Ansetter ikke folk fordi .....

[Gjest KariKruskakli]

Jeg bruker ikke vikarbyrå, og har aldri sagt at jeg bare bruker vikarer.

Alle mine ansatte er fast ansatte.

"Jeg ansetter ingen, jeg leier inn vikarer på kontrakt og bruker det som en testperiode - ser jeg det minste tegn på noe som kan komme til å koste meg dyrt, så forlenges ikke vikariatet"

Jeg blir forvirret av de stadige endringene i svarene dine.

Du har problemer med dine ansatte, og så har du det plutselig ikke allikevel, men alt går kjempebra.

Du ønsker ikke gravide kvinner, du ønsker ikke småbarnsmødre og du ønsker ikke kvinner som planlegger å få barn.

Så endrer du det til at du BARE ønsker kvinner/menn som vil ha barn, bare ikke i nærmeste fremtid.

Så leier du BARE inn vikarer, så gjør du det IKKE allikevel.

Skjønner du at man kan bli en smule forvirret?

[Gjest Persille]

Mener du seriøst at oppsigelsesvernet bør være svakere i små bedrifter enn i store?

Har du tenkt over de samfunnsmessige konsekvensene av dette?

Nei, det gjør jeg ikke.

Men jeg mener seriøst at små bedrifter bør betale mindre arbeidsgiveravgift, og ha kortere perioder med pålagte sykepenger.

Samtidig mener jeg at de burde ha rett til både økonomisk og juridisk rådgivning fra statlig hold - et sted man kan komme med konkrete problemer eller spørsmål, og få råd om hva man skal gjøre videre, eller hvordan man skal forholde seg til det.

Det finnes nettsider og instanser som svarer på mye rart - men det er umulig å vite om alle stedene om du ikke kjenner noen du kan spørre.

Det er ingen obligatorisk opplæring på arbeidsmiljø eller andre ting man må forholde seg til når man ansetter folk, man stiller på bar bakke. Og - man oppdager sjelden sin egen manglende kunnskap før man står godt plantet oppi et problem man ikke kommer seg ut av - som igjen kan få store konsekvenser.

F.eks - hva gjør man når man vet at en ansatt misbruker egenmeldinger (tar høyde for at man vet sikkert)? Har man rettigheter? Hvilke sanksjoner kan benyttes? Hvem kan hjelpe til? Hvem kan noe om dette temaet?

Hva gjør man når en ansatt nekter å levere politiattest? Hva gjør man når en ansatt konsekvent kommer for sent? Hva gjør man når en ansatt mobber og plager de andre?

Det er liksom et hav av problemstillinger man snubler over som man aldri før hadde tenkt seg - og en slags informasjon eller grunnopplæring i hvordan man skal håndtere slike ting hadde gjort seg.

Arbeidstakere har jo krav på opplæring i arbeidsmiljø finansiert av arbeidsgiver - arbeidsgivere har ikke krav på noen ting.

Som arbeidsgiver så har man ingen RETTIGHETER, og det er det som bekymrer meg litt. Arbeidstakere er beskyttet av "hundremillioner" rettigheter, og det er forsåvidt bra - men det levner innimellom arbeidsgiver i en umulig situasjon. Arbeidsgiver kan ikke stille krav til noe som helst - ikke engang at man utfører jobben sin tilfredsstillende, for det går ut på et subjektivt syn. Arbeisgivers subjektive vurdering er ikke god nok i rettspraksis f.eks.

Det er ikke slik at jeg ønsker å diskriminere, eller ønsker at mine ansatte ikke skal ha rettigheter så jeg kan gjøre "som jeg vil" med dem - men jeg ønsker å ha en viss mulighet til å påvirke både drift og resultat i eget firma, utover min egen innsats. Og det føler jeg at jeg ikke har i dag.

Alt blir overlatt til arbeidstakerne, og man er _helt_ prisgitt dem. Treffer man på en som da er "ubrukelig" så er det jo rimelig om man skal slippe å slite med vedkommende til man klarer å fyrse dem ut så de sier opp selv, en fullstendig uholdbar løsning.

Det krever ikke så veldig mye å lure/lyve seg til en jobb, for så å gjøre livet vanskelig for arbeidsgiver, kolleger, kunder - i det hele tatt.

Så mitt spørsmål er; hvor er arbeidsgivers rettigheter oppi alt dette? Arbeidsgiver som sørger for at de ansatte har jobb, får lønn, betaler avgifter, og bidrar til fellesskapet - men ikke får noenting igjen?

[morsan]

"uten det stadige fokuset fra eieren om innsparinger på hver minste lille ting..... "

Og for å klare det så kan man ikke risikere store utgifter blant annet til sykepenger. Da må man ansette folk man tror vil bli, folk man har tillit til, og folk som ikke har kroniske sykdommer eller blir gravide.

Det er ikke for å være slem man tar slike valg, det er for å sikre drift.

Jeg har lykkes med å finne slike ansatte nå - barnehagen er et mye bedre tilbud, foreldrene er fornøyd, barna er fornøyd, de ansatte er fornøyd - så får heller enkelte bare være sure for at jeg ikke vil ansette gravide da...

Jeg har egentlig ikke lyst til å kommentere det du skriver, for jeg skjønner at du har din erfaring og snakker ut fra det.

Jeg har en erfaring fra den andre siden, men det betyr absolutt ikke at de to barnehagene er sammenlignbare.

Så det jeg sier er er KUN en beskrivelse av det som jeg erfarte i den bhg vi brukte, og absolutt ikke en kommentar om hvordan forholdene måtte være i din bhg.

Hva slags sykefravær etc det var i "vår" bhg har jeg ingen oppfatning av, men flere av assistentene var rimelig "fjerne" overfor barna.

Jeg tror at eieren i vårt tilfelle hadde kommet bedre ut av det hvis hun hadde satset på litt mer "varige" folk, istedenfor å fylle opp med ungjenter som kommer til storbyen for å søke lykken, men så drar hjem til bygda etter 3 mnd fordi de ikke trivdes her.

Eller ungjenter som slutter på skola midtveis i skoleåret og begynner i bhg, og så sitter foreldrene der og lurer på om vedkommende jente satt og vurderte: "hvor skal jeg jobbe montro? Barnehage eller McDonalds??"

Sjansen/faren for at disse ungjentene skulle bli gravide med det første var kanskje ikke så stor, men all turnover kombinert med tildels "udugelige" barnepassere gjorde også at turnoveren var stor blant BARNA. Barna ble frustrerte av at det kom inn nytt personale hele tiden, og at enkelte av disse nykommerne ikke tillot barn under 2 år å bli fortrolige med dem, men satte i gang og "herset" med dem fra dag 1.

