Det virker som om noen her ikke ser sin egen rolle i det å miste venner...

[tøytiger]

Leste en tråd lengre ned om vennskap.

Jeg fikk et inntrykk av at enkelte mente at venner skal stille opp for en når en har det vanskelig, uansett.

Er det virkelig noen som mener at venner skal stille opp konstant i måned etter måned eller år etter år?

Med etterklangen: Hvis ikke er de ikke ordentllige venner:

Jeg tenker at dersom en ønsker venner som skal ha nærmest en konstant "sjelesørger" rolle så ender en opp med ingen venner.

Jeg tenker at man finner ikke venner som stiller opp på disse forutsetningene.

Da har en to muligheter: Enten å bli uten venner, eller bruke vennskapene på en annen måte.

I form av at jeg selv er flink til å bygge vennskap og holde på dem, samtidig som jeg har hvert innlagt 1/3 av året de siste tre årene, kommer jeg med noen råd.

1.Ha som hovedregel at du ikke snakker om sykdomsrelaterte temaer. Når de spør om sykdommen: svar noen ganger at du helst ikke vil snakke om det, og gii noen ganger en kort versjon om hvordan det går.

2. Ikke oppsøk vennene dine for å snakke når du er dårlig. Tenk at det skal føles positivt når dere møtes. Foreslå en lett film på kino.

3.Når noen spør hvordan det går med deg. svar kort og ikke si: Jeg er syk. Husk å spørre tilbake.

4. Prøv samtidig å tenke at når du feks. skal ut av psykehus så er du avhengig av å ha et nettverk å komme tilbake til. Gi lyd fra deg feks. pr telefon en gang i måneden. Prøv å komme på ett eller annet positivt å snakke om.

5. Har du gode perioder utnytt dem til fulle for å tilføre vennskapene noe positivt!

6. Til slutt tenker jeg at sosial intelligens må brukes, ellers så visner den.

7. Tenk egenutvikling når du velger venner og velg noen som er friskere enn deg, så har du noen å strekke deg etter.

8. Ikke bli venner med andre for å hjelpe dem hvis du ikke er selvhjulpen selv.

Mulig mange er uenig. Dette er nå bare mine tanker...

[bibben]

Flotte, nyttige råd!

[tøytiger]

Flotte, nyttige råd!

Det var da godt å høre at jeg ikke bare kommer med svada på forumet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Et meget fornuftig og nytttig innlegg. Håper mange leser det.

[Gjest bry]

Enig med deg...=)

Syns ikke venner skal prate om sykdom og diagnoser,jeg liker det ikke.

Litt problemer må man tåle å høre om,men ikke hele tiden,det blir forferdelig slitsomt.

Man kan ikke være psykologer for hverandre,men tror ofte det er sånn dessværre.

[Gjest gulspurven]

Det var da godt å høre at jeg ikke bare kommer med svada på forumet.

Nei, det var så langt fra svada som det nærmest er mulig å komme.

Tusen takk for mange gode råd!!

(For øvrig: Problemet i mitt tilfelle etter utskriving, var jo at jeg ikke hadde noen behandler, rett og slett fordi jeg ikke turte å ha kontakt med noen slik, det tok fem år etter utskriving før jeg turte å ta kontakt med fastlege faktisk. Derfor brukte jeg venner som for å få ut ting. Selvsagt innså jeg at det ikke var heldig, men jeg hadde i praksis intet annet valg, men jeg brukte dem jo minst mulig, men selv det ble veldig mye, og jeg hadde dårlig samvittighet, også fortsatt, for det. Det at kontakt med behandlerapparat ikke var mulig for, forklarer forhåpenligvis mye av mine uttalelser ifbm vennskap. Så tusen takk for dine råd. De vil kunne bidra til å gjenoppta vennskap med folk jeg har mistet kontakt med, det ble jo slik at de som jeg valgte å ikke prate om sykehusopplevelsene med, ja de ble kontakten med redusert/mistet. Så takk for at du minner på meg på det "normale" syn på vennskap. Takk!)

[Gjest gulspurven]

Må bare si igjen at de rådene dine var veldig gode.

Jeg har et forslag om at du sender dem (anonymt dersom du vil selvsagt) til [email protected] og foreslår for dem at de kan trykke dem et eller annet sted på http://www.mentalhelse.no/.

