JEG ER IRRITERT

[Gjest gulspurven]

Ikke for å være spydig, men mange av de som klager på tvang, er de samme som spør om man kan slippe å gjøre opp for seg etter en manisk periode med turboshopping med kredittkort.

Jeg har iallefall aldri drevet turboshopping med kredittkort.

[Gjest gulspurven]

javel, jeg kan vel skrive her i stedet for å skrive andre steder. jeg har hatt en ringerunde rundt forbi idag, vært skikkelig frustrert. men det var ikke det jeg ville skrive.

jeg vil bare fly avsted. men så er det feil sted å skrive.

jeg er dypt deprimert. selvsagt er jeg det.

men depresjon har null psykologiske mekanismer, ifølge professor Tore Stiles NTNU. Hva mener han med det? Jo, at depresjon er en samlebetegnelse, på så veldig mye. og at det er bare symptomer den beskriver, ikke årsaker.

Min stressor, min årsak, er den de negative konsekvensene av behandlingen jeg fikk i psykiatrien.

Det er meningsløst å kalle det bipolaritet. For mitt bilde er dyp frustrasjon over tilværelsen som følge av det jeg ble utsatt for.

men jeg klarer ikke gi opp. jeg ser nå at jeg er et meget sterkt menneske. men samfunnet er slik bygget opp, at det ikke er enkeltmennesker som tar beslutninger, men vel så tar jeg feil. For det er faktisk det. Dersom man får prate med de riktige sentrale politikere eller byråkrater, så kan det utløse endringer fra toppen, faktisk.

[Gjest gulspurven]

javel, jeg kan vel skrive her i stedet for å skrive andre steder. jeg har hatt en ringerunde rundt forbi idag, vært skikkelig frustrert. men det var ikke det jeg ville skrive.

jeg vil bare fly avsted. men så er det feil sted å skrive.

jeg er dypt deprimert. selvsagt er jeg det.

men depresjon har null psykologiske mekanismer, ifølge professor Tore Stiles NTNU. Hva mener han med det? Jo, at depresjon er en samlebetegnelse, på så veldig mye. og at det er bare symptomer den beskriver, ikke årsaker.

Min stressor, min årsak, er den de negative konsekvensene av behandlingen jeg fikk i psykiatrien.

Det er meningsløst å kalle det bipolaritet. For mitt bilde er dyp frustrasjon over tilværelsen som følge av det jeg ble utsatt for.

men jeg klarer ikke gi opp. jeg ser nå at jeg er et meget sterkt menneske. men samfunnet er slik bygget opp, at det ikke er enkeltmennesker som tar beslutninger, men vel så tar jeg feil. For det er faktisk det. Dersom man får prate med de riktige sentrale politikere eller byråkrater, så kan det utløse endringer fra toppen, faktisk.

men det er så vanskelig å få kontakt med dem. de er så opptatte. det forstår jeg meget godt. men det jeg ville frem til var at dette samfunnet ikke er så demokratisk som jeg vil ha det til. Det er faktisk enkeltpersoner som styrer veldig mye mer enn vi tror. De bruker ikke sin direkte makt til å fatte beslutninger over hodet på folk. Men de bruker sin makt til å sette igang prosesser og utredninger som kan underbygge det de ønsker å beslutte. Således styrer disse sentrale menneskene egentlig utenom demokratiet, sikkert ikke bevisst. En annen måte de gjør det på, er gjennom å la den saken de selv er opptatt av bli bearbeidet av de sentrale organisasjonsressursene. Det kan tenkes at det er mange saker som mange flere mennekser er opptatte av på grasrotplan som dermed må vente i køen. Ikke alltid, men i mange tilfeller.

Det jeg vil frem til, er at det gjelder for meg å treffe sentrale personer, som kan fatte interesse for min sak. Jeg har også en organisasjon i ryggen faktisk. Men den har det samme problemet som meg. Nemlig at de sentrale polikere og byråkrater bruker sin organisasjon til å løse andre saker, de sakene som de selv og deres egen politiske gruppering er opptatt av. Slik trengte det ikke vært. Men demokratiet er ennå veldig ungt. I Norge ikke mer enn egentlig snaue 100 år, altså siden den dagen kvinnene fikk stemmerett. Mange tror at demokratiet startet i 1884 da parlamentarismen ble innført, men det er ikke tilfelle. Demokrati innebærer at hele folkets røst blir hørt, men ikke bare det, at hele folket styrer.

[Gjest gulspurven]

men det er så vanskelig å få kontakt med dem. de er så opptatte. det forstår jeg meget godt. men det jeg ville frem til var at dette samfunnet ikke er så demokratisk som jeg vil ha det til. Det er faktisk enkeltpersoner som styrer veldig mye mer enn vi tror. De bruker ikke sin direkte makt til å fatte beslutninger over hodet på folk. Men de bruker sin makt til å sette igang prosesser og utredninger som kan underbygge det de ønsker å beslutte. Således styrer disse sentrale menneskene egentlig utenom demokratiet, sikkert ikke bevisst. En annen måte de gjør det på, er gjennom å la den saken de selv er opptatt av bli bearbeidet av de sentrale organisasjonsressursene. Det kan tenkes at det er mange saker som mange flere mennekser er opptatte av på grasrotplan som dermed må vente i køen. Ikke alltid, men i mange tilfeller.

Det jeg vil frem til, er at det gjelder for meg å treffe sentrale personer, som kan fatte interesse for min sak. Jeg har også en organisasjon i ryggen faktisk. Men den har det samme problemet som meg. Nemlig at de sentrale polikere og byråkrater bruker sin organisasjon til å løse andre saker, de sakene som de selv og deres egen politiske gruppering er opptatt av. Slik trengte det ikke vært. Men demokratiet er ennå veldig ungt. I Norge ikke mer enn egentlig snaue 100 år, altså siden den dagen kvinnene fikk stemmerett. Mange tror at demokratiet startet i 1884 da parlamentarismen ble innført, men det er ikke tilfelle. Demokrati innebærer at hele folkets røst blir hørt, men ikke bare det, at hele folket styrer.

Depresjoner (også de med innslag av små korte hypomane perioder) kan løses gjennom ytre endringer.

Eksempelvis blir noen deprimerte av å være arbeidsløse, eller av økonomiske problemer. En slik depresjon er betinget av ytre årsaker. Dersom man gir den som er deprimert på grunn av arbeidsløshet en jobb, så vil hans depresjon gradvis forsvinne. Og en person som er deprimert pga økonomiske problemer, vil gradvis få sin depresjon til å forsvinne dersom han blir lottomilliardær.

Det jeg vil frem til, er at dersom man kan påvise ytre stressorer, så kan det å fjerne disse, dersom det er mulig, kurere depresjonen.