Jeg skjønner at man må sikre drift, men i løpet av det året vi var der ansatte eieren (=førskolelærer) en pedagogisk leder på fulltid og trakk seg selv tilbake til kun å jobbe to dager i uka, og var resten av tiden hjemme. Hun gjorde sikkert en del administrativt arbeide der, for all del, men hun sa også at det var for å få mer tid til egen familie.

Ergo gikk bhg med såpass mye overskudd at hun hadde råd til å trappe såpass ned.

Og det litt pussig ettersom småbarnsavdelingen hadde svært lite leker, og de lekene og bøkene som var der var temmelig gamle og slitte.

Storbarnsavdelingen hadde vel litt mer, men ikke så mye.

Også på uteormådene var det flere irritasjonsmomenter.

Barnet hadde det helt greit i denne barnehagen, men det var en stor, stor lettelse å kunne sende barnet til kommunal barnehage året etterpå.

[Gjest Persille]

"Jeg ansetter ingen, jeg leier inn vikarer på kontrakt og bruker det som en testperiode - ser jeg det minste tegn på noe som kan komme til å koste meg dyrt, så forlenges ikke vikariatet"

Jeg blir forvirret av de stadige endringene i svarene dine.

Du har problemer med dine ansatte, og så har du det plutselig ikke allikevel, men alt går kjempebra.

Du ønsker ikke gravide kvinner, du ønsker ikke småbarnsmødre og du ønsker ikke kvinner som planlegger å få barn.

Så endrer du det til at du BARE ønsker kvinner/menn som vil ha barn, bare ikke i nærmeste fremtid.

Så leier du BARE inn vikarer, så gjør du det IKKE allikevel.

Skjønner du at man kan bli en smule forvirret?

Nei, jeg skjønner ikke det.

Per i dag har jeg bare faste ansatte. Samtlige har vært leid inn på et tre måneders engasjement i forkant av ansettelse. På den måten trenger jeg ikke si dem opp om jeg ikke er fornøyd - engasjementet går ut.

De vet at dersom jeg er fornøyd, så blir de tilbudt fast jobb - og de vet hvorfor jeg gjør det slik. Alle mine ansatte vet hva jeg står overfor, hva som har skjedd, hva jeg krever, og hva de får igjen.

Jeg har ingen problemer med mine ansatte - de er helt supre hele gjengen. Men jeg har hatt ett problem tidligere som har kostet meg dyrt - som når gir ringvirkninger til resten av driften. Jeg ble grundig lurt og løyet for - og har lært the hard way. Konsekvensen av det er at jeg ikke stoler på noen nye ansatte, før jeg har sett med egne øyne at de står til den kvaliteten jeg ønsker å selge.

Du kan sammenligne det med at de tre siste kjærestene dine har vært utro - da har du vanskelig for å starte blankt med den fjerde, uten å ha i bakhodet at "det kan jo hende", uansett hvor hyggelig han er. Du har opplevd det før, du har blitt lurt før, hvorfor skulle det ikke skje igjen?

Jeg ønsker ikke å ansette mennesker jeg tror kan komme til å koste meg mye. Mye i form av penger, jobb, krefter og rykte. Når jeg ansetter et menneske, så ønsker jeg at det skal være en som blir der, en som jeg kan stole på, en som jeg faktisk overlater barnet mitt til.

Tenk deg selv - om du hadde barnet i en bhg hvor det er tre ansatte. Så blir den ene gravid og borte, så kommer det en ny vikar, så blir den andre syk - mange ganger, og en vikar for den også. Så får en vikar fast jobb et annet sted, og blir borte, og det kommer en ny. Så har den tredje ansatte lyst til å gå på skole et år, og ber om permisjon, tredje vikar inn. Så blir vikar to syk, og fjerde vikar kommer, osv... Alt i løpet av seks mndr.

Hvordan hadde du oppfattet stabiliteten og tryggheten til barnet ditt der? Hadde du følt at barnets behov ble sett og dekket? Hadde du følt deg trygg på de ansatte?

Du ser jo nok av innlegg her hvor vi klager på bhg.personalet - de gir ikke nok informasjon, de bruker for lang tid på å komme med informasjonen, de formidler informasjonen feil, de sier ting de umulig kan ha særlig dekning for fordi de er nye, de klær barna feil, de serverer feil mat, de har ikke bra nok opplegg, de er for lite ute, de mister barn på tur, osv.

Vi stiller enorme krav til de som skal ta vare på barna våre - og vi gjør det med rette! Vi bør være sikre på at de har ro og stabilitet rundt seg, blir sett og ivaretatt, får omsorg og nærhet - og i tillegg får dekket de pedagogiske behovene sine.

Men når vi gjør alt dette - så setter vi også endel krav til hvilke mennesker som skal arbeide der og ikke...

Om to ansatte blir gravide og borte nesten samtidig - så kan ikke det kalles annet enn dårlig planlegging. Da står man igjen uten kvalifisert personell, og uten folk som kjenner verken barna, rutinene eller annet. Da hadde det vært greit om arbeidsgiver hadde tenkt tanken i forkant, og gjort sitt beste for å sørge for at så ikke skjer.

Du må prøve å forstå at jeg ikke trives med situasjonen jeg heller, jeg synes det er kjempevanskelig å ansette folk. Det er vanseklig å vite om man har valgt riktig eller ikke - før det har gått en lang periode.

Problemet er at jeg har gjort en feil én gang - og den feilen skal jeg _aldri_ gjøre igjen. En ting er at det har kostet meg mye penger, men det er underordnet ifht at mitt barn daglig ble plaget og terrorisert av vedkommende! Og det var ikke bare mitt barn, det var to barn til h*n hadde plukket seg ut.

H*n løy for meg, løy om erfaring, løy om kompetanse, løy om mål og visjoner - og jeg trodde på det.

Når alt kom til alt så viste det seg å være et vits alt sammen. Det beste er at h*n innrømte _alt_ i retten. Innrømte alle feil, innrømte alle hendelser, og sa til og med at "nei, det var ikke noe persille kunne gjort annerledes, det var jo min egen skyld". Tenk litt på den...

H*n innrømte alt dette i retten - likevel får _jeg_ beskjed om at h*n burde fått en sjanse til... Stakars, h*n visste jo ikke bedre...

Den feilen skal jeg ikke gjøre igjen - tro meg.

Og det har medført at jeg nå starter med skepsis, og må overbevises om det motsatte. Dessverre kjenner jeg alt for mange med små firmaer (3-6 ansatte) som har blitt utsatt for lignende ting. Ansatte som stjeler, lyver, lurer seg til sykepenger, lar være å møte på jobb, spiser av lasset - i det hele tatt....

