Sykelig opptatt av emner

[fluxing]

Hvis en person er i en periode på uker eller måneder sykelig opptatt av enkelte emner/hobby.

Da mener jeg ikke slik at man lever seg inn i det man intreserer seg for men at tankene om denne dilla forstyrrer jobb og sosial omgang.

Man leser allt man kommer over, kjøper bøker. Og forsøker å prate med andre som ikke har samme interess og overbevise disse

Men plutselig så er dilla glemt og man kan ikke huske når det tok slutt.

Hva kan dette være symptomer på og hvilke tillegssymptomer må det være for at det skal være psykt?

[Gjest gulspurven]

Det å være opptatt av slike tema er jo i seg selv ikke negativt. Man sier jo at folk er sykelig opptatt av fugler for eksempel, eller av fotball, eller av fisking. Andre kan man si er sykelig opp av andre verdenskrig eller av en spesiell musiker.

Men så skriver du at det forstyrrer jobb og sosial omgang. Hva du legger i forstyrre skriver du ikke. Hvis du med det mener at det betyr fravær av jobb, så er det indikasjon på at det kan være sykt, men i tillegg må andre faktorer være tilstede (se videre). Dersom forstyrrelse av sosial omgang betyr fravær av sosial omgang, så er ikke det i seg selv indikasjon på at temainteressen er syk, ettersom det jo beriker livet å lære seg slike tema å kjenne, det kan sammenlignes med enkelt svært dyktige fagpersoner innen et meget snevert fagfelt, som bruker all sin tid på det, forskjellen sosialt sett er at de får betalt for det. Livet blir like ensporet uansett.

Du skriver videre at vedkommende forsøker å prate med andre som ikke har samme interesse og overbevise disse.

Dette er nok en indikasjon på noe sykt. Men det kan også være et utslag av at vedkommende er en maktperson, akkurat som politikere og religiøse som prakker sitt budskap nærmest motvillig på folk, eller reklamebransjen for den saks skyld. Jeg hater å se Dagbladet og VG utstilt ved Narvesen med blodige overskrifter. Det er ikke til å unngå å se dem, jeg har ikke bedt om å bli overbevist til å kjøpe et slikt budskap. Kanskje det å bruke nærmest overtaling eller sterke overbevisningskunster for folk som ikke bryr seg er sykt. Iallefall når det går inn på vennskapsrelasjoner. Men da vil jeg tro at det ikke er temaet i seg selv som er årsaken til dette, men snarere at personen ikke er istand til å "lese" andre mennesker, altså at hans nevrokognitive funksjoner er redusert, for å si det pent, eller at han ikke eier sosiale antenner (som sikkert noen vil si at jeg selv ikke har etter mine skriverier, som jeg snart bør forstå at ikke hører hjemme her på DOL).

Men - så skriver du at interessen for temaet hos vedkommende plutselig stoppet opp. Det synes mer tvilsomt ut. Da kan man tenke seg at vedkommende bruker temaet for å oppnå en posisjon i andres liv, og når han skjønner at det ikke fungerer, så gir han etterhvert opp sin interesse av den grunn. Eksempelvis slik politikere gjør, når de viser det samme engasjementet for så utrolig mange saker til ulike tider. Det kan for omverden virke som de plutselig mister interessen, og mange politikere har ofte sterkest mening om det som står på dagsorden, da kan det jo virke som om de driver med temaene sine for å komme i maktposisjon, og ikke egentlig for selve temaets skyld.

Du skriver videre at vedkommende ikke kan huske at det tok slutt, denne interessen for temaet. Da virker det hele mindre kalkulert, altså mer tilfeldig, mer som en person som flyter på det som skjer rundt ham i verden, og ikke har noen agenda eller baktanker med det han driver med.

Du skriver ikke mye nok til at man kan konkludere med noe som helst. Det jeg har gjort, er bare å forsøke å danne meg et mulig bilde, blant mange mulige, av denne personen.

Det som kan gi grunnlag for å kalle det sykt, er at det forstyrrer jobb. Det betyr at han ikke har kontroll over det. Jobb er en juridisk forpliktelse et menneske påtar seg, og man skal bruke all tid på sin arbeidsgiver. Men så er det slik at mange er ikke så strenge på dette generelt, mange arbeidere leser jo både nettaviser og foretar personlige samtaler i arbeidstiden, men vel, jeg vil ikke kalle dem syke for det. Sykdom kan man først kalle dersom personen selv opplever at han bestemmer seg for å jobbe, men ikke klarer det.