Vi har en tendens i dette individualistiske samfunnet til å gjøre problemer til noe som er inni den enkelte person. Og det er også korrekt. Men situasjonen er ofte mer komplisert enn som så. Forhold utenfor person kan være sterkt medvirkende. Vi må forsøke å se på pasienter som en del av et stort samfunn, og ikke bare som enkeltindivider. Selvsagt kan man medisinere meg med antidepressiva, slik at jeg får en bedre hverdag. Men det vil ikke egentlig hjelpe meg som person. For den ytre årsaken vil ikke forsvinne. Man vil ikke egentlig løse problemet. Og jeg bare vet at mitt problem ikke ville latt seg løse av dette, for depresjonen har en ytre stressor, som også er en intellektuell problemstilling. Det å skulle oppgi denne, som har blitt en så integrert del av meg, vil være å oppgi den jeg er på en måte. Og når det faktisk er mulig å endre situasjonen min slik at jeg kan leve normalt, med en lovendring, så finner jeg det ikke riktig å medisineres. Det vil være det samme som å sette opp glansbilder på utsiden av diktatur eller å male en rusten fabrikkbygning med fine farger, slik at kjøpere lar seg lure av kvaliteten på produktene, eller i diktatur-tilfellet, at omgivelsene ikke ser det tragiske ved landet, at de ikke ser hvordan innbyggerne lider.

Nå vet ikke jeg hvor mange som lider av tvnagsbruk i psykiatrien på den måten som jeg har opplevd. Men en tilbakemelding jeg ofte får er at de vil helst glemme det. Det vil også jeg. Men jeg klarer det ikke. Det blusser stadig opp. Og hvis det å skulle mediserines klarer å ta bort mine følelser for dette, vel, hvorfor gjør jeg det ikke da? Rett og slett fordi jeg vil ikke bli bedre inni meg. Det vil være som å la være å anmelde en voldtekt. Mange lar være, og jeg skjønner dem meget godt. For det er meget belastende å ta den kampen. Men dersom ikke noen tar et oppgjør med ting i samfunnet som er galt eller dårlig, så vil endringene ta lengre tid. Og det å for meg skulle la være å arbeide for disse endringene, er en umulighet.

Livet er for meg ikke en øyeblikkstilstand. Jeg søker ikek lykke, og har aldri gjort det. Jeg søker rettferd og orden. Og har alltid gjort det.

En person som b

[Gjest gulspurven]

Depresjoner (også de med innslag av små korte hypomane perioder) kan løses gjennom ytre endringer.

Eksempelvis blir noen deprimerte av å være arbeidsløse, eller av økonomiske problemer. En slik depresjon er betinget av ytre årsaker. Dersom man gir den som er deprimert på grunn av arbeidsløshet en jobb, så vil hans depresjon gradvis forsvinne. Og en person som er deprimert pga økonomiske problemer, vil gradvis få sin depresjon til å forsvinne dersom han blir lottomilliardær.

Det jeg vil frem til, er at dersom man kan påvise ytre stressorer, så kan det å fjerne disse, dersom det er mulig, kurere depresjonen.

Vi har en tendens i dette individualistiske samfunnet til å gjøre problemer til noe som er inni den enkelte person. Og det er også korrekt. Men situasjonen er ofte mer komplisert enn som så. Forhold utenfor person kan være sterkt medvirkende. Vi må forsøke å se på pasienter som en del av et stort samfunn, og ikke bare som enkeltindivider. Selvsagt kan man medisinere meg med antidepressiva, slik at jeg får en bedre hverdag. Men det vil ikke egentlig hjelpe meg som person. For den ytre årsaken vil ikke forsvinne. Man vil ikke egentlig løse problemet. Og jeg bare vet at mitt problem ikke ville latt seg løse av dette, for depresjonen har en ytre stressor, som også er en intellektuell problemstilling. Det å skulle oppgi denne, som har blitt en så integrert del av meg, vil være å oppgi den jeg er på en måte. Og når det faktisk er mulig å endre situasjonen min slik at jeg kan leve normalt, med en lovendring, så finner jeg det ikke riktig å medisineres. Det vil være det samme som å sette opp glansbilder på utsiden av diktatur eller å male en rusten fabrikkbygning med fine farger, slik at kjøpere lar seg lure av kvaliteten på produktene, eller i diktatur-tilfellet, at omgivelsene ikke ser det tragiske ved landet, at de ikke ser hvordan innbyggerne lider.

Nå vet ikke jeg hvor mange som lider av tvnagsbruk i psykiatrien på den måten som jeg har opplevd. Men en tilbakemelding jeg ofte får er at de vil helst glemme det. Det vil også jeg. Men jeg klarer det ikke. Det blusser stadig opp. Og hvis det å skulle mediserines klarer å ta bort mine følelser for dette, vel, hvorfor gjør jeg det ikke da? Rett og slett fordi jeg vil ikke bli bedre inni meg. Det vil være som å la være å anmelde en voldtekt. Mange lar være, og jeg skjønner dem meget godt. For det er meget belastende å ta den kampen. Men dersom ikke noen tar et oppgjør med ting i samfunnet som er galt eller dårlig, så vil endringene ta lengre tid. Og det å for meg skulle la være å arbeide for disse endringene, er en umulighet.

Livet er for meg ikke en øyeblikkstilstand. Jeg søker ikek lykke, og har aldri gjort det. Jeg søker rettferd og orden. Og har alltid gjort det.

En person som b

jeg er villig til å ta den lidelsen det innebærer. og det vil også være en umulighet for meg å la meg medisinere, uansett hvor mye tekniske forsikringer jeg kunne fått om hvor bra medisiner er.

Hvor mange av de som har fått e-coli vil spise krydderpølse senere i livet? Uansett hvor mye forsikringer de får om at det nå er ufarlig? Uansett hvor mye tester de kan ta av maten som forsikrer at den er god?

Det å ha blitt rammet av alvorlige svakheter ved et produkt, i mitt tilfelle medikamenter, vil for all fremtid hindre meg i dette. Hvorfor er det noe vits å ta sjansen vil jeg tenke? I denne verden er alt usikkert, det vil alltid eksistere en mulighet for alvorlige sideeffekter, ved absolutt alt.

Hvorfor lar meg sitte i en kjørende bil da, som er mye farligere? Jo, det er jo fordi jeg ikke har opplevd faren ved dette på kroppen.

Og i medikamenttilfelle, så finnes det alternativer, nemlig å arbeide for ytre endringer.Som er fullt mulige, men de koster mye.

Nelson Mandela, uten sammenligning for øvrig, oppgav sin advokatpraksis i Sør-Afrika, for å kjempe endringer i sitt samfunn, men han var svart, kunne en hvit mann gjort det samme? Selv om Mandela selv sannsynligvis ikke ville blitt veldig personlig berørt av de sortes undertrykking i hans stilling, så berørte det hans integritet.

