Tvillinger - et debbeltbarn, eller to individer?

[Gjest Tvillinger på godt og vondt]

Jeg kjenner en del tvillingforeldre, og det er en ting som forundrer meg veldig. Noen av foreldrene opdrar dem som to individer, men andre behandler dem som "tvillingene" eller "Perogpål".

Jeg er klar over at tvillinger har et spesielt bånd, og det er jo flott. Men etter min mening er det også viktig for selvfølelsen å fungere som seg selv, ikke bare som en halvdel. Å lære å ta avgjørelser, å leke med venner uten tvillingen til stede, få lov til å utvikle egne interesser.

Det nære, gode båndet vil være der uansett tror jeg, men en dag skal de jo ut av redet og forhåpentligvis få sitt eget liv.

Jeg vet om tvillinger som konsekvent sier: "vi liker ikke melk", eller "liker vi eple?" Foreldrene synes det er søtt, men jeg synes synd på ungene, som ikke ser ut til å ha en "jeg"-følelse.

Barnehagen har tatt tak i det, men jentene likte ikke å være på hver sin avdeling, og foreldrene sa at de skulle være sammen igjen.

Er det noen som har vokst opp som tvilling her, som har tanker rundt dette?

Jeg ser jo at det er _lettest_ for alle parter å la de være sammen 24/7. Men er det smart på sikt?

[Gjest Ulvinnen]

Tvillinger får gjerne en mye tøffere pubertet enn andre, fordi de både skal løsrive seg fra foreldrene og fra hverandre.

Så jeg vil anta at foreldre gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å la dem bli for like som barn - de får det værre som tenåringsforeldre.