Ansetter ikke folk fordi .....

[fuji1365380447]

"Har hatt _litt_ "bad feelig" i forhold til graviditetene mine og jobben (liten arbeidsplass med 4-5 ansatte) - MEN tross alt: må jeg ha det? Det må jo fødes barn!!!!"

Det er akkurat det.

Og det morsomste er at de som klager mest over at kvinner føder barn her, er de samme som er livredd for at muslimene skal komme å "ta over" landet vårt.

Det er så morsomt:)

Ha-ha-ha!

Bra poeng KKK!!

Her på jobben hos meg så sa sjefen følgende da han hørte at jeg var gravid:

"så bra at noen produserer nye forbrukerere som kan kjøpe produktene våre i fremtiden også!"

Vi kan jo ikke klage på at muslimene formerer seg som kaniner, og så gjøre det vanskelig for norske kvinner å få barn!

[morsan]

Ha-ha-ha!

Bra poeng KKK!!

Her på jobben hos meg så sa sjefen følgende da han hørte at jeg var gravid:

"så bra at noen produserer nye forbrukerere som kan kjøpe produktene våre i fremtiden også!"

Vi kan jo ikke klage på at muslimene formerer seg som kaniner, og så gjøre det vanskelig for norske kvinner å få barn!

Min tidligere sjef brukte å si at det bare var fint at ansatte ventet barn, for det betød mindre turn-over! :-)

[mumitrollet]

Det vet du ikke - for dere ble ikke stevnet for retten.

Tro meg, det finnes alltid noe å ta arbeidsgiver for.

Har vært gjennom det samme der jeg er ansatt også, de gjør også alt etter boken, og mange ansatte aksepterer og forsvinner, men de som setter seg til motverge, de vinner og blir kjøpt ut.

Den ansatte kontaktet advokat, men ble rådet til å akseptere avskjeden - nettopp fordi vi hadde gjort alt formelt riktig.

[mumitrollet]

H*n hadde forferdelig migrene og hodepine, og møtte meg på fest fire timer senere, god og brisen...

Jeg snakker ikke om denne spesifikke personen, for den vet jeg ingenting om, men om ansatte generelt.

[mumitrollet]

Jeg synes det ser ut som "standarden" nå for tiden er 3 barn,- ikke 1 eller 2...

Men, ja hun jeg snakker om her er nok litt spesiell. Men hun ville ruinert en liten arbeidsplass...

Norske kvinner føder i gjennomsnitt 1,7 barn. For øvrig det høyeste fødselstallet i Europa. Med innstramming av arbeidsreglene vil dette tallet synke betraktelig.

[mumitrollet]

Nei, det er nettopp det - det gir deg ikke alle svar skjønner du.

Du aner ikke hvilket hav av informasjon du skal holde deg oppdatert på hele tiden, og det er ikke sånn at du får informasjonen servert på et fat.

Du må vite hvem du skal spørre, og du må vite hva du skal spørre om - uheldigvis er det sånn at du ikke alltid får svar da heller.

Du ser jo stadig trådene her inne om trygdekontoret f.eks - hvor folk har ringt og fått forskjellige svar fra forskjellige saksbehandlere og forskjellige kontorer.

Og det er jo like mange spørsmål her inne om hva man har rett til og ikke - og uten unntak får man forskjellige svar fra endel av de som svarer i trådene.

Man vet forskjellig, har hørt forskjellig, kjenner noen som - osv. Det er faktisk ikke så lett å holde seg oppdatert på alt.

Men; poenget er vel ikke hva man vet på forhånd, poenget er forskjellsbehandlingen.

Selvstendig næringsdrivende blir diskriminert ifht offentlige goder.

Nei, men da sier vi det sånn, da.

[Gjest prust]

"Har hatt _litt_ "bad feelig" i forhold til graviditetene mine og jobben (liten arbeidsplass med 4-5 ansatte) - MEN tross alt: må jeg ha det? Det må jo fødes barn!!!!"

Det er akkurat det.

Og det morsomste er at de som klager mest over at kvinner føder barn her, er de samme som er livredd for at muslimene skal komme å "ta over" landet vårt.

Det er så morsomt:)

Ja, det er noe i det...

