Ansetter ikke folk fordi .....

[mumitrollet]

Det er greit å bidra til at utviklingen går riktig vei - det gjør jeg ved å tilby fem andre mennesker jobb i et firma som jeg eier og driver. Et firma jeg gjør all jobben med. Jeg må betale staten 14,1% i arbeidsgiveravgift - en avgift jeg ikke får _noenting_ igjen for. Bare for å ha ansatte - må jeg betale den avgiften. Allerede der har jeg tapt penger.

Så gjør jeg all jobben med det selv, jeg betaler skatt for de ansatte, pensjonssparing, opplæring, utvikling, tilrettelegging - i det hele tatt. Jeg bidrar til at fem mennesker jobber og tjener penger til å forsørge seg selv. At de har noe å gjøre som (forhåpentlig) gir dem en mening i hverdagen, at de kan forsørge barna sine, og at de ikke trenger å motta penger av staten for å overleve.

Når en så blir syk, og ikke lenger kan bidra til å holde maskineriet i gang - så taper jeg enorme summer på det. Konsekvensen av det tapet er at firmaet mitt går konkurs, jeg har ikke råd til å drive lenger. Ikke fordi min nettoinntekt blir for lav, men fordi jeg nå faktisk må betale for å drive firma, inntekten er på minussiden.

Konsekvensen er at jeg legger ned - jeg har ikke råd, ingen kan leve på minus.

Hva skjer så?

Fire andre mennesker mister jobben og havner på statens "lønningsliste", jeg bidrar ikke lenger med mine avgifter og skatter - og i tillegg har jeg ingen rettigheter på verken dagpenger, sykepenger eller noe annet. Ikke får jeg noen form for omskolering heller - det er mitt eget valg at jeg har startet min egen bedrift.

Hadde staten finansiert at den ene var syk, kunne både de fire andre ansatte og jeg fortsatt vært i jobb, bidratt til fellesøkonomien, og i tillegg klart oss selv, vi hadde ikke kostet staten noe.

Hvilken av løsningene er billigst totalt sett? Bidra til å dekke sykepenger for én, eller få seks arbeidsledige fordi firmaet går konkurs?

Alle vi som driver firma bidrar i mange forskjellige former - men det er grenser for mye man vil/orker/gidder å gjøre for andre uten å få noen verdens ting igjen for det!

Man sitter med lite inntekt, altfor mange timers arbeid ifht vanlig norm, og i tillegg mister man alle rettigheter.

Om du tenker deg litt om, så skjønner du hvorfor dette slår helt feil ut...

Jeg, gjør, jeg tilbyr, jeg, jeg, jeg...

Dine ansatte har du kun bruk for så lenge de kan yte max for deg. Utover det har de ingen verdi. Det er jo likevel du som "gjør alt".

Om du tenker deg om, hører du vel at dette ikke er en helt OK holdning...

[mumitrollet]

Er man Hydro eller Statoil kan man sikkert tenke langsiktig og se bort fra at en person i perioder er lite produktiv. Men du kan ikke forvente det samme av en liten bedrift.

Det offentlige må, gjennom lovverk og støtteordninger, ta hovedansvaret for at noen ikke støtes ut fra arbeidslivet på grunn av graviditet, sykdom eller annet fravær. Hvis ikke risikerer man i hvertfall at gravide og andre "fraværsbomber" holdes utenfor.

Ca 90% av bedriftene her i landet har mindre enn ti ansatte.

Om eierne av alle disse bedriftene ikke vil ta det ansvaret det er å ha ansatte, så må staten tvinge dem til det. Derfor er det så mange regler og ordninger knyttet til det å ha ansatte. Man kan ikke stole på at de private arbeidsgiverne unngår diskrimering - som det jo i virkeligheten er snakk om.

[Gjest Elextra]

Ca 90% av bedriftene her i landet har mindre enn ti ansatte.

