Utro - igjen!

[Gjest alene nå]

Nå husker jeg deg fra forrige gang. Da var nemlig jeg i en lignende situasjon, og vi "snakket" litt sammen.

Leste svaret ditt til terapeuten nedenfor.

Så kan jeg si deg en ting: Mitt forhold røk pga utroskapen, eller mest pga alle løgnene. I etterpåklokskapens lys ser jeg at det jeg gjorde feil, var å være for lite "bitch" (som du er så redd for).

Jeg skulle ha slått i bordet. Jeg skulle ha forlangt ting. Jeg skulle ha hevdet min rett til å være så mistenksom og kontrollerende som det passet meg, helt til jeg var kommet over det.

Han skulle lagt seg flat og akseptert det.

Istedenfor torde jeg ikke kreve, torde ikke stå for mine egne følelser. Han tolket det tydeligvis som en tillatelse til å fortsette i samme spor.

Så gikk det som det måtte gå.

[Gjest Settlers]

Utroskapen første gang begynte med en tur på byen, og nå i ettertid får jeg vondt i magen, blir kvalm og uvel de gangene han skal ut uten meg. Men jeg biter det i meg, skal ikke være bitch heller. Sex livet vårt har vært veldig opp og ned siden dette. Det har med tillit å gjøre. Jeg tenner ikke på han i samme grad lenger, det går uker mellom hver gang - til hans store frustrasjon sikkert. Men jeg har forklart hvorfor, jeg føler jeg av og til må ta meg sammen fordi det har gått to uker siden sist.

Sist skyldte han på at han ”kanskje hadde et snev av panikk-alder” fordi han nærmer seg 40 – og denne dama han fikk respons hos var noen-og-tyve… sikkert spennende! Denne gang var det alkoholen som fikk skylden. Samme dame denne gang også. Det hadde nesten vært formidlende omstendighet om det hadde vært en helt ny dame. Jeg har møtt dette Neket. Hun bor hjemme hos moren sin, har ikke jobb… i det hele tatt ikke noen skarping. Kan hende det er det som ”trekker”, for i vårt forhold er det jeg som er ”motoren”, jeg som ordner alt det økonomiske, jeg som har oversikten osv. Fordi han ikke har den interessen og ikke orker når jeg kan. Jeg er den sterke i vårt forhold. Mulig han føler seg underdanig meg. Han har nevnt dette nå etter 2.gangs avsløring – at han er en dritt som ikke er verd noen ting, at jeg er mye bedre menneske enn han, at jeg kommer til å klare meg alene, men ikke han … osv. Virker som han spiller på samvittigheten min, og han klarer til dels å få meg på vippen. Men jeg kan og vil ikke ta ansvar for hans handlinger. Vi er begge voksne!! Jeg vil ikke føle noe skyld for det han har gjort.

Sist snakket vi om at det var best for meg at han flyttet ut for en stund for at jeg skulle få tenke klart… men han flyttet aldri. Han klarte ikke, og jeg – var for svak til å si fra. Nå har vi samme leksa om igjen. Han orker ikke tanken på å være borte fra ungene og familien sin, han er ingenting uten oss tre. Det burde han tenkt på før han var utro – iallfall for andre gang. Når han vet konsekvensene. Men trodde vel at dette skulle forbli en hemmelighet, da…

Det som er frustrerende, er at han er sååå enig i alt jeg sier. Jada, jeg er dum som gjorde det, jeg har ikke vist deg den respekten du fortjener, og jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det… er svaret. Så jeg kommer ingen vei, føler jeg. Får ikke noe forklaring på hvorfor????

Og jeg føler også at det blir for patetisk at han skal grine og synes synd på seg selv for det han har gjort. Meg da???