Men det er egentlig litt fælt at den jeg "gruet" meg å fortelle om graviditeten, var sjefen min - til alle andre var det jo bare glade nyheter.

Og jobben min er vel en av de sterkeste grunnene til at vi setter en strek ve tre barn, og ikke får ett barn til...

Tror rett og slett det ville vært litt flaut å komme ENDA en gang og si at jeg var gravid...

[Gjest KariKruskakli]

Ja, det er noe i det...

Men det er egentlig litt fælt at den jeg "gruet" meg å fortelle om graviditeten, var sjefen min - til alle andre var det jo bare glade nyheter.

Og jobben min er vel en av de sterkeste grunnene til at vi setter en strek ve tre barn, og ikke får ett barn til...

Tror rett og slett det ville vært litt flaut å komme ENDA en gang og si at jeg var gravid...

Jeg begynte som vikar her jeg jobber nå, mens jeg var gravid med minstemor.

Jeg ble sykemeldt mot min vilje i syvende måned. Det var helt nødvendig, skjønte jeg i ettertid.

Da minstemor var litt over året ringte de hjem til meg og lurte på om jeg ville begynne som vikar igjen.

Det tolket jeg som at de må ha vært fornøyd med meg og at min gravididtet og sykemelding ikke hadde skremt dem.

Etter et par år ble jeg fast ansatt.

Det er dumt at vi skal skjemmes over å føde barn. Jeg har fått de barna jeg ønsker meg. 3 stykker. Og nå er jeg en stabil arbeidskraft.

[keinstein]

Det er jo det som er konsekvensen, da, at ting blir strammet inn og strammet inn - til slutt så blir det strupetak for småbedrifter. Jeg mener ikke nødvendigvis at det er rett og rimelig, men jeg ser helt klart at arbeidsgivere har skutt seg sjøl i foten - mange ganger. Nå blir det amputasjon.

Nordmenn burde en gang i livet være ansatt i et ameriskansk "over lik" - firma. F eks en av de store matvarekjedene. Reglene er så strenge at du f eks ikke får lov å ha forhold mellom ansatte, ikke får lov å røyke i det hele tatt, blir narkotestet en gang i uka, må ha personalhåndboka innen rekkevidde på forespørsel og kunne den nesten utenat. Kan ikke ha kredittanmerkninger, ikke være straffet, kaffekoppen på rett plass osv osv.

Skulle ikke forundre meg om noen har fått sparken for å spise pastiller eller tygge tyggis så kunden så det, eller prompe så noen kunne lukte det.

[Gjest KariKruskakli]

Og enda bedre - hadde du hatt arbeidstakere, så hadde du vært ansvarlig for deres økonomi også, uavhengig om du lå der flat og døden nær. Det er _ditt_ ansvar...

Forstå det den som kan!

Eneste grunnen til at jeg fortsatt gidder å drive firma er at jeg har så utrolig fornøyde kunder. Det er lite penger og mye jobb, så den dagen jeg ikke har dem å lene meg på lenger legger jeg ned måneden etter...

"hadde du hatt arbeidstakere, så hadde du vært ansvarlig for deres økonomi også, uavhengig om du lå der flat og døden nær"

Eneste grunnen til at jeg fortsatt gidder å drive firma. Det er _ditt_ ansvar"

"Eneste grunnen til at jeg fortsatt gidder å drive firma er at jeg har så utrolig fornøyde kunder."

Kan det tenkes at det er pga av dine flinke ansatte, at du har fonøyde kunder???

Eller er det bare pga av deg kanskje?

[Gjest Mom33]

Nordmenn burde en gang i livet være ansatt i et ameriskansk "over lik" - firma. F eks en av de store matvarekjedene. Reglene er så strenge at du f eks ikke får lov å ha forhold mellom ansatte, ikke får lov å røyke i det hele tatt, blir narkotestet en gang i uka, må ha personalhåndboka innen rekkevidde på forespørsel og kunne den nesten utenat. Kan ikke ha kredittanmerkninger, ikke være straffet, kaffekoppen på rett plass osv osv.

Skulle ikke forundre meg om noen har fått sparken for å spise pastiller eller tygge tyggis så kunden så det, eller prompe så noen kunne lukte det.

