Trass eller "stolthet"...?

[Gjest abrahamsen]

Han er en helt normal gutt, og dere opplever hverdagen på samme måte som de aller fleste andre småbarnsforeldre.

[Gjest mij]

Synes det høres ut som tidlig "trassalder" (som egentlig er et dårlig ord). Det er ikke sikkert det blir værre senere om det er ille nå.

Min sønn begynte å ha raserianfall med opptil en times skriking da han var ca 18 mndr. Så kom det oftere og oftere, ofte startet det pga sånt som du beskriver. Det toppet seg da han var ca 2,5 ( med 4-5 raserianfall daglig) og ga seg gradvis. Etter ca 3,5 års alder hadde han ikke raserianfall hver dag lenger....

Han hadde heller ikke markerte trassperioder i 4-årsalderen sånn som søstra har nå, han blei tydeligvis ferdig med det da han var yngre.

Nå er han 6,5 år og kan fremdeles bli sinna , men ikke så ille som da han var 2...

Har lest et sted at sånne unger ofte er meget intelligente, trøster meg med det, he-he :-)

Jepp, raserianfall flere ganger om dagen, skriker gjerne mer eller mindre sammenhengende i 1-3 timer. Avledning kan fungere en liten stund, men så er det på'n igjen for en liten "bagatell".

F.eks nå, så skriker han som besatt etter gulost. Han er nok sulten, noe som ikke hjelper på humøret akkurat, men skjønner vel ikke det selv. Han er blitt tilbudt pannekaker til middag, men dette skal han absolutt ikke ha. Det vanket derfor noen osteskiver på ham likevel, det var kanskje dumt.. Han slutter hvertfall ikke å skrike av den grunn. Vi bør vel holode oss til det ene tilbudet han får, hvertfall når han er i dét hjørnet?

Samtidig har vi bestemt oss for å innskrenke smokkinga, han har nettopp vært syk en ukes tid og blitt helt avhengig av smokken. Nå skal det kun være i senga.

Moro dette her, gitt.. ;-)

[Gjest GA]

Jepp, raserianfall flere ganger om dagen, skriker gjerne mer eller mindre sammenhengende i 1-3 timer. Avledning kan fungere en liten stund, men så er det på'n igjen for en liten "bagatell".

F.eks nå, så skriker han som besatt etter gulost. Han er nok sulten, noe som ikke hjelper på humøret akkurat, men skjønner vel ikke det selv. Han er blitt tilbudt pannekaker til middag, men dette skal han absolutt ikke ha. Det vanket derfor noen osteskiver på ham likevel, det var kanskje dumt.. Han slutter hvertfall ikke å skrike av den grunn. Vi bør vel holode oss til det ene tilbudet han får, hvertfall når han er i dét hjørnet?

Samtidig har vi bestemt oss for å innskrenke smokkinga, han har nettopp vært syk en ukes tid og blitt helt avhengig av smokken. Nå skal det kun være i senga.

Moro dette her, gitt.. ;-)

Ja, kjempestas ;-)

Jeg har funnet ut at det ihvertfall ikke er noe vits i å tilby stadig flere ting når de skriker etter noe. Da er det bedre å si nei og holde på det...

F.eks: "jeg vil ikke ha den tallerkenen!" hvis vi svarer "Vil du ha denne da?" er som oftest den feil også. Sånn kan man jobbe seg igjennom en hel stabel plasttallerkener uten å finne riktig farge. Hvis man isteden svarer "Neivel, da får du ikke noen tallerken" løser det enten situasjonen, eller det hyles. Ihvertfall synes jeg det er bedre at det hyles etter at jeg har vært bestemt og sagt nei enn hvis det hyles selvom jeg har prøvd å avlede eller finne løsninger i 20 minutter uten at det hjelper det grann.

[jubalong70]

Og når barn får egenvilje, så må vi jo knekke de!

Neida, vi skal ikke det. Men vi skal heller ikke la dem få viljen sin i ett og alt. Vår oppgave som foreldre er å oppdra barna til å bli fungerende barn og voksne i et samfunn. Da må barna også lære seg å innordne seg - ikke sant?

[Glimtipper]

Neida, vi skal ikke det. Men vi skal heller ikke la dem få viljen sin i ett og alt. Vår oppgave som foreldre er å oppdra barna til å bli fungerende barn og voksne i et samfunn. Da må barna også lære seg å innordne seg - ikke sant?

