så lei av alt..

[forbrenner]

(har jo hatt det sånn utrolig lenge,siden første innleggelse for to år siden)er sååå lei av alt,kjeder jeg meg så vil jeg ikke gjøre noe heller,har ikke tiltakslyst alt er kjedelig,tv selv om jeg ser på avogtil.hater meg selv og livet mitt,har prøvd å ta livet mitt,men nå (foreløbig)holder jeg meg bare til tanken p.g.a. familie og venner.

men alt er så meningsløst,bare skit og helvete i sf-helvete(har lege/pyskolog som "passer meg" og prater med)mamma sier at jeg tærer på hennes siste nerve(hun er lei av hvordan jeg spiser og holder på)

sier hun ikke klare å se på ....

nå er det snakk om flere kort innleggelser....

alt er bare helvete,går på anti-deprissive,men til ingen nytte...

alt ville vært bedre om jeg var dø...

[Gjest Jonar]

Først vil jeg si, at jeg føler med deg! Det er jæv*** å ha det slik! Kjenner meg desverre altfor godt igjen...

Men, det er bra at du har noe å holde fast i.., selv om det bare er et halmstrå..? Du tenker på familie og venner, det kan i hvertfall være en god tanke å ha i bakhodet!

Så et spørsmål...: Innleggelse, er det så ille hvis du har det ugreit? Det er jo for å hjelpe deg at en har den muligheten...(Har selv vært innlagt i 1 år nå.)

Når det gjelder sf'en så skriver du at du har en lege/psykolog som "passer deg"... Hva mener du med det? Hørtes litt negativt ut..?

Foreldres oppgave er å bekymre seg, men det betyr ikke at de skal gi deg dårlig samvittighet og enda lavere selvtillit p.g.a. dine problemer!

Anyway... Vet ikke om dette ble noe fornuftig eller bra... Men jeg vil i hvertfall sende deg noen *varme tanker*!

*KleM*

[forbrenner]

Først vil jeg si, at jeg føler med deg! Det er jæv*** å ha det slik! Kjenner meg desverre altfor godt igjen...

Men, det er bra at du har noe å holde fast i.., selv om det bare er et halmstrå..? Du tenker på familie og venner, det kan i hvertfall være en god tanke å ha i bakhodet!

Så et spørsmål...: Innleggelse, er det så ille hvis du har det ugreit? Det er jo for å hjelpe deg at en har den muligheten...(Har selv vært innlagt i 1 år nå.)

Når det gjelder sf'en så skriver du at du har en lege/psykolog som "passer deg"... Hva mener du med det? Hørtes litt negativt ut..?

Foreldres oppgave er å bekymre seg, men det betyr ikke at de skal gi deg dårlig samvittighet og enda lavere selvtillit p.g.a. dine problemer!

Anyway... Vet ikke om dette ble noe fornuftig eller bra... Men jeg vil i hvertfall sende deg noen *varme tanker*!

*KleM*

"passer meg" betyr at jeg har oppfølging,veeing o.l.

takk for omtanken.

sender også varme tanker til deg og håper du for det bedre og at du(og alle)skal komme seg ut av dette helvete.

*mange klemmer*

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære forbrenner! Du får tydelig fram hvor lei du er " av alt". Likevel får jeg et inntrykk av at kanskje dine støttespillere halter litt. Du beksriver at du har lite tiltak, jeg opplever deg som nedstemt, kanskje deprimert,- og du bruker antidepressiva. Regner med at du da har lege/psykolog som du har regelmessig kontakt med. Ser det som viktig for deg at du kanskje har faste avtaler med dine støttespillere,- og at de ikke bare er der for å passe på deg. Det er kjent at det er utrolig tøft å jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse. De fleste trenger derfor gode lagspillere som foreldre, søsken, lege , psykolog osv.. Er din mor/ dine foreldre en del av dette støtteapparatet? Det er ofte viktig at foreldrene også blir med til samtaler, får råd og informasjon om sykdommen, har muligheten til å snakke om hvordan det er for dem å ha et barn med spiseforstyrrelse. Jeg håper du har mulighet til å ta dette opp med din psykolog/lege, kanskje familieterapi kunne være med å hjelpe deg og din familie?!

[Gjest (Anonymous)]

Hei, forbrenner! :-) Jeg er innom dette forumet ganske ofte, jeg leser gjennom innlegene, men er ikke så flink til å skrive så jeg holder meg for meg selv på det området...Likevel,da jeg leste det du skrev måtte jeg gi lyd fra meg . Jeg vet ikke om det hjelper, men det er verdt et forsøk. Sf er et forferdelig ting. Et helvete som man må gjennom alene, for uannsett hvor mange mennesker du har rundt deg kan de aldri helt forstå det du går gjennom. De kan ikke gjøre det, de har jo ikke opplevd noe lignende selv. Som for eks. moren din som av og til kommer med bemerkninger du helst vil slippe å høre. Men hun\de er der for deg, de bryr seg, og det er det som teller. Fint at du tenker på familien din og deres beste, men prøv å tenke mer på deg selv, også...det er du som er viktigst. Jeg vet..tro meg.. at livet kan vare litt kipt noen..., nei, mange ganger, men det er ikke god nok grunn til å gi opp på det. Var sterk og gjor det du kan, ingen kan forvente seg en perfekt liv...men et liv er bedre enn ingen. Jeg vet (igjen), det har høres ut som en klisje roman men.. hvis du ser bort fra det så ligger det et godt poeng der. :-)