Og for meg handler det ikke egentlig om medikamentene. Det handler om tvangbruken. Det at jeg regner det som mer alvorlig å bli utsatt for tvangsbruk enn å bli utsatt for en livstruende bivirkning, sier egentlig det aller meste.

Og i den sammenheng så er de sortes kamp i sør-afrika et fruktbart eksempel, dog mye mer alvorlig. Men begge deler handler om mennesker som undertrykker andre mennesker. Var apartheidstyret basert på vond vilje? Nei, jeg tror mange hvite i starten faktisk trodde at de var en annen rase enn de sorte, at de sorte ikke var mennesker på en måte, dette var noe man ble opplært til fra morsmelken av. På samme måte som vårt samfunn oppdras til å tro at tvang mot psykisk sykdom er bra. Det var ikke nødvendigvis vond vilje i apartheid. Faktisk. Selvsagt hadde man elementer i samfunnet som utnyttet det, og mishandlet sorte i viten om at det var mennesker de behandlet slik, som altså utnyttet systemet. På samme måte som man i psykiatrien har noen få elementer som utviser vond vilje. Men de representerer mindretallet. Men som sagt sammenligningen med apartheid gjøres for å sette det på spissen, men også for at de menneskene som er villige til å tro at jeg har noe å fare med, skal få enda en dimensjon til det jeg sier.

Lobotomi holdt man på med i mange år. I over 30 år faktisk. Hvordan kunne dette få pågå så lenge? Det er samme problematikk. Noen negative sideeffekter er ikke alltid like synlige. De lobotomerte ikke med vond vilje. Noen gjorde det nok utelukkende av faglige interesser, som jo er en nøytral årsak, verken god eller vond. Men de fleste gjorde det nok for å vise omsorg for menneskene.

[Gjest bry]

tusen takk for svaret

er det riktig å se på at en person går til grunne? vel, dersom personen selv har tatt en beslutning i frisk tilstand, som har som en mulig negativ konsekvens at man i verste fall kan gå til grunne, så ser jeg ikke noe etisk galt i det. det er like galt at vi selger alkohol i dette landet, veldig mange går til grunne på det. og mange som drikker alkohol har ikke engang fått noen mulighet til å bestemme seg for om man vil ta imot tvang for dette problemet i frisk tilstand. her lar man bare naturen råde.

selvsagt er det ille å se på at en person går til grunne. men det er faktisk ikke noen kriterium for tvang det med å gå til grunne. det tar tid å gå til grunne. det tar ikke bare noen få uker. man vil således ha veldig lang tid å følge opp et menneske som er iferd med å gå til grunne. man vil hver eneste dag ha 24 timer til disposisjon for å tilnærme seg dette mennesket med samarbeid og forsøk på dialog. men selvsagt er dette vanskelig. men det men forhåndserklæringer gjør saken så mye enklere, for da har personen selv i frisk tatt ansvaret for sitt eget liv. det vil fortsatt være vanskelig for oss som står rundt å se på dette mennesket. men dersom dette menneske har så sterke meninger på det med tvang, hva slags liv vil det ha dersom man skulle tvunget det til behandling, hver eneste dag?

en annen ting, mange av oss som lever her ser ikke på jorden som avsluttet når vi dør. det er ikke lengre noe overordnet mål for meg å få et såkalt lykkelig liv her på jorden. livet mitt er ødelagt, av psykiatriens medikamenter og tvang. jeg ser frem til å komme til himmelen. selvsagt håper jeg på forbedring her på jorden. kanskje vi mennesker snart må begynne å ta Jesus ord på alvor.

...=)

Personen jeg snakker om fikk aldri den rette hjelpen,han er en del år eldre enn meg,det er min storebror.

Fra jeg var ganske liten prøvde jeg å hjelpe han,allerede da såg jeg at det bar "feil vei".

Han hadde aldri noe godt liv,hadde konstant angst og psykiske "smerter",av ulike årsaker....

Han begynte tidlig å drikke alkohol,tror nok han var alkoholiker,og i tilegg slet han psykisk.

Han var både på avrusning og psykiatrisk sykehus,det pågikk i mange mange år.

Han burde fått hjelp før,for lenge lenge siden,da hadde kanskje jeg sluppet alt ansvaret jeg "tok på meg"

Det var stadig nye selvmordsforsøk,historien er lang.......

Iallefall,jeg tror ikke han valgte dette livet,og den siste tiden trodde han at han var engelen Gabriel,han kunne gå på vannet osv.

Tryglet hjelpeapparatet om å hjelpe han,såg hvor det bar.

Det endte med overdose,han ville dø,hele livet ville han dø,livet på jorden er ikke godt.

Han trodde på Jesus og Gud,han hadde jo kontakt med dem daglig,englene var hans venner.

Vet han har det godt nå,endelig har han det godt,og jeg tror hvis det finnes et Helvete,er det her på jorden.

Som jeg skrev til deg i sist innlegg,det er mange synspunkter og sider i sånne saker,ikke lett å vite hva som er rett og galt.

Jeg tror også på et liv etter dette,skal bli godt å komme hjem...=)

[Gjest gulspurven]

jeg er villig til å ta den lidelsen det innebærer. og det vil også være en umulighet for meg å la meg medisinere, uansett hvor mye tekniske forsikringer jeg kunne fått om hvor bra medisiner er.

Hvor mange av de som har fått e-coli vil spise krydderpølse senere i livet? Uansett hvor mye forsikringer de får om at det nå er ufarlig? Uansett hvor mye tester de kan ta av maten som forsikrer at den er god?

Det å ha blitt rammet av alvorlige svakheter ved et produkt, i mitt tilfelle medikamenter, vil for all fremtid hindre meg i dette. Hvorfor er det noe vits å ta sjansen vil jeg tenke? I denne verden er alt usikkert, det vil alltid eksistere en mulighet for alvorlige sideeffekter, ved absolutt alt.

Hvorfor lar meg sitte i en kjørende bil da, som er mye farligere? Jo, det er jo fordi jeg ikke har opplevd faren ved dette på kroppen.

Og i medikamenttilfelle, så finnes det alternativer, nemlig å arbeide for ytre endringer.Som er fullt mulige, men de koster mye.

Nelson Mandela, uten sammenligning for øvrig, oppgav sin advokatpraksis i Sør-Afrika, for å kjempe endringer i sitt samfunn, men han var svart, kunne en hvit mann gjort det samme? Selv om Mandela selv sannsynligvis ikke ville blitt veldig personlig berørt av de sortes undertrykking i hans stilling, så berørte det hans integritet.