Og dette koster oss MYE penger...

Morsan skrev under her at hun synes det var så deilig med en bhg.eier som ikke snudde på hver eneste krone... Men hvordan tror du vedkommende har kommet dit?

Har man ikke mer penger igjen, så er det ikke mer penger igjen. Og for å unngå å havne i den situasjonen - så må man faktisk ta noen forhåndsregler.

[Gjest KariKruskakli]

Nei, det gjør jeg ikke.

Men jeg mener seriøst at små bedrifter bør betale mindre arbeidsgiveravgift, og ha kortere perioder med pålagte sykepenger.

Samtidig mener jeg at de burde ha rett til både økonomisk og juridisk rådgivning fra statlig hold - et sted man kan komme med konkrete problemer eller spørsmål, og få råd om hva man skal gjøre videre, eller hvordan man skal forholde seg til det.

Det finnes nettsider og instanser som svarer på mye rart - men det er umulig å vite om alle stedene om du ikke kjenner noen du kan spørre.

Det er ingen obligatorisk opplæring på arbeidsmiljø eller andre ting man må forholde seg til når man ansetter folk, man stiller på bar bakke. Og - man oppdager sjelden sin egen manglende kunnskap før man står godt plantet oppi et problem man ikke kommer seg ut av - som igjen kan få store konsekvenser.

F.eks - hva gjør man når man vet at en ansatt misbruker egenmeldinger (tar høyde for at man vet sikkert)? Har man rettigheter? Hvilke sanksjoner kan benyttes? Hvem kan hjelpe til? Hvem kan noe om dette temaet?

Hva gjør man når en ansatt nekter å levere politiattest? Hva gjør man når en ansatt konsekvent kommer for sent? Hva gjør man når en ansatt mobber og plager de andre?

Det er liksom et hav av problemstillinger man snubler over som man aldri før hadde tenkt seg - og en slags informasjon eller grunnopplæring i hvordan man skal håndtere slike ting hadde gjort seg.

Arbeidstakere har jo krav på opplæring i arbeidsmiljø finansiert av arbeidsgiver - arbeidsgivere har ikke krav på noen ting.

Som arbeidsgiver så har man ingen RETTIGHETER, og det er det som bekymrer meg litt. Arbeidstakere er beskyttet av "hundremillioner" rettigheter, og det er forsåvidt bra - men det levner innimellom arbeidsgiver i en umulig situasjon. Arbeidsgiver kan ikke stille krav til noe som helst - ikke engang at man utfører jobben sin tilfredsstillende, for det går ut på et subjektivt syn. Arbeisgivers subjektive vurdering er ikke god nok i rettspraksis f.eks.

Det er ikke slik at jeg ønsker å diskriminere, eller ønsker at mine ansatte ikke skal ha rettigheter så jeg kan gjøre "som jeg vil" med dem - men jeg ønsker å ha en viss mulighet til å påvirke både drift og resultat i eget firma, utover min egen innsats. Og det føler jeg at jeg ikke har i dag.

Alt blir overlatt til arbeidstakerne, og man er _helt_ prisgitt dem. Treffer man på en som da er "ubrukelig" så er det jo rimelig om man skal slippe å slite med vedkommende til man klarer å fyrse dem ut så de sier opp selv, en fullstendig uholdbar løsning.

Det krever ikke så veldig mye å lure/lyve seg til en jobb, for så å gjøre livet vanskelig for arbeidsgiver, kolleger, kunder - i det hele tatt.

Så mitt spørsmål er; hvor er arbeidsgivers rettigheter oppi alt dette? Arbeidsgiver som sørger for at de ansatte har jobb, får lønn, betaler avgifter, og bidrar til fellesskapet - men ikke får noenting igjen?

Jeg synes det høres helt forferdelig ut når du sier at du ikke får noe igjen.

Du fremstiller arbeidstakere som udugelige kjeltringer.

Det virker som ditt syn på arbeidstakere er farget av rettsaken du har vært gjennom og som du tapte.

Jeg mener å huske at du gjorde en feil ved ikke å gi skriftlig advarsel. Jeg har riktignok fått med meg at du har endret på de utsagnene senere.

At det skal være så vanskelig å si opp folk om man har god grunn og gjør det på riktig måte, har jeg vanskelig for å tro.

[morsan]

Nei, jeg skjønner ikke det.

Per i dag har jeg bare faste ansatte. Samtlige har vært leid inn på et tre måneders engasjement i forkant av ansettelse. På den måten trenger jeg ikke si dem opp om jeg ikke er fornøyd - engasjementet går ut.

De vet at dersom jeg er fornøyd, så blir de tilbudt fast jobb - og de vet hvorfor jeg gjør det slik. Alle mine ansatte vet hva jeg står overfor, hva som har skjedd, hva jeg krever, og hva de får igjen.

Jeg har ingen problemer med mine ansatte - de er helt supre hele gjengen. Men jeg har hatt ett problem tidligere som har kostet meg dyrt - som når gir ringvirkninger til resten av driften. Jeg ble grundig lurt og løyet for - og har lært the hard way. Konsekvensen av det er at jeg ikke stoler på noen nye ansatte, før jeg har sett med egne øyne at de står til den kvaliteten jeg ønsker å selge.

Du kan sammenligne det med at de tre siste kjærestene dine har vært utro - da har du vanskelig for å starte blankt med den fjerde, uten å ha i bakhodet at "det kan jo hende", uansett hvor hyggelig han er. Du har opplevd det før, du har blitt lurt før, hvorfor skulle det ikke skje igjen?

Jeg ønsker ikke å ansette mennesker jeg tror kan komme til å koste meg mye. Mye i form av penger, jobb, krefter og rykte. Når jeg ansetter et menneske, så ønsker jeg at det skal være en som blir der, en som jeg kan stole på, en som jeg faktisk overlater barnet mitt til.

Tenk deg selv - om du hadde barnet i en bhg hvor det er tre ansatte. Så blir den ene gravid og borte, så kommer det en ny vikar, så blir den andre syk - mange ganger, og en vikar for den også. Så får en vikar fast jobb et annet sted, og blir borte, og det kommer en ny. Så har den tredje ansatte lyst til å gå på skole et år, og ber om permisjon, tredje vikar inn. Så blir vikar to syk, og fjerde vikar kommer, osv... Alt i løpet av seks mndr.

Hvordan hadde du oppfattet stabiliteten og tryggheten til barnet ditt der? Hadde du følt at barnets behov ble sett og dekket? Hadde du følt deg trygg på de ansatte?