Det er for galt at slike gode tips skal bli liggende gjemt og imorgen glemt her i en tråd på DOL.

Er det noe som er felles for dem som sliter med psykiske lidelser og mennesker generelt, så er det vel variende former for ensomhet.

Botemiddelet mot ensomhet er vennskap. Og de rådene du gir er så korte og konsise at de både en og en, og i sammenheng vil kunne gi folk et håp og kanskje sette et av dem i verk på en god dag.

Om ikke annet, så har alle, også "friske" godt av å bli minnet på verdien av vennskap.

Tusen takk.

[Gjest gulspurven]

Må bare si igjen at de rådene dine var veldig gode.

Jeg har et forslag om at du sender dem (anonymt dersom du vil selvsagt) til [email protected] og foreslår for dem at de kan trykke dem et eller annet sted på http://www.mentalhelse.no/.

Det er for galt at slike gode tips skal bli liggende gjemt og imorgen glemt her i en tråd på DOL.

Er det noe som er felles for dem som sliter med psykiske lidelser og mennesker generelt, så er det vel variende former for ensomhet.

Botemiddelet mot ensomhet er vennskap. Og de rådene du gir er så korte og konsise at de både en og en, og i sammenheng vil kunne gi folk et håp og kanskje sette et av dem i verk på en god dag.

Om ikke annet, så har alle, også "friske" godt av å bli minnet på verdien av vennskap.

Tusen takk.

Og send alt som staar i traaden til dem. Det du skriver innledningsvis, spesielt om din egen bakgrunn gjoer raadene enda mer kraftfulle.

[Gjest gulspurven]

Og så vil jeg tilføye et punkt som jeg har erfart for min egen del, å ha uvurderlig betydning. Vedkommende fortjener lønn i gull.

9. Om nødvendig, prøv å finne en spesiell venn blant de andre, som du faktisk prate om din tilstand med. Slike venner gror ikke på trær. Men de finnes faktisk. Og de kan vare livet ut. Faktisk.

[Gjest nede i kjeller`n]

Du er den klokeste tiger`n jeg har møtt på lenge!! ). Tror også dette er sunne, sosiale leveregler for de fleste av oss.

Jeg kunne aldri tenkt meg å gå til vennene mine akkurat nå og syte og klage over hvor ille jeg har det. Dessuten er det ikke mere synd på meg enn på dem. Alle har sitt å slite med, vi ser det bare ikke.

Men det er forskjell på å snakke sammen, diskutere ting,få og gi gode råd, og å bruke andre mennesker som "søppelbøtte."

[Gjest rota]

Jeg regner med at disse rådene gjelder for å unngå langtidsplaging av venner. Og familie også kanskje?

Det jeg tenkte på er de som går med selvmordstanker, Det er tross alt bedre at de kan føle at de kan snakke med familie og venner enn at de tar sitt eget liv. Det kan jo i seg selv utløse selvmord dersom man føler at man ikke kan snakke med noen nære om problemene.

Jeg leste om en klinikk i Buskerud tror jeg det var som har en spesiell innfallsvinkel når de får inn pasienter med selvmordstanker. De kobler inn familien og arrangerer samtaler mellom dem, slik at pasienten skal føle seg ønsket her i livet. Dette er visstnok de eneste i norge som opererer med en slik holdning. Synes det høres fornuftig ut.

[Gjest gulspurven]

Ja, jeg synes alle rådene var veldig fine. Veldig fint å ha slike "overfladiske" vennskap nemlig.

Men for meg så gir slik vennskap egentlig fint lite også etterhvert. Men jeg ser nå etterhvert verdien av det også.

Men jeg tror det er en farlig utvikling i samfunnet hvis man overhodet ikke prater med sine venner om det som opptar en, nemlig det som er en selv.

For ellers kunne man jo på en måte likegjerne hatt vennskap med et kjæledyr eller en blomst?

Været og vinden ser man jo.

Og! Det haddde jo vært mulig å fordele litt mer.

De vennene man utleverer sin sjel til, de kan jo benytte sjansen motsatt vei, til å lufte sine ting til oss.

Man kan jo likegjerne si at det det er det som blir feil -nemlig, at det er de andre som ikke prater om seg selv til oss.