Setter stor pris på tilbakemeldinger. Det klarner litt opp i kaoset i hodet. Jeg hadde klare grenser på hva jeg tolererte første gang han var utro. Men med barn i bildet så gjør man utrolig mye man ellers ikke ville gjort. Tror jeg må snakke med en psykolog for å sortere alt inni meg. Nå føler jeg meg som en tikkende bombe, fordi jeg må være sterk og ikke vise utad at det stormer, ungene skal skånes for pappas sex-apetitt. Mest av alt har jeg lyst til å grine i flere dager i strekk…. Håpløst.

"Utroskapen første gang begynte med en tur på byen, og nå i ettertid får jeg vondt i magen, blir kvalm og uvel de gangene han skal ut uten meg. Men jeg biter det i meg, skal ikke være bitch heller."

Du er ingen bitch selv om du synes det er ubehagelig at han er på byen! Det er helt naturlig, med tanke på det han gjorde.

"Jeg tenner ikke på han i samme grad lenger, det går uker mellom hver gang - til hans store frustrasjon sikkert."

Det forstår jeg veldig godt. Hvordan tenne på samme måten på en fyr man vet har delt det aller mest intime med en annen? Og nå har han gjort det igjen? Måten å få fart i sexlivet på? Neppe..

"Men jeg har forklart hvorfor,"

Det bør han jammen meg forstå selv.

Panikk-alder eller alkohol - jeg synes vel ikke at noe kan rettferdiggjøre utroskap. Du har tilgitt en gang til, så setter han alt i fare enda en gang? Nei, han hadde nok ikke fått flere sjanser hos meg. Han har jo bevist at du kan ikke stole på han.

"Men jeg kan og vil ikke ta ansvar for hans handlinger. Vi er begge voksne!! Jeg vil ikke føle noe skyld for det han har gjort."

Helt enig. Det er han som har vært utro. Hvis han har hatt problemer med ting angående deg og forholdet deres, må han ta opp dette med deg. Det er ingen unnskyldning.

"Han orker ikke tanken på å være borte fra ungene og familien sin, han er ingenting uten oss tre. Det burde han tenkt på før han var utro – iallfall for andre gang."

Ja, det burde han ha tenkt på. Han burde ha visst bedre.

"Tror jeg må snakke med en psykolog for å sortere alt inni meg."

Det kan være veldig lurt. På Familivernkontoret kan du også få luftet ut tanker.

Jeg forstår veldig godt at du føler for å grine i flere dager. Må være en forferdelig følelse det der. Først tilgir man utroskap, så går han å gjør det igjen. En tøff tid for deg dette. Jeg ville ikke gitt han flere sjanser, men det er selvfølgelig enkelt for meg, som utenforstående, å si.

Men DU er ikke den som kan for dette. Du skal ikke føle skyld. Det er han.

[Nida1365380588]

Nå husker jeg deg fra forrige gang. Da var nemlig jeg i en lignende situasjon, og vi "snakket" litt sammen.

Leste svaret ditt til terapeuten nedenfor.

Så kan jeg si deg en ting: Mitt forhold røk pga utroskapen, eller mest pga alle løgnene. I etterpåklokskapens lys ser jeg at det jeg gjorde feil, var å være for lite "bitch" (som du er så redd for).

Jeg skulle ha slått i bordet. Jeg skulle ha forlangt ting. Jeg skulle ha hevdet min rett til å være så mistenksom og kontrollerende som det passet meg, helt til jeg var kommet over det.

Han skulle lagt seg flat og akseptert det.

Istedenfor torde jeg ikke kreve, torde ikke stå for mine egne følelser. Han tolket det tydeligvis som en tillatelse til å fortsette i samme spor.

Så gikk det som det måtte gå.

Hei - og ja, jeg har vært her på forumet før (uheldigvis..). Fikk mye nyttig tilbakemeldinger da, og også nå er det godt med støtte for de tankene man gjør seg.