Og for meg handler det ikke egentlig om medikamentene. Det handler om tvangbruken. Det at jeg regner det som mer alvorlig å bli utsatt for tvangsbruk enn å bli utsatt for en livstruende bivirkning, sier egentlig det aller meste.

Og i den sammenheng så er de sortes kamp i sør-afrika et fruktbart eksempel, dog mye mer alvorlig. Men begge deler handler om mennesker som undertrykker andre mennesker. Var apartheidstyret basert på vond vilje? Nei, jeg tror mange hvite i starten faktisk trodde at de var en annen rase enn de sorte, at de sorte ikke var mennesker på en måte, dette var noe man ble opplært til fra morsmelken av. På samme måte som vårt samfunn oppdras til å tro at tvang mot psykisk sykdom er bra. Det var ikke nødvendigvis vond vilje i apartheid. Faktisk. Selvsagt hadde man elementer i samfunnet som utnyttet det, og mishandlet sorte i viten om at det var mennesker de behandlet slik, som altså utnyttet systemet. På samme måte som man i psykiatrien har noen få elementer som utviser vond vilje. Men de representerer mindretallet. Men som sagt sammenligningen med apartheid gjøres for å sette det på spissen, men også for at de menneskene som er villige til å tro at jeg har noe å fare med, skal få enda en dimensjon til det jeg sier.

Lobotomi holdt man på med i mange år. I over 30 år faktisk. Hvordan kunne dette få pågå så lenge? Det er samme problematikk. Noen negative sideeffekter er ikke alltid like synlige. De lobotomerte ikke med vond vilje. Noen gjorde det nok utelukkende av faglige interesser, som jo er en nøytral årsak, verken god eller vond. Men de fleste gjorde det nok for å vise omsorg for menneskene.

Når jeg sier at jeg er villig til å ta lidelsen, så er det ikke helt riktig. For jeg har ikke noe valg.

Det for meg å skulle ta medikamenter for å døyve smerten i livet er en umulighet, fordi det jo nettopp er medikamentene som dypest sett har påført meg smerten.

Jeg tenkte på det igår, jeg merket at jeg holdt på å få sovne bare av tanken. Dersom jeg aldri hadde blitt fortalt at det var medikamentene som har påført meg min alvorlige situasjon, dersom det bare var noe inni meg som hadde utløst det. Da ville jeg gått videre som alle andre, som må slite med sine indre problemer. Vel, mange er blitt påført problemer av andre, eksempelvis gjennom voldtekt. Men siden det var et system, som åpenlyst hadde påført meg mitt, så klarte jeg ikke falle til ro på det. Det gjør ikke personlige overgrep noe mindre, snarere tvertimot.

Men jeg har så vanskelig for å godta at et system ikke er villig til å forbedre seg fortere enn de gjør.

Jeg falt til ro en periode, ved å plassere meg i en offerrolle. Nemlig at både når det gjelder medikamenter og tvangsbruk, at selv om jeg selv utelukkende hadde negative virkninger av det, så er det faktisk veldig mange mennesker som har nytte av det. Samfunnet hjelper gjennom sin psykiatri kanskje 8-9 av 10 som lar seg behandle. Dette er et tall tatt ut av luften. Det aller meste i denne verden har en negativ side også. Det at jeg ble utsatt for dette, at jeg tilfeldigvis var i den uheldige gruppen, det gir meg en form for offerrolle. Fordi uten vår innsats som offer, så hadde man ikke kunnet hjelpe alle dem som hjelpes. Jeg falt faktisk en stund til ro på dette. Det hadde alltid gitt meg en glede å hver gang høre om enkeltpersoner som har god hjelp av psykiatriens medikamenter og tvang. Og ved å plassere meg i offerrollen, ble denne gleden forsterket.

Men jeg klarte ikke å forbli i den offerrollen veldig lenge. At det virker patetisk å sette seg i en slik bås er en sak, men den er nesten ikke verdt å nevne.

Det som gjorde at jeg ikke klarte å forbli i den rollen, var at - ok fortid er fortid. Men nå har jeg gjort mitt. Nå må vel samfunnet endelig se at jeg ikke må utsettes for slikt mer. Men vel. Det skjer ikke. Jeg behandles fortsatt på lik linje med alle andre. Det brukes både tvang og medikamenter mot meg fortsatt. På lik linje med alle. Høstens innleggelse bekreftet dette. Så da blir jeg på nytt et offer. Men jeg klarer ikke være det. For jeg er det ikke i andres øyne, i samfunnets øyne. Man tror meg ikke. Man tror ikke på meg når jeg sier det jeg gjør. At min stressor er psykiatrien selv, og de det har gjort. Men det er ikke dette som er avgjørende.

Det er helt konkrete ting som bare har med meg å gjøre. Jeg vil rett og slett ikke utsette for tvang og medikamenter mer. Helt uavhengig av alt annet enn meg selv. Jeg er en kropp på noen titalls kilogram masse med kjøtt og blod. Denne vil jeg ha i fred, inntil den eventuelt blir til fare for andre mennesker.

Verre er det ikke.

Så dette samfunnet som har blitt så individualistisk i sin sykdomsforståelse, det er ikke konskevent når det ikke også gjennomfører denne individualismen på de negative sideeffektene av deres systemer. Man gjør det på veldig mange områder. Eksempelvis gjennom å gi trygd til dem som ikke kan arbeide. Man ser det enkelte individet slik at det ikke går til grunne.

Men jeg er iferd med å gå til grunne. Sakte med sikkert, brytes jeg ned. Det er lett å se rundt meg. Det er trist å skrive. Men det går sent. Og det er samfunnet som bryter meg ned. Og jeg har faktisk ikke noe valg.

Samfunnet må ikke bare se individene når det gjelder individets egen adferd. Samfunnet må også snart se individet når det gjelder samfunnets egen adferd. Folk som utsettes for feil i rettsvesen opplever det samme. Det er mye lettere å bli dømt, enn det er å få opp sin sak på nytt.

Det handler vel om at det er to bionismer som arbeider side om side. Den ene bionismen er et enkelt individ. Den andre bionismen er felleskapet av alle individer, som opptrer som en i denne sammenhengen.

Denne store bionismen ser rett og slett ikke den lille ene.