Jeg ville likt vennskap hvor alle andre også utleverte sine innerste ting til meg.

Ellers blir vi jo bare blanke fasader som går rundt som fjernsynsskjermer her.

Hva gjorde folk før i tiden, før terapien ble allemannseie? Jo, de pratet jo selvfølgelig med hverandre om det som rørte seg inni dem, også om personlige ting.

Jeg føler meg ikke ærlig når jeg svarer kort på hvordan det går. Hvorfor skal man spør hverandre om hvordan det går, hvis man egentlig ikke vil ha svaret på det? Skal vennskap kun være nikkedokke og goddagmannøkseskaft-relasjoner?

Når jeg svarte så utelukkende positivt på disse rådene igår, så var det fordi at de er veldig gode veldig ofte. Men ikke alltid. Jeg tror nemlig det er veldig viktig å gjøre begge deler!

Både slike overfladiske aktiviteter og samtaler - OG - dype samtaler om seg selv og sitt indre.

Det går faktisk an å kombinere. Men da må det være gjensidig, de andre kan jo lære av oss som vrenger sjelen innimellom, og gjøre det samme. For det er faktisk fruktbart.

Da tror jeg også at de overfladiske studene man har sammen, vil bli mye mer ekte og gode også, man kjenner jo den andre mye bedre.

For øvrig - det største problemet innen ekteskap er jo nettopp at partnerne ikke prater sammen. Om dype ting selvsagt. For gjør de ikke det, vel så blir det til slutt ikke prat om de overfladiske tingene heller. Og så blir det brudd.

Det samme skjer i vennskap.

Tror jeg.

[Gjest Monalise]

Nei, det var så langt fra svada som det nærmest er mulig å komme.

Tusen takk for mange gode råd!!

(For øvrig: Problemet i mitt tilfelle etter utskriving, var jo at jeg ikke hadde noen behandler, rett og slett fordi jeg ikke turte å ha kontakt med noen slik, det tok fem år etter utskriving før jeg turte å ta kontakt med fastlege faktisk. Derfor brukte jeg venner som for å få ut ting. Selvsagt innså jeg at det ikke var heldig, men jeg hadde i praksis intet annet valg, men jeg brukte dem jo minst mulig, men selv det ble veldig mye, og jeg hadde dårlig samvittighet, også fortsatt, for det. Det at kontakt med behandlerapparat ikke var mulig for, forklarer forhåpenligvis mye av mine uttalelser ifbm vennskap. Så tusen takk for dine råd. De vil kunne bidra til å gjenoppta vennskap med folk jeg har mistet kontakt med, det ble jo slik at de som jeg valgte å ikke prate om sykehusopplevelsene med, ja de ble kontakten med redusert/mistet. Så takk for at du minner på meg på det "normale" syn på vennskap. Takk!)

Er du tidligere gulrota?

[Gjest nede i kjeller`n]

Jeg regner med at disse rådene gjelder for å unngå langtidsplaging av venner. Og familie også kanskje?

Det jeg tenkte på er de som går med selvmordstanker, Det er tross alt bedre at de kan føle at de kan snakke med familie og venner enn at de tar sitt eget liv. Det kan jo i seg selv utløse selvmord dersom man føler at man ikke kan snakke med noen nære om problemene.

Jeg leste om en klinikk i Buskerud tror jeg det var som har en spesiell innfallsvinkel når de får inn pasienter med selvmordstanker. De kobler inn familien og arrangerer samtaler mellom dem, slik at pasienten skal føle seg ønsket her i livet. Dette er visstnok de eneste i norge som opererer med en slik holdning. Synes det høres fornuftig ut.

Jeg er vel også til et punkt enig med deg når det gjelder selvmordstanker. Har du noen gang hatt en venn som har hatt det og hele tiden, både dag og natt, fått trusler på telefon, måttet dra dit, trøste, overtale til å søke hjelp, gå og være redd for, føle at man har ansvaret for den andres liv nesten...

Hvis dette "vennskapet" vedvarer så er det vel lett forståelig at den hjelpende parten blir lei?

Pointet må være at alle har ansvaret for sitt eget liv og ansvar for å ville søke hjelp?