Er det noen som vet hvordan mennesker i slike jobber har det? Er det høyt fravær? Mange som dør unge? (Nei, jeg mener ikke at man dør av å jobbe eller få stilt krav til seg, men man kan dø av f.eks. å ikke kunne være syk fordi man da mister jobben eksempelvis.) Jobber folk slik livet ut, eller er de der stort sett bare når de er unge og spreke?

USA er for strengt, Norge for slapt. Det burde da gå an å få til en mellomting?

Og forresten, det virker som om det er i kategorien ufaglært problemet med slappe medarbeidere er verst. Kanskje noe å ta med seg?

[Gjest Persille]

"Nei, men jeg mener det er mange gravide som tøyer strikken langt når det gjelder bruk av goder. Og uheldigvis ødelegger det for alle de som faktisk er syke, eller ikke klarer å stå oppreist. De som er "litt slitne" og sykemelder seg (overtaler legen) begynner det å bli endel av. Det er liksom akseptert at gravid = syk/sykemeldt"

Vet du, jeg har fått inntrykk av det motsatte.

"Graviditet er ingen sykdom" er det man stadig hører.

Selv ville jeg ikke sykemelde meg. Jeg skulle bare på kontroll. Jeg måtte legges inn til slutt fordi ungen ikke vokste nok. Jeg tryglet om å få utsette det en uke, fordi jeg visste at det var en vanskelig uke på jobben. Jeg skjønte visst ikke alvoret.

Legen sa til meg: Er det jobben eller er det liv og død som er viktigst?

"Ja, det må man. Problemet er ikke at hun er gravid - problemet er at det er ustabil arbeidskraft."

Men da er jo problemet at hun er gravid.

Og det er det jeg vil frem til.

Vi kan ikke ha et samfunn, hvor vi ser på kvinner som et problem i arbeidslivet.

Vi må heller jobbe i mot at menn tar en større del av barnas sykedager.

Menn må skjønne at deres jobb ikke er viktigere enn kvinners jobb.

"Jeg er bare litt opptatt av at det må være greit å kreve en viss innsats tilbake for at du skal få nevnte goder. Det må være greit å kreve at du ikke stjeler, ikke svindler, møter på jobb når du skal, utfører arbeidet du er satt til, etc"

Selvølgelig! Det høres ut som om du har hatt max uflax med dine ansatte.

V er 3 stykker på "mitt" kontor. Vi er veldig skjeldne syke. Men jeg må følge min sønn til sykehus hver tredje måned.

Heldigvis skjønner folk det her.

"Gravide kvinner skal ikke få lov til å jobbe. Staten skal "ta seg av dem""

Det har jeg aldri sagt - jeg sier bare at det er et økonomisk dårlig prosjekt."

Jo, det var det du sa.

"Jeg mener at min personlige økonomi ikke burde settes på spill dersom du blir syk - da får noen andre ta over. Jeg har gjort mitt ved å lønne deg for jobben du gjør, og ved å betale arbeidsgiveravgift"

Utover de 16 dagene, er det jo slik det fungerer.

Men muligens burde det ha vært slik fra dag 1.

Kanskje ikke fra dag én - men etter 7 dager?

Eller så melder jo legene årsak til sykemelding til trygdekontoret, og da kan vel legene melde om det skyldes arbeidsgiver eller andre forhold? Det er vel antagelig vanskelig...

Men fysiske sykdommer (brukket arm, influensa, graviditetsproblemer) som garantert ikke skyldes arbeidsgiver, kunne det jo vært sånn med.

Så kunne arbeidsgiver tatt de første syv på ryggplager, psykisk nedbrutte etc - slik at de oppmuntres til å forebygge slike sykdommer eller tilfeller.

Jeg er enig i at arbeidsgiver skal ta _noe_ men 16 dager er mye...

Og så kunne det kanskje vært et tak på gjennomsnittlig 10 dager per år per ansatt eller noe?

Og at vi gikk bort fra den gamle trygdeloven, og over til at alle måtte være IA-bedrifter. Og selvfølgelig opplæring i det fra Trygdekontoret...

Forøvrig blir det nå slik at alle arbeidsgivere blir pålagt arbeidsmiljø-kurs, og det er jo et positivt tiltak!