Du ser jo nok av innlegg her hvor vi klager på bhg.personalet - de gir ikke nok informasjon, de bruker for lang tid på å komme med informasjonen, de formidler informasjonen feil, de sier ting de umulig kan ha særlig dekning for fordi de er nye, de klær barna feil, de serverer feil mat, de har ikke bra nok opplegg, de er for lite ute, de mister barn på tur, osv.

Vi stiller enorme krav til de som skal ta vare på barna våre - og vi gjør det med rette! Vi bør være sikre på at de har ro og stabilitet rundt seg, blir sett og ivaretatt, får omsorg og nærhet - og i tillegg får dekket de pedagogiske behovene sine.

Men når vi gjør alt dette - så setter vi også endel krav til hvilke mennesker som skal arbeide der og ikke...

Om to ansatte blir gravide og borte nesten samtidig - så kan ikke det kalles annet enn dårlig planlegging. Da står man igjen uten kvalifisert personell, og uten folk som kjenner verken barna, rutinene eller annet. Da hadde det vært greit om arbeidsgiver hadde tenkt tanken i forkant, og gjort sitt beste for å sørge for at så ikke skjer.

Du må prøve å forstå at jeg ikke trives med situasjonen jeg heller, jeg synes det er kjempevanskelig å ansette folk. Det er vanseklig å vite om man har valgt riktig eller ikke - før det har gått en lang periode.

Problemet er at jeg har gjort en feil én gang - og den feilen skal jeg _aldri_ gjøre igjen. En ting er at det har kostet meg mye penger, men det er underordnet ifht at mitt barn daglig ble plaget og terrorisert av vedkommende! Og det var ikke bare mitt barn, det var to barn til h*n hadde plukket seg ut.

H*n løy for meg, løy om erfaring, løy om kompetanse, løy om mål og visjoner - og jeg trodde på det.

Når alt kom til alt så viste det seg å være et vits alt sammen. Det beste er at h*n innrømte _alt_ i retten. Innrømte alle feil, innrømte alle hendelser, og sa til og med at "nei, det var ikke noe persille kunne gjort annerledes, det var jo min egen skyld". Tenk litt på den...

H*n innrømte alt dette i retten - likevel får _jeg_ beskjed om at h*n burde fått en sjanse til... Stakars, h*n visste jo ikke bedre...

Den feilen skal jeg ikke gjøre igjen - tro meg.

Og det har medført at jeg nå starter med skepsis, og må overbevises om det motsatte. Dessverre kjenner jeg alt for mange med små firmaer (3-6 ansatte) som har blitt utsatt for lignende ting. Ansatte som stjeler, lyver, lurer seg til sykepenger, lar være å møte på jobb, spiser av lasset - i det hele tatt....

Og dette koster oss MYE penger...

Morsan skrev under her at hun synes det var så deilig med en bhg.eier som ikke snudde på hver eneste krone... Men hvordan tror du vedkommende har kommet dit?

Har man ikke mer penger igjen, så er det ikke mer penger igjen. Og for å unngå å havne i den situasjonen - så må man faktisk ta noen forhåndsregler.

"Morsan skrev under her at hun synes det var så deilig med en bhg.eier som ikke snudde på hver eneste krone... Men hvordan tror du vedkommende har kommet dit?"

Også kommunale bhg har budsjetter å forholde seg tilo, men det deilige der var at ikke daglig leder, pedagogiske ledere etc ikke hele tiden terpet på at de hadde så dårlig råd,

Eieren i den private bhg vi benyttet reduserte sin egen jobbing og kuttet samtidig ned på mattilbud, lekeinnkjøp, unnførte stengt bhg hele julen, hele påsken og hele juli, gjentok hele tiden at uteområdene skulle fikses slik at det ikke bare var et gjørmehøl om høst/vår, men ingenting skjedde etc etc.

Jeg kritiserer ikke deg i det hele tatt, for det har jeg ikke forutsetninger for å gjøre, men vennligst ikke bruk min dårlige erfaring som et eksepmel på at man noen ganger bare "må" gjøre slik og sånn når man tross alt er næringsdrivende!

[Gjest Persille]

Jeg har egentlig ikke lyst til å kommentere det du skriver, for jeg skjønner at du har din erfaring og snakker ut fra det.

Jeg har en erfaring fra den andre siden, men det betyr absolutt ikke at de to barnehagene er sammenlignbare.

Så det jeg sier er er KUN en beskrivelse av det som jeg erfarte i den bhg vi brukte, og absolutt ikke en kommentar om hvordan forholdene måtte være i din bhg.

Hva slags sykefravær etc det var i "vår" bhg har jeg ingen oppfatning av, men flere av assistentene var rimelig "fjerne" overfor barna.

Jeg tror at eieren i vårt tilfelle hadde kommet bedre ut av det hvis hun hadde satset på litt mer "varige" folk, istedenfor å fylle opp med ungjenter som kommer til storbyen for å søke lykken, men så drar hjem til bygda etter 3 mnd fordi de ikke trivdes her.

Eller ungjenter som slutter på skola midtveis i skoleåret og begynner i bhg, og så sitter foreldrene der og lurer på om vedkommende jente satt og vurderte: "hvor skal jeg jobbe montro? Barnehage eller McDonalds??"

Sjansen/faren for at disse ungjentene skulle bli gravide med det første var kanskje ikke så stor, men all turnover kombinert med tildels "udugelige" barnepassere gjorde også at turnoveren var stor blant BARNA. Barna ble frustrerte av at det kom inn nytt personale hele tiden, og at enkelte av disse nykommerne ikke tillot barn under 2 år å bli fortrolige med dem, men satte i gang og "herset" med dem fra dag 1.

Jeg skjønner at man må sikre drift, men i løpet av det året vi var der ansatte eieren (=førskolelærer) en pedagogisk leder på fulltid og trakk seg selv tilbake til kun å jobbe to dager i uka, og var resten av tiden hjemme. Hun gjorde sikkert en del administrativt arbeide der, for all del, men hun sa også at det var for å få mer tid til egen familie.

Ergo gikk bhg med såpass mye overskudd at hun hadde råd til å trappe såpass ned.

Og det litt pussig ettersom småbarnsavdelingen hadde svært lite leker, og de lekene og bøkene som var der var temmelig gamle og slitte.

Storbarnsavdelingen hadde vel litt mer, men ikke så mye.

Også på uteormådene var det flere irritasjonsmomenter.

Barnet hadde det helt greit i denne barnehagen, men det var en stor, stor lettelse å kunne sende barnet til kommunal barnehage året etterpå.