En periode skrev jeg endel om et forslag om å innføre en fjerde statsmakt, i tillegg til de tre vi har, altså lovgivende, utøvende og dømmende. Den fjerde statsmakt skulle være en minoritetsmakt. Den skulle ha fullstendig juridisk makt over det som berører minoriteten og ingen andre. Eksempelvis ville det betydd at samene skulle fått fullstendig juridisk makt over sitt territorium og sine andre ressurser, deriblant lovgivning, altså at samene, dersom de ville kunne lage en lov for det som kun berørte samer, og ingen andre. Eksempelvis kunne man laget en helt ny straffelov som på fundamentale områder kunne vært annerledes enn det den første statsmakt, altså den lovgivende står for, på samme måte som ulike nasjoner har ulike lover. Men på områder som er berører både minoriteten og resten av samfunnet ville nasjonens overordnede lover gjelder. I praksis har man det jo slik i organsisasjoner. De fleste ideelle organisasjon og bedrifter har interne retningslinjer, som også berører deres ressurser, inklusive deres eiendeler. En bedrift kan gjøre hva som helst med sitt fysiske område, så lenge det ikke influerer på de omkringliggende områder. Men det var ikke spesielt slike ressurser jeg tenkte på, det var mer flytende ressurser, altså interpersonlig adferd i gruppen. Og ja, jeg er klar over at det jeg skriver flyter ut, og at jeg bruker lang tid på å komme til poenget. Slik er det å nøste seg ut av traumer. Man kommer borte i de utroligste ting. Og nå kjørte jeg meg ut i et feilspor, for det korrekte, som jeg skulle skrevet om var ikke å fokusere kun på samenes landområde. Men for samene som er det kanskje et problem. Det var pengebruken og andre regler for interpersonlig og personlig utøvelse innad i minoritetsgruppen jeg tenkte på. Det jeg mener, for å komme til saken, er at istedet for at hele samfunnet skal bestemme hvordan psykisk helse skal utøves, gjennom stortinget, så skulle man opprettet en minoritetsmakt. Det ville betydd at alle medlemmer i denne minoriteten selv bestemte lovgivningen for minoriteten. I praksis fungere det slik idag, men det tar så veldig mye lengre tid enn nødvendig. Psykisk helse minoritetsmakten, ville utarbeidet psykisk helsevernloven, bortsett fra farekriteriet, for det influerer også på andre mennesker.

Ja, dette er har ikke mye med saken å gjøre. Og jeg klarte å illustrere det veldig dårlig. Det jeg vil frem til er at et individ egentlig er en minoritet i seg selv. Kroppen er individets ressurs. Så lenge denne kroppen ikke ødelegger for andre kropper, så mener jeg at vi må ha mest mulig råderett over den.

Men jeg skrev meg ut på sidelinjen her. Jeg så det underveis. Skjønt det med den fjerde statsmakt er interessant i seg selv. Og tankene mine om det har uansett sitt utspring i min psykiatriopplevelse.

Det som det hele illustrerer . Alt jeg skriver her. Det er at temaet opptar meg veldig mye. Ikke den fjerde statsmakt, det er jo bare en liten bagatelltanke. Men helheten. Det er dette jeg er opptatt av.

Hadde jeg kunne lagt meg inn på et sykehus hvor jeg visste at man ikke ville bruke tvang, så hadde jeg lagt meg inn momentant.

Men jeg tørr ikke.

Og jeg kan ikke. Det ville være direkte uansvarlig av meg å utsette meg for den risikoen.

[Gjest gulspurven]

...=)

Personen jeg snakker om fikk aldri den rette hjelpen,han er en del år eldre enn meg,det er min storebror.

Fra jeg var ganske liten prøvde jeg å hjelpe han,allerede da såg jeg at det bar "feil vei".

Han hadde aldri noe godt liv,hadde konstant angst og psykiske "smerter",av ulike årsaker....

Han begynte tidlig å drikke alkohol,tror nok han var alkoholiker,og i tilegg slet han psykisk.

Han var både på avrusning og psykiatrisk sykehus,det pågikk i mange mange år.

Han burde fått hjelp før,for lenge lenge siden,da hadde kanskje jeg sluppet alt ansvaret jeg "tok på meg"

Det var stadig nye selvmordsforsøk,historien er lang.......

Iallefall,jeg tror ikke han valgte dette livet,og den siste tiden trodde han at han var engelen Gabriel,han kunne gå på vannet osv.

Tryglet hjelpeapparatet om å hjelpe han,såg hvor det bar.

Det endte med overdose,han ville dø,hele livet ville han dø,livet på jorden er ikke godt.

Han trodde på Jesus og Gud,han hadde jo kontakt med dem daglig,englene var hans venner.

Vet han har det godt nå,endelig har han det godt,og jeg tror hvis det finnes et Helvete,er det her på jorden.

Som jeg skrev til deg i sist innlegg,det er mange synspunkter og sider i sånne saker,ikke lett å vite hva som er rett og galt.

Jeg tror også på et liv etter dette,skal bli godt å komme hjem...=)

Tusen, tusen takk for det innlegget.

[Gjest gulspurven]

Når jeg sier at jeg er villig til å ta lidelsen, så er det ikke helt riktig. For jeg har ikke noe valg.

Det for meg å skulle ta medikamenter for å døyve smerten i livet er en umulighet, fordi det jo nettopp er medikamentene som dypest sett har påført meg smerten.

Jeg tenkte på det igår, jeg merket at jeg holdt på å få sovne bare av tanken. Dersom jeg aldri hadde blitt fortalt at det var medikamentene som har påført meg min alvorlige situasjon, dersom det bare var noe inni meg som hadde utløst det. Da ville jeg gått videre som alle andre, som må slite med sine indre problemer. Vel, mange er blitt påført problemer av andre, eksempelvis gjennom voldtekt. Men siden det var et system, som åpenlyst hadde påført meg mitt, så klarte jeg ikke falle til ro på det. Det gjør ikke personlige overgrep noe mindre, snarere tvertimot.

Men jeg har så vanskelig for å godta at et system ikke er villig til å forbedre seg fortere enn de gjør.

Jeg falt til ro en periode, ved å plassere meg i en offerrolle. Nemlig at både når det gjelder medikamenter og tvangsbruk, at selv om jeg selv utelukkende hadde negative virkninger av det, så er det faktisk veldig mange mennesker som har nytte av det. Samfunnet hjelper gjennom sin psykiatri kanskje 8-9 av 10 som lar seg behandle. Dette er et tall tatt ut av luften. Det aller meste i denne verden har en negativ side også. Det at jeg ble utsatt for dette, at jeg tilfeldigvis var i den uheldige gruppen, det gir meg en form for offerrolle. Fordi uten vår innsats som offer, så hadde man ikke kunnet hjelpe alle dem som hjelpes. Jeg falt faktisk en stund til ro på dette. Det hadde alltid gitt meg en glede å hver gang høre om enkeltpersoner som har god hjelp av psykiatriens medikamenter og tvang. Og ved å plassere meg i offerrollen, ble denne gleden forsterket.

Men jeg klarte ikke å forbli i den offerrollen veldig lenge. At det virker patetisk å sette seg i en slik bås er en sak, men den er nesten ikke verdt å nevne.