Om eierne av alle disse bedriftene ikke vil ta det ansvaret det er å ha ansatte, så må staten tvinge dem til det. Derfor er det så mange regler og ordninger knyttet til det å ha ansatte. Man kan ikke stole på at de private arbeidsgiverne unngår diskrimering - som det jo i virkeligheten er snakk om.

Som sagt: Om ikke staten sørger for ordninger som ikke gjør det direkte ulønnsomt å ansette "fraværsbomber", vil disse holdes utenfor det private arbeidsliv.

Du kan si så mye du vil om ansvarsfølelse, men har du en butikk som knapt går rundt, er det ikke det kollektive ansvaret du er mest opptatt av.

[Gjest Persille]

Ca 90% av bedriftene her i landet har mindre enn ti ansatte.

Om eierne av alle disse bedriftene ikke vil ta det ansvaret det er å ha ansatte, så må staten tvinge dem til det. Derfor er det så mange regler og ordninger knyttet til det å ha ansatte. Man kan ikke stole på at de private arbeidsgiverne unngår diskrimering - som det jo i virkeligheten er snakk om.

"Om eierne av alle disse bedriftene ikke vil ta det ansvaret det er å ha ansatte, så må staten tvinge dem til det. "

Jeg tror du har misforstått begrepet ansvar i denne sammenhengen. Det er faktisk ikke mitt ansvar at du har inntekt når du er syk eller gravid.

Det er ikke mitt ansvar å ansette deg heller om jeg ikke vil det.

Det må være opp til den enkelte arbeidsgiver hvilken arbeidskraft de ønsker, man kan ikke pålegge noen det valget.

Jeg antar at du ikke har drevet firma selv, og heller ikke har noe særlig kjennskap til hva det koster, og hvordan det foregår.

Som keinstein skrev i hovedinnlegget - problemet i dag er at de ansatte står for sterkt, arbeidsgivere har _ingen_ rettigheter. Vi er også bare mennesker, tross alt. Vi vil også leve og forsørge barna våre. Jeg har ikke råd til å ikke gjøre det bare fordi du synes at jeg burde ta ansvar for en gravid.

Jeg tar ansvar for barnet mitt først, så for meg selv, så for evnt. andre om jeg har råd til det. Har jeg ikke det - neivel, da stopper jeg før det.

Og uansett hva du mener om saken, små arbeidsgivere har ikke råd til ansette gravide eller kronisk syke selv om de hadde villet.

[Gjest Persille]

Jeg, gjør, jeg tilbyr, jeg, jeg, jeg...

Dine ansatte har du kun bruk for så lenge de kan yte max for deg. Utover det har de ingen verdi. Det er jo likevel du som "gjør alt".

Om du tenker deg om, hører du vel at dette ikke er en helt OK holdning...

Hvorfor er ikke det en ok holdning? Hvorfor kan ikke jeg forvente at de stiller opp for meg? Jeg betaler dem lønn, jeg holder dem med velferdsgoder, jeg sørger for at de får pensjon - skal jeg ikke kunne forvente noe tilbake?

Det er akkurat her problemet ligger, du forventer at arbeidsgiver skal gjøre en hel masse for deg, men du skal ikke yte noe tilbake - er det en ok holdning?

Hvor er din ansvarsfølelse?

Når du _vet_ at firmaet nesten ikke tjener penger, arbeidsgiveren din jobber dobbelt så mye som deg, har familie å forsørge og betaler deg lønnen du fortjener - hvorfor har ikke du respekt nok for vedkommende til å yte ditt beste til enhver tid?

Hadde det ikke vært for arbeidsgiveren din ville du ikke hatt noe å leve av! Greit, du kan få deg jobb et annet sted, men vil noen foretrekke deg om du har den holdningen der?

Om du leier inn en vaskehjelp - forventer du ikke at det skal bli rent? At vedkommende kommer til avtalt tid? At h*n ikke stjeler for deg? Jeg antar du gjør nettopp det, for ingenting annet enn lønn. Ingen goder, ingen velferdsordninger og ingen pensjonssparing. Du betaler dem vel heller ikke om de ikke kommer en dag? De har jo ikke gjort jobben sin?