Å trenge venner en gang er en sak, å bruke dem hele tiden er noe helt annet. Tror det er dette som menes med dette innlegget. Ingenting er jo 100%. Vi skal jo heller ikke bli så kalde at vi aldri kan hjelpe selvsagt. Men det er etter mitt hode stor forskjell på å hjelpe og å bli brukt, utnyttet.

[Gjest gulspurven]

Jeg er vel også til et punkt enig med deg når det gjelder selvmordstanker. Har du noen gang hatt en venn som har hatt det og hele tiden, både dag og natt, fått trusler på telefon, måttet dra dit, trøste, overtale til å søke hjelp, gå og være redd for, føle at man har ansvaret for den andres liv nesten...

Hvis dette "vennskapet" vedvarer så er det vel lett forståelig at den hjelpende parten blir lei?

Pointet må være at alle har ansvaret for sitt eget liv og ansvar for å ville søke hjelp?

Å trenge venner en gang er en sak, å bruke dem hele tiden er noe helt annet. Tror det er dette som menes med dette innlegget. Ingenting er jo 100%. Vi skal jo heller ikke bli så kalde at vi aldri kan hjelpe selvsagt. Men det er etter mitt hode stor forskjell på å hjelpe og å bli brukt, utnyttet.

Hvorfor skal vi problematisere dette med psykisk lidelse? Kan vi ikke heller se på det som en vesentlig del av en person? Så kan alle prate om det som rører seg inni seg, enten det er positive eller negative tilstander? La oss by på oss selv, heller se slik på det, istedet for å problematisere det? Hvis den som tar imot den andre sier da at den er bekymret osv, altså om seg selv? Istedet for å holde det inne i seg? Og fortelle om sin glede over ting hvis det er tilfelle? Istedet for å alltid prate om det som er utenfor seg selv?

[Gjest nede i kjeller`n]

Hvorfor skal vi problematisere dette med psykisk lidelse? Kan vi ikke heller se på det som en vesentlig del av en person? Så kan alle prate om det som rører seg inni seg, enten det er positive eller negative tilstander? La oss by på oss selv, heller se slik på det, istedet for å problematisere det? Hvis den som tar imot den andre sier da at den er bekymret osv, altså om seg selv? Istedet for å holde det inne i seg? Og fortelle om sin glede over ting hvis det er tilfelle? Istedet for å alltid prate om det som er utenfor seg selv?

Det er stor forskjell på å alltid snakke om fysisk og psykisk sykdom og å snakke om seg selv, skjønner du. Dette handler om å alltid "øse" problemene sine over hodet på vennene sine. Da mener jeg at det er bedre å snakke med behandleren sin når man er psyk. Det kommer et liv etterpå også, når man er frisk eller ihvertfall bedre. Kjedelig hvis alle vennene har forsvunnet da.

Skjønner du har en stor skepsis til helsevesnet, men alle er ikke like der heller. Prøv å holde på troen om at det faktisk er mennesker der som ønsker å hjelpe.

[Gjest vioola]

Ja, jeg synes alle rådene var veldig fine. Veldig fint å ha slike "overfladiske" vennskap nemlig.

Men for meg så gir slik vennskap egentlig fint lite også etterhvert. Men jeg ser nå etterhvert verdien av det også.

Men jeg tror det er en farlig utvikling i samfunnet hvis man overhodet ikke prater med sine venner om det som opptar en, nemlig det som er en selv.

For ellers kunne man jo på en måte likegjerne hatt vennskap med et kjæledyr eller en blomst?

Været og vinden ser man jo.

Og! Det haddde jo vært mulig å fordele litt mer.

De vennene man utleverer sin sjel til, de kan jo benytte sjansen motsatt vei, til å lufte sine ting til oss.

Man kan jo likegjerne si at det det er det som blir feil -nemlig, at det er de andre som ikke prater om seg selv til oss.

Jeg ville likt vennskap hvor alle andre også utleverte sine innerste ting til meg.

Ellers blir vi jo bare blanke fasader som går rundt som fjernsynsskjermer her.

Hva gjorde folk før i tiden, før terapien ble allemannseie? Jo, de pratet jo selvfølgelig med hverandre om det som rørte seg inni dem, også om personlige ting.