Men det mest potensielt du beskriver, synes jeg er det at vedkommende forsøker å få andre mennesker til å interessere seg, at han ikke fanger opp deres "ikke-ønske" om dette. Det tyder på manglende sosiale anlegg. Men er det sykt? Nei, det er jo ikke det. Hvis det går ut over andre mennesker slik at det svekker deres helse, eller at det påfører dem negativitet, kan man da kalle det sykt? Nei, ikke nødvendigvis, da er det heller kriminelt eller plagsomt.

Jeg føler at noen viktige tilleggsopplysninger mangler: Er personen selv klar over at de andre menneskene han forsøker å overbevise ikke er interesserte, og at de aldri vil bli det? Altså, ser han sine manglende sosiale antenner selv? Hvis han ikke ser dette, vil jeg mer kalle det et sosialt problem, enn psykdom.

Hvis han ser de andre menneskene, men likevel fortsetter, så nærmer det seg mer psykdom, kanskje det man kaller maktsyke? At man vil styre andre mennesker, at man føler behag av det? Hvordan føler han selv om dette? Det at han glemmer så fort når han sluttet med de enkelte temaene, er i denne sammenheng det mest bekymringsverdige, ikke det at han glemmer dem i seg selv, men det at han bruker så mye tid på overbevise andre om temaene, og så virker et så lite planløst, og betydningsfullt i ettertid.

Men dette blir jo bare synsing på meget tynt grunnlag. Det var bare de tankene jeg fikk etter å ha lest innlegget ditt.

Hvis jeg kan lov å være personlig, så var det faktisk veldig godt for meg å forsøke å forstå en annen person, selv på meget sparsom bakgrunn, altså det gode var å få fokus bort fra meg selv litt. Så tusen takk for det.

Det slår meg her og nå at kanskje denne personen også har behov for nettopp det? Men nei, da ville han ikke forsøkt å overbevise andre. For da ville han jo nettopp fokusert på seg selv (og ikke egentlig temaet, som han jo ikke egentlig er interessert i, siden han gang på gang mister interessen).

Har de temaene han er opptatt av noen fellestrekk?

[Gjest gulspurven]

Det å være opptatt av slike tema er jo i seg selv ikke negativt. Man sier jo at folk er sykelig opptatt av fugler for eksempel, eller av fotball, eller av fisking. Andre kan man si er sykelig opp av andre verdenskrig eller av en spesiell musiker.

Men så skriver du at det forstyrrer jobb og sosial omgang. Hva du legger i forstyrre skriver du ikke. Hvis du med det mener at det betyr fravær av jobb, så er det indikasjon på at det kan være sykt, men i tillegg må andre faktorer være tilstede (se videre). Dersom forstyrrelse av sosial omgang betyr fravær av sosial omgang, så er ikke det i seg selv indikasjon på at temainteressen er syk, ettersom det jo beriker livet å lære seg slike tema å kjenne, det kan sammenlignes med enkelt svært dyktige fagpersoner innen et meget snevert fagfelt, som bruker all sin tid på det, forskjellen sosialt sett er at de får betalt for det. Livet blir like ensporet uansett.

Du skriver videre at vedkommende forsøker å prate med andre som ikke har samme interesse og overbevise disse.

Dette er nok en indikasjon på noe sykt. Men det kan også være et utslag av at vedkommende er en maktperson, akkurat som politikere og religiøse som prakker sitt budskap nærmest motvillig på folk, eller reklamebransjen for den saks skyld. Jeg hater å se Dagbladet og VG utstilt ved Narvesen med blodige overskrifter. Det er ikke til å unngå å se dem, jeg har ikke bedt om å bli overbevist til å kjøpe et slikt budskap. Kanskje det å bruke nærmest overtaling eller sterke overbevisningskunster for folk som ikke bryr seg er sykt. Iallefall når det går inn på vennskapsrelasjoner. Men da vil jeg tro at det ikke er temaet i seg selv som er årsaken til dette, men snarere at personen ikke er istand til å "lese" andre mennesker, altså at hans nevrokognitive funksjoner er redusert, for å si det pent, eller at han ikke eier sosiale antenner (som sikkert noen vil si at jeg selv ikke har etter mine skriverier, som jeg snart bør forstå at ikke hører hjemme her på DOL).