[mumitrollet]

"Om eierne av alle disse bedriftene ikke vil ta det ansvaret det er å ha ansatte, så må staten tvinge dem til det. "

Jeg tror du har misforstått begrepet ansvar i denne sammenhengen. Det er faktisk ikke mitt ansvar at du har inntekt når du er syk eller gravid.

Det er ikke mitt ansvar å ansette deg heller om jeg ikke vil det.

Det må være opp til den enkelte arbeidsgiver hvilken arbeidskraft de ønsker, man kan ikke pålegge noen det valget.

Jeg antar at du ikke har drevet firma selv, og heller ikke har noe særlig kjennskap til hva det koster, og hvordan det foregår.

Som keinstein skrev i hovedinnlegget - problemet i dag er at de ansatte står for sterkt, arbeidsgivere har _ingen_ rettigheter. Vi er også bare mennesker, tross alt. Vi vil også leve og forsørge barna våre. Jeg har ikke råd til å ikke gjøre det bare fordi du synes at jeg burde ta ansvar for en gravid.

Jeg tar ansvar for barnet mitt først, så for meg selv, så for evnt. andre om jeg har råd til det. Har jeg ikke det - neivel, da stopper jeg før det.

Og uansett hva du mener om saken, små arbeidsgivere har ikke råd til ansette gravide eller kronisk syke selv om de hadde villet.

Her var det mye rart.

"Det er faktisk ikke mitt ansvar at du har inntekt når du er syk eller gravid."

- Jo, når du har ansatt noen, så har du faktisk tatt på deg dette ansvaret.

"Det er ikke mitt ansvar å ansette deg heller om jeg ikke vil det. Det må være opp til den enkelte arbeidsgiver hvilken arbeidskraft de ønsker, man kan ikke pålegge noen det valget."

Har du f.eks. en deltidsansatt eller midlertidig ansatt, har denne fortrinnsrett til nye stillinger. Arbeidsmiljølovens §13 regulerer også diskriminering ved nyansettelser. Ergo står du ikke helt fritt.

"Jeg antar at du ikke har drevet firma selv, og heller ikke har noe særlig kjennskap til hva det koster, og hvordan det foregår."

Ikke mitt eget firma, men har rimelig god kjennskap til området likevel, bl.a. fordi jeg i min jobb arbeider med bedriftsetableringer og fordi jeg sitter i styret for en mindre bedrift.

At de ansatte har mange rettigheter skyldes at staten må regulere mot diskriminering- siden bedriftseierne ikke gjør det.

At arbeidsgivere har færre rettigheter, er en annen sak som burde tas tak i. Men å gi vanlige rbeidstakere "skylden" for dette hører ingensteds hjemme. Jeg skjønner at du setter deg selv og ditt liv først, men som bedriftseier har du også ansvaret for andres liv/økonomi. Det ligger i sakens natur. Er du ikke klar for dette ansvaret bør du vurdere om du virkelig burde ha en egen bedrift.

[mumitrollet]

Som sagt: Om ikke staten sørger for ordninger som ikke gjør det direkte ulønnsomt å ansette "fraværsbomber", vil disse holdes utenfor det private arbeidsliv.

Du kan si så mye du vil om ansvarsfølelse, men har du en butikk som knapt går rundt, er det ikke det kollektive ansvaret du er mest opptatt av.

Se mitt svar til Persille. At arbeidgivere har får rettigheter mht til sykepenger etc er _en_ sak, som utvilsomt burde gjøres noe med. De ansattes rettigheter er noe annet.

[Gjest Persille]

Her var det mye rart.

"Det er faktisk ikke mitt ansvar at du har inntekt når du er syk eller gravid."

- Jo, når du har ansatt noen, så har du faktisk tatt på deg dette ansvaret.