Jeg føler meg ikke ærlig når jeg svarer kort på hvordan det går. Hvorfor skal man spør hverandre om hvordan det går, hvis man egentlig ikke vil ha svaret på det? Skal vennskap kun være nikkedokke og goddagmannøkseskaft-relasjoner?

Når jeg svarte så utelukkende positivt på disse rådene igår, så var det fordi at de er veldig gode veldig ofte. Men ikke alltid. Jeg tror nemlig det er veldig viktig å gjøre begge deler!

Både slike overfladiske aktiviteter og samtaler - OG - dype samtaler om seg selv og sitt indre.

Det går faktisk an å kombinere. Men da må det være gjensidig, de andre kan jo lære av oss som vrenger sjelen innimellom, og gjøre det samme. For det er faktisk fruktbart.

Da tror jeg også at de overfladiske studene man har sammen, vil bli mye mer ekte og gode også, man kjenner jo den andre mye bedre.

For øvrig - det største problemet innen ekteskap er jo nettopp at partnerne ikke prater sammen. Om dype ting selvsagt. For gjør de ikke det, vel så blir det til slutt ikke prat om de overfladiske tingene heller. Og så blir det brudd.

Det samme skjer i vennskap.

Tror jeg.

er litt enig med deg. Reglene er selvfølgelig gode.

Men er også viktig å ha venner som kan stå i det med deg og være der for seg selv om man verken er positiv sjarmerende eller hyggelig. Men er vel bare familie som er sånn , betingelsesløs kjærlighet og er der for deg uansett , alltid

[Gjest rota]

Jeg er vel også til et punkt enig med deg når det gjelder selvmordstanker. Har du noen gang hatt en venn som har hatt det og hele tiden, både dag og natt, fått trusler på telefon, måttet dra dit, trøste, overtale til å søke hjelp, gå og være redd for, føle at man har ansvaret for den andres liv nesten...

Hvis dette "vennskapet" vedvarer så er det vel lett forståelig at den hjelpende parten blir lei?

Pointet må være at alle har ansvaret for sitt eget liv og ansvar for å ville søke hjelp?

Å trenge venner en gang er en sak, å bruke dem hele tiden er noe helt annet. Tror det er dette som menes med dette innlegget. Ingenting er jo 100%. Vi skal jo heller ikke bli så kalde at vi aldri kan hjelpe selvsagt. Men det er etter mitt hode stor forskjell på å hjelpe og å bli brukt, utnyttet.

Ja, da er vi enige, det å utnytte folk er jeg sterkt i mot.

Ja, jeg har hatt selvmordskandidater i min nærhet. Den ene hadde bestemt seg 100% så jeg hadde ikke sjans til å avverge det, måtte bare akseptere hennes valg. Men hun utnyttet meg ikke i det hele tatt. Vi avtalte og møtes, da jeg skjønte at tiden nærmet seg, men hun tok livet sitt før vi skulle møtes. Hun var nok livredd for at jeg skulle komme med en god grunn for ikke å ta livet sitt. Den sjansen tok hun ikke. Men det var jo hennes valg, så jeg har ikke noe dårlig samvittighet for det.

[Gjest Yellow Submarine]

Hei jeg er enig i veldig mye av det du skriver.Men jeg ønsker å utdype noe her.

Vi er mennesker , og livene våres er ikke bare strømlinjeformet. Det er derfor naturlig at en i blant må snakke om vonde ting. Men for å verne vennene synes jeg det er greit å si at jeg nå er i litt vanskelig fase, og " hvis du synes det blir for mye sutring fra min side, så vær grei å si ifra, det tåler jeg".

Jeg har en veninne som har en kronisk sykdom og spør jeg hvordan det går, så får jeg også høre at ting er vanskelig og trist. Men hun er også flink til å veksle temaet. Hun kan også snakke om andre ting, spørre hvordan det går med meg etc.

Man kan gjerne snakke om det som er vanskelig, men forsøk å tenke på motparten også. At en ikke prater konstant om det som er vanskelig, og at en også kan skifte tema og konsentrere seg om motparten også. Vise at man også er opptatt av andre, selv om han har det vanskelig i livet.

Det er en vanskelig balansegang. Og jeg håper de fleste er bevisst på dette temaet når de skal forholde seg til "friske" venner.