Kan så være... Men når jeg leser og hører hva mange foreldre sier, så lurer jeg på om de _selv_ noen gang lærte å innordne seg...

[Gjest theia]

Høres ut som min snart to-åring...

Helt normalt, bare den første selvstendighetsalderen: "Jeg kan også bestemme over meg selv". Storebror her i huset var nøyaktig sånn da han var i den alderen. Det går seg til, så blir det stille en periode før neste "storm".

[jubalong70]

Kan så være... Men når jeg leser og hører hva mange foreldre sier, så lurer jeg på om de _selv_ noen gang lærte å innordne seg...

Jeg prøver å oppdra barna mine omtrent som jeg ble oppdratt, og jeg føler meg ganske veltilpasset i samfunnet...

[Gemini]

Kan så være... Men når jeg leser og hører hva mange foreldre sier, så lurer jeg på om de _selv_ noen gang lærte å innordne seg...

Jeg har i alle fall møtt et skrekk-eksempel på et "barn" av fri oppdragelse/null grensesetting/null oppfølging. Selvsagt en ekstrem-variant. Men dette var altså en for meg jevnaldrende ung gutt når jeg var i begynnelsen av tyveårene. Han testet mine grenser stadig vekk (på en ganske annen måte enn unge menn generelt!), og viste seg etter hvert å være ganske ufordragelig. Men jeg kjente han en stund, og snakket nok med ham, til å forstå at mye av dette skyldtes hvordan han hadde fått være sin egen herre fra svært ung alder av.

Nå har jeg jo ikke barn, så jeg skal jo ikke leke "besserwisser", bare gir uttrykk for en erfaring jeg har. Men jeg tror min "venn" hadde kommet lenger med noe fastere rammer rundt sin oppdragelse.

[Gjest mij]

Jeg er helt enig med Lillemus. Det er bare å gjøre ting verre ved å prøve å etterkomme ønskene hans.

Vil han ikke spise havregrøten - vel så la ham sitte der og hyle. Ikke hent smokken, bare la ham hyle og ikke bry dere om ham. Etter hvert vil han skjønne at det faktisk ikke fører til noen ting, og slutte.

At vannet skal renne hele tiden når han bader - for noe tull! Nei, bare skru av vannet og la ham skrike. Gjør det dere må gjøre i badekaret og ta ham opp. Ikke vær sint, bare bestemt.

Tannpuss hadde i alle fall ikke jeg giddet å lirke med i 15 minutter! Et forsøk, og så rett til tvang her i gården.

Hvorfor vi her i Norge tror at trassen skal starte når de er 3, har jeg aldri forstått.

I engelskspråklige land snakker de om "the terrible twos", og jeg føler at det passer bedre. De starter å få egen vilje og å trasse rundt 2-års alderen.

Han virker svært sårbar, det skal ikke særig streng stemme til før han blir helt "knust". Men det er vel ikke dermed sagt at han ikke tåler det, føler bare at vi ikke må være for strenge heller..

[Gjest mij]

Jeg er helt enig med Lillemus. Det er bare å gjøre ting verre ved å prøve å etterkomme ønskene hans.

Vil han ikke spise havregrøten - vel så la ham sitte der og hyle. Ikke hent smokken, bare la ham hyle og ikke bry dere om ham. Etter hvert vil han skjønne at det faktisk ikke fører til noen ting, og slutte.

At vannet skal renne hele tiden når han bader - for noe tull! Nei, bare skru av vannet og la ham skrike. Gjør det dere må gjøre i badekaret og ta ham opp. Ikke vær sint, bare bestemt.

Tannpuss hadde i alle fall ikke jeg giddet å lirke med i 15 minutter! Et forsøk, og så rett til tvang her i gården.

Hvorfor vi her i Norge tror at trassen skal starte når de er 3, har jeg aldri forstått.

I engelskspråklige land snakker de om "the terrible twos", og jeg føler at det passer bedre. De starter å få egen vilje og å trasse rundt 2-års alderen.

..ikke for det, skjønner forskjell på å være "bestemt" og "streng", men han virker altså veldig sårbar.