"Det er ikke mitt ansvar å ansette deg heller om jeg ikke vil det. Det må være opp til den enkelte arbeidsgiver hvilken arbeidskraft de ønsker, man kan ikke pålegge noen det valget."

Har du f.eks. en deltidsansatt eller midlertidig ansatt, har denne fortrinnsrett til nye stillinger. Arbeidsmiljølovens §13 regulerer også diskriminering ved nyansettelser. Ergo står du ikke helt fritt.

"Jeg antar at du ikke har drevet firma selv, og heller ikke har noe særlig kjennskap til hva det koster, og hvordan det foregår."

Ikke mitt eget firma, men har rimelig god kjennskap til området likevel, bl.a. fordi jeg i min jobb arbeider med bedriftsetableringer og fordi jeg sitter i styret for en mindre bedrift.

At de ansatte har mange rettigheter skyldes at staten må regulere mot diskriminering- siden bedriftseierne ikke gjør det.

At arbeidsgivere har færre rettigheter, er en annen sak som burde tas tak i. Men å gi vanlige rbeidstakere "skylden" for dette hører ingensteds hjemme. Jeg skjønner at du setter deg selv og ditt liv først, men som bedriftseier har du også ansvaret for andres liv/økonomi. Det ligger i sakens natur. Er du ikke klar for dette ansvaret bør du vurdere om du virkelig burde ha en egen bedrift.

Men når nevnte andre setter mitt liv og min økonomi i fare (slik som keinstein beskrev i hovedinnlegget) så synes jeg faktisk det er urimelig at det forventes at jeg skal akseptere å ta ansvar for det.

F.eks - jeg har brukt 140.000 av egen lomme på advokat fordi den tidligere ansatt har saksøkt meg for usakelig oppsigelse & avskjed.

Jeg kan ikke velge å komme bort fra det, jeg vet at h*n har gjort det bare for å ta hevn - h*n tror h*n kan få presset meg for penger, jeg vet at jeg ikke kunne valgt annerledes, og vedkommende unnlot ikke bare å gjøre jobben h*n var ansatte for, men presterte i tillegg å psykisk mishandle barna, og gjøre arbeidsdagen svært slitsom for de andre ansatte.

Dette alene er for meg grunn god nok til å være skeptisk når man ansetter nye mennesker. Jeg ansetter ingen, jeg leier inn vikarer på kontrakt og bruker det som en testperiode - ser jeg det minste tegn på noe som kan komme til å koste meg dyrt, så forlenges ikke vikariatet.

Jeg har rett og slett ikke råd til det.

Og får du har merket dette på kroppen selv, så kan du mene alt du vil om ansvar - det hjelper ikke når du er økonomisk ruinert pga kravstore og hensynsløse ansatte.

[Katt-ja]

Se mitt svar til Persille. At arbeidgivere har får rettigheter mht til sykepenger etc er _en_ sak, som utvilsomt burde gjøres noe med. De ansattes rettigheter er noe annet.

Jeg forstår i alle fall veldig godt dem som ikke tør ansette unge kvinner,- med mindre det er en stor bedrift som har råd til det fraværet som det statistisk sett oftere komme for denne gruppen enn litt eldre kvinner,- og menn.

Ser en på min manns arbeidsplass som knapt har vært i arbeid siden hun begynte å få barn. Har vel såvidt jobbet minsteperioden mellom hver graviditet,- og mye sykemeldt innimellom også. Nå er det nummer 4 som er på vei,- og surprise-surprise: Hun er sykemeldt igjen...

[Gjest KariKruskakli]

"Om eierne av alle disse bedriftene ikke vil ta det ansvaret det er å ha ansatte, så må staten tvinge dem til det. "

Jeg tror du har misforstått begrepet ansvar i denne sammenhengen. Det er faktisk ikke mitt ansvar at du har inntekt når du er syk eller gravid.

Det er ikke mitt ansvar å ansette deg heller om jeg ikke vil det.