Og kanskje man kan pålegge skriftlige egenmeldinger, det er liksom litt mer alvorlig enn å sende en mld og si man er syk (jeg har det, funker bra). Hos meg må de ringe og snakke med meg, tekstmelding er ikke ok - det har faktisk hjulpet litt det...

[Gjest Persille]

Er det noen som vet hvordan mennesker i slike jobber har det? Er det høyt fravær? Mange som dør unge? (Nei, jeg mener ikke at man dør av å jobbe eller få stilt krav til seg, men man kan dø av f.eks. å ikke kunne være syk fordi man da mister jobben eksempelvis.) Jobber folk slik livet ut, eller er de der stort sett bare når de er unge og spreke?

USA er for strengt, Norge for slapt. Det burde da gå an å få til en mellomting?

Og forresten, det virker som om det er i kategorien ufaglært problemet med slappe medarbeidere er verst. Kanskje noe å ta med seg?

"USA er for strengt, Norge for slapt. Det burde da gå an å få til en mellomting?"

Enig!

"Og forresten, det virker som om det er i kategorien ufaglært problemet med slappe medarbeidere er verst. Kanskje noe å ta med seg?"

Enig her også... Men hvordan? Handler det om oppdragelse? Erfaring? Modenhet? En kombinasjon kanskje...

[Gjest Mom33]

Det er faktisk sånn for arbeidsgivere - de blir stadig dømt fordi det er umulig å gjøre ting slik rettspraksis forventer.

F.eks - om en ansatt stjeler, og blir tatt på fersken av arbeidsgiver kan han fortsatt ikke miste jobben, det kan ha vært en engangsforeteelse. Om han blir tatt på fersken igjen, kan han heller ikke miste jobben, for da vil man bli tatt på at man "aksepterte" det første gang. Om han gjør det igjen vil forrige argument blir brukt igjen - og til slutt vil argumentet om at man må regne med litt svinn i restaurantbransjen bli brukt.

Og så kommer den ansattes problemer, dårlig økonomi, psykiske problemer, vanskelig oppvekst - i det hele tatt.

Jeg vet om en som skulle flytte firmaet til et annet land (og flytte selv), tilbød alle ansatte å være med, en ville ikke, fikk fortsette fra Norge, den funksjonen ble borte, fikk tilbud om å flytte, ville fortsatt ikke, og ble sagt opp. Likevel tapte arbeidsgiver fordi ting ikke var lagt godt nok til rette.

Jeg vet om en annen som tok en ansatt på fersken i å stjele, sa henne opp, hun innrømte alt, betalte tilbake - og likevel ble arbeidsgiver idømt å betale erstatning til henne.

Så - det er noe alvorlig galt med rettsystemet.

Hm, jeg klarer faktisk ikke helt å tro deg... Beklager.

Hvis det var slik at det ikke er mulig for en arbeidsgiver å si opp noen, hvorfor går ikke da alle oppsagte til rettssak? Det ville jo være idiotisk å ikke gjøre det, da, selv om man ikke er ute etter å få tilbake jobben. Det må være noe mer i disse sakene enn det du/vi får vite.

[Gjest Mom33]

"USA er for strengt, Norge for slapt. Det burde da gå an å få til en mellomting?"

Enig!

"Og forresten, det virker som om det er i kategorien ufaglært problemet med slappe medarbeidere er verst. Kanskje noe å ta med seg?"

Enig her også... Men hvordan? Handler det om oppdragelse? Erfaring? Modenhet? En kombinasjon kanskje...

Hvis bedrifter ikke tar inn ufaglærte/uutdannede, så vil kanskje problemet forsvinne av seg selv?

Jeg vet ikke hvor mye dyrere det vil bli å ansette bare faglærte, jeg, kontra det å stadig måtte stenge/ha inn vikar/betale sykelønn?

[Gjest Mom33]

Kanskje ikke fra dag én - men etter 7 dager?

Eller så melder jo legene årsak til sykemelding til trygdekontoret, og da kan vel legene melde om det skyldes arbeidsgiver eller andre forhold? Det er vel antagelig vanskelig...

Men fysiske sykdommer (brukket arm, influensa, graviditetsproblemer) som garantert ikke skyldes arbeidsgiver, kunne det jo vært sånn med.

Så kunne arbeidsgiver tatt de første syv på ryggplager, psykisk nedbrutte etc - slik at de oppmuntres til å forebygge slike sykdommer eller tilfeller.

