Forelsket, forvirret og fortvilet.

[bouenas]

Kjære Solveig E. Vennesland. Jeg er en jente på 36 år, har 4 herlige barn som jeg forguder. Etter å ha levd med min svært voldelige mann i 16 år, og han forsøkte å ta mitt liv, måtte vi rømme. Barna var heldigvis aldri til stede under volden. Etterpå måtte vi bo på hemmelig adresse. Dette er nå 6 år siden. Har vert skilt i 4 år, fått fred fra ham de siste 3 år. Har nå tilnærmet normalt foreldreforhold. Var sterkt preget av situasjonen, og ble fysisk syk, mange rare symptomer. Psykosomayiske reaksjoner. Brukte lang tid på å bli bedre, og å finne tilbake til meg selv, mottok proffesjonell hjelp i 2 år. Det var godt å fortelle, men traumene vil likevel alltid være med meg. En blir sterk etterhvert, men samtidig tåler man også mindre. Jeg er en oppegående person selv om jeg ble mishandlet i mange år. Barna har alltid hatt førsteprioritet, jeg jobbet hardt for at de skulle slippe vonde opplevelser under hele oppveksten. I forbindelse med bruddet pratet jeg svært mye med dem, forklarte hele veien - både før, under og etter bruddet. Vi fikk mye hjelp. Det var en vanskelig tid for oss alle. En nødvendig prossess for å bli fri ham. Jeg holdt fokus på å gjenopprette en trygg og stabil tilværelse, det var og er min jobb nr. 1. Vi hadde også et fantastisk nettverk. De er harmoniske og sunne barn, som jeg er inderlig stolt av. Det tok lang tid før jeg våget å tenke på en eventuell ny mann i vårt liv. Jeg hadde nok med å ta vare på meg og mine, og var også redd for et nytt forhold. Levde derfor "alene", inntil for 2 år siden. Da møtte jeg en fantastisk mann som jeg hadde vert avstandsforelket i en god stund. Det hadde vert gjensidig vel så lenge, har han fortalt. Barna likte ham fra første stund, er nå oppriktig glade i ham. Han er snill som dagen er lang, trygg og god. Virkelig omtenksom og omsorgsfull. Vi har et nært og godt forhold, prater mye, ler og gråter sammen. Like verdier og meninger om det meste. Han er blitt min beste venn. Vi diskuterer, og kan krangle uten at jeg blir redd. Han blir gjerne sint, men på en rolig måte. Han har aldri mistet besinnelsen. Tidligere ble jeg flere ganger voldtatt i forbindelse med volden fra min eksmann. Jeg trodde ikke jeg kunne nyte sex. Kjæresten min får meg til å føle meg som en prinsesse. Jeg nyter å få - og til og med gi, sex. Jeg er helt trygg på ham, og kan endelig la alle klær falle. Vi har det helt fantastisk i hverandres selskap, føler oss heldige begge to, og er like forelsket etter 2 år sammen. Vi har bodd delvis sammen disse to årene. Han har en sønn på 7 år som han forguder. Han har også en eks.. Hun gjorde det slutt, og flyttet fra ham et år før vi fant hverandre. De har hele tiden hatt svært mye kontakt. De prates fortsatt daglig på telefonen, han hjelper henne økonomisk, og han tar seg svært godt av sin sønn. Han bor også hos dem jevnlig. (Kommer tilbake til det).Nå vil hun ha ham tilbake. Han vil ikke, da han sier han er ordentlig glad i meg. Hun har selvsagt visst om meg hele tiden. Hun sier rett ut, til ham, at hun vil ødlegge mellom oss. Jeg har aldri truffet henne, heller ikke deres sønn. Hun nekter ham å la meg treffe sønnen deres. Han får ikke engang lov til å fortelle ham om oss. Dette er kjæresten min noe fortvilet over, men likevel til dels enig i, han frykter det blir "verdens undergang" for sønnen om han får vite om meg og min familie. Gutten er en flott gutt med sunne interesser. Jeg har sett bilder og video av ham, som faren stolt viser meg. Moren sier det vil forvirre gutten totalt, om han får vite om oss. Hun får kjæresten min til å føle at han svikter sin sønn ved å være sammen med meg. Hun sier det. Dette sliter spesielt på ham, han elsker sin sønn over alt i verden. Fordi han er redd for sønnens reaksjon, klarer han ikke ta mot til seg og fortelle at han er glad i meg. Han har prøvd flere ganger, men motet svikter, og han aner ikke hvordan han skal gå frem for å gjøre det minst mulig smertefullt. Han ønsker heller ikke å gå mot sin eks. Han sier det kanskje er best å vente til sønnen er voksen. For få å treffe sin sønn, må kjæresten min bo hos sin eks i helger, ferier, høytider osv. Så mye som annen hver helg, ofte hver helg, tilbringer han med dem. Hos dem. Hun lager mye rabalder om han iblant sier nei. De bor relativt langt unna, og jeg forstår at gutten skal skånes for mye farting frem og tilbake. Noen ganger får han ta gutten med seg, men da med streng beskjed om å ikke treffe meg eller mine barn, som heller ikke har møtt gutten. De må da bo hos guttens farmor og farfar. Kjæresten min godtar det, og ønsker forståelse fra meg. De er begge redde for å såre gutten, ved at faren har funnet seg ny kjæreste med familie. De lar ham heller leve i god tro, leve på løynen. Gutten håper stadig at faren skal bo permanent med dem. Kjæresten min har vurdert det, for sønnens del. Han sier han kanskje kan klare det, men at han vil vantrives. Han sier det aldri kan bli noe forhold mellom de to igjen. Han har ingen følelser for henne, og ville slitt med en voldsom kjærlighetssorg etter meg, sier han. Da måtte han sette seg selv til side, sier han, og bare tenke på sønnens beste. Han trives ikke med henne, hun kjefter og hakker mye på ham. Han føler dermed at han svikter sin sønn, når han ikke ønsker å bo sammen med dem. Hun er veldig flink til å fremelske og forsterke hans følelse av svik. Hun sier hele tiden at han ikke tenker på/bryr seg om sin sønn. Jeg kan skrive under på at det gjør han virkelig! En mer omsorgsfull far skal en lete lenge etter. Hans eks er rasende på meg, hun sier veldig mye stygt om meg til ham. Selv om hun aldri har møtt meg. Hun nekter også ofte min kjæreste å treffe meg. Hun bestemmer det aller meste. Han tror hun er sjalu på meg. Hun sier hun vil gjøre alt i hennes makt for å skille oss. Han tror også at hun er redd for