Det må være opp til den enkelte arbeidsgiver hvilken arbeidskraft de ønsker, man kan ikke pålegge noen det valget.

Jeg antar at du ikke har drevet firma selv, og heller ikke har noe særlig kjennskap til hva det koster, og hvordan det foregår.

Som keinstein skrev i hovedinnlegget - problemet i dag er at de ansatte står for sterkt, arbeidsgivere har _ingen_ rettigheter. Vi er også bare mennesker, tross alt. Vi vil også leve og forsørge barna våre. Jeg har ikke råd til å ikke gjøre det bare fordi du synes at jeg burde ta ansvar for en gravid.

Jeg tar ansvar for barnet mitt først, så for meg selv, så for evnt. andre om jeg har råd til det. Har jeg ikke det - neivel, da stopper jeg før det.

Og uansett hva du mener om saken, små arbeidsgivere har ikke råd til ansette gravide eller kronisk syke selv om de hadde villet.

Persille, for din egen del.

Hvis du skal drive eget firma, har du mangt å meget du bør sette deg inn i.

Det nytter ikke å lage sine egne regler.

Da kan du fort havne i problemer igjen.

[Gjest Persille]

Jeg forstår i alle fall veldig godt dem som ikke tør ansette unge kvinner,- med mindre det er en stor bedrift som har råd til det fraværet som det statistisk sett oftere komme for denne gruppen enn litt eldre kvinner,- og menn.

Ser en på min manns arbeidsplass som knapt har vært i arbeid siden hun begynte å få barn. Har vel såvidt jobbet minsteperioden mellom hver graviditet,- og mye sykemeldt innimellom også. Nå er det nummer 4 som er på vei,- og surprise-surprise: Hun er sykemeldt igjen...

"med mindre det er en stor bedrift som har råd til det fraværet "

Og jeg mener det burde differansieres litt her.

Små bedrifter (omsetning/ansatte under ...) kan betale litt mindre arb.giveravgift, litt færre sykedager, og ha krav på litt juridisk og økonomisk bistand i form av fagfolk.

Større bedrifter klarer større utgifter, og kan dekke det de gjør i dag.

Eller noe i den duren...

[Gjest Persille]

Persille, for din egen del.

Hvis du skal drive eget firma, har du mangt å meget du bør sette deg inn i.

Det nytter ikke å lage sine egne regler.

Da kan du fort havne i problemer igjen.

What?

Jeg har da ikke laget mine egne regler? Og jeg kan alle lovene ganske godt - bedre enn mange andre småbedriftseier faktisk...

Det vi diskuterer her er hvorvidt det keinstein skriver om er en realitet eller ikke? Om det har gått for langt, om ansatte krever og forventer for mye til at bedrifter klarer å håndtere det.

Og jeg mener det har gått for langt når man ikke kan kreve noen ting av en lønnsmottaker - ikke en gang at de møter på jobb.

[mumitrollet]

"med mindre det er en stor bedrift som har råd til det fraværet "

Og jeg mener det burde differansieres litt her.

Små bedrifter (omsetning/ansatte under ...) kan betale litt mindre arb.giveravgift, litt færre sykedager, og ha krav på litt juridisk og økonomisk bistand i form av fagfolk.

Større bedrifter klarer større utgifter, og kan dekke det de gjør i dag.

Eller noe i den duren...

Da er man kanksje inne på et mer fornuftig spor, nemlig å forslå/kjempe for slike ordninger. Å skulle redusere de ansattes rettigheter i setdet er imidlertid er veldig dårlig vei å gå.

[mumitrollet]

Men når nevnte andre setter mitt liv og min økonomi i fare (slik som keinstein beskrev i hovedinnlegget) så synes jeg faktisk det er urimelig at det forventes at jeg skal akseptere å ta ansvar for det.

F.eks - jeg har brukt 140.000 av egen lomme på advokat fordi den tidligere ansatt har saksøkt meg for usakelig oppsigelse & avskjed.