Jeg er enig i at arbeidsgiver skal ta _noe_ men 16 dager er mye...

Og så kunne det kanskje vært et tak på gjennomsnittlig 10 dager per år per ansatt eller noe?

Og at vi gikk bort fra den gamle trygdeloven, og over til at alle måtte være IA-bedrifter. Og selvfølgelig opplæring i det fra Trygdekontoret...

Forøvrig blir det nå slik at alle arbeidsgivere blir pålagt arbeidsmiljø-kurs, og det er jo et positivt tiltak!

Og kanskje man kan pålegge skriftlige egenmeldinger, det er liksom litt mer alvorlig enn å sende en mld og si man er syk (jeg har det, funker bra). Hos meg må de ringe og snakke med meg, tekstmelding er ikke ok - det har faktisk hjulpet litt det...

Syns du har endel gode poeng i innlegget ditt, men at arbeidsgiver er helt skyldløs for at gravide blir sykemeldt er definitivt ikke riktig.

Når man er gravid sliter man gjerne med flere forskjellige plager, og dersom arbeidsgiver hadde vært litt mer på hugget, kunne mange ha jobbet lenger i svangerskapet. F.eks. jeg - med nr. 2 fikk jeg tidlig ryggtrøbbel. Hadde arbeidsgiver evnet å kjøpe ny stol til meg, ville jeg kunne jobbet delvis lenge. Men det ble for dyrt (hadde annen arbeidsgiver da enn nå), så jeg ble fullt sykemeldt fra uke 14-15. Idiotisk.

Eller som da jeg brakk armen; jeg var jo fullt arbeidsfør, men klarte ikke å bruke mus med høyre arm. Det måtte til noen justeringer for å flytte musa over på venstre side, samt omorganisere endel på kontoret mitt. Niks, jeg måtte sykemeldes fullt i 8 uker. Tåpelig!

For ikke å snakkke om da mitt ene barn døde, den sykemeldingsperioden etterpå kunne meget vel ha blitt mye kortere om arbeidsgiver hadde lagt seg i selen hva arbeidsoppgaver angikk.

De strenge reglene vi har i dette landet er ment å få arbeidsgivere til å besinne seg og legge forholdene til rette. Det er også meningen at arbeidsgivere skal være flinkere mht arbeidsmiljø og slikt, trives folk i jobben går fraværet ned. Får de ansatte en opplevelse av å lykkes og at de er til nytte, går fraværet ned; de ansatte ofrer seg gjerne mer for jobben.

Alt har flere sider...

[Gjest Persille]

Må bare spørre deg, Persille, hvordan du hadde sett på meg hvis jeg hadde vært din ansatt:

Nyutdannet i 1996, fikk den kremjobben - et toårig engasjement som ble utvidet til å bli treårig. Planla graviditet slik at jeg fødte omtrent samme uke som prosjektet ble avsluttet. Var sykemeldt én uke i svangerskapet pga en blødning.

Var hjemme i 16 mnd, hvorav de fire siste som arbeidsledig. Fikk ny jobb , og ble planlagt gravid i løpet av de første månedene. Helt frisk hele svangerskapet. Kom tilbake og begynte å jobbe 50% da babyen var 7 mnd, og økte til 70% da hun var fylt et år.

Så ble jeg igjen gravid sommeren 2003 (planlagt) og gikk ut i permisjon mars 2004. Også denne gangen var jeg frisk, bortsett fra en kraftig blødning. Legen ville sykemelde meg en uke, men jeg sa at jeg like godt kunne sitte på jobb (kontorjobb) som å sitte hjemme. Var borte én dag. Hadde permisjon i 17 mnd, hvorav 4 ubetalt permisjon.

Har hatt _litt_ "bad feelig" i forhold til graviditetene mine og jobben (liten arbeidsplass med 4-5 ansatte) - MEN tross alt: må jeg ha det? Det må jo fødes barn!!!!

Hva er din ærlige mening, Persille?