at deres sønn skal bli glad i meg og mine barn, og min øvrige familie - som alle vil ta godt imot ham. Jeg har aldri gjort noe for å såre henne. Jeg har sagt til min kjæreste at jeg kke vil stå i veien om de ønsker seg tilbake til hverandre. Han vil ikke det. Men til tross for at vi er åpne mot hverandre, føler jeg meg sviktet og overkjørt. Min eksmann var mye utro; jeg har problemer med å stole på menn. Men jeg vet for så vidt (tror) at han aldri vil være utro mot meg. Jeg stoler på ham så godt jeg kan, men jeg blir sjalu. Det er vanskelig å måtte akseptere at han bor hos henne. Egentlig klarer jeg ikke akseptere det, men føler meg overkjørt. Hun ringer ham flere ganger hver eneste dag. Prater om alt og ingenting, hverdagslige ting, og om sønnen. Og hun krangler mye med ham om meg, og sier at han må drite i meg. Hverken kjæresten min eller jeg har makten i vårt forhold, det er det hun som har. Det er fryktelig slitsomt å være 3 i et parforhold. Jeg føler meg altså sviktet og overkjørt, fordi han tar så mye mer hensyn til henne enn han gjør til meg. Fordi han lyer henne, føyer henne i alt, og svært sjelden sier imot henne. Fordi han reiser fra meg nesten hver helg for å bo hos dem. Fordi han lar henne herse med ham, og med oss som par. Fordi hun snakker stygt om meg og mine barn. Jeg føler han svikter seg selv også, ved la henne bestemme urimelige ting. Han blir liten og spak med henne, og hun klarer å overbevise ham i at hun har rett i alt. Jeg prøver å forstå så langt jeg kan, men alt dette fører til krangling og evige diskusjoner hos oss. Jeg blir sint og lei meg. Stakkars han, han får kjeft både her og der. Han er redd for å ende opp alene. Alt dette er så vidt jeg kan se, langt over grensen for hva jeg (og han) burde tåle/tillate. Men spøkelser fra fortiden gjør meg usikker, jeg stoler lite på min egen dømmekraft her. Han misliker stuasjonen han også, og vi er skikkelig slitne begge to. Vi har det imidlertid så godt sammen, at jeg føler vi har lov til å kjempe for vårt forhold. Han snakker av og til om ekteskap, han sier han ønsker å dele fremtiden med meg og etterhvert alle barna. Han (vi) har også snakket om å få felles barn, noe vi begge ønsker. Alt må uansett stabiliseres i vårt forhold først, før vi eventuelt gjør alvor av våre drømmer. Det er som en russisk rulett, fra ekstrem glede og nært samhold, til det helt motsatte, og mye bråk, når hun til stadighet overtar hele tilværelsen og skyver seg inn mellom oss. Jeg har gitt ham noen ultimatum. Da blir han dypt fortvilet, gråter, og lover å ta et oppgjør med henne. Men lite skjer, og etter 2 år sammen står vi enda på samme sted. Jeg føler situasjonen er fastlåst, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Vi er begge redde for å miste hverandre. Likevel tror jeg han kan velge å bryte med meg, fremfor å såre sønnen. Forståelig, men må han virkelig velge enten oss eller de? Blir sønnen så såret? Jeg vil for all del ikke presse frem noe møte, og absolutt ikke ødlegge guttens liv. Det er slik det føles, at jeg er en stor stygg ulv. Jeg ønsker hans eks alt godt, men jeg ønsker at vi får fred fra henne. Hvor ligger feilen her? Poenget er ikke å dele ut skyld, men dette sliter, og jeg ønsker virkelig hjelp til å finne løsninger. Jeg har lurt på om hun trenger hjelp til å innse og akseptere situasjonen, og har sagt dette til ham. Han er enig, men tør ikke foreslå det for henne. Jeg sier han har klare rettigheter ovenfor sønnen, han betaler også bidrag. Men hun vrir på alt, og blir rasende sint når han lufter sine rettigheter for henne. Hun truer med advokat. Jeg sier han har ingenting å frykte, men han er en sindig mann som ønsker å løse konflikter i fordragelighet. Han vil gjerne beholde vennskapet til sin eks, for sønnen sin del. Jeg mener ikke de må bli uvnner, det unner jeg dem ikke. Men må de virkelig ha så tett forhold? Jeg ble sterkt manipulert selv, av min eksmann, og mener hun gjør det samme mot ham. Tror du han liker å "ha" oss begge, få i bøtter og spann, selv om han sier det sårer ham at jeg tenker sånn? Han sier han hadde klikket om jeg bodde hos min eksmann, og om vi hadde hatt så tett forhold som de har. Han ville ikke taklet det, sier han. Likevel gjør han det mot meg. Er det riktig at det er sånn det må være i vårt forhold? Hva skal han gjøre? Hva skal jeg gjøre? Skal jeg godta dette? Eller bør jeg droppe ham? Jeg har vert på nippet til det noen ganger, men vi er like glad i hverandre begge to, og gråter som barn når vi har holdt på å gå fra hverandre. Overreagerer jeg? Må jeg finne meg i dette? Må han finne seg i å være henne så underdanig, uten at det får konsekvenser for hans samvær med sønnen? Er jeg dum som blir i forholdet? Er det jeg som ødlegger her? Jeg er skikkelig forvirret og fortvilet. Jeg har blant annet post traumatisk stress syndrom og firomyalgi, noe av resultatet etter mitt liv med trusler og mishandling fra min eksmann. Blir fort sliten og syk av påkjenninger, men vil ikke bruke dette mot ham. Han vet selvfølgelig om det, og jeg tenker egentlig at han kunne tatt litt hensyn. Jeg har sagt det til ham i dårlige perioder. Han blir veldig lei seg, men det stopper med det. Er som sagt redd for å bruke det mot ham, det er tross alt ikke hannes feil at jeg har fått det. Og jeg vil ikke være for sutrete. Jeg er stolt over å ha reist meg. Og livredd for å falle igjen. Jeg er også redd for min kjære, vil ikke at han skal bli like sliten og nedbrutt som jeg selv var (og fremdeles strever med å kome over) Må vi gi opp vår kjærlighet, eller har vi grunnlag / rett til å kjempe? Kan du hjelpe oss med å se hva vi kan gjøre, og hvordan vi eventuelt skal gå frem, for gode og varige resultater? Han vet at jeg skriver til deg, og er faktisk glad for det. Vi setter begge stor pris på et seriøst og utfyllende svar. På forhånd tusen hjertelig takk. Med vennlig hilsen