Jeg kan ikke velge å komme bort fra det, jeg vet at h*n har gjort det bare for å ta hevn - h*n tror h*n kan få presset meg for penger, jeg vet at jeg ikke kunne valgt annerledes, og vedkommende unnlot ikke bare å gjøre jobben h*n var ansatte for, men presterte i tillegg å psykisk mishandle barna, og gjøre arbeidsdagen svært slitsom for de andre ansatte.

Dette alene er for meg grunn god nok til å være skeptisk når man ansetter nye mennesker. Jeg ansetter ingen, jeg leier inn vikarer på kontrakt og bruker det som en testperiode - ser jeg det minste tegn på noe som kan komme til å koste meg dyrt, så forlenges ikke vikariatet.

Jeg har rett og slett ikke råd til det.

Og får du har merket dette på kroppen selv, så kan du mene alt du vil om ansvar - det hjelper ikke når du er økonomisk ruinert pga kravstore og hensynsløse ansatte.

Nå vet ikke jeg hva som har skjedd, men jeg klarer ikke å la være å spekulere i om det er en sammenheng mellom de holdninger til ansatte du legger for dagen og det faktum at en tidligere ansatt har saksøkt deg for usakelig oppsigelse & avskjed.

[Gjest Persille]

Da er man kanksje inne på et mer fornuftig spor, nemlig å forslå/kjempe for slike ordninger. Å skulle redusere de ansattes rettigheter i setdet er imidlertid er veldig dårlig vei å gå.

Jeg sier ikke at vi skal redusere rettighetene, det har jeg aldri gjort - jeg sier at noen andre enn arbeidsgiver må ta de økonomiske konsekvensene av nevnte rettigheter.

Når politikere sier at vi kan være syke x antall dager med lønn, så kan vel de dekke den lønnen? Det oppleves som relativt urettferdig at en bedrift skal dekke slike ting som politikere uten erfaring med egne bedrifter bestemmer.

Vi betaler skatt til blant annet folketrygden, og de kan godt dekke mer enn de gjør.

Alternativt kan man fjerne eller differensiere arbeidsgiveravgiften, slik at denne dekker noe av fraværet f.eks.

Det samme med graviditet - de må til lege i arbeidstiden, de blir sykemeldt i korte og lange perioder, de er borte et helt år i etterkant - det offentlige kunne godt dekket mesteparten av dette, det blir ikke riktig at det faller på arbeidsgiver.

[mumitrollet]

Hvorfor er ikke det en ok holdning? Hvorfor kan ikke jeg forvente at de stiller opp for meg? Jeg betaler dem lønn, jeg holder dem med velferdsgoder, jeg sørger for at de får pensjon - skal jeg ikke kunne forvente noe tilbake?

Det er akkurat her problemet ligger, du forventer at arbeidsgiver skal gjøre en hel masse for deg, men du skal ikke yte noe tilbake - er det en ok holdning?

Hvor er din ansvarsfølelse?

Når du _vet_ at firmaet nesten ikke tjener penger, arbeidsgiveren din jobber dobbelt så mye som deg, har familie å forsørge og betaler deg lønnen du fortjener - hvorfor har ikke du respekt nok for vedkommende til å yte ditt beste til enhver tid?

Hadde det ikke vært for arbeidsgiveren din ville du ikke hatt noe å leve av! Greit, du kan få deg jobb et annet sted, men vil noen foretrekke deg om du har den holdningen der?

Om du leier inn en vaskehjelp - forventer du ikke at det skal bli rent? At vedkommende kommer til avtalt tid? At h*n ikke stjeler for deg? Jeg antar du gjør nettopp det, for ingenting annet enn lønn. Ingen goder, ingen velferdsordninger og ingen pensjonssparing. Du betaler dem vel heller ikke om de ikke kommer en dag? De har jo ikke gjort jobben sin?