Helt ærlig;

Jeg ville blitt skeptisk om du ble gravid kort tid etter ansettelse - det betyr nemlig at jeg måtte sette igang en ny prosess med å finne vikar for et år etc, og jeg synes det er litt "råttent" om man kan si det sånn. Men; jeg skjønner at du ikke gjør det for å være slem mot arbeidsgiver - det er bare litt, vet ikke hva jeg skal kalle det, irriterende kanskje? At man har langt ned masse ressurser i en man tror skal bli, og så blir du bare ett år før du blir borte igjen.

Men; ett års fravær er ikke noe stort problem, det er ikke et problem i det hele tatt - problemet er risikoen for fravær i svangerskapet. Det er da det blir kostbart, og det er da det gjerne skjer "over natten". Permisjonen har man jo visst om minst et halvt år i forveien, og det er enkelt å få folk til vikariater som er så lange. Den tiden betaler jo heller ikke arbeidsgiver deg lønn - da refunderes alt fra trygdekontoret.

Jeg ville ikke vært skeptisk til deg som arbeidstaker i det hele tatt ut fra det du beskrev nå.

Likevel er jeg usikker på om jeg ville ansatt deg i dag - pga av småbarn. Dersom du hadde veldig gode kvalifikasjoner, referanser og alt annet klaffet perfekt hadde jeg muligens tatt sjansen, men det er nesten "opplest og vedtatt" at en med små barn har mer fravær enn en uten, eller med større barn.

Hadde jeg hatt en kontorbedrift hadde jeg nok ikke vært skeptisk i det hele tatt, da kan arbeidet forskyves, som oftest.

Problemet er at jeg er avhengig av at noen åpner døren 7.30 - ellers står det åtte andre og ikke kommer seg på jobb. Vikar på den tiden av døgnet er vrient - og man får jo sjelden forvarsel på småbarnssykdommer.

Jeg skjønner at jeg på et vis kaster stein i glasshus, jeg er jo alene med en tre-åring selv. Men forskjellen er at jeg kan jobbe hjemmefra om noe MÅ gjøres, og jeg kan ta igjen jobben min i morgen og i helgen.

Det er forskjell på arbeidsplasser - hadde jeg bestemt der jeg er ansatt hadde jeg ikke hatt noe problem med å ansette deg, men i bhg hadde jeg altså vært skeptisk pga små barn.

Helt ærlig

Forstår du hva jeg mener?

[Gjest Persille]

Hvis bedrifter ikke tar inn ufaglærte/uutdannede, så vil kanskje problemet forsvinne av seg selv?

Jeg vet ikke hvor mye dyrere det vil bli å ansette bare faglærte, jeg, kontra det å stadig måtte stenge/ha inn vikar/betale sykelønn?

Det er vanskelig å regne på...

I en barnehage vil en med erfaring og utdannelse (ikke førskolelærer) ligge på 240-250.000 i lønn - mens en ufaglært assistent vil ligge på rundt 200.000.

Prisen er da hhv 311.000 og 249.000 dersom vi antar at de aldri er borte.

Man kan få vikar i ca 50 dager for differansen - og man får jo håpe at ingen er borte så mye!

Men, så kommer jobben med å finne vikarer og alt i tillegg....

Det er nok billigere med ufaglærte.

Jeg leste i avisen at T. Ødegaard ikke synes manglende førskolelærer i en ny bhg i Oslo var noen grunn til å utsette oppstart - og med det sender han jo et signal om at vi ikke burde prioritere kvalifisert personell til å passe barna våre.

Jeg tror en økning i tilskudd så man kunne øke lønnen til både assistenter og pedagoger ville vært på sin plass.

Til forskjell fra mange andre bedrifter, så er jo barnehagenes inntektsnivå forhåndsbestemt. Det finnes ingen måte vi kan tjene mer penger på, vi kan _kun_ tilpasse utgiftene.

[Gjest Persille]

Hm, jeg klarer faktisk ikke helt å tro deg... Beklager.

Hvis det var slik at det ikke er mulig for en arbeidsgiver å si opp noen, hvorfor går ikke da alle oppsagte til rettssak? Det ville jo være idiotisk å ikke gjøre det, da, selv om man ikke er ute etter å få tilbake jobben. Det må være noe mer i disse sakene enn det du/vi får vite.

Det er alltid noe mer - men trenden er faktisk økende på å gå til sak.

De som ikke gjør det enes i forlik, og blir kjøpt ut i forkant, slik at alt foregår i det stille.