[Gjest Settlers]

Jeg ga opp å lese innlegget ditt. Jeg råder deg til å legge det inn på nytt, med avsnitt. Vanskelig å lese et så kjempelangt innlegg uten det.

[Clue1365380406]

Jeg har sett dette på nært hold selv, gjennom min venninnes forhold til en mann. De har det sånn som du beskriver, men prosessen deres har kommet lengre, og forholdet er nettopp over.

Eksen hans oppførte seg på samme måte som du beskriver, men de hadde da flyttet sammen, og hadde hans barn annenhver helg osv. Eksen styrte ham i alt, og han var ikke tøff nok til å motstå henne.

Etterhvert mistet min venninne all respekt for mannen, hun syntes han var en skikkelig tøffel! Hadde han enda kunnet ta et oppgjør med eksen sin, og latt være å godta alt hun sa, da hadde nok forholdet vart.

For å komme til din sak; jeg tror ikke sønnen hans blir så såret som eksen hans vil ha det til.

Som du tror, sier hun dette for å ha makt over ham. Sønnen har best av å få vite sannheten. Som du sier, nå lever han på en løgn.

Er det bra for noen? Er det det vi foretrekker om vi får velge?

Riktig nok er han et barn, men barn forstår mye mer enn vi voksne tror. Nå har han antagelig en følelse av at det er noe som ikke stemmer, men vet ikke helt hva.

Er ikke mannen din tøff nok til å ta et oppgjør med eksen, og si hvordan han vil at livet hans skal være, bør du innrette deg på å enten ha det slik i framtida, eller gå fra ham.

Du sier selv at dette sliter på dere, og at du har det vanskelig. Jeg er enig i at han da burde GJØRE noe, ikke bare komme med ord til deg.

Først må han nok definere for seg selv hvilken kvinne som er nr 1 i livet hans. For sånn som det er nå, kjemper dere om ham, og han deler ut litt til hver av dere.

Deretter bør han vise det i praksis ved at han tar et valg.

Velger han deg, bør han stå fram med det overfor sin sønn, og dessuten ta et oppgjør med henne. Velger han ikke deg (ved å la være å ta et valg, dvs fortsette som før), kan han like godt flytte hjem igjen. For da blir han aldri fri fra henne.

Må også legge til at å bruke barn for å få sin vilje gjennom, er ikke å ville barnas beste, men sitt eget. Det er en tvers igjennom egoistisk handling.

[bouenas]

Jeg har sett dette på nært hold selv, gjennom min venninnes forhold til en mann. De har det sånn som du beskriver, men prosessen deres har kommet lengre, og forholdet er nettopp over.

Eksen hans oppførte seg på samme måte som du beskriver, men de hadde da flyttet sammen, og hadde hans barn annenhver helg osv. Eksen styrte ham i alt, og han var ikke tøff nok til å motstå henne.

Etterhvert mistet min venninne all respekt for mannen, hun syntes han var en skikkelig tøffel! Hadde han enda kunnet ta et oppgjør med eksen sin, og latt være å godta alt hun sa, da hadde nok forholdet vart.

For å komme til din sak; jeg tror ikke sønnen hans blir så såret som eksen hans vil ha det til.

Som du tror, sier hun dette for å ha makt over ham. Sønnen har best av å få vite sannheten. Som du sier, nå lever han på en løgn.

Er det bra for noen? Er det det vi foretrekker om vi får velge?

Riktig nok er han et barn, men barn forstår mye mer enn vi voksne tror. Nå har han antagelig en følelse av at det er noe som ikke stemmer, men vet ikke helt hva.

Er ikke mannen din tøff nok til å ta et oppgjør med eksen, og si hvordan han vil at livet hans skal være, bør du innrette deg på å enten ha det slik i framtida, eller gå fra ham.

Du sier selv at dette sliter på dere, og at du har det vanskelig. Jeg er enig i at han da burde GJØRE noe, ikke bare komme med ord til deg.

Først må han nok definere for seg selv hvilken kvinne som er nr 1 i livet hans. For sånn som det er nå, kjemper dere om ham, og han deler ut litt til hver av dere.

Deretter bør han vise det i praksis ved at han tar et valg.

Velger han deg, bør han stå fram med det overfor sin sønn, og dessuten ta et oppgjør med henne. Velger han ikke deg (ved å la være å ta et valg, dvs fortsette som før), kan han like godt flytte hjem igjen. For da blir han aldri fri fra henne.

Må også legge til at å bruke barn for å få sin vilje gjennom, er ikke å ville barnas beste, men sitt eget. Det er en tvers igjennom egoistisk handling.

Takk til deg, clue, for god forståelse og godt svar. Godt å få andres syn på saken, når en aner verken ut eller inn selv.

Jeg vet du har rett i alt. Det med å miste respekten også, merker følelsen kommer snikende innimellom. Ekkelt at jeg mister litt respekten for meg selv også.

Rart at det er vanskelig å se ting selv, når det egentlig er så innlysende.

Jeg skal gruble over svaret ditt, og prøve å manne meg opp til å få frem et valg.

Er litt sliten akkurat nå, brukte mye tid og energi på å skrive innlegget...

Takk for at du brukte tid på å lese, forstå, og svare meg!!

[Clue1365380406]

Takk til deg, clue, for god forståelse og godt svar. Godt å få andres syn på saken, når en aner verken ut eller inn selv.

Jeg vet du har rett i alt. Det med å miste respekten også, merker følelsen kommer snikende innimellom. Ekkelt at jeg mister litt respekten for meg selv også.

Rart at det er vanskelig å se ting selv, når det egentlig er så innlysende.

Jeg skal gruble over svaret ditt, og prøve å manne meg opp til å få frem et valg.

Er litt sliten akkurat nå, brukte mye tid og energi på å skrive innlegget...

Takk for at du brukte tid på å lese, forstå, og svare meg!!

Følte jeg måtte svare deg, da din situasjon er så lik den jeg har sett på nært hold en stund.

Håper det løser seg for dere! Og at det gjør det i tide.

[Clue1365380406]

Takk til deg, clue, for god forståelse og godt svar. Godt å få andres syn på saken, når en aner verken ut eller inn selv.

Jeg vet du har rett i alt. Det med å miste respekten også, merker følelsen kommer snikende innimellom. Ekkelt at jeg mister litt respekten for meg selv også.

Rart at det er vanskelig å se ting selv, når det egentlig er så innlysende.

Jeg skal gruble over svaret ditt, og prøve å manne meg opp til å få frem et valg.

Er litt sliten akkurat nå, brukte mye tid og energi på å skrive innlegget...

Takk for at du brukte tid på å lese, forstå, og svare meg!!

Tror du har følelsen av å miste respekt for deg selv fordi du godtar noe du egentlig ikke vil finne deg i. Du godtar noe som ikke er riktig for deg.

Du føler kanskje at du burde sette hardt mot hardt, men følelsesmessig er du kanskje ikke klar for det. Derfor ender du opp med å gå på akkord med deg selv.