Men - så skriver du at interessen for temaet hos vedkommende plutselig stoppet opp. Det synes mer tvilsomt ut. Da kan man tenke seg at vedkommende bruker temaet for å oppnå en posisjon i andres liv, og når han skjønner at det ikke fungerer, så gir han etterhvert opp sin interesse av den grunn. Eksempelvis slik politikere gjør, når de viser det samme engasjementet for så utrolig mange saker til ulike tider. Det kan for omverden virke som de plutselig mister interessen, og mange politikere har ofte sterkest mening om det som står på dagsorden, da kan det jo virke som om de driver med temaene sine for å komme i maktposisjon, og ikke egentlig for selve temaets skyld.

Du skriver videre at vedkommende ikke kan huske at det tok slutt, denne interessen for temaet. Da virker det hele mindre kalkulert, altså mer tilfeldig, mer som en person som flyter på det som skjer rundt ham i verden, og ikke har noen agenda eller baktanker med det han driver med.

Du skriver ikke mye nok til at man kan konkludere med noe som helst. Det jeg har gjort, er bare å forsøke å danne meg et mulig bilde, blant mange mulige, av denne personen.

Det som kan gi grunnlag for å kalle det sykt, er at det forstyrrer jobb. Det betyr at han ikke har kontroll over det. Jobb er en juridisk forpliktelse et menneske påtar seg, og man skal bruke all tid på sin arbeidsgiver. Men så er det slik at mange er ikke så strenge på dette generelt, mange arbeidere leser jo både nettaviser og foretar personlige samtaler i arbeidstiden, men vel, jeg vil ikke kalle dem syke for det. Sykdom kan man først kalle dersom personen selv opplever at han bestemmer seg for å jobbe, men ikke klarer det.

Men det mest potensielt du beskriver, synes jeg er det at vedkommende forsøker å få andre mennesker til å interessere seg, at han ikke fanger opp deres "ikke-ønske" om dette. Det tyder på manglende sosiale anlegg. Men er det sykt? Nei, det er jo ikke det. Hvis det går ut over andre mennesker slik at det svekker deres helse, eller at det påfører dem negativitet, kan man da kalle det sykt? Nei, ikke nødvendigvis, da er det heller kriminelt eller plagsomt.

Jeg føler at noen viktige tilleggsopplysninger mangler: Er personen selv klar over at de andre menneskene han forsøker å overbevise ikke er interesserte, og at de aldri vil bli det? Altså, ser han sine manglende sosiale antenner selv? Hvis han ikke ser dette, vil jeg mer kalle det et sosialt problem, enn psykdom.

Hvis han ser de andre menneskene, men likevel fortsetter, så nærmer det seg mer psykdom, kanskje det man kaller maktsyke? At man vil styre andre mennesker, at man føler behag av det? Hvordan føler han selv om dette? Det at han glemmer så fort når han sluttet med de enkelte temaene, er i denne sammenheng det mest bekymringsverdige, ikke det at han glemmer dem i seg selv, men det at han bruker så mye tid på overbevise andre om temaene, og så virker et så lite planløst, og betydningsfullt i ettertid.

Men dette blir jo bare synsing på meget tynt grunnlag. Det var bare de tankene jeg fikk etter å ha lest innlegget ditt.

Hvis jeg kan lov å være personlig, så var det faktisk veldig godt for meg å forsøke å forstå en annen person, selv på meget sparsom bakgrunn, altså det gode var å få fokus bort fra meg selv litt. Så tusen takk for det.

Det slår meg her og nå at kanskje denne personen også har behov for nettopp det? Men nei, da ville han ikke forsøkt å overbevise andre. For da ville han jo nettopp fokusert på seg selv (og ikke egentlig temaet, som han jo ikke egentlig er interessert i, siden han gang på gang mister interessen).

Har de temaene han er opptatt av noen fellestrekk?