Og dessverre vet jeg om man barnehager som er slik du beskriver - og det er en tragedie! Det skal ikke være sånn!!

De ungjentene som du beskriver søker hos meg også, pause i utdanningen, har passet naboens unger, har en lillesøster - osv. De går rett i søpla og blir ikke vurdert en gang.

Jeg har valgt å lønne bedre, og har flere på jobb enn det kravet sier - nettopp for å få de som er eldre, mer erfarne og for at ikke belastningen skal bli så stor. Konsekvensen av det er mindre midler til vikarer f.eks.

Jeg har også valgt å bruke mye penger på leker og utstyr, turer og aktiviteter. Jeg synes det er viktig!

På mandag kommer et firma som skal vurdere hvordan vi best kan benytte større deler av uteområdet, det kommer sikker til å koste med 100.000 - men det er det verdt, uten tvil!

Men; slike valg gjør at man sitter med mindre penger i overskudd. Det er ikke noen mulighet for å tjene mer, statsstøtten er fastsatt, og vi forholder oss til makspris.

Foreldrene hos meg betaler 250 mer enn makspris for å få pedagog to ekstra dager (kravet er én dag i uken). Det dekker ikke den ekstra kostnaden for meg, men vi var enige om at det var en utgift vi er villige til å dele på - vi synes alle det er viktig med kvalifisert personell.

Jeg har tatt noen valg som gjør at jeg ikke har mye penger til overs. Det er mine valg, og jeg står ene og alene ansvarlig for dem.

Men; jeg har gjort det fordi jeg mener at det er viktigere med et bra tilbud til barn (og foreldre) enn at jeg kanskje sitter igjen med mye penger, slik hun du beskriver gjør.

Konsekvens; jeg kan ikke begi meg utpå økonomisk risikable veier... Jeg må vite at de jeg ansetter, de blir, de gjør en innsats, de deler min visjon, og de koster ikke mer enn det de får i lønn.

Som takk får de middager, byturer, kurs, aktiviteter - ting som ikke koster meg veldig mye penger, men betyr mye for samholdet. Etter et kvartal vet jeg hva jeg har til overs, og hva jeg kan "sløse" bort på sånne ting. Jeg burde kanskje spart pengene tilfelle noen blir syke i desember - men jeg ønsker heller å belønne de som har vært trofaste og stilt opp i perioden som har vært.

Nå skal jeg slutte å skrive

[Gjest Persille]

Jeg synes det høres helt forferdelig ut når du sier at du ikke får noe igjen.

Du fremstiller arbeidstakere som udugelige kjeltringer.

Det virker som ditt syn på arbeidstakere er farget av rettsaken du har vært gjennom og som du tapte.

Jeg mener å huske at du gjorde en feil ved ikke å gi skriftlig advarsel. Jeg har riktignok fått med meg at du har endret på de utsagnene senere.

At det skal være så vanskelig å si opp folk om man har god grunn og gjør det på riktig måte, har jeg vanskelig for å tro.

H*n ble ikke sagt opp, men avskjediget - det er ikke det samme.

[Gjest Persille]

"Morsan skrev under her at hun synes det var så deilig med en bhg.eier som ikke snudde på hver eneste krone... Men hvordan tror du vedkommende har kommet dit?"

Også kommunale bhg har budsjetter å forholde seg tilo, men det deilige der var at ikke daglig leder, pedagogiske ledere etc ikke hele tiden terpet på at de hadde så dårlig råd,

Eieren i den private bhg vi benyttet reduserte sin egen jobbing og kuttet samtidig ned på mattilbud, lekeinnkjøp, unnførte stengt bhg hele julen, hele påsken og hele juli, gjentok hele tiden at uteområdene skulle fikses slik at det ikke bare var et gjørmehøl om høst/vår, men ingenting skjedde etc etc.

Jeg kritiserer ikke deg i det hele tatt, for det har jeg ikke forutsetninger for å gjøre, men vennligst ikke bruk min dårlige erfaring som et eksepmel på at man noen ganger bare "må" gjøre slik og sånn når man tross alt er næringsdrivende!

Da jeg skrev det hadde jo ikke du skrevet at det var fordi hun ønsket å tjene mer da

Da trodde jeg det var fordi det ikke var mer penger igjen, og det endrer jo forutsetningene ganske mye!

[Gemini]

Og dessverre vet jeg om man barnehager som er slik du beskriver - og det er en tragedie! Det skal ikke være sånn!!

De ungjentene som du beskriver søker hos meg også, pause i utdanningen, har passet naboens unger, har en lillesøster - osv. De går rett i søpla og blir ikke vurdert en gang.

Jeg har valgt å lønne bedre, og har flere på jobb enn det kravet sier - nettopp for å få de som er eldre, mer erfarne og for at ikke belastningen skal bli så stor. Konsekvensen av det er mindre midler til vikarer f.eks.

Jeg har også valgt å bruke mye penger på leker og utstyr, turer og aktiviteter. Jeg synes det er viktig!

På mandag kommer et firma som skal vurdere hvordan vi best kan benytte større deler av uteområdet, det kommer sikker til å koste med 100.000 - men det er det verdt, uten tvil!

Men; slike valg gjør at man sitter med mindre penger i overskudd. Det er ikke noen mulighet for å tjene mer, statsstøtten er fastsatt, og vi forholder oss til makspris.

Foreldrene hos meg betaler 250 mer enn makspris for å få pedagog to ekstra dager (kravet er én dag i uken). Det dekker ikke den ekstra kostnaden for meg, men vi var enige om at det var en utgift vi er villige til å dele på - vi synes alle det er viktig med kvalifisert personell.

Jeg har tatt noen valg som gjør at jeg ikke har mye penger til overs. Det er mine valg, og jeg står ene og alene ansvarlig for dem.

Men; jeg har gjort det fordi jeg mener at det er viktigere med et bra tilbud til barn (og foreldre) enn at jeg kanskje sitter igjen med mye penger, slik hun du beskriver gjør.

Konsekvens; jeg kan ikke begi meg utpå økonomisk risikable veier... Jeg må vite at de jeg ansetter, de blir, de gjør en innsats, de deler min visjon, og de koster ikke mer enn det de får i lønn.

Som takk får de middager, byturer, kurs, aktiviteter - ting som ikke koster meg veldig mye penger, men betyr mye for samholdet. Etter et kvartal vet jeg hva jeg har til overs, og hva jeg kan "sløse" bort på sånne ting. Jeg burde kanskje spart pengene tilfelle noen blir syke i desember - men jeg ønsker heller å belønne de som har vært trofaste og stilt opp i perioden som har vært.