[bouenas]

Jeg ga opp å lese innlegget ditt. Jeg råder deg til å legge det inn på nytt, med avsnitt. Vanskelig å lese et så kjempelangt innlegg uten det.

Heisann;)

Måtte le litt nå, synest det var slitsomt selv..

Prøvde å lage avsnitt, men ser her nå at jeg må klikke flere ganger for å lage avsnitt..

Første gang, skjønner du....

Skal prøve å gå inn igjen i innlegget, og lage avsnitt, men er usikker på hvordan jeg kommer meg inn igjen dit, uten å måtte skrive alt på nytt.

Prøver med referansenummeret.

Ble visst litt ivrig her, litt vel mye avsnitt, kanskje!!

Takk for nyttig tips

[bouenas]

Tror du har følelsen av å miste respekt for deg selv fordi du godtar noe du egentlig ikke vil finne deg i. Du godtar noe som ikke er riktig for deg.

Du føler kanskje at du burde sette hardt mot hardt, men følelsesmessig er du kanskje ikke klar for det. Derfor ender du opp med å gå på akkord med deg selv.

Ja, du har rett i det. Jeg føler det er veldig feil å godta dette, og ønsker egentlig å sette hardt mot hardt. Har for så vidt gjort det, men har ikke vert sterk nok til å gjennomføre bruddet.

Så det blir til at jeg går på akkord med meg selv, som du sier. Er nok derfor jeg blir så innmari sliten av det.

Takk så mye for lykkeønskninger, og har du forresten vuredert å bli psyklog..?

Imponert over innlevelsen, og klare, velformulerte svar!!

[Gjest sol etter regn]

Tips til å dele opp innlegget ditt:

Du klikker på innlegget ditt i tråden, og merker av hele teksten. Så kopierer du teksten ved å trykke Ctrl+C. Deretter klikker du nederst; "svar på dette innlegget".

Så limer du inn det du har kopiert ved å trykke Ctrl+V. Da kan du redigere teksten ved å legge inn avsnitt nedover. Anbefaler deg også å føye til "redigert innlegg" eller noe i Tittel-linja..

Lykke til!

[skorpionfisken]

Med forbehold om at jeg bare leste den første halvdelen så har jeg noen tanker.

Du beskriver deg selv som en elskerinne. Han har sin familie, som han tilbringer mest mulig tid sammen med, deler av den familien skal ikke engang vite om deg. Det er sånn elskerinner lever. De opplever at elskeren deres ønsker å være sammen med dem hele tida, men ikke har styrke til å bryte ut "for barnas skyld".

Jeg tror kanskje at du er sulteforet på snille mannfolk. Du har blitt mishandlet mye, og det å oppleve en mann som er bare snill med deg gjør at du føler deg trygg sammen med ham. Da kan det være at du velger å tåle mye annet (hans ex) fordi han er jo tross alt snill. Men snillhet kan gå over i dumsnillhet. Han utsletter seg selv og sine følelser fordi han synes det er greit at hans ex dirigerer. Han tør ikke sette seg inn i hvilke rettigheter han har i forhold til samværet med sønnen. Han tror at det er barnets mor som bestemmer samværet. Det er det IKKE!

Om han setter hardt mot hardt så kan ikke hans ekskone si noe som helst. Hun har ikke lov til å nekte ham samvær og hun har ikke noe med hvor han har gutten når han har samvær.

Min samboers ekskone har i alle år prøvd seg på det. Hun skulle styre og dirigere når han skulle ha gutten og hvor han skulle ha ham og hvor lenge. Hvis han ikke hørte på henne fikk han ikke ha gutten. Med fylkesmannens råd i ryggen satte han hardt mot hardt. Hun risikerte å miste økonomisk støtte om hun nektet ham samvær. Hennes dirigering har resultert i at hun får minimalt med innsikt i hva vår hverdag med gutten er når vi har ham.

Gutten var lenge overbevist om at mamma og pappa ville bli sammen igjen, til tross for at pappa bodde sammen med meg, for mamma sa hele tida at det kom til å bli slutt mellom oss ganske fort, og da ville de bli sammen igjen. Noe som resulterte i noen runder her, og at han ikke knyttet seg til meg de første to årene.

Men nå går den delen greit, til tross for mors dirigering.

Jeg ville satt hardt mot hardt om jeg var deg. Du har kjempet deg tilbake til å bli en sterk og selvstendig kvinne. Du bør ikke la en ny mann styre ditt kjærlighetsliv på en destruktiv måte, selv om denne mannen i utgangspunktet er en snill (men veik) mann.

[bouenas]

Logg inn/Registrer Profil Svar til meg Skriv ny

--------------------------------------------------------------------------------

Innlegget skrevet av bouenas i Samliv

5/4-2006 klokken 15:42

--------------------------------------------------------------------------------

Forelsket, forvirret og fortvilet.Redigert innlegg.

Kjære Solveig E. Vennesland.

Jeg er en jente på 36 år, har 4 herlige barn som jeg forguder.

Etter å ha levd med min svært voldelige mann i 16 år, og han forsøkte å ta mitt liv, måtte vi rømme. Barna var heldigvis aldri til stede under volden. Etterpå måtte vi bo på hemmelig adresse.

Dette er nå 6 år siden. Har vert skilt i 4 år, fått fred fra ham de siste 3 år. Har nå tilnærmet normalt foreldreforhold.

Var sterkt preget av situasjonen, og ble fysisk syk, mange rare symptomer. Psykosomayiske reaksjoner. Brukte lang tid på å bli bedre, og å finne tilbake til meg selv, mottok proffesjonell hjelp i 2 år. Det var godt å fortelle, men traumene vil likevel alltid være med meg. En blir sterk etterhvert, men samtidig tåler man også mindre.

Jeg er en oppegående person selv om jeg ble mishandlet i mange år.

Barna har alltid hatt førsteprioritet, jeg jobbet hardt for at de skulle slippe vonde opplevelser under hele oppveksten. I forbindelse med bruddet pratet jeg svært mye med dem, forklarte hele veien - både før, under og etter bruddet. Vi fikk mye hjelp. Det var en vanskelig tid for oss alle. En nødvendig prossess for å bli fri ham. Jeg holdt fokus på å gjenopprette en trygg og stabil tilværelse, det var og er min jobb nr. 1.

Vi hadde også et fantastisk nettverk.

De er harmoniske og sunne barn, som jeg er inderlig stolt av.

Det tok lang tid før jeg våget å tenke på en eventuell ny mann i vårt liv. Jeg hadde nok med å ta vare på meg og mine, og var også redd for et nytt forhold. Levde derfor "alene", inntil for 2 år siden.

Da møtte jeg en fantastisk mann som jeg hadde vert avstandsforelket i en god stund. Det hadde vert gjensidig vel så lenge, har han fortalt.