Korreksjon: Jeg skrev: "Men det mest potensielt (syke) du beskriver, synes jeg er det at vedkommende forsøker å få andre mennesker til å interessere seg, at han ikke fanger opp deres "ikke-ønske" om dette. ... kan man da kalle det sykt? Nei, ikke nødvendigvis, da er det heller kriminelt eller plagsomt."

Jeg trekker tilbake det om kriminelt. Dersom han ikke selv ser at han plager andre med det, så er det potensielt sykt. Det er jo nettopp når man ikke har selvinnsikt i sin relasjon med andre (eller andre former for manglende selvinnsikt) som er endel av selve grunnlaget for læren om psykdom . Nettopp pasientens manglende selvinnsikt. Ting som ellers ville blitt kalt kriminelt eller plagsomt for andre, kalles da psykt, nettopp fordi personen selv ikke har innsikt i seg selv. Eller om man har innsikt i seg selv, men ikke innser konsekvensene av sine handlinger, så kan det også kalles psykt.

Og så er jeg selvsagt ingen fagperson, så sånn sett kan du glemme alt jeg har skrevet.

Jeg er bare en gulspurv som spankulerer rundt på bakken.

[Gjest gulspurven]

Det å være opptatt av slike tema er jo i seg selv ikke negativt. Man sier jo at folk er sykelig opptatt av fugler for eksempel, eller av fotball, eller av fisking. Andre kan man si er sykelig opp av andre verdenskrig eller av en spesiell musiker.

Men så skriver du at det forstyrrer jobb og sosial omgang. Hva du legger i forstyrre skriver du ikke. Hvis du med det mener at det betyr fravær av jobb, så er det indikasjon på at det kan være sykt, men i tillegg må andre faktorer være tilstede (se videre). Dersom forstyrrelse av sosial omgang betyr fravær av sosial omgang, så er ikke det i seg selv indikasjon på at temainteressen er syk, ettersom det jo beriker livet å lære seg slike tema å kjenne, det kan sammenlignes med enkelt svært dyktige fagpersoner innen et meget snevert fagfelt, som bruker all sin tid på det, forskjellen sosialt sett er at de får betalt for det. Livet blir like ensporet uansett.

Du skriver videre at vedkommende forsøker å prate med andre som ikke har samme interesse og overbevise disse.

Dette er nok en indikasjon på noe sykt. Men det kan også være et utslag av at vedkommende er en maktperson, akkurat som politikere og religiøse som prakker sitt budskap nærmest motvillig på folk, eller reklamebransjen for den saks skyld. Jeg hater å se Dagbladet og VG utstilt ved Narvesen med blodige overskrifter. Det er ikke til å unngå å se dem, jeg har ikke bedt om å bli overbevist til å kjøpe et slikt budskap. Kanskje det å bruke nærmest overtaling eller sterke overbevisningskunster for folk som ikke bryr seg er sykt. Iallefall når det går inn på vennskapsrelasjoner. Men da vil jeg tro at det ikke er temaet i seg selv som er årsaken til dette, men snarere at personen ikke er istand til å "lese" andre mennesker, altså at hans nevrokognitive funksjoner er redusert, for å si det pent, eller at han ikke eier sosiale antenner (som sikkert noen vil si at jeg selv ikke har etter mine skriverier, som jeg snart bør forstå at ikke hører hjemme her på DOL).

Men - så skriver du at interessen for temaet hos vedkommende plutselig stoppet opp. Det synes mer tvilsomt ut. Da kan man tenke seg at vedkommende bruker temaet for å oppnå en posisjon i andres liv, og når han skjønner at det ikke fungerer, så gir han etterhvert opp sin interesse av den grunn. Eksempelvis slik politikere gjør, når de viser det samme engasjementet for så utrolig mange saker til ulike tider. Det kan for omverden virke som de plutselig mister interessen, og mange politikere har ofte sterkest mening om det som står på dagsorden, da kan det jo virke som om de driver med temaene sine for å komme i maktposisjon, og ikke egentlig for selve temaets skyld.

Du skriver videre at vedkommende ikke kan huske at det tok slutt, denne interessen for temaet. Da virker det hele mindre kalkulert, altså mer tilfeldig, mer som en person som flyter på det som skjer rundt ham i verden, og ikke har noen agenda eller baktanker med det han driver med.

Du skriver ikke mye nok til at man kan konkludere med noe som helst. Det jeg har gjort, er bare å forsøke å danne meg et mulig bilde, blant mange mulige, av denne personen.