Nå skal jeg slutte å skrive

Hvor prekært er behovet for vikar, hvis det er en ansatt mer enn strengt tatt nødvendig? Da klarer man seg vel med en ansatt for lite under fx kortere sykefravær etc?

[Gjest Persille]

Hvor prekært er behovet for vikar, hvis det er en ansatt mer enn strengt tatt nødvendig? Da klarer man seg vel med en ansatt for lite under fx kortere sykefravær etc?

Det er ikke alle dager, det er bare noen dager i uken.

Men de dagene trenger man ikke vikar - det er helt rett.

Dessverre har vi ikke råd til den løsningen på fulltid

[morsan]

Og dessverre vet jeg om man barnehager som er slik du beskriver - og det er en tragedie! Det skal ikke være sånn!!

De ungjentene som du beskriver søker hos meg også, pause i utdanningen, har passet naboens unger, har en lillesøster - osv. De går rett i søpla og blir ikke vurdert en gang.

Jeg har valgt å lønne bedre, og har flere på jobb enn det kravet sier - nettopp for å få de som er eldre, mer erfarne og for at ikke belastningen skal bli så stor. Konsekvensen av det er mindre midler til vikarer f.eks.

Jeg har også valgt å bruke mye penger på leker og utstyr, turer og aktiviteter. Jeg synes det er viktig!

På mandag kommer et firma som skal vurdere hvordan vi best kan benytte større deler av uteområdet, det kommer sikker til å koste med 100.000 - men det er det verdt, uten tvil!

Men; slike valg gjør at man sitter med mindre penger i overskudd. Det er ikke noen mulighet for å tjene mer, statsstøtten er fastsatt, og vi forholder oss til makspris.

Foreldrene hos meg betaler 250 mer enn makspris for å få pedagog to ekstra dager (kravet er én dag i uken). Det dekker ikke den ekstra kostnaden for meg, men vi var enige om at det var en utgift vi er villige til å dele på - vi synes alle det er viktig med kvalifisert personell.

Jeg har tatt noen valg som gjør at jeg ikke har mye penger til overs. Det er mine valg, og jeg står ene og alene ansvarlig for dem.

Men; jeg har gjort det fordi jeg mener at det er viktigere med et bra tilbud til barn (og foreldre) enn at jeg kanskje sitter igjen med mye penger, slik hun du beskriver gjør.

Konsekvens; jeg kan ikke begi meg utpå økonomisk risikable veier... Jeg må vite at de jeg ansetter, de blir, de gjør en innsats, de deler min visjon, og de koster ikke mer enn det de får i lønn.

Som takk får de middager, byturer, kurs, aktiviteter - ting som ikke koster meg veldig mye penger, men betyr mye for samholdet. Etter et kvartal vet jeg hva jeg har til overs, og hva jeg kan "sløse" bort på sånne ting. Jeg burde kanskje spart pengene tilfelle noen blir syke i desember - men jeg ønsker heller å belønne de som har vært trofaste og stilt opp i perioden som har vært.

Nå skal jeg slutte å skrive

Ja, det høres ut som om din innstilling til dette er temmelig annerledes enn hun som eide den bhg vi brukte.

Det var selvsagt noen veldig ålreite ansatte der også, men deres positive sider smittet ikke over på resten, og det tror jeg rett og slett skyldes elendig ledelse og feil fokus.

Jeg synes det er greit nok at bhg sparte inn ved å kutte ut å ha bleier inkludert i prisen, sluttet med å ha en egen kjøkkenansatt som laget varm mat osv, men at man sparte inn ved å ha billige og uinspirerte ansatte er ikke greit.

Særlig en ansatt var ikke ok, og vi sjekket alltid vaktlista til de ansatte. De dagene hun skulle ha sistevakt og dermed var alene igjen på msåbarnsavdelingen om ettermiddag avspasserte jeg en time og hentet barnet ekstra tidlig.

Hennes måte å hanskes med små, slitne barn på slutten av dagen var å sette dem i selene hver sin høystl rundt bordet, og så dele ut mariekjeks etterhvert som de kom med et lite knyst!

Dette til stor forskjell fra en annen som gjerne satt med barna på fanget/rundt seg i sofaen og "leste" pekebøker for dem.

Det hjalp heller ikke å klage til eieren over at førstnevnte dame ikke var noe å skryte av. Da fikk jeg bare høre hvor vanlig det var at disse førstegangsmødrene med barn første året i bhg bekymret seg unødvendig!!

[morsan]

Da jeg skrev det hadde jo ikke du skrevet at det var fordi hun ønsket å tjene mer da

Da trodde jeg det var fordi det ikke var mer penger igjen, og det endrer jo forutsetningene ganske mye!

:-)

[Gjest KariKruskakli]

Nei, jeg skjønner ikke det.

Per i dag har jeg bare faste ansatte. Samtlige har vært leid inn på et tre måneders engasjement i forkant av ansettelse. På den måten trenger jeg ikke si dem opp om jeg ikke er fornøyd - engasjementet går ut.

De vet at dersom jeg er fornøyd, så blir de tilbudt fast jobb - og de vet hvorfor jeg gjør det slik. Alle mine ansatte vet hva jeg står overfor, hva som har skjedd, hva jeg krever, og hva de får igjen.

Jeg har ingen problemer med mine ansatte - de er helt supre hele gjengen. Men jeg har hatt ett problem tidligere som har kostet meg dyrt - som når gir ringvirkninger til resten av driften. Jeg ble grundig lurt og løyet for - og har lært the hard way. Konsekvensen av det er at jeg ikke stoler på noen nye ansatte, før jeg har sett med egne øyne at de står til den kvaliteten jeg ønsker å selge.

Du kan sammenligne det med at de tre siste kjærestene dine har vært utro - da har du vanskelig for å starte blankt med den fjerde, uten å ha i bakhodet at "det kan jo hende", uansett hvor hyggelig han er. Du har opplevd det før, du har blitt lurt før, hvorfor skulle det ikke skje igjen?

Jeg ønsker ikke å ansette mennesker jeg tror kan komme til å koste meg mye. Mye i form av penger, jobb, krefter og rykte. Når jeg ansetter et menneske, så ønsker jeg at det skal være en som blir der, en som jeg kan stole på, en som jeg faktisk overlater barnet mitt til.

Tenk deg selv - om du hadde barnet i en bhg hvor det er tre ansatte. Så blir den ene gravid og borte, så kommer det en ny vikar, så blir den andre syk - mange ganger, og en vikar for den også. Så får en vikar fast jobb et annet sted, og blir borte, og det kommer en ny. Så har den tredje ansatte lyst til å gå på skole et år, og ber om permisjon, tredje vikar inn. Så blir vikar to syk, og fjerde vikar kommer, osv... Alt i løpet av seks mndr.