Er usikker på hvorfor du trekker _meg_ inn her. Jeg er en ganske fornøyd ansatt som har lite fravær - til tross for at jeg er enslig småbarnsmor. Min arbeidsgiver gir uttykk for å være fornlyd med meg også. Min arbeidgiver har gode velferdsordninger, som de ansatte i liten grad utnytter - fordi vi har det godt på jobb og føler oss verdsatt som noe mer enn menenskelig arbeidskraft som skal tynes mest ut av. Siden jeg har det så bra på jobb gjør jeg gjerne en ekstra innsats, jobber hjemme og har mobilen på stort sett hele tiden. Er ellers fleksibel, for det er min arbeidsgiver.

Når det gjelder å sløse bort tiden med å sitte på DOL i arbeidstiden, ser det ut til at vi er like gode vi to:)

[mumitrollet]

Jeg sier ikke at vi skal redusere rettighetene, det har jeg aldri gjort - jeg sier at noen andre enn arbeidsgiver må ta de økonomiske konsekvensene av nevnte rettigheter.

Når politikere sier at vi kan være syke x antall dager med lønn, så kan vel de dekke den lønnen? Det oppleves som relativt urettferdig at en bedrift skal dekke slike ting som politikere uten erfaring med egne bedrifter bestemmer.

Vi betaler skatt til blant annet folketrygden, og de kan godt dekke mer enn de gjør.

Alternativt kan man fjerne eller differensiere arbeidsgiveravgiften, slik at denne dekker noe av fraværet f.eks.

Det samme med graviditet - de må til lege i arbeidstiden, de blir sykemeldt i korte og lange perioder, de er borte et helt år i etterkant - det offentlige kunne godt dekket mesteparten av dette, det blir ikke riktig at det faller på arbeidsgiver.

Hvem er det egentlig som betaler skatt osv, er det du som arbeidsgiver eller er det noe som trekkes av den ansattes lønn (som du ellers ville betalt ut til dne ansatte).

[Gjest Persille]

Nå vet ikke jeg hva som har skjedd, men jeg klarer ikke å la være å spekulere i om det er en sammenheng mellom de holdninger til ansatte du legger for dagen og det faktum at en tidligere ansatt har saksøkt deg for usakelig oppsigelse & avskjed.

Nei, og det står du fritt til å gjøre.

Men de holdningene jeg har nå har jeg fått etter at min tillit, økonomi og tid har blitt misbrukt på det groveste av enkelte.

Du kan enkelt søke opp innlegg jeg har skrevet om det, og finne ut hva som har skjedd - men i korte trekk måtte jeg avskjedige en assistent som psykisk mishandlet barna, gikk fra dem alene, løy på seg sykdom (jeg tok vedkommende på fersken flere ganger), stjal fra barnehagen, nektet å levere politiattest - i det hele tatt.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å overlevere en avskjed basert på grove brudd på arbeidsavtalen, h*n aksepterte ikke, fikk en oppsigelse i stedet - så det ikke skulle se så ille ut, aksepterte ikke det heller og har saksøkt meg.

I retten har arbeidsmiljøloven blitt satt over både barnehageloven, og andre lover som forbyr voksne mennesker å mishandle små barn.

Retten tror på alt jeg sier, og jeg hadde nok av vitner og dokumentasjon - likevel mener de at h*n burde fått en sjanse til. Jeg lurer på hvor mange sjanser man skal få? Det handler ikke om bord og stoler, det handler om livet og velferden til små barn!

Og siden dette har skjedd meg, har jeg kommet i kontakt med mange som har lignende grove historier, ansatte som har blitt tatt på fersken i å stjele, ansatte som har vært fulle på jobb (restaurant), ansatte som bevisst svindler arbeidsgiver med egenmeldinger og sykemeldinger - i det hele tatt....

Og vi står faktisk på _helt_ bar bakke, det er ingenting man kan gjøre med det.

Man kan ikke si dem opp, ikke straffe dem, og ikke har man råd til å beholde dem heller.