Det som gjorde at jeg ikke klarte å forbli i den rollen, var at - ok fortid er fortid. Men nå har jeg gjort mitt. Nå må vel samfunnet endelig se at jeg ikke må utsettes for slikt mer. Men vel. Det skjer ikke. Jeg behandles fortsatt på lik linje med alle andre. Det brukes både tvang og medikamenter mot meg fortsatt. På lik linje med alle. Høstens innleggelse bekreftet dette. Så da blir jeg på nytt et offer. Men jeg klarer ikke være det. For jeg er det ikke i andres øyne, i samfunnets øyne. Man tror meg ikke. Man tror ikke på meg når jeg sier det jeg gjør. At min stressor er psykiatrien selv, og de det har gjort. Men det er ikke dette som er avgjørende.

Det er helt konkrete ting som bare har med meg å gjøre. Jeg vil rett og slett ikke utsette for tvang og medikamenter mer. Helt uavhengig av alt annet enn meg selv. Jeg er en kropp på noen titalls kilogram masse med kjøtt og blod. Denne vil jeg ha i fred, inntil den eventuelt blir til fare for andre mennesker.

Verre er det ikke.

Så dette samfunnet som har blitt så individualistisk i sin sykdomsforståelse, det er ikke konskevent når det ikke også gjennomfører denne individualismen på de negative sideeffektene av deres systemer. Man gjør det på veldig mange områder. Eksempelvis gjennom å gi trygd til dem som ikke kan arbeide. Man ser det enkelte individet slik at det ikke går til grunne.

Men jeg er iferd med å gå til grunne. Sakte med sikkert, brytes jeg ned. Det er lett å se rundt meg. Det er trist å skrive. Men det går sent. Og det er samfunnet som bryter meg ned. Og jeg har faktisk ikke noe valg.

Samfunnet må ikke bare se individene når det gjelder individets egen adferd. Samfunnet må også snart se individet når det gjelder samfunnets egen adferd. Folk som utsettes for feil i rettsvesen opplever det samme. Det er mye lettere å bli dømt, enn det er å få opp sin sak på nytt.

Det handler vel om at det er to bionismer som arbeider side om side. Den ene bionismen er et enkelt individ. Den andre bionismen er felleskapet av alle individer, som opptrer som en i denne sammenhengen.

Denne store bionismen ser rett og slett ikke den lille ene.

En periode skrev jeg endel om et forslag om å innføre en fjerde statsmakt, i tillegg til de tre vi har, altså lovgivende, utøvende og dømmende. Den fjerde statsmakt skulle være en minoritetsmakt. Den skulle ha fullstendig juridisk makt over det som berører minoriteten og ingen andre. Eksempelvis ville det betydd at samene skulle fått fullstendig juridisk makt over sitt territorium og sine andre ressurser, deriblant lovgivning, altså at samene, dersom de ville kunne lage en lov for det som kun berørte samer, og ingen andre. Eksempelvis kunne man laget en helt ny straffelov som på fundamentale områder kunne vært annerledes enn det den første statsmakt, altså den lovgivende står for, på samme måte som ulike nasjoner har ulike lover. Men på områder som er berører både minoriteten og resten av samfunnet ville nasjonens overordnede lover gjelder. I praksis har man det jo slik i organsisasjoner. De fleste ideelle organisasjon og bedrifter har interne retningslinjer, som også berører deres ressurser, inklusive deres eiendeler. En bedrift kan gjøre hva som helst med sitt fysiske område, så lenge det ikke influerer på de omkringliggende områder. Men det var ikke spesielt slike ressurser jeg tenkte på, det var mer flytende ressurser, altså interpersonlig adferd i gruppen. Og ja, jeg er klar over at det jeg skriver flyter ut, og at jeg bruker lang tid på å komme til poenget. Slik er det å nøste seg ut av traumer. Man kommer borte i de utroligste ting. Og nå kjørte jeg meg ut i et feilspor, for det korrekte, som jeg skulle skrevet om var ikke å fokusere kun på samenes landområde. Men for samene som er det kanskje et problem. Det var pengebruken og andre regler for interpersonlig og personlig utøvelse innad i minoritetsgruppen jeg tenkte på. Det jeg mener, for å komme til saken, er at istedet for at hele samfunnet skal bestemme hvordan psykisk helse skal utøves, gjennom stortinget, så skulle man opprettet en minoritetsmakt. Det ville betydd at alle medlemmer i denne minoriteten selv bestemte lovgivningen for minoriteten. I praksis fungere det slik idag, men det tar så veldig mye lengre tid enn nødvendig. Psykisk helse minoritetsmakten, ville utarbeidet psykisk helsevernloven, bortsett fra farekriteriet, for det influerer også på andre mennesker.

Ja, dette er har ikke mye med saken å gjøre. Og jeg klarte å illustrere det veldig dårlig. Det jeg vil frem til er at et individ egentlig er en minoritet i seg selv. Kroppen er individets ressurs. Så lenge denne kroppen ikke ødelegger for andre kropper, så mener jeg at vi må ha mest mulig råderett over den.

Men jeg skrev meg ut på sidelinjen her. Jeg så det underveis. Skjønt det med den fjerde statsmakt er interessant i seg selv. Og tankene mine om det har uansett sitt utspring i min psykiatriopplevelse.

Det som det hele illustrerer . Alt jeg skriver her. Det er at temaet opptar meg veldig mye. Ikke den fjerde statsmakt, det er jo bare en liten bagatelltanke. Men helheten. Det er dette jeg er opptatt av.

Hadde jeg kunne lagt meg inn på et sykehus hvor jeg visste at man ikke ville bruke tvang, så hadde jeg lagt meg inn momentant.

Men jeg tørr ikke.

Og jeg kan ikke. Det ville være direkte uansvarlig av meg å utsette meg for den risikoen.

Men så er det meningsløst å skrive at jeg er deprimert. For hva ligger egentlig i det begrepet? Joda, at jeg er tiltaksløs (bortsett fra skriving om psykiatri), at jeg er trist (er jeg det da?), at jeg blir jeg fort irritert (blir jeg det da? jeg holder meg faktisk mye mer i skinnet enn det noen kunne forvente), så husker jeg i farten ikke de andre tingene. Men uansett så blir det symptombeskrivelser. Og det er årsaken jeg er opptatt. Men jeg vet heller ikke om depresjon er riktig. Jeg finner meg mye mer "til rette" i beskrivelsen av K-PTSD, men da er det utfra årsaksforklaringen. Mange symptomer stemmer ikke. Men kanskje er det slik at K-PTSD kan lede til depresjon.

Spiller ingen rolle. Kall spaden hva dere vil. Jeg kan så klart vise til en ytre kilde for min livstilstand.