Hvordan hadde du oppfattet stabiliteten og tryggheten til barnet ditt der? Hadde du følt at barnets behov ble sett og dekket? Hadde du følt deg trygg på de ansatte?

Du ser jo nok av innlegg her hvor vi klager på bhg.personalet - de gir ikke nok informasjon, de bruker for lang tid på å komme med informasjonen, de formidler informasjonen feil, de sier ting de umulig kan ha særlig dekning for fordi de er nye, de klær barna feil, de serverer feil mat, de har ikke bra nok opplegg, de er for lite ute, de mister barn på tur, osv.

Vi stiller enorme krav til de som skal ta vare på barna våre - og vi gjør det med rette! Vi bør være sikre på at de har ro og stabilitet rundt seg, blir sett og ivaretatt, får omsorg og nærhet - og i tillegg får dekket de pedagogiske behovene sine.

Men når vi gjør alt dette - så setter vi også endel krav til hvilke mennesker som skal arbeide der og ikke...

Om to ansatte blir gravide og borte nesten samtidig - så kan ikke det kalles annet enn dårlig planlegging. Da står man igjen uten kvalifisert personell, og uten folk som kjenner verken barna, rutinene eller annet. Da hadde det vært greit om arbeidsgiver hadde tenkt tanken i forkant, og gjort sitt beste for å sørge for at så ikke skjer.

Du må prøve å forstå at jeg ikke trives med situasjonen jeg heller, jeg synes det er kjempevanskelig å ansette folk. Det er vanseklig å vite om man har valgt riktig eller ikke - før det har gått en lang periode.

Problemet er at jeg har gjort en feil én gang - og den feilen skal jeg _aldri_ gjøre igjen. En ting er at det har kostet meg mye penger, men det er underordnet ifht at mitt barn daglig ble plaget og terrorisert av vedkommende! Og det var ikke bare mitt barn, det var to barn til h*n hadde plukket seg ut.

H*n løy for meg, løy om erfaring, løy om kompetanse, løy om mål og visjoner - og jeg trodde på det.

Når alt kom til alt så viste det seg å være et vits alt sammen. Det beste er at h*n innrømte _alt_ i retten. Innrømte alle feil, innrømte alle hendelser, og sa til og med at "nei, det var ikke noe persille kunne gjort annerledes, det var jo min egen skyld". Tenk litt på den...

H*n innrømte alt dette i retten - likevel får _jeg_ beskjed om at h*n burde fått en sjanse til... Stakars, h*n visste jo ikke bedre...

Den feilen skal jeg ikke gjøre igjen - tro meg.

Og det har medført at jeg nå starter med skepsis, og må overbevises om det motsatte. Dessverre kjenner jeg alt for mange med små firmaer (3-6 ansatte) som har blitt utsatt for lignende ting. Ansatte som stjeler, lyver, lurer seg til sykepenger, lar være å møte på jobb, spiser av lasset - i det hele tatt....

Og dette koster oss MYE penger...

Morsan skrev under her at hun synes det var så deilig med en bhg.eier som ikke snudde på hver eneste krone... Men hvordan tror du vedkommende har kommet dit?

Har man ikke mer penger igjen, så er det ikke mer penger igjen. Og for å unngå å havne i den situasjonen - så må man faktisk ta noen forhåndsregler.

Jeg forstår alle disse problemene og at man må være nøye med hvem man ansetter. Selvfølgelig gjør jeg det.

Men du har IKKE LOV til å spørre på intervju om en kvinne har planer om å bli gravid i nærmeste fremtid eller nekte å ansette en småbarnsmor,bare fordi hun er så "syndefull" å være småbarnsmor.

Det er ingen ting som tilsier at en småbarnsmor ikke skulle være en stabil arbeidskraft FORDI hun er småbarnsmor.

Da motarbeider du det fremdrift i likestillingen. Nemlig å få fedrene på banen når det gjelder små barn. Du motarbeider det mange kvinner kjemper for. Nemlig å få menn til å skjønne at det er like mye deres jobb å være hjemme med syke barn.

Hvis du vil unngå slike problemer som du ramser opp med rettsak og tull og tøys, så gjør nå ihvertfall ikke slike tabber.

[Gjest Persille]

Ja, det høres ut som om din innstilling til dette er temmelig annerledes enn hun som eide den bhg vi brukte.

Det var selvsagt noen veldig ålreite ansatte der også, men deres positive sider smittet ikke over på resten, og det tror jeg rett og slett skyldes elendig ledelse og feil fokus.

Jeg synes det er greit nok at bhg sparte inn ved å kutte ut å ha bleier inkludert i prisen, sluttet med å ha en egen kjøkkenansatt som laget varm mat osv, men at man sparte inn ved å ha billige og uinspirerte ansatte er ikke greit.

Særlig en ansatt var ikke ok, og vi sjekket alltid vaktlista til de ansatte. De dagene hun skulle ha sistevakt og dermed var alene igjen på msåbarnsavdelingen om ettermiddag avspasserte jeg en time og hentet barnet ekstra tidlig.

Hennes måte å hanskes med små, slitne barn på slutten av dagen var å sette dem i selene hver sin høystl rundt bordet, og så dele ut mariekjeks etterhvert som de kom med et lite knyst!

Dette til stor forskjell fra en annen som gjerne satt med barna på fanget/rundt seg i sofaen og "leste" pekebøker for dem.

Det hjalp heller ikke å klage til eieren over at førstnevnte dame ikke var noe å skryte av. Da fikk jeg bare høre hvor vanlig det var at disse førstegangsmødrene med barn første året i bhg bekymret seg unødvendig!!

"Hennes måte å hanskes med små, slitne barn på slutten av dagen var å sette dem i selene hver sin høystl rundt bordet, og så dele ut mariekjeks etterhvert som de kom med et lite knyst!"

Min assistent gjorde også det, men hun skrek og kjeftet på dem når de sa noe - ungene ble livredde til slutt

"Dette til stor forskjell fra en annen som gjerne satt med barna på fanget/rundt seg i sofaen og "leste" pekebøker for dem."

Og det er sånne vi vil ha!

"Det hjalp heller ikke å klage til eieren over at førstnevnte dame ikke var noe å skryte av. Da fikk jeg bare høre hvor vanlig det var at disse førstegangsmødrene med barn første året i bhg bekymret seg unødvendig!! "

For et ignorant svar? Alle bekymringer er bekymringer for den det gjelder, selv om en med tre barn kanskje ikke bekymrer seg like mye som de med ett.... Man skal uansett ta det på alvor, om ikke annet så foreldrene får følelsen av at deres barn er viktig, og at man legger mer vekt på barnas velferd enn alt annet.