Det å være "bitch" er ikke greia for meg, men ser helt klart at det kanskje har gjort som du skriver, at han kunne fortsette i samme gata. Da denne gangen ble oppdaget, før han innrømte noen sexuell omgang med henne, sa han at "jeg ser det går så inn på deg at jeg er på byen sånn, så det skal jeg slutte helt med. Bare være på jobb og så hjemme." Han hadde litt panikk for at jeg skulle finne ut av at han hadde vært utro. igjen. Så jeg kan nok kreve det i framtiden mot at han får bli, men jeg begynner virkelig å bli usikker på mine følelser overfor ham.

Men så er det igjen det da - at jeg bekymrer meg om hvordan det vil bli, kan vi bo her vi bor? Har jeg økonomi til det? 80% stilling i kommunen - ikke fett betalt... Jeg har familie som sikkert vil stille opp, men så er jeg av den typen som skal klare sjøl! Skal ikke ligge andre til bry.

Jeg har en super svigermor (som holdt på å gå i oppløsning første gang, nå vet hun ikke noe. Holder det tett inntil vi har fått noen avklaring på situasjonen vår) som jeg vet vil nesten legge sønnen sin for hat pga dette. Og når han har få venner fra før, så vet jeg at han trenger noen rundt seg.

Han ymtet frampå om hva ville jeg gjort om han nektet å flytte? om det ble så tøft for han med alenetilværelse at han ikke orket å leve mer? Jeg sa bare at "det kan og vil jeg ikke ta ansvar for. du har barn. unner du de å miste faren sin?? er det ikke nok at du ikke bor fast med dem?" Han er livredd alene-tilværelsen. Han blir kvalm og gråter og trygler og ber, og jeg kan sette regler og han skal følge de bare han får bli. Men jeg trenger en mann med RYGGRAD! Ikke en som klamrer seg til foten min. Trenger en som kan støtte meg. Men i alle år er det jeg som har backet opp og støttet han. JEg er den sterke i forholdet. Har alltid vært. Kanskje har det vært litt skremmende for han.

Nå - har jeg mest lyst å være bitte-liten, krype sammen og få andre til å ordne opp for meg. Så kan jeg krype ut når alt er over....

Og - ved å tenke på å bli i ekteskapet, får jeg også dårlig samvittighet overfor meg selv. Hva vil andre mene om meg? Feig liten jævel som velger enkleste vei ut? som ikke orker konfrontasjoner? Selvtilliten min er i ferd med å bli frynsete også.

KOselig å høre at det går på skinner for deg igjen.

[Gjest Settlers]

Hei - og ja, jeg har vært her på forumet før (uheldigvis..). Fikk mye nyttig tilbakemeldinger da, og også nå er det godt med støtte for de tankene man gjør seg.

Det å være "bitch" er ikke greia for meg, men ser helt klart at det kanskje har gjort som du skriver, at han kunne fortsette i samme gata. Da denne gangen ble oppdaget, før han innrømte noen sexuell omgang med henne, sa han at "jeg ser det går så inn på deg at jeg er på byen sånn, så det skal jeg slutte helt med. Bare være på jobb og så hjemme." Han hadde litt panikk for at jeg skulle finne ut av at han hadde vært utro. igjen. Så jeg kan nok kreve det i framtiden mot at han får bli, men jeg begynner virkelig å bli usikker på mine følelser overfor ham.

Men så er det igjen det da - at jeg bekymrer meg om hvordan det vil bli, kan vi bo her vi bor? Har jeg økonomi til det? 80% stilling i kommunen - ikke fett betalt... Jeg har familie som sikkert vil stille opp, men så er jeg av den typen som skal klare sjøl! Skal ikke ligge andre til bry.

Jeg har en super svigermor (som holdt på å gå i oppløsning første gang, nå vet hun ikke noe. Holder det tett inntil vi har fått noen avklaring på situasjonen vår) som jeg vet vil nesten legge sønnen sin for hat pga dette. Og når han har få venner fra før, så vet jeg at han trenger noen rundt seg.

