene jeg har sagt at jeg ikke vil høre noe mer, tar han kontakt allikevel og drar meg inn igjen:(

så bra for deg at han du har ihvertfall er snill! og sikkert ærlig, da vet du hva du har med å gjøre ihvertfall. "Min" er slett ikke alltid snill og ærlig tror jeg nok heller ikke alltid han er. Fryktelig ekkelt egentlig, at en som det kan få slik "makt" over meg.

Jeg skrev en melding nå faktisk hvor jeg sa at slik som det var kunne jeg ikke ha det, at det var bedre for min del å bare gi opp.

Har ikke fått svar..men det tenkte jeg jo.

Han vil vente til jeg har "kjølt meg ned" igjen tenker jeg, så kommer det tikkende en mld igjen.

Og det er da jeg er så redd for meg selv! at jeg ikke skal klare å si nei:( Gode råd?

Ikke lett det der nei... Jeg tror du bør fokusere på den kvalmen og fornedrelsen du føler ved at han bryr seg så lite om deg, og har andre på "si", til å heve deg over ham, og virke utilgjengelig og litt likegyldig (eller lat som, hvis du ikke klarer å føle det helt, til å begynne med!).

Ikke ta initiativ til å kontakte ham eller gjøre ting sammen, og hvis han tar kontakt med deg, si at du har andre planer, eller bare dra på det og virk sånn passe interessert...

Hvis du klarer å holde på som dette en stund og han ikke gjør noe som helst av substans for å få deg mer interessert igjen (som å snakke om forholdet på en skikkelig måte), så vet du i hvertfall hvor landet ligger...og da blir det kanskje lettere å kutte ham ut tvert?