[Gjest AveM]

Den første "trass" er ofte slitsom, for barnet mangler språk til å argumentere. Han blir sint fordi han ikke blir forstått. For en voksen kan han virke urimelig, men ser vi det fra hans side er det den voksne som er urimelig.

Kanskje han kan få være med å koke grøt om morgenen? Og la han gjerne smake på den før den er ferdig, slik at han får vite årsaken til tregheten din. En 2-åring mangler erfaring og ser ikke alltid det logiske, så han trenger å lære det. Han kan også bli litt mildere stemt om han får støtte i at ting går tregt.

Det å kaste ting på gulvet gjør han i frustrasjon for at han ikke klarer å uttrykke sinnet sitt på andre måter.

Det at han går motsatt vei som deg er mest sannsynlig bare for en periode. Mine var også slik noen måneder etter at de begynte å gå. Jeg tror de synes vi voksne er et hinder for utforskertrangen, derfor er det om å gjøre og komme seg lengst mulig vekk

Jeg har pleid å hente barnet som ikke kommer frivillig, og da bærer jeg det uansett hvor mye det protesterer.

Prøv å se gjennom fingrene bagateller, men vis at du ikke tolererer at han f eks ødelegger ting. Det går seg som regel til etter en tid, ved grensesetting og kjærlighet får man et harmonisk barn.

[Glimtipper]

Jeg har i alle fall møtt et skrekk-eksempel på et "barn" av fri oppdragelse/null grensesetting/null oppfølging. Selvsagt en ekstrem-variant. Men dette var altså en for meg jevnaldrende ung gutt når jeg var i begynnelsen av tyveårene. Han testet mine grenser stadig vekk (på en ganske annen måte enn unge menn generelt!), og viste seg etter hvert å være ganske ufordragelig. Men jeg kjente han en stund, og snakket nok med ham, til å forstå at mye av dette skyldtes hvordan han hadde fått være sin egen herre fra svært ung alder av.

Nå har jeg jo ikke barn, så jeg skal jo ikke leke "besserwisser", bare gir uttrykk for en erfaring jeg har. Men jeg tror min "venn" hadde kommet lenger med noe fastere rammer rundt sin oppdragelse.

Jeg er helt for voksne som kan sette grenser. Det er utrolig viktig at man er tydelig i sin kommunikasjon med barn. Men jeg prøver å aldri si nei når jeg fint kunne ha sagt ja, uten at det hadde gått ut over mine personlige grenser. Barn burde også få prøve ut noen ting. Om de nekter å ta på regntøy, kanskje de ikke har skjønt vitsen med det?

En annen ting er at man burde respektere barnets personlige grenser også. Det er faktisk ikke så mange ting voksne _må_ bestemme for barna sine hver dag. Vi bare tror det, fordi vi har så mange oppfatninger av hvordan barn burde oppføre seg.

[jubalong70]

..ikke for det, skjønner forskjell på å være "bestemt" og "streng", men han virker altså veldig sårbar.

Storesøster hos oss er også slik. Derfor er vi litt mindre strenge i stemmen når vi snakker til henne enn vi er når vi snakker til lillesøstra som er litt mer tykkhudet.

[Gemini]

Jeg er helt for voksne som kan sette grenser. Det er utrolig viktig at man er tydelig i sin kommunikasjon med barn. Men jeg prøver å aldri si nei når jeg fint kunne ha sagt ja, uten at det hadde gått ut over mine personlige grenser. Barn burde også få prøve ut noen ting. Om de nekter å ta på regntøy, kanskje de ikke har skjønt vitsen med det?

En annen ting er at man burde respektere barnets personlige grenser også. Det er faktisk ikke så mange ting voksne _må_ bestemme for barna sine hver dag. Vi bare tror det, fordi vi har så mange oppfatninger av hvordan barn burde oppføre seg.

Det er ikke alltid foreldre trenger bestemme, men barn trenger nok nødvendigvis veiledning i en del ting. De har tross alt ikke erfaring å bygge på, på mange områder, i og med at de stadig opplever noe helt nytt i livet.

[Glimtipper]

Det er ikke alltid foreldre trenger bestemme, men barn trenger nok nødvendigvis veiledning i en del ting. De har tross alt ikke erfaring å bygge på, på mange områder, i og med at de stadig opplever noe helt nytt i livet.

Jeg tror nok vi er enige