Han ymtet frampå om hva ville jeg gjort om han nektet å flytte? om det ble så tøft for han med alenetilværelse at han ikke orket å leve mer? Jeg sa bare at "det kan og vil jeg ikke ta ansvar for. du har barn. unner du de å miste faren sin?? er det ikke nok at du ikke bor fast med dem?" Han er livredd alene-tilværelsen. Han blir kvalm og gråter og trygler og ber, og jeg kan sette regler og han skal følge de bare han får bli. Men jeg trenger en mann med RYGGRAD! Ikke en som klamrer seg til foten min. Trenger en som kan støtte meg. Men i alle år er det jeg som har backet opp og støttet han. JEg er den sterke i forholdet. Har alltid vært. Kanskje har det vært litt skremmende for han.

Nå - har jeg mest lyst å være bitte-liten, krype sammen og få andre til å ordne opp for meg. Så kan jeg krype ut når alt er over....

Og - ved å tenke på å bli i ekteskapet, får jeg også dårlig samvittighet overfor meg selv. Hva vil andre mene om meg? Feig liten jævel som velger enkleste vei ut? som ikke orker konfrontasjoner? Selvtilliten min er i ferd med å bli frynsete også.

KOselig å høre at det går på skinner for deg igjen.

Han mannen din høres helt patetisk ut, unnskyld meg.

Du vet selv at dette ikke er enkleste vei ut, om du velger samlivsbrudd. Hun har vært utro mot deg, flere ganger!

[Gjest alene nå]

Hei - og ja, jeg har vært her på forumet før (uheldigvis..). Fikk mye nyttig tilbakemeldinger da, og også nå er det godt med støtte for de tankene man gjør seg.

Det å være "bitch" er ikke greia for meg, men ser helt klart at det kanskje har gjort som du skriver, at han kunne fortsette i samme gata. Da denne gangen ble oppdaget, før han innrømte noen sexuell omgang med henne, sa han at "jeg ser det går så inn på deg at jeg er på byen sånn, så det skal jeg slutte helt med. Bare være på jobb og så hjemme." Han hadde litt panikk for at jeg skulle finne ut av at han hadde vært utro. igjen. Så jeg kan nok kreve det i framtiden mot at han får bli, men jeg begynner virkelig å bli usikker på mine følelser overfor ham.

Men så er det igjen det da - at jeg bekymrer meg om hvordan det vil bli, kan vi bo her vi bor? Har jeg økonomi til det? 80% stilling i kommunen - ikke fett betalt... Jeg har familie som sikkert vil stille opp, men så er jeg av den typen som skal klare sjøl! Skal ikke ligge andre til bry.

Jeg har en super svigermor (som holdt på å gå i oppløsning første gang, nå vet hun ikke noe. Holder det tett inntil vi har fått noen avklaring på situasjonen vår) som jeg vet vil nesten legge sønnen sin for hat pga dette. Og når han har få venner fra før, så vet jeg at han trenger noen rundt seg.

Han ymtet frampå om hva ville jeg gjort om han nektet å flytte? om det ble så tøft for han med alenetilværelse at han ikke orket å leve mer? Jeg sa bare at "det kan og vil jeg ikke ta ansvar for. du har barn. unner du de å miste faren sin?? er det ikke nok at du ikke bor fast med dem?" Han er livredd alene-tilværelsen. Han blir kvalm og gråter og trygler og ber, og jeg kan sette regler og han skal følge de bare han får bli. Men jeg trenger en mann med RYGGRAD! Ikke en som klamrer seg til foten min. Trenger en som kan støtte meg. Men i alle år er det jeg som har backet opp og støttet han. JEg er den sterke i forholdet. Har alltid vært. Kanskje har det vært litt skremmende for han.

Nå - har jeg mest lyst å være bitte-liten, krype sammen og få andre til å ordne opp for meg. Så kan jeg krype ut når alt er over....