Barna likte ham fra første stund, er nå oppriktig glade i ham.

Han er snill som dagen er lang, trygg og god. Virkelig omtenksom og omsorgsfull. Vi har et nært og godt forhold, prater mye, ler og gråter sammen. Like verdier og meninger om det meste. Han er blitt min beste venn. Vi diskuterer, og kan krangle uten at jeg blir redd. Han blir gjerne sint, men på en rolig måte. Han har aldri mistet besinnelsen.

Tidligere ble jeg flere ganger voldtatt i forbindelse med volden fra min eksmann. Jeg trodde ikke jeg kunne nyte sex. Selvbildet mitt var vrengt, jeg kunne ikke vise meg naken.

Kjæresten min får meg til å føle meg som en prinsesse. Jeg nyter å få - og til og med gi, sex. Jeg er helt trygg på ham, og kan endelig la alle klær falle. Vi har det helt fantastisk i hverandres selskap, føler oss heldige begge to, og er like forelsket etter 2 år sammen. Vi har bodd delvis sammen disse to årene.

Han har en sønn på 7 år som han forguder.

Han har også en eks.. Hun gjorde det slutt, og flyttet fra ham et år før vi fant hverandre. De har hele tiden hatt svært mye kontakt. De prates fortsatt daglig på telefonen, han hjelper henne økonomisk, og han tar seg svært godt av sin sønn. Han bor også hos dem jevnlig. (Kommer tilbake til det).

Nå vil hun ha ham tilbake. Han vil ikke, da han sier han er ordentlig glad i meg. Hun har selvsagt visst om meg hele tiden. Hun sier rett ut, til ham, at hun vil ødlegge mellom oss. Jeg har aldri truffet henne, heller ikke deres sønn. Hun nekter ham å la meg treffe sønnen deres. Han får ikke engang lov til å fortelle ham om oss. Dette er kjæresten min noe fortvilet over, men likevel til dels enig i, han frykter det blir "verdens undergang" for sønnen om han får vite om meg og min familie. Gutten er en flott gutt med sunne interesser. Jeg har sett bilder og video av ham, som faren stolt viser meg.

Moren sier det vil forvirre gutten totalt, om han får vite om oss. Hun får kjæresten min til å føle at han svikter sin sønn ved å være sammen med meg. Hun sier det. Dette sliter spesielt på ham, han elsker sin sønn over alt i verden.

Fordi han er redd for sønnens reaksjon, klarer han ikke ta mot til seg og fortelle at han er glad i meg. Han har prøvd flere ganger, men motet svikter, og han aner ikke hvordan han skal gå frem for å gjøre det minst mulig smertefullt. Han ønsker heller ikke å gå mot sin eks. Han sier det kanskje er best å vente til sønnen er voksen.

For få å treffe sin sønn, må kjæresten min bo hos sin eks i helger, ferier, høytider osv. Så mye som annen hver helg, ofte hver helg, tilbringer han med dem. Hos dem. Hun lager mye rabalder om han iblant sier nei. De bor relativt langt unna, og jeg forstår at gutten skal skånes for mye farting frem og tilbake. Noen ganger får han ta gutten med seg, men da med streng beskjed om å ikke treffe meg eller mine barn, som heller ikke har møtt gutten. De må da bo hos guttens farmor og farfar. Kjæresten min godtar det, og ønsker forståelse fra meg.

De er begge redde for å såre gutten, ved at faren har funnet seg ny kjæreste med familie. De lar ham heller leve i god tro, leve på løynen. Gutten håper stadig at faren skal bo permanent med dem. Kjæresten min har vurdert det, for sønnens del. Han sier han kanskje kan klare det, men at han vil vantrives. Han sier det aldri kan bli noe forhold mellom de to igjen. Han har ingen følelser for henne, og ville slitt med en voldsom kjærlighetssorg etter meg, sier han. Da måtte han sette seg selv til side, sier han, og bare tenke på sønnens beste.

Han trives ikke med henne, hun kjefter og hakker mye på ham. Han føler dermed at han svikter sin sønn, når han ikke ønsker å bo sammen med dem.

Hun er veldig flink til å fremelske og forsterke hans følelse av svik. Hun sier hele tiden at han ikke tenker på/bryr seg om sin sønn.

Jeg kan skrive under på at det gjør han virkelig! En mer omsorgsfull far skal en lete lenge etter.

Hans eks er rasende på meg, hun sier veldig mye stygt om meg til ham. Selv om hun aldri har møtt meg. Hun nekter også ofte min kjæreste å treffe meg. Hun bestemmer det aller meste.

Han tror hun er sjalu på meg. Hun sier hun vil gjøre alt i hennes makt for å skille oss. Han tror også at hun er redd for at deres sønn skal bli glad i meg og mine barn, og min øvrige familie - som alle vil ta godt imot ham.

Jeg har aldri gjort noe for å såre henne. Jeg har sagt til min kjæreste at jeg kke vil stå i veien om de ønsker seg tilbake til hverandre. Han vil ikke det.

Men til tross for at vi er åpne mot hverandre, føler jeg meg sviktet og overkjørt.

Min eksmann var mye utro; jeg har problemer med å stole på menn. Men jeg vet for så vidt (tror) at han aldri vil være utro mot meg. Jeg stoler på ham så godt jeg kan, men jeg blir sjalu. Det er vanskelig å måtte akseptere at han bor hos henne. Egentlig klarer jeg ikke akseptere det, men føler meg overkjørt.

Hun ringer ham flere ganger hver eneste dag. Prater om alt og ingenting, hverdagslige ting, og om sønnen. Og hun krangler mye med ham om meg, og sier at han må drite i meg.

Hverken kjæresten min eller jeg har makten i vårt forhold, det er det hun som har.

Det er fryktelig slitsomt å være 3 i et parforhold.

Jeg føler meg altså sviktet og overkjørt, fordi han tar så mye mer hensyn til henne enn han gjør til meg.

Fordi han lyer henne, føyer henne i alt, og svært sjelden sier imot henne.

Fordi han reiser fra meg nesten hver helg for å bo hos dem.

Fordi han lar henne herse med ham, og med oss som par.

Fordi hun snakker stygt om meg og mine barn.

Jeg føler han svikter seg selv også, ved la henne bestemme urimelige ting. Han blir liten og spak med henne, og hun klarer å overbevise ham i at hun har rett i alt.

Jeg prøver å forstå så langt jeg kan, men alt dette fører til krangling og evige diskusjoner hos oss. Jeg blir sint og lei meg.

Stakkars han, han får kjeft både her og der. Han er redd for å ende opp alene.

Alt dette er så vidt jeg kan se, langt over grensen for hva jeg (og han) burde tåle/tillate.