Dessverre finnes det nå så mange arbeidstakere med så gjennomgående dårlig moral - at det er et alvorlig problem for næringsdrivende.

For alle oss andre, som står opp, går på jobb, gjør vårt beste, sjelden er syke, tar ansvar og generelt er ordentlige mennesker - så er arbeidsmiljøloven god å ha. For de andre, som lyver, svindler, stjeler, mishandler og generelt opptrer svært dårlig - så er den også god å ha, den beskytter dem for alle konsekvenser.

Prøvetid f.eks - bare en vits. Det er ikke en reell prøvetid, det er bare tull. Man kan ikke si opp en ansatt som viser seg å ikke fungere da heller. Eneste muligheten man har til å reelt prøve ut en ansatt, hvilket man burde ha rett til, er å ansette dem på kontrakt i en begrenset periode.

Og dessverre har det blitt til at blant annet jeg _må_ gjøre det. Jeg har ikke råd til å ta feil en gang til. Mine ansatte vet hvorfor jeg gjør det, jeg har forklart hva jeg forventer av dem, og de vet hva jeg gir dem tilbake. Det hele handler om respekt. Respekterer de mitt firma, min tid og min innsats - så gjør jeg det samme for dem.

Nå er jeg så heldig at jeg har fem fantastiske ansatte - og jeg skylder dem alt, det er de som i praksis driver barnehagen rundt. Og det vet de. De vet at jeg mener det, jeg sier det ofte, og foreldrene sier det ofte.

Men veien hit har vært lang og dyr - og jeg legger ikke skjul på at jeg ikke har råd til å bli lurt igjen, derfor er jeg nødt til å sikre meg.

Så jeg har ikke generelt dårlig holdning til alle ansatte - jeg har bare store problemer med å respektere at man skal kunne kreve og forlange alt mulig rart, uten at noen skal kunne kreve gjenytelser, en viss arbeidsinnsats.

[Gjest Persille]

Hvem er det egentlig som betaler skatt osv, er det du som arbeidsgiver eller er det noe som trekkes av den ansattes lønn (som du ellers ville betalt ut til dne ansatte).

Du betaler skatt av din lønn, men jeg betaler arbeidsgiveravgift - en avgift som jeg faktisk ikke får noe igjen for.

Jeg som næringsdrivende får ikke noe støtte av det offentlige på noe som helst vis, alt tilfaller deg som arbeidstaker eller staten.

Jeg blir bare pålagt å betale ennå mer for diverse rettigheter man har som arbeidstaker - rettigheter det offentlige burde finansiert med skattemidlene.

[Gjest KariKruskakli]

What?

Jeg har da ikke laget mine egne regler? Og jeg kan alle lovene ganske godt - bedre enn mange andre småbedriftseier faktisk...

Det vi diskuterer her er hvorvidt det keinstein skriver om er en realitet eller ikke? Om det har gått for langt, om ansatte krever og forventer for mye til at bedrifter klarer å håndtere det.

Og jeg mener det har gått for langt når man ikke kan kreve noen ting av en lønnsmottaker - ikke en gang at de møter på jobb.

"Det er faktisk ikke mitt ansvar at du har inntekt når du er syk eller gravid"

Dette du sa her og ting du uttaler nedover tråden her viser at du har en del ting å sette deg inn i.

Det er bare deg deg deg hele veien.Du evner ikke å se på samfunnet i sin helhet.

Jeg skjønner at det ikke er lett å drive en liten bedrift, og jeg kan faktisk skjønne hvis du velger å ikke ansatte en gravid kvinne. Men hver klar over at du har ikke lov til ikke å ansette henne om hun er den som er høyest kvalifisert.

For hvordan skal det gå med samfunnet vårt om gravide kvinner ikke skal få jobbe?

Det er ikke ditt ansvar sier du.

Jo, det er faktisk det.

Hvilket samfunn vi skal ha, er ALLES ansvar.