Og - ved å tenke på å bli i ekteskapet, får jeg også dårlig samvittighet overfor meg selv. Hva vil andre mene om meg? Feig liten jævel som velger enkleste vei ut? som ikke orker konfrontasjoner? Selvtilliten min er i ferd med å bli frynsete også.

KOselig å høre at det går på skinner for deg igjen.

Ja, nå går det veldig bra. Eksen går det derimot ikke særlig bra med.

I det hele tatt kjenner jeg igjen veldig mye av meg selv i det du forteller.

Fint at du skjønner at din manns valg ikke er ditt ansvar.

Man skal være forsiktig med å gi råd i en sånn situasjon, men jeg tror kanskje mannen din hadde hatt godt av å føle konsekvensene av det han har gjort i litt større grad. Tilgir du ham en gang til, sånn uten videre, har du i praksis gitt ham tillatelse til å fortsette.

Jeg fikk et godt råd av en god venninne: "Be ham om å flytte ut, men si at døren er åpen hvis han klarer å oppføre seg som en mann og en far".

Jeg får inntrykk av at du ikke respekterer ham. Gi ham sjansen til å opparbeide seg respekt hos deg.

Men det er selvfølgelig en risiko å ta. Jeg fant ut hvor utrolig bra jeg hadde det alene, og han klarte ikke å takle tilværelsen alene. Nå tar jeg ham aldri tilbake.

[gærning]

Har ingenting med hevn å gjøre, heller det at skal han- så skal jeg også få meg en annen.

Jeg tror noe sånt hadde sprita opp mitt sexliv, men det er meg... Jeg er ikke sjalu av meg, og vet at alle mennesker kan gjøre feil og falle for en fristelse.

Og somsagt er vi mennesker ikke monogame.

Jeg kunne fint tenkt meg en annen etter mange år sammen med en og samme mann,,.

Ikke snakk om at jeg er en "gærning" som du sier- mennesker er forskjellige, jeg har bare et litt lettere syn på denslags en de fleste andre, hvertfall helt annet syn enn de fleste damer!

jeg har ikke sagt du er gærning, det er faktisk det faste nicket mitt.

Men skal han, så skal jeg også? det handler jo om et tenningsmønster, ikke om utroskap da. For du sier jo da at å være utro, det er greit, så lenge jeg får gjøre det samme, og det er jo litt....umoralskt.

[Gjest Evina]

Du er en firkantet person. Et og annet sidesprang må da tolereres.

Lage sånt oppstyr bare for dette.

Så hvis din dame hadde kommet hjem etter at hun har vært utro for andre gang, så er det bare helt greit? Selv om du vet hvos mye det såret deg første gangen? Og selv om du sa at hvis det skjer igjen så er det slutt. Men alikevel valgte hun elskeren. .

Sier ikke det litt om hvor uviktig du er for henne? Sånne som deg som mener utroskap er helt greit burde leve singel. For da kan du knulle en ny person hver dag uten at det sårer noen. .

[Gjest b-bjørn]

Så hvis din dame hadde kommet hjem etter at hun har vært utro for andre gang, så er det bare helt greit? Selv om du vet hvos mye det såret deg første gangen? Og selv om du sa at hvis det skjer igjen så er det slutt. Men alikevel valgte hun elskeren. .

Sier ikke det litt om hvor uviktig du er for henne? Sånne som deg som mener utroskap er helt greit burde leve singel. For da kan du knulle en ny person hver dag uten at det sårer noen. .

Dette er ikke tema hos oss. Puler hun på bøgda bør hun sørge for at jeg blir hodt utenom.

Og fortelle om dette hjemme, er jo å be om leven (hos noen da)

Får jeg middagen servert som før, hadde jeg antagelig glemt hele greia etter at jeg var vokna etter middagsluren.