Det som kan gi grunnlag for å kalle det sykt, er at det forstyrrer jobb. Det betyr at han ikke har kontroll over det. Jobb er en juridisk forpliktelse et menneske påtar seg, og man skal bruke all tid på sin arbeidsgiver. Men så er det slik at mange er ikke så strenge på dette generelt, mange arbeidere leser jo både nettaviser og foretar personlige samtaler i arbeidstiden, men vel, jeg vil ikke kalle dem syke for det. Sykdom kan man først kalle dersom personen selv opplever at han bestemmer seg for å jobbe, men ikke klarer det.

Men det mest potensielt du beskriver, synes jeg er det at vedkommende forsøker å få andre mennesker til å interessere seg, at han ikke fanger opp deres "ikke-ønske" om dette. Det tyder på manglende sosiale anlegg. Men er det sykt? Nei, det er jo ikke det. Hvis det går ut over andre mennesker slik at det svekker deres helse, eller at det påfører dem negativitet, kan man da kalle det sykt? Nei, ikke nødvendigvis, da er det heller kriminelt eller plagsomt.

Jeg føler at noen viktige tilleggsopplysninger mangler: Er personen selv klar over at de andre menneskene han forsøker å overbevise ikke er interesserte, og at de aldri vil bli det? Altså, ser han sine manglende sosiale antenner selv? Hvis han ikke ser dette, vil jeg mer kalle det et sosialt problem, enn psykdom.

Hvis han ser de andre menneskene, men likevel fortsetter, så nærmer det seg mer psykdom, kanskje det man kaller maktsyke? At man vil styre andre mennesker, at man føler behag av det? Hvordan føler han selv om dette? Det at han glemmer så fort når han sluttet med de enkelte temaene, er i denne sammenheng det mest bekymringsverdige, ikke det at han glemmer dem i seg selv, men det at han bruker så mye tid på overbevise andre om temaene, og så virker et så lite planløst, og betydningsfullt i ettertid.

Men dette blir jo bare synsing på meget tynt grunnlag. Det var bare de tankene jeg fikk etter å ha lest innlegget ditt.

Hvis jeg kan lov å være personlig, så var det faktisk veldig godt for meg å forsøke å forstå en annen person, selv på meget sparsom bakgrunn, altså det gode var å få fokus bort fra meg selv litt. Så tusen takk for det.

Det slår meg her og nå at kanskje denne personen også har behov for nettopp det? Men nei, da ville han ikke forsøkt å overbevise andre. For da ville han jo nettopp fokusert på seg selv (og ikke egentlig temaet, som han jo ikke egentlig er interessert i, siden han gang på gang mister interessen).

Har de temaene han er opptatt av noen fellestrekk?

Er det pauser mellom de periodene han interesserer seg for emnene? Altså stille perioder, hvor han ikke dyrker noen spesielle interesser? Eller går det direkte over fra det ene temaet til det neste?

[Gjest gulspurven]

Er det pauser mellom de periodene han interesserer seg for emnene? Altså stille perioder, hvor han ikke dyrker noen spesielle interesser? Eller går det direkte over fra det ene temaet til det neste?

Da vedkommende gikk på skolen, klarte vedkommende å følge undervisningen, eller var det slik at når han kom til et tema som interesserte han, at han da la vekk alt annet, og gikk igang med kun det på bekostning av de andre temaene?

Altså, det jeg lurer på, er det slik at personen har vanskeligheter med å konsentrere seg om mange ting samtidig?

Hvor lenge har vedkommende hatt den dybdeinteressen for skiftende tema?

Opplever vedkommende selv dette som et problem, eller er det omgivelsene til vedkommende som opplever dette som et problem for han/henne?

[Gjest Kaptein Miki]

Jeg ville kalle det en innagerende mani.Det er nok psykt.Men det har vel noe positivt ved seg også så lenge det varer.

[Gjest gulspurven]

Jeg ville kalle det en innagerende mani.Det er nok psykt.Men det har vel noe positivt ved seg også så lenge det varer.

Kan en sykdom være positiv i seg selv?

[fluxing]

Er det pauser mellom de periodene han interesserer seg for emnene? Altså stille perioder, hvor han ikke dyrker noen spesielle interesser? Eller går det direkte over fra det ene temaet til det neste?