Noen går til sak med rette - uten tvil! Men det begynner å bli flere og flere av dem som vet at dette kan de tjene godt på, og de har ingenting å risikere...

Om du f.eks leser litt i dommene på lovdata, så vil du se at det nesten ikke finnes eksempler på at arbeisgiver vinner... Og at ting som for meg er logisk at man mister jobben for, faktisk ikke er det.

[Gjest mij]

Helt ærlig;

Jeg ville blitt skeptisk om du ble gravid kort tid etter ansettelse - det betyr nemlig at jeg måtte sette igang en ny prosess med å finne vikar for et år etc, og jeg synes det er litt "råttent" om man kan si det sånn. Men; jeg skjønner at du ikke gjør det for å være slem mot arbeidsgiver - det er bare litt, vet ikke hva jeg skal kalle det, irriterende kanskje? At man har langt ned masse ressurser i en man tror skal bli, og så blir du bare ett år før du blir borte igjen.

Men; ett års fravær er ikke noe stort problem, det er ikke et problem i det hele tatt - problemet er risikoen for fravær i svangerskapet. Det er da det blir kostbart, og det er da det gjerne skjer "over natten". Permisjonen har man jo visst om minst et halvt år i forveien, og det er enkelt å få folk til vikariater som er så lange. Den tiden betaler jo heller ikke arbeidsgiver deg lønn - da refunderes alt fra trygdekontoret.

Jeg ville ikke vært skeptisk til deg som arbeidstaker i det hele tatt ut fra det du beskrev nå.

Likevel er jeg usikker på om jeg ville ansatt deg i dag - pga av småbarn. Dersom du hadde veldig gode kvalifikasjoner, referanser og alt annet klaffet perfekt hadde jeg muligens tatt sjansen, men det er nesten "opplest og vedtatt" at en med små barn har mer fravær enn en uten, eller med større barn.

Hadde jeg hatt en kontorbedrift hadde jeg nok ikke vært skeptisk i det hele tatt, da kan arbeidet forskyves, som oftest.

Problemet er at jeg er avhengig av at noen åpner døren 7.30 - ellers står det åtte andre og ikke kommer seg på jobb. Vikar på den tiden av døgnet er vrient - og man får jo sjelden forvarsel på småbarnssykdommer.

Jeg skjønner at jeg på et vis kaster stein i glasshus, jeg er jo alene med en tre-åring selv. Men forskjellen er at jeg kan jobbe hjemmefra om noe MÅ gjøres, og jeg kan ta igjen jobben min i morgen og i helgen.

Det er forskjell på arbeidsplasser - hadde jeg bestemt der jeg er ansatt hadde jeg ikke hatt noe problem med å ansette deg, men i bhg hadde jeg altså vært skeptisk pga små barn.

Helt ærlig

Forstår du hva jeg mener?

Hei, som du vet har jeg stor forståelse for din situasjon, men jeg bare lurer litt på dette -

"Jeg ville blitt skeptisk om du ble gravid kort tid etter ansettelse "

Hva ville du blitt skeptisk til? Den ansattes hensikter? Hvordan ville du evt gripe denne skepsisen an, hvilke konsekvenser ville det fått for den ansatte?

Jeg er nå medeier i bedrift, men har tildligere vært i situasjonen du beskriver som ansatt. Oppdaget at jeg var gravid få dager etter underskrevet kontrakt. Dette ble faktisk kommentert av en av mine overordnede, med personalansvarlig til stede. Jeg sa ikke så mye om det da, men kjente det kokte inni meg - både over at hun kunne finne på å komme med en slik kommentar (hun skulte på meg samtidig, og antydet at her var det noe ytterst mistenkelig) og at personalansvarlig overhodet ikke lot til å merke seg med det.

Når jeg nå sitter på andre sidenhar jeg _aldri_ tenkt å oppføre meg på samme måte, både fordi det er streg lovgivning rundt ansattes rettigheter, og fordi det rett og slett er totalt uetisk.

OM det er slik at en ansatt bevisst speskulerer i å få seg fast jobb etter å ha blitt gravid - uten å si ifra - ja, så skal hvertfall jeg ha mitt på det rene ved å håndtere det korrekt. Man tar en sjangse ved å starte bedrift, enten man vil eller ei.