Venter menn generelt lenger med å gå til legen enn kvinner?

[Babette]

Jeg er sikkert ikke den eneste som leste en artikkel om kreft i VG i går, der (av alle) en lege forteller at han ignorerte alarmsymptomer i lang tid før han søkte lege.

Han sier også at folk har mye vanskeligere for å snakke om problemer med tarm og avføring, enn om underliv og den slags. Og det stemmer nok.

Men jeg lurer på om menn har enda vanskeligere for å snakke om slike ting enn kvinner, og om kvinner generelt sett er raskere til å søke lege når de opppdager noe. Ofte hører man jo også at det er kona som maser mannen av gårde til legen.

Nå snakker jeg om det generelle. Det finnes selvsagt kvinner som går med ymse plager i årevis uten å gå til lege, og menn som går straks de har litt vondt et sted.

Og når jeg spør, tenker jeg ikke bare på ting som har med fordøyelsen å gjøre. Jeg mener egentlig hva som helst av helseplager og symptomer.

[Gjest slafse-Tor]

Jeg mener å huske at det er godt dokumentert. Skal prøve å søke opp en referanse.

[Soria]

I min familie går ingen til lege før de må. Verken menn eller kvinner. Ikke så lurt alltid

[flisa]

Når det gjelder tarmer....så ventet også jeg altfor lenge før jeg reiste til legen. Med min vanvittige analfissur (som jeg forteller om til det kjedsommelige) - men det kom jo av at jeg gruet meg til å bli undersøkt der...

[Babette]

Når det gjelder tarmer....så ventet også jeg altfor lenge før jeg reiste til legen. Med min vanvittige analfissur (som jeg forteller om til det kjedsommelige) - men det kom jo av at jeg gruet meg til å bli undersøkt der...

Det skjønner jeg godt. Og heller foran enn bak er også mitt motto. Men må man, så må man.

Det kan jo også hende at siden vi kvinner er såpass vant til å bli gravd foran, har vi kvittet oss med en del blyghet i utgangspunktet. Menn sjekker jo ikke stellet hos legen sånn jevnlig, så de er mere uvant med slike situasjoner, vil jeg tro.

[flisa]

Det skjønner jeg godt. Og heller foran enn bak er også mitt motto. Men må man, så må man.

Det kan jo også hende at siden vi kvinner er såpass vant til å bli gravd foran, har vi kvittet oss med en del blyghet i utgangspunktet. Menn sjekker jo ikke stellet hos legen sånn jevnlig, så de er mere uvant med slike situasjoner, vil jeg tro.

ja, sånn er det sikkert.

Og det var HELT JÆVLIG å bli undersøkt der bak....*svett bare ved tanken*

[Gjest Ulvinnen]

Min erfaring er at jeg er mye flinkere til å jage andre til lege enn å gå selv.

Når det er meg det kan være noe galt med, så vil jeg helst ikke vite det. Mannen min har pushet meg i veg noen ganger (og da har det absolutt vært nødvendig).

Så vi stiller ganske likt der.

[Aisha1365380364]

Jeg tror det kommer litt an på hva man er vant til. I min mann sin familie går "alle" til legen en gang å måneden eller så, uten å overdrive. De er på fornavn med legen, og skravler hull i hodet på han da de treffer han på butikken osv. Min mann er ikke slik, både han og jeg har den holdningen at det meste går over av seg selv, og liker ikke å ta medisiner for småting. Faren med det er vel at man går for lenge med alvorligere ting også..

[Hatsumomo]

Ja jeg syntes menn er treigere med å gå til legen.

Typen min hadde noe han skulle sjekke.

Fra å si "jeg skal til legen" til å faktisk gå til legen, tok det _bare_ 1 år.

Og er det noe han blir obs på og lurer på hva det er for noe, så sier jeg gå til legen.

Nei han klarer seg får jeg til svar.

[Babette]

Jeg tror det kommer litt an på hva man er vant til. I min mann sin familie går "alle" til legen en gang å måneden eller så, uten å overdrive. De er på fornavn med legen, og skravler hull i hodet på han da de treffer han på butikken osv. Min mann er ikke slik, både han og jeg har den holdningen at det meste går over av seg selv, og liker ikke å ta medisiner for småting. Faren med det er vel at man går for lenge med alvorligere ting også..

Ja, det er nettopp det. Det kan være vanskelig å vurdere om en ting er en bagatell eller noe som bør sjekkes.

Samtidig synes jeg det er en grei innstilling å se om ting går over av seg selv, hvis ikke det er noe veldig alarmerende. Veldig mye går jo over, spesielt små vondter her og der.

[Babette]

Min erfaring er at jeg er mye flinkere til å jage andre til lege enn å gå selv.

Når det er meg det kan være noe galt med, så vil jeg helst ikke vite det. Mannen min har pushet meg i veg noen ganger (og da har det absolutt vært nødvendig).

Så vi stiller ganske likt der.

Jeg er også en ganske dårlig kunde hos legen, er sjelden der oftere enn en gang i året hvis ikke det er noe spesielt. Det siste året har jeg vært der fire ganger, og det er mye til å være meg.

[Gjest Calóni]

Jeg har samme inntrykket som deg, men det er selvsagt store variasjoner.

Jeg var i en periode veldig "på sliter'n", og var til legen en del pga det, altså for psyk'en.

Nå som jeg ikke sliter slik lenger, så synes jeg det nesten er "unødvendig" å gå til legen pga fysiske ting. Jeg er liksom vant til at det kommer i andre rekke

Men jeg var hos legen idag, faktisk! Det var pga en kronisk betennelse, så jeg har vært der en gang tidligere i år også pga det samme. Dessuten skal jeg på en undersøkelse på sykehuset i slutten av mnd, og så til legen igjen en uke etterpå for å få svar på prøvene som skal tas der.

Så jeg er visst til legen en del Men jeg går ikke før det faktisk er noe ordentlig i veien, da, men jeg har vært litt uheldig de siste årene, bare