Det kan gå lange perioder uten slike alltopsukende interesser. Kan også ha perioder med depresjoner

[fluxing]

Da vedkommende gikk på skolen, klarte vedkommende å følge undervisningen, eller var det slik at når han kom til et tema som interesserte han, at han da la vekk alt annet, og gikk igang med kun det på bekostning av de andre temaene?

Altså, det jeg lurer på, er det slik at personen har vanskeligheter med å konsentrere seg om mange ting samtidig?

Hvor lenge har vedkommende hatt den dybdeinteressen for skiftende tema?

Opplever vedkommende selv dette som et problem, eller er det omgivelsene til vedkommende som opplever dette som et problem for han/henne?

På skolen var det slik at et enkelt emne innen et fag tok mye av interessen og forstyrret læring av resten av fagene.

Tror ikke det skorter på konsentrasjon av mange ting

Interessene varer fra flere uker til flere måneder.

Det er et problem fordi det går spes ut over innsatsen på jobben

[fluxing]

Korreksjon: Jeg skrev: "Men det mest potensielt (syke) du beskriver, synes jeg er det at vedkommende forsøker å få andre mennesker til å interessere seg, at han ikke fanger opp deres "ikke-ønske" om dette. ... kan man da kalle det sykt? Nei, ikke nødvendigvis, da er det heller kriminelt eller plagsomt."

Jeg trekker tilbake det om kriminelt. Dersom han ikke selv ser at han plager andre med det, så er det potensielt sykt. Det er jo nettopp når man ikke har selvinnsikt i sin relasjon med andre (eller andre former for manglende selvinnsikt) som er endel av selve grunnlaget for læren om psykdom . Nettopp pasientens manglende selvinnsikt. Ting som ellers ville blitt kalt kriminelt eller plagsomt for andre, kalles da psykt, nettopp fordi personen selv ikke har innsikt i seg selv. Eller om man har innsikt i seg selv, men ikke innser konsekvensene av sine handlinger, så kan det også kalles psykt.

Og så er jeg selvsagt ingen fagperson, så sånn sett kan du glemme alt jeg har skrevet.

Jeg er bare en gulspurv som spankulerer rundt på bakken.

Virre vitt pipp pipp

[Gjest gulspurven]

Det kan gå lange perioder uten slike alltopsukende interesser. Kan også ha perioder med depresjoner

Nå er som kjent ingen fagperson. Men når du nevner disse lange pausene, med innslag av depresjoner. Men likevel forstår jeg det slik at de emne-interessene er det største problemet.

Vel, diagnoser bør man være uhyre forsiktige med å antyde. Men det er vel mye som taler for at det kan være form for lettere bipolare svingninger?

Du spurte etter tilleggskriterier. Vel, de kan ikke jeg godt. Men kanskje det går noe på dypden og omfanget av og mangfold i type av svingningene?

Innen angstdiagnosene og personlighetsforstyrrelsene har man jo mange ulike typer underkategorier, noe slikt har man ikke for depresjoner og bipolaritet (utover dybde/alvorlighet).

Men kanskje man en vakker dag utvider depresjonsdiagnose og bipolar-diagnosen med mange underkategorier, og kanskje det du beskriver da vil bli diagnostisert som en form for meget smaltypet bipolaritet. Det virker jo ikke som om det er andre livsområder som er utpreget maniske.

Så er det også noe som taler mot en vanlig del av en bipolaritet (vil jeg tippe) og det er fraværet av oppstemthet. Jeg mener ikke å kunne lese at denne personen føler seg noe videre glad og fornøyd over disse emnene?

Det virker som en mer følelsesnøytral interesse?

Jeg trodde emosjoner var en viktig del av bipolaritet?

men kanskje vil fremtiden gir underkategorier, som emosjonelltype bipolaritet og tanketype bipolaritet, på samme måte som man har ulike typer angstlidelser og personlighetsforstyrrelse. Noen er basert på mest innslag av tanker, andre på følelser vel?

Nei jeg vet ikke, jeg bare tenker høyt her. Håper det var greit.

[Gjest gulspurven]

Virre vitt pipp pipp

[Gjest lille loff]

Asperger syndrom er en mulighet.