[Lillemus]

Hei - og ja, jeg har vært her på forumet før (uheldigvis..). Fikk mye nyttig tilbakemeldinger da, og også nå er det godt med støtte for de tankene man gjør seg.

Det å være "bitch" er ikke greia for meg, men ser helt klart at det kanskje har gjort som du skriver, at han kunne fortsette i samme gata. Da denne gangen ble oppdaget, før han innrømte noen sexuell omgang med henne, sa han at "jeg ser det går så inn på deg at jeg er på byen sånn, så det skal jeg slutte helt med. Bare være på jobb og så hjemme." Han hadde litt panikk for at jeg skulle finne ut av at han hadde vært utro. igjen. Så jeg kan nok kreve det i framtiden mot at han får bli, men jeg begynner virkelig å bli usikker på mine følelser overfor ham.

Men så er det igjen det da - at jeg bekymrer meg om hvordan det vil bli, kan vi bo her vi bor? Har jeg økonomi til det? 80% stilling i kommunen - ikke fett betalt... Jeg har familie som sikkert vil stille opp, men så er jeg av den typen som skal klare sjøl! Skal ikke ligge andre til bry.

Jeg har en super svigermor (som holdt på å gå i oppløsning første gang, nå vet hun ikke noe. Holder det tett inntil vi har fått noen avklaring på situasjonen vår) som jeg vet vil nesten legge sønnen sin for hat pga dette. Og når han har få venner fra før, så vet jeg at han trenger noen rundt seg.

Han ymtet frampå om hva ville jeg gjort om han nektet å flytte? om det ble så tøft for han med alenetilværelse at han ikke orket å leve mer? Jeg sa bare at "det kan og vil jeg ikke ta ansvar for. du har barn. unner du de å miste faren sin?? er det ikke nok at du ikke bor fast med dem?" Han er livredd alene-tilværelsen. Han blir kvalm og gråter og trygler og ber, og jeg kan sette regler og han skal følge de bare han får bli. Men jeg trenger en mann med RYGGRAD! Ikke en som klamrer seg til foten min. Trenger en som kan støtte meg. Men i alle år er det jeg som har backet opp og støttet han. JEg er den sterke i forholdet. Har alltid vært. Kanskje har det vært litt skremmende for han.

Nå - har jeg mest lyst å være bitte-liten, krype sammen og få andre til å ordne opp for meg. Så kan jeg krype ut når alt er over....

Og - ved å tenke på å bli i ekteskapet, får jeg også dårlig samvittighet overfor meg selv. Hva vil andre mene om meg? Feig liten jævel som velger enkleste vei ut? som ikke orker konfrontasjoner? Selvtilliten min er i ferd med å bli frynsete også.

KOselig å høre at det går på skinner for deg igjen.

Du er ingen feig liten jævel, men samboeren din er! Hva slags mannfolk er han da - som går og knuller andre bak din rygg og så klager og syter og sier han skal ta livet av seg om du går fra ham?! Fyttikatta for en drittsekk! *Spytter*

[Gjest Evina]

Dette er ikke tema hos oss. Puler hun på bøgda bør hun sørge for at jeg blir hodt utenom.

Og fortelle om dette hjemme, er jo å be om leven (hos noen da)

Får jeg middagen servert som før, hadde jeg antagelig glemt hele greia etter at jeg var vokna etter middagsluren.

Har man et åpent forhold som dere så er det jo helt annerledes! Da har man en avtale og lov til det. Da er det ikke noen som blir bedratt eller såret.

Litt annerledes når man blir bedratt for andre gang av en person man trodde elsket en, men så viser det seg at det bare er løgn. Da fortjener heller den personen en som elsker en og ikke leker med følelsene.

For de som er utro kan umulig elske partneren som de trodde. jeg elsker mannen min høyt og med hadde jeg ikke greid å være utro. Og det kan jeg garantere! hadde jeg vilt det, så hadde det vært slutt mellom oss først. DA er det rett frem etterpå.

