jeg vet ikke...

[Gjest mania]

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.Var å snakket med skolepsykolog i dag,lurer på om det var noe poeng i det..Hun sa at jeg hadde spiseforstyrrelse,surprise,surprise..Ok så har jeg det men jeg er ikke tynn,hvertfall ikke så tynn som alle vil ha det til.Jeg blir sprø!!Hvordan kan de si det,jeg har øyne,jeg er ikke blind-jeg er ikke tynn.Jeg er 18 år og kommer oppi klærne jeg hadde da jeg var 12...Jeg forstår ingenting lengre.Psykologen ville sende meg til lege som deretter skulle henvise meg til en eller annen psykolog,alt var opp til meg,men jeg-vet ikke.Hun sa hvis jeg fortsatte på samme måte kom jeg sansynligvis til å besvime på skolen og da ville jeg bli innlagt.Jeg????Jeg er ikke syk.Noen ganger kjennes det ut so om jeg skal falle om og beina mine mine skjelver,men jeg er ikke syk.Må bare ta meg sammen.Ta meg sammen-det er slitsomt.Jeg gikk fra psykologen uten å bestemme meg,fikk nummeret som jeg kunne ringe i tilfelle jeg ville hun skulle kontakte lege.Lege??Jeg vet ikke,jeg vet ikke...Det er så UTROLIG mye lettere å fortrenge alt,så utrolig mye lettere å fortrenge alt og det er det jeg gjør samtidig som jeg fortsetter å slanke meg uten helt å ane hvorfor,bortsett fra at jeg MÅ ned i vekt.Jeg MÅ ned i vekt.Lurer på hva jeg levde for før,da jeg ikke hadde sf.?Nå er tanken på mat,hvordan forbrenne mest mulig og skal jeg/skal jeg ikke kaste opp ALT.Lurer på hva jeg tenkte på før?Jeg vet ikke og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Silja]

Hei

Lille venn, en spiseforstyrrelse er en sykdom, ergo må du nok innse at du er syk når du innrømmer at du har en spiseforstyrrelse.

Jeg tror du ønsker en bekreftelse på at du er syk. Innlegget bærer preg av den dobbeltheten som mange med spiseforstyrrelser har inni seg. I en linje kan du skrive at du er så skjelven at du nesten ikke klarer å stå, mens i neste linje sier du at du ikke føler deg syk i det hele tatt. Kanskje føles det som om en kamp inni deg mellom to stemmer??

Jeg tror du ønsker at noen skal ta over kontrollen over deg, eller du vil at noen skal være på lag med den friske stemmen inni deg så det kan bli lettere å kjempe mot den syke stemmen. Den hjelpen kan du få hvis du lar psykologen henvise deg til lege og ny psykolog, men det er ikke sikkert du klarer å be om den hjelpen. Kanskje håper du innerst inne at de bare skal gjøre det for deg, slik at den syke stemmen i hodet ditt kan rette sinnet sitt mot noen utenforstående isteden for deg selv?

Det ble kanskje ikke så mye hjelp for deg dette innlegget. Men kanskje du fikk litt å tenke på i alle fall. Jeg håper i alle fall de rundt deg og forhåpentligvis du også forstår at du trenger hjelp NÅ.

Vennlig hilsen

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære mania! Du får fram veldig mange av de ambivalente tankene og følelsene som mange som lider av en spiseforstyrrelse beskriver. Du er ennå der at du selv ikke klarer å innse, skjønne ,forstå at du er i behov av hjelp. Det er dessverre slik for de fleste at de har slitt veldig lenge før de får den hjelpen de er i behov av, fordi de selv, slik du også har det ikke ber om hjelp. Jeg råder deg på det sterkeste til å følge skolepsykologens råd. Det å ha en spiseforstyrrelse er en psykisk lidelse, du sliter enormt med dine tanker og følelser knyttet til mat, vekt, kropp og utseende. Du trenger absolutt ikke å være tynn for likevel å ha en spiseforstyrrelse. Du er nå på vei i riktig retning ved at du har snakket med skolepsykologen! Ønsker deg all kraft, vilje, mot til å våge å ta i mot hjelp videre, lykke til!

[blesha]

Det kan godt hende det er lettere å fortrenge, men det holder ikke i lengden. En dag knekker man sammen, og da kan det virkelig smelle. Håper virkelig du bestemmer deg for å ringe til skolepsykologen, for din egen skyld. Som sagt, det kan virke lett å fortrenge, men på sikt er det bedre å innse at man faktisk har et problem, og få hjelp.

*ønsker deg lykke til*

[Gjest mania]

Det kan godt hende det er lettere å fortrenge, men det holder ikke i lengden. En dag knekker man sammen, og da kan det virkelig smelle. Håper virkelig du bestemmer deg for å ringe til skolepsykologen, for din egen skyld. Som sagt, det kan virke lett å fortrenge, men på sikt er det bedre å innse at man faktisk har et problem, og få hjelp.

*ønsker deg lykke til*

Egentlig så vet jeg at dere alle har rett og jeg burde nok kanskje ringe skolepsykologen men jeg kommer liksom aldri så langt.Jeg vet jeg ikke kan fortsette å fortrenge alt i all evighet heller for samtidig som jeg gjør det fortsetter jeg å slanke meg,uten helt å vite hvorfor,bare at jeg MÅ ned i vekt.Får se hva jeg gjør...klemmer fra mania.