[Gjest gulspurven]

Men så er det meningsløst å skrive at jeg er deprimert. For hva ligger egentlig i det begrepet? Joda, at jeg er tiltaksløs (bortsett fra skriving om psykiatri), at jeg er trist (er jeg det da?), at jeg blir jeg fort irritert (blir jeg det da? jeg holder meg faktisk mye mer i skinnet enn det noen kunne forvente), så husker jeg i farten ikke de andre tingene. Men uansett så blir det symptombeskrivelser. Og det er årsaken jeg er opptatt. Men jeg vet heller ikke om depresjon er riktig. Jeg finner meg mye mer "til rette" i beskrivelsen av K-PTSD, men da er det utfra årsaksforklaringen. Mange symptomer stemmer ikke. Men kanskje er det slik at K-PTSD kan lede til depresjon.

Spiller ingen rolle. Kall spaden hva dere vil. Jeg kan så klart vise til en ytre kilde for min livstilstand.

Jeg skrev at det er farligere å kjøre bil enn å innta antipsykotika, men jeg er sannelig ikke sikker, la meg forsøke å regne på det:

man har 300 dødsfall og 11.000 skader i trafikken årlig. Hvor mange reiser foretas daglig? Et tall tatt ut av luften er 2.000.000 mennesker. Grovt regnet, ja, dette er meget grovt, mange reiser flere ganger osv... 10.000 delt på 2.000.000 er 10/2000 = 0,5 %.

Antall person som til enhver tid benytter antipsykotika i dette landet er omtrent 50.000. Årlig rapportes skaden malignt nevroleptika syndrom i snitt 2 ganger årlig. Det betyr at sjansen er omtrent (sett bort fra underrapportering) 2 delt på 50.000 altså omtrent 0,05 %.

Det er selvsagt tåpelig å regne ut dette. Men nå har jeg nå gjort det. Og det antyder at det er farligere at det veldig mye farligere å være i trafikken, vel, hvor mange av de 11.000 skadene er alvorlige som MNS-syndromet? Sannsynligvis ikke så mange.

Det er meningsløst å regne som jeg har gjort.

Glem det.

Likevel trykker jeg det.

[Gjest gulspurven]

Jeg skrev at det er farligere å kjøre bil enn å innta antipsykotika, men jeg er sannelig ikke sikker, la meg forsøke å regne på det:

man har 300 dødsfall og 11.000 skader i trafikken årlig. Hvor mange reiser foretas daglig? Et tall tatt ut av luften er 2.000.000 mennesker. Grovt regnet, ja, dette er meget grovt, mange reiser flere ganger osv... 10.000 delt på 2.000.000 er 10/2000 = 0,5 %.

Antall person som til enhver tid benytter antipsykotika i dette landet er omtrent 50.000. Årlig rapportes skaden malignt nevroleptika syndrom i snitt 2 ganger årlig. Det betyr at sjansen er omtrent (sett bort fra underrapportering) 2 delt på 50.000 altså omtrent 0,05 %.

Det er selvsagt tåpelig å regne ut dette. Men nå har jeg nå gjort det. Og det antyder at det er farligere at det veldig mye farligere å være i trafikken, vel, hvor mange av de 11.000 skadene er alvorlige som MNS-syndromet? Sannsynligvis ikke så mange.

Det er meningsløst å regne som jeg har gjort.

Glem det.

Likevel trykker jeg det.

Jeg stod opp cirka klokken 8 idag, nå er klokken 14 og jeg har ennå ikke spist? Skyldes det at jeg er deprimert? Nei, det gjør faktisk ikke det. Det skyldes at jeg har vært opp med psykiatrien. Er jeg da manisk? Nei, det er jo slik jeg har ringt. Jeg vet hva det vil si å være hypoman, men det er ikke det.

Det er slik at noe er viktigere å kjempe for enn mat. Nemlig frihet.

[Gjest gulspurven]

Jeg stod opp cirka klokken 8 idag, nå er klokken 14 og jeg har ennå ikke spist? Skyldes det at jeg er deprimert? Nei, det gjør faktisk ikke det. Det skyldes at jeg har vært opp med psykiatrien. Er jeg da manisk? Nei, det er jo slik jeg har ringt. Jeg vet hva det vil si å være hypoman, men det er ikke det.

Det er slik at noe er viktigere å kjempe for enn mat. Nemlig frihet.

Men nå har jeg fått skrevet ut det jeg trengte, og ringt nok telefoner. Jeg skjønner at det ikke blir mer frihet av dette. Men så er det ikke helt korrekt. Fordi alt jeg gjør bringer meg nærmere friheten på en måte, selv om noen aktiviteter kan synes som det motsatte. Det handler om at det er mye som må ut, før jeg er istand til å få ut mitt budskap på en kort og konsis og kraftfull og forståelig måte.

Men kanskje det beste ville vært å være et lite barn.

Og bare gjenta og gjenta. Uten noen forsøk på begrunnelse: At det som ble gjort var galt. Jeg vil ikke utsettes for dette mer. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke. Jeg godtar det ikke. Jeg vil ikke! Kanskje den barnlige måten å gå frem på ville vært den mest vellykkede.

Den enkle barnlige måte.

Man skal ikke slå. Man skal ikke sperre inne. Man skal ikke gjøre noe mot en annen person mot dens vilje. Uansett hvor god grunn man måtte ha. Innen barneoppdragelse har man skjønt dette.

Snart må psykiatrien stå for tur.

Det gjelder bare å være tolmodige.

Etablerte sannheter står for fall.

Sånn har det vært gjennom hele historien.

Ellers ville vi fremdeles levd i steinalderen.

[Gjest gulspurven]

Men nå har jeg fått skrevet ut det jeg trengte, og ringt nok telefoner. Jeg skjønner at det ikke blir mer frihet av dette. Men så er det ikke helt korrekt. Fordi alt jeg gjør bringer meg nærmere friheten på en måte, selv om noen aktiviteter kan synes som det motsatte. Det handler om at det er mye som må ut, før jeg er istand til å få ut mitt budskap på en kort og konsis og kraftfull og forståelig måte.

Men kanskje det beste ville vært å være et lite barn.

Og bare gjenta og gjenta. Uten noen forsøk på begrunnelse: At det som ble gjort var galt. Jeg vil ikke utsettes for dette mer. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke. Jeg godtar det ikke. Jeg vil ikke! Kanskje den barnlige måten å gå frem på ville vært den mest vellykkede.

Den enkle barnlige måte.

Man skal ikke slå. Man skal ikke sperre inne. Man skal ikke gjøre noe mot en annen person mot dens vilje. Uansett hvor god grunn man måtte ha. Innen barneoppdragelse har man skjønt dette.

Snart må psykiatrien stå for tur.