[Nida1365380588]

Nå er det sagt til ungene... og det er noe av det jævligste jeg noen gang har gjort. Eldstemann gråt og hikstet, hun skjønner jo en hel del.

I dag flytter han ut. Har sagt til han at dersom han oppfører seg og kan vise at han er noe - så er ikke døren stengt for godt. Men jeg må aller først finne ut av mine følelser. Jeg tar ham ikke tilbake før jeg evt. vet at jeg er heeeelt sikker. Ungene mine skal ikke gå igjennom dette en gang til. Så får jeg ta en dag av gangen i begynnelsen og se hvordan ting utvikler seg.

Takk for alle gode kommentarer her.

)

[Gjest lykke til]

Nå er det sagt til ungene... og det er noe av det jævligste jeg noen gang har gjort. Eldstemann gråt og hikstet, hun skjønner jo en hel del.

I dag flytter han ut. Har sagt til han at dersom han oppfører seg og kan vise at han er noe - så er ikke døren stengt for godt. Men jeg må aller først finne ut av mine følelser. Jeg tar ham ikke tilbake før jeg evt. vet at jeg er heeeelt sikker. Ungene mine skal ikke gå igjennom dette en gang til. Så får jeg ta en dag av gangen i begynnelsen og se hvordan ting utvikler seg.

Takk for alle gode kommentarer her.

)

Håper du har tatt rett valg og at du har det bra! Jeg tror nok du gjør det som er rett her.

[Gjest alene nå]

Nå er det sagt til ungene... og det er noe av det jævligste jeg noen gang har gjort. Eldstemann gråt og hikstet, hun skjønner jo en hel del.

I dag flytter han ut. Har sagt til han at dersom han oppfører seg og kan vise at han er noe - så er ikke døren stengt for godt. Men jeg må aller først finne ut av mine følelser. Jeg tar ham ikke tilbake før jeg evt. vet at jeg er heeeelt sikker. Ungene mine skal ikke gå igjennom dette en gang til. Så får jeg ta en dag av gangen i begynnelsen og se hvordan ting utvikler seg.

Takk for alle gode kommentarer her.

)

Godt at du tar kontrollen!

Her er utdrag av et svar jeg selv fikk her:

"Du må tørre å stille krav,og du må tørre å stirre singellivet i hvitøyet, ellers vil han bare fortsette å utnytte deg!"

Det ser ut som du tør. Jeg håper han er mann nok til å takle det. Da går det kanskje bedre for dere enn det gjorde for oss.

[Gjest vært der]

Hei Nida,

Dette var trist å lese. Husker historien din fra forrige gang, og den er helt lik min som du kanskje husker. Siste gang satte jeg hardt mot hardt, enten fikk han bli en familifar med alt det innebærer, eller så fikk han fortsette i sporet han var i. Det betydde blant annet egentlig ikke fortsette å leve et ungkarsliv. Og det hjalp. Han er blitt familiefar, han er så og si aldri ute mer, og kommer hjem rett fra jobb. Jeg håper det vedvarer, men gjør det ikke det, så vet både han og jeg hvilken vei det bærer.

Jeg forteller og viser ham stadig ulykkelige menn som har blitt forlatt, fordi de engang eller flere lot seg friste. Det er mange av dem, og mange, både kvinner og menn, som ville klikket på returknappen om de kunne.

Det har ikke vært lett, og som du nevner er kanskje sex det vanskeligste. Merker også at å rippe opp i det ofte heller ikke er det beste. Men når tankene blir som svartest har jeg lært meg til å tenke at egentlig kunne verre ting skje meg i livet enn dette. Det høres banalt ut, og jeg er absolutt ikke av den naive sorten. Men noen ganger er det fakisk verdt prisen og prøve igjen. Både du og jg gjør det for våre barns skyld, intet annet, og intet mindre.

Håper du finner den beste løsningen for deg og dine små.

Lykke til!