Men spøkelser fra fortiden gjør meg usikker, jeg stoler lite på min egen dømmekraft her.

Han misliker stuasjonen han også, og vi er skikkelig slitne begge to.

Vi har det imidlertid så godt sammen, at jeg føler vi har lov til å kjempe for vårt forhold. Han snakker av og til om ekteskap, han sier han ønsker å dele fremtiden med meg og etterhvert alle barna. Han (vi) har også snakket om å få felles barn, noe vi begge ønsker. Alt må uansett stabiliseres i vårt forhold først, før vi eventuelt gjør alvor av våre drømmer.

Det er som en russisk rulett, fra ekstrem glede og nært samhold, til det helt motsatte, og mye bråk, når hun til stadighet overtar hele tilværelsen og skyver seg inn mellom oss.

Jeg har gitt ham noen ultimatum. Da blir han dypt fortvilet, gråter, og lover å ta et oppgjør med henne. Men lite skjer, og etter 2 år sammen står vi enda på samme sted.

Jeg føler situasjonen er fastlåst, og aner ikke hva jeg skal gjøre.

Vi er begge redde for å miste hverandre. Likevel tror jeg han kan velge å bryte med meg, fremfor å såre sønnen.

Forståelig, men må han virkelig velge enten oss eller de? Blir sønnen så såret?

Jeg vil for all del ikke presse frem noe møte, og absolutt ikke ødlegge guttens liv. Det er slik det føles, at jeg er en stor stygg ulv. Jeg ønsker hans eks alt godt, men jeg ønsker at vi får fred fra henne.

Hvor ligger feilen her? Poenget er ikke å dele ut skyld, men dette sliter, og jeg ønsker virkelig hjelp til å finne løsninger.

Jeg har lurt på om hun trenger hjelp til å innse og akseptere situasjonen, og har sagt dette til ham. Han er enig, men tør ikke foreslå det for henne.

Jeg sier han har klare rettigheter ovenfor sønnen, han betaler også bidrag. Men hun vrir på alt, og blir rasende sint når han lufter sine rettigheter for henne. Hun truer med advokat. Jeg sier han har ingenting å frykte, men han er en sindig mann som ønsker å løse konflikter i fordragelighet.

Han vil gjerne beholde vennskapet til sin eks, for sønnen sin del. Jeg mener ikke de må bli uvnner, det unner jeg dem ikke. Men må de virkelig ha så tett forhold?

Jeg ble sterkt manipulert selv, av min eksmann, og mener hun gjør det samme mot ham.

Tror du han liker å "ha" oss begge, få i bøtter og spann, selv om han sier det sårer ham at jeg tenker sånn?

Han sier han hadde klikket om jeg bodde hos min eksmann, og om vi hadde hatt så tett forhold som de har. Han ville ikke taklet det, sier han. Likevel gjør han det mot meg.

Er det riktig at det er sånn det må være i vårt forhold? Hva skal han gjøre? Hva skal jeg gjøre? Skal jeg godta dette? Eller bør jeg droppe ham? Jeg har vert på nippet til det noen ganger, men vi er like glad i hverandre begge to, og gråter som barn når vi har holdt på å gå fra hverandre.

Overreagerer jeg? Må jeg finne meg i dette? Må han finne seg i å være henne så underdanig, uten at det får konsekvenser for hans samvær med sønnen? Er jeg dum som blir i forholdet? Er det jeg som ødlegger her? Jeg er skikkelig forvirret og fortvilet.

Jeg har blant annet post traumatisk stress syndrom og firomyalgi, noe av resultatet etter mitt liv med trusler og mishandling fra min eksmann. Blir fort sliten og syk av påkjenninger, men vil ikke bruke dette mot ham. Han vet selvfølgelig om det, og jeg tenker egentlig at han kunne tatt litt hensyn. Jeg har sagt det til ham i dårlige perioder. Han blir veldig lei seg, men det stopper med det. Er som sagt redd for å bruke det mot ham, det er tross alt ikke hannes feil at jeg har fått det. Og jeg vil ikke være for sutrete.

Jeg er stolt over å ha reist meg. Og livredd for å falle igjen.

Jeg er også redd for min kjære, vil ikke at han skal bli like sliten og nedbrutt som jeg selv var (og fremdeles strever med å kome over)

Må vi gi opp vår kjærlighet, eller har vi grunnlag / rett til å kjempe? Kan du hjelpe oss med å se hva vi kan gjøre, og hvordan vi eventuelt skal gå frem, for gode og varige resultater?

Han vet at jeg skriver til deg, og er faktisk glad for det. Vi setter begge stor pris på et seriøst og utfyllende svar.

På forhånd tusen hjertelig takk.

Med vennlig hilsen

- bouenas

Svar på dette innlegget Tips en venn!

[bouenas]

Tips til å dele opp innlegget ditt:

Du klikker på innlegget ditt i tråden, og merker av hele teksten. Så kopierer du teksten ved å trykke Ctrl+C. Deretter klikker du nederst; "svar på dette innlegget".

Så limer du inn det du har kopiert ved å trykke Ctrl+V. Da kan du redigere teksten ved å legge inn avsnitt nedover. Anbefaler deg også å føye til "redigert innlegg" eller noe i Tittel-linja..

Lykke til!

Hei!

Tusen takk for tipset, og at jeg fikk det med "te-skje"

Akkurat det jeg trengte!!

Har nemlig prøvd og prøvd, og nå fikk jeg det endelig til, med god hjelp fra deg.

Ser nå at innlegget er mye lettere å lese, og håper at flere orker lese det, selv om det er langt.

Tusen takk til deg!!

klem,

[bouenas]

Med forbehold om at jeg bare leste den første halvdelen så har jeg noen tanker.

Du beskriver deg selv som en elskerinne. Han har sin familie, som han tilbringer mest mulig tid sammen med, deler av den familien skal ikke engang vite om deg. Det er sånn elskerinner lever. De opplever at elskeren deres ønsker å være sammen med dem hele tida, men ikke har styrke til å bryte ut "for barnas skyld".

Jeg tror kanskje at du er sulteforet på snille mannfolk. Du har blitt mishandlet mye, og det å oppleve en mann som er bare snill med deg gjør at du føler deg trygg sammen med ham. Da kan det være at du velger å tåle mye annet (hans ex) fordi han er jo tross alt snill. Men snillhet kan gå over i dumsnillhet. Han utsletter seg selv og sine følelser fordi han synes det er greit at hans ex dirigerer. Han tør ikke sette seg inn i hvilke rettigheter han har i forhold til samværet med sønnen. Han tror at det er barnets mor som bestemmer samværet. Det er det IKKE!