[morsan]

"Hennes måte å hanskes med små, slitne barn på slutten av dagen var å sette dem i selene hver sin høystl rundt bordet, og så dele ut mariekjeks etterhvert som de kom med et lite knyst!"

Min assistent gjorde også det, men hun skrek og kjeftet på dem når de sa noe - ungene ble livredde til slutt

"Dette til stor forskjell fra en annen som gjerne satt med barna på fanget/rundt seg i sofaen og "leste" pekebøker for dem."

Og det er sånne vi vil ha!

"Det hjalp heller ikke å klage til eieren over at førstnevnte dame ikke var noe å skryte av. Da fikk jeg bare høre hvor vanlig det var at disse førstegangsmødrene med barn første året i bhg bekymret seg unødvendig!! "

For et ignorant svar? Alle bekymringer er bekymringer for den det gjelder, selv om en med tre barn kanskje ikke bekymrer seg like mye som de med ett.... Man skal uansett ta det på alvor, om ikke annet så foreldrene får følelsen av at deres barn er viktig, og at man legger mer vekt på barnas velferd enn alt annet.

"For et ignorant svar? Alle bekymringer er bekymringer for den det gjelder, selv om en med tre barn kanskje ikke bekymrer seg like mye som de med ett.... Man skal uansett ta det på alvor, om ikke annet så foreldrene får følelsen av at deres barn er viktig, og at man legger mer vekt på barnas velferd enn alt annet. "

Ja, hun var bare super-ignorant!

Den nevnte assistenten kjeftet mye på barna og hadde generelt en veldig gneldrete måte å snakke til dem på. Og hun begynte midtveis i året, og behandlet barna som om de kjente henne. Men de små protesterte naturlig nok på at en for dem fullstendig fremmed person buste på dem i forbindelse med sovetid, bleieskift, at de ble løftet opp uten forvarsel og satt i stolen etc etc.

Og så var hun uproff nok til å bli SUR på barna når de avviste henne!!

Da er det frustrerende å bli møtt med at det bare er overdreven bekymring fra en uerfaren mor!!

Kan også legge til at nevnte barnehageeier sa rett ut at vi bare kunne gi opp like godt først som sist å bruke titlene mor/far overfor barnet, for barnet ville helt sikkert selv velge å si mamma/pappa når det ble større!

Enn å si noe slikt til foreldre?? Jeg synes det er på linje med å si at foreldrene bare kan gi opp å kalle barnet ved begge fornavnene (f eks "Ole Petter") fordi barnet selv/vennene etterhvert ville bare bruke det første fornavnet.

[Gjest Persille]

"For et ignorant svar? Alle bekymringer er bekymringer for den det gjelder, selv om en med tre barn kanskje ikke bekymrer seg like mye som de med ett.... Man skal uansett ta det på alvor, om ikke annet så foreldrene får følelsen av at deres barn er viktig, og at man legger mer vekt på barnas velferd enn alt annet. "

Ja, hun var bare super-ignorant!

Den nevnte assistenten kjeftet mye på barna og hadde generelt en veldig gneldrete måte å snakke til dem på. Og hun begynte midtveis i året, og behandlet barna som om de kjente henne. Men de små protesterte naturlig nok på at en for dem fullstendig fremmed person buste på dem i forbindelse med sovetid, bleieskift, at de ble løftet opp uten forvarsel og satt i stolen etc etc.

Og så var hun uproff nok til å bli SUR på barna når de avviste henne!!

Da er det frustrerende å bli møtt med at det bare er overdreven bekymring fra en uerfaren mor!!

Kan også legge til at nevnte barnehageeier sa rett ut at vi bare kunne gi opp like godt først som sist å bruke titlene mor/far overfor barnet, for barnet ville helt sikkert selv velge å si mamma/pappa når det ble større!

Enn å si noe slikt til foreldre?? Jeg synes det er på linje med å si at foreldrene bare kan gi opp å kalle barnet ved begge fornavnene (f eks "Ole Petter") fordi barnet selv/vennene etterhvert ville bare bruke det første fornavnet.

Jeg kjenner at sånne ting som det her er like provoserende som alt det andre jeg har skrevet om i denne tråden!

Det er mennesker som det der som setter bhg.eiere som prøver å gjøre ting bra i dårlig lys - idioter...

Man skulle tro det var kaffetraktere de passet på, og ikke små forsvarsløse barn...

[Gjest mij]

" men hva skal en gravid/kommende gravid jente gjøre da, under de kyniske forhold som faktisk råder, særlig i det private næringsliv?"

Søke jobb i et større firma enn mitt.

Jeg sier ikke at du tar feil, du har helt rett i alt du skriver, og jeg er stort sett enig med deg. Men; jeg prøver å forklare at man må skille mellom de store og små aktørene her. Små firmaer (og kansje spesielt bhg?) har ikke kapasitet til den risikoen dette medfører. Ikke bare økonomisk, men også rent praktisk.

I et større firma, med god økonomi, mange ansatte, flere ressurser - så er jeg langt mer tilbøyelig til å akseptere at man velger å lyve. Det utgjør ingen risiko for dem. De trenger kanskje ikke vikar, andre kan avlaste, de har god økonomi - men for meg, så innebærer det en risiko for konkurs etter bare 16 dager, og det er for meg en alt for stor sjanse å ta.

Jeg er ikke ute etter å kritisere verken deg eller noen andre her, heller ikke å være en ond arbeidsgiver. Men det er nå en gang sånn at de kravene som stilles til arbeidsgivere i dag er så høye, at de som er små med lav omsetning blir tvunget til å omgå lover for å ikke bukke under.

Men det er ikke søkeres feil at du driver et lite firma. du må behandle dem alle på samme måte som et hvilket som helst annet firma.

[Gjest Persille]

Men det er ikke søkeres feil at du driver et lite firma. du må behandle dem alle på samme måte som et hvilket som helst annet firma.

Nei, det er ikke søkernes feil - men derfor velger jeg heller å ikke vurdere søkere jeg ikke føler passer innen den kategorien jeg ønsker.

[amerikafareren]

Jeg har ikke noe behov for å overbevise deg i det hele tatt

Men om du samler ti eiere av bedrifter med under fem ansatte i samme rom (som har drevet en stund) så tror jeg ganske sikkert at over halvparten vil si at overlevelsesvilkårene er ganske tøffe...

Du har vært ganske aktiv i denne tråden og vist stor behov for å overbevise de som har deltatt;)