Det gjelder bare å være tolmodige.

Etablerte sannheter står for fall.

Sånn har det vært gjennom hele historien.

Ellers ville vi fremdeles levd i steinalderen.

Da kan jeg endelig få laget meg litt mat.

Tusen takk for at DOL finnes!

[Gjest Håper du får hjelp]

Men nå har jeg fått skrevet ut det jeg trengte, og ringt nok telefoner. Jeg skjønner at det ikke blir mer frihet av dette. Men så er det ikke helt korrekt. Fordi alt jeg gjør bringer meg nærmere friheten på en måte, selv om noen aktiviteter kan synes som det motsatte. Det handler om at det er mye som må ut, før jeg er istand til å få ut mitt budskap på en kort og konsis og kraftfull og forståelig måte.

Men kanskje det beste ville vært å være et lite barn.

Og bare gjenta og gjenta. Uten noen forsøk på begrunnelse: At det som ble gjort var galt. Jeg vil ikke utsettes for dette mer. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke. Jeg godtar det ikke. Jeg vil ikke! Kanskje den barnlige måten å gå frem på ville vært den mest vellykkede.

Den enkle barnlige måte.

Man skal ikke slå. Man skal ikke sperre inne. Man skal ikke gjøre noe mot en annen person mot dens vilje. Uansett hvor god grunn man måtte ha. Innen barneoppdragelse har man skjønt dette.

Snart må psykiatrien stå for tur.

Det gjelder bare å være tolmodige.

Etablerte sannheter står for fall.

Sånn har det vært gjennom hele historien.

Ellers ville vi fremdeles levd i steinalderen.

For meg som ikke lider av noen psykisk sykdom, er det helt tydelig at du faktisk er veldig syk.

[Gjest gulspurven]

For meg som ikke lider av noen psykisk sykdom, er det helt tydelig at du faktisk er veldig syk.

For meg som ikke lider av noen psykisk sykdom, er det helt tydelig at du faktisk har forstått veldig lite. Du har skjønt null om meg.

Jeg er psykisk skadet. Ikke syk. Så kan man si at det er bagatell.

For å hjelpe kunne du skrevet:

For meg som ikke lider av noen psykisk sykdom, er det helt tydelig at du faktisk er veldig syk - og du får den lovendringen du skriver om.

[Gjest gulspurven]

For meg som ikke lider av noen psykisk sykdom, er det helt tydelig at du faktisk har forstått veldig lite. Du har skjønt null om meg.

Jeg er psykisk skadet. Ikke syk. Så kan man si at det er bagatell.

For å hjelpe kunne du skrevet:

For meg som ikke lider av noen psykisk sykdom, er det helt tydelig at du faktisk er veldig syk - og du får den lovendringen du skriver om.

Du gjør den samme generaltabben som psykiatrien, gjennom si at problemet bare ligger hos meg. Det er i og for seg riktig. Men du skjønner jo ikke at det hjelper meg fint lite om du sier at jeg er veldig syk. For hva skulle jeg i såfall gjøre.

Hva skal jeg gjøre?

Man kan ikke bare kaste ut slik ut å komme med noen svar.

Du aner null om min tilstand.

I mange år har jeg skrevet slik som dette til mine venner og andre. Er det ikke bedre at jeg skriver det her på DOL?

For meg som ikke lider av noen psykisk sykdom, er det helt tydelig at du faktisk er veldig syk.

Du har skjønt null om min situasjon. Har du lest alt jeg har skrevet her? Jeg skriver jo nettopp om det med forholdet mellom individ og samfunn.

Du høres ut som en person enten jobber i psykiatrien eller kommer til å gjøre det.

Der er de kjempegode til å si at folk er syke.

Kanskje er jeg syk. Men hva hjelper det å få det slengt i ansiktet?

Kan du ikke heller støtte meg på hva som har gjort meg syk?

Ser du ikke at det er forståelse fra andre mennesker på årsaken til min tilstand som er en veldig viktig del av problemet mitt?

[Gjest gulspurven]

For meg som ikke lider av noen psykisk sykdom, er det helt tydelig at du faktisk har forstått veldig lite. Du har skjønt null om meg.

Jeg er psykisk skadet. Ikke syk. Så kan man si at det er bagatell.

For å hjelpe kunne du skrevet:

For meg som ikke lider av noen psykisk sykdom, er det helt tydelig at du faktisk er veldig syk - og du får den lovendringen du skriver om.

For å hjelpe kunne du skrevet:

For meg som ikke lider av noen psykisk sykdom, er det helt tydelig at du faktisk er veldig syk - og AT du får den lovendringen du skriver om.

[Gjest gulspurven]

For å hjelpe kunne du skrevet:

For meg som ikke lider av noen psykisk sykdom, er det helt tydelig at du faktisk er veldig syk - og AT du får den lovendringen du skriver om.

For å hjelpe kunne du skrevet:

For meg som ikke lider av noen psykisk sykdom, er det helt tydelig at du faktisk er veldig syk - og jeg håper at du får den lovendringen du skriver om.

[Gjest gulspurven]

Du gjør den samme generaltabben som psykiatrien, gjennom si at problemet bare ligger hos meg. Det er i og for seg riktig. Men du skjønner jo ikke at det hjelper meg fint lite om du sier at jeg er veldig syk. For hva skulle jeg i såfall gjøre.

Hva skal jeg gjøre?

Man kan ikke bare kaste ut slik ut å komme med noen svar.

Du aner null om min tilstand.

I mange år har jeg skrevet slik som dette til mine venner og andre. Er det ikke bedre at jeg skriver det her på DOL?

For meg som ikke lider av noen psykisk sykdom, er det helt tydelig at du faktisk er veldig syk.

Du har skjønt null om min situasjon. Har du lest alt jeg har skrevet her? Jeg skriver jo nettopp om det med forholdet mellom individ og samfunn.

Du høres ut som en person enten jobber i psykiatrien eller kommer til å gjøre det.

Der er de kjempegode til å si at folk er syke.

Kanskje er jeg syk. Men hva hjelper det å få det slengt i ansiktet?

Kan du ikke heller støtte meg på hva som har gjort meg syk?

Ser du ikke at det er forståelse fra andre mennesker på årsaken til min tilstand som er en veldig viktig del av problemet mitt?

Du signerer med "Håper du får hjelp".

Hva slags hjelp er det du sikter til?

Hvem kan hjelpe meg?

[Gjest gulspurven]

Du signerer med "Håper du får hjelp".

Hva slags hjelp er det du sikter til?

Hvem kan hjelpe meg?

Jeg burde holdt meg for god til å gå i dialog med mennesker som slenger ut slik påstander. Men det var noe ved det likevel, som gjør at jeg har et håp til deg.