Om han setter hardt mot hardt så kan ikke hans ekskone si noe som helst. Hun har ikke lov til å nekte ham samvær og hun har ikke noe med hvor han har gutten når han har samvær.

Min samboers ekskone har i alle år prøvd seg på det. Hun skulle styre og dirigere når han skulle ha gutten og hvor han skulle ha ham og hvor lenge. Hvis han ikke hørte på henne fikk han ikke ha gutten. Med fylkesmannens råd i ryggen satte han hardt mot hardt. Hun risikerte å miste økonomisk støtte om hun nektet ham samvær. Hennes dirigering har resultert i at hun får minimalt med innsikt i hva vår hverdag med gutten er når vi har ham.

Gutten var lenge overbevist om at mamma og pappa ville bli sammen igjen, til tross for at pappa bodde sammen med meg, for mamma sa hele tida at det kom til å bli slutt mellom oss ganske fort, og da ville de bli sammen igjen. Noe som resulterte i noen runder her, og at han ikke knyttet seg til meg de første to årene.

Men nå går den delen greit, til tross for mors dirigering.

Jeg ville satt hardt mot hardt om jeg var deg. Du har kjempet deg tilbake til å bli en sterk og selvstendig kvinne. Du bør ikke la en ny mann styre ditt kjærlighetsliv på en destruktiv måte, selv om denne mannen i utgangspunktet er en snill (men veik) mann.

Hei!

Godt å få svar fra en som har opplevd mye likt, og du har god innsikt også i å forstå hvor slitsomt det var å jobbe meg opp til å bli sterkere.

Du har rett i at jeg er sulteforet på snille mannfolk. Jeg setter hans godhet så høyt at jeg "glemmer" at jeg også faktisk har noe jeg skulle ha sagt i vårt forhold.

Det er akkurat det jeg har sagt til ham, at jeg nekter å leve som en elskerinne. Det er slik jeg ofte har følt det, og godt å få bekreftelse.

Jeg er enig i at om hans eks ikke forstår bedre med vennlighet, må han sette hardt mot hardt om han vil ha meg.

Rettighetene er klare, og jeg har hele tiden forsøkt å fortelle ham at han ikke kan la henne fortsette sin urimelige myndighet. Hun utøver slik psykisk makt, at han tror det skal være sånn. Og han klarer nesten å overbevise meg også, om at dette er "naturlig".

Er fryktelig glad for bekreftelse på det motsatte. Det gir meg sårt trengt styrke til å være hardere.

Jeg elsker denne mannen, men er samtidig redd for å miste egen verdighet (igjen), og for å miste respekt for ham.

Dette "spiser opp" vårt ellers så gode forhold. Jeg starter mange krangler om dette, og føler at jeg er en sur bitch. Dårlig samvittighet velter seg inn over meg, og jeg prøver hardt å godta,

være "snillere".

Alle rundt meg reagerer på dette, og når jeg sier det til ham, sier han at alle rundt ham forstår ham..

Hans foreldre er derimot av en annen oppfatning, de synest det er helt unatulrlig, og har gitt ham endel "pepper". De oppfordrer ham til å ta hensyn til OSS som par. De sier videre at han må slutte å føye seg etter henne, og at han må presentere hans sønn for oss. Deres oppfatning er at om gutten blir sint og/eller lei seg, så vil det uansett "gå seg til".

Hun har imidlertid så stor makt over ham, at han ser ikke det store problemet selv.

Jeg er redd jeg gjør ham ulykkelig ved å presse ham for mye. Men jeg merker jeg selv blir ulykkelig av å ha det sånn.

Jeg vil også bli ulykkelig om han velger seg bort fra meg, fremfor å ta det nødvendige oppgjøret. Men jeg ser at forholdet har så store grunnleggende feil, at om ikke han selv velger henne bort, har jeg og ham ingen felles fremtid. Etter 2 år med prøving og feiling, er det nok på høy tid at jeg setter hardt mot hardt.

Jeg er glad for at det ordnet seg hos dere. Kan tenke meg det var mange tøffe tak, og jeg beundrer deg for din styrke, og for at du har fått dette til. Din mann har også vært sterk, og tydelig på hvem han ønsker å leve sammen med.

Takk for svar, og lykke til videre!!

klem,

[bouenas]

Jeg ga opp å lese innlegget ditt. Jeg råder deg til å legge det inn på nytt, med avsnitt. Vanskelig å lese et så kjempelangt innlegg uten det.

Hei igjen!

Fikk gode tips om å lage avsnitt fra "sol etter regn", så nå er innlegget lettere å lese.

Flott at du gjorde meg oppmerksom på dette!!

[Gjest Settlers]

Logg inn/Registrer Profil Svar til meg Skriv ny

--------------------------------------------------------------------------------

Innlegget skrevet av bouenas i Samliv

5/4-2006 klokken 15:42

--------------------------------------------------------------------------------

Forelsket, forvirret og fortvilet.Redigert innlegg.

Kjære Solveig E. Vennesland.

Jeg er en jente på 36 år, har 4 herlige barn som jeg forguder.

Etter å ha levd med min svært voldelige mann i 16 år, og han forsøkte å ta mitt liv, måtte vi rømme. Barna var heldigvis aldri til stede under volden. Etterpå måtte vi bo på hemmelig adresse.

Dette er nå 6 år siden. Har vert skilt i 4 år, fått fred fra ham de siste 3 år. Har nå tilnærmet normalt foreldreforhold.

Var sterkt preget av situasjonen, og ble fysisk syk, mange rare symptomer. Psykosomayiske reaksjoner. Brukte lang tid på å bli bedre, og å finne tilbake til meg selv, mottok proffesjonell hjelp i 2 år. Det var godt å fortelle, men traumene vil likevel alltid være med meg. En blir sterk etterhvert, men samtidig tåler man også mindre.

Jeg er en oppegående person selv om jeg ble mishandlet i mange år.

Barna har alltid hatt førsteprioritet, jeg jobbet hardt for at de skulle slippe vonde opplevelser under hele oppveksten. I forbindelse med bruddet pratet jeg svært mye med dem, forklarte hele veien - både før, under og etter bruddet. Vi fikk mye hjelp. Det var en vanskelig tid for oss alle. En nødvendig prossess for å bli fri ham. Jeg holdt fokus på å gjenopprette en trygg og stabil tilværelse, det var og er min jobb nr. 1.

Vi hadde også et fantastisk nettverk.

De er harmoniske og sunne barn, som jeg er inderlig stolt av.

Det tok lang tid før jeg våget å tenke på en eventuell ny mann i vårt liv. Jeg hadde nok med å ta vare på meg og mine, og var også redd for et nytt forhold. Levde derfor "alene", inntil for 2 år siden.

Da møtte jeg en fantastisk mann som jeg hadde vert avstandsforelket i en god stund. Det hadde vert gjensidig vel så lenge, har han fortalt.

Barna likte ham fra første stund, er nå oppriktig glade i ham.

Han er snill som dagen er lang, trygg og god. Virkelig omtenksom og omsorgsfull. Vi har et nært og godt forhold, prater mye, ler og gråter sammen. Like verdier og meninger om det meste. Han er blitt min beste venn. Vi diskuterer, og kan krangle uten at jeg blir redd. Han blir gjerne sint, men på en rolig måte. Han har aldri mistet besinnelsen.

Tidligere ble jeg flere ganger voldtatt i forbindelse med volden fra min eksmann. Jeg trodde ikke jeg kunne nyte sex. Selvbildet mitt var vrengt, jeg kunne ikke vise meg naken.

Kjæresten min får meg til å føle meg som en prinsesse. Jeg nyter å få - og til og med gi, sex. Jeg er helt trygg på ham, og kan endelig la alle klær falle. Vi har det helt fantastisk i hverandres selskap, føler oss heldige begge to, og er like forelsket etter 2 år sammen. Vi har bodd delvis sammen disse to årene.

Han har en sønn på 7 år som han forguder.

Han har også en eks.. Hun gjorde det slutt, og flyttet fra ham et år før vi fant hverandre. De har hele tiden hatt svært mye kontakt. De prates fortsatt daglig på telefonen, han hjelper henne økonomisk, og han tar seg svært godt av sin sønn. Han bor også hos dem jevnlig. (Kommer tilbake til det).

Nå vil hun ha ham tilbake. Han vil ikke, da han sier han er ordentlig glad i meg. Hun har selvsagt visst om meg hele tiden. Hun sier rett ut, til ham, at hun vil ødlegge mellom oss. Jeg har aldri truffet henne, heller ikke deres sønn. Hun nekter ham å la meg treffe sønnen deres. Han får ikke engang lov til å fortelle ham om oss. Dette er kjæresten min noe fortvilet over, men likevel til dels enig i, han frykter det blir "verdens undergang" for sønnen om han får vite om meg og min familie. Gutten er en flott gutt med sunne interesser. Jeg har sett bilder og video av ham, som faren stolt viser meg.

Moren sier det vil forvirre gutten totalt, om han får vite om oss. Hun får kjæresten min til å føle at han svikter sin sønn ved å være sammen med meg. Hun sier det. Dette sliter spesielt på ham, han elsker sin sønn over alt i verden.

Fordi han er redd for sønnens reaksjon, klarer han ikke ta mot til seg og fortelle at han er glad i meg. Han har prøvd flere ganger, men motet svikter, og han aner ikke hvordan han skal gå frem for å gjøre det minst mulig smertefullt. Han ønsker heller ikke å gå mot sin eks. Han sier det kanskje er best å vente til sønnen er voksen.

For få å treffe sin sønn, må kjæresten min bo hos sin eks i helger, ferier, høytider osv. Så mye som annen hver helg, ofte hver helg, tilbringer han med dem. Hos dem. Hun lager mye rabalder om han iblant sier nei. De bor relativt langt unna, og jeg forstår at gutten skal skånes for mye farting frem og tilbake. Noen ganger får han ta gutten med seg, men da med streng beskjed om å ikke treffe meg eller mine barn, som heller ikke har møtt gutten. De må da bo hos guttens farmor og farfar. Kjæresten min godtar det, og ønsker forståelse fra meg.

De er begge redde for å såre gutten, ved at faren har funnet seg ny kjæreste med familie. De lar ham heller leve i god tro, leve på løynen. Gutten håper stadig at faren skal bo permanent med dem. Kjæresten min har vurdert det, for sønnens del. Han sier han kanskje kan klare det, men at han vil vantrives. Han sier det aldri kan bli noe forhold mellom de to igjen. Han har ingen følelser for henne, og ville slitt med en voldsom kjærlighetssorg etter meg, sier han. Da måtte han sette seg selv til side, sier han, og bare tenke på sønnens beste.

Han trives ikke med henne, hun kjefter og hakker mye på ham. Han føler dermed at han svikter sin sønn, når han ikke ønsker å bo sammen med dem.

Hun er veldig flink til å fremelske og forsterke hans følelse av svik. Hun sier hele tiden at han ikke tenker på/bryr seg om sin sønn.

Jeg kan skrive under på at det gjør han virkelig! En mer omsorgsfull far skal en lete lenge etter.

Hans eks er rasende på meg, hun sier veldig mye stygt om meg til ham. Selv om hun aldri har møtt meg. Hun nekter også ofte min kjæreste å treffe meg. Hun bestemmer det aller meste.

Han tror hun er sjalu på meg. Hun sier hun vil gjøre alt i hennes makt for å skille oss. Han tror også at hun er redd for at deres sønn skal bli glad i meg og mine barn, og min øvrige familie - som alle vil ta godt imot ham.

Jeg har aldri gjort noe for å såre henne. Jeg har sagt til min kjæreste at jeg kke vil stå i veien om de ønsker seg tilbake til hverandre. Han vil ikke det.

Men til tross for at vi er åpne mot hverandre, føler jeg meg sviktet og overkjørt.

Min eksmann var mye utro; jeg har problemer med å stole på menn. Men jeg vet for så vidt (tror) at han aldri vil være utro mot meg. Jeg stoler på ham så godt jeg kan, men jeg blir sjalu. Det er vanskelig å måtte akseptere at han bor hos henne. Egentlig klarer jeg ikke akseptere det, men føler meg overkjørt.

Hun ringer ham flere ganger hver eneste dag. Prater om alt og ingenting, hverdagslige ting, og om sønnen. Og hun krangler mye med ham om meg, og sier at han må drite i meg.

Hverken kjæresten min eller jeg har makten i vårt forhold, det er det hun som har.

Det er fryktelig slitsomt å være 3 i et parforhold.

Jeg føler meg altså sviktet og overkjørt, fordi han tar så mye mer hensyn til henne enn han gjør til meg.

Fordi han lyer henne, føyer henne i alt, og svært sjelden sier imot henne.

Fordi han reiser fra meg nesten hver helg for å bo hos dem.

Fordi han lar henne herse med ham, og med oss som par.

Fordi hun snakker stygt om meg og mine barn.

Jeg føler han svikter seg selv også, ved la henne bestemme urimelige ting. Han blir liten og spak med henne, og hun klarer å overbevise ham i at hun har rett i alt.

Jeg prøver å forstå så langt jeg kan, men alt dette fører til krangling og evige diskusjoner hos oss. Jeg blir sint og lei meg.

Stakkars han, han får kjeft både her og der. Han er redd for å ende opp alene.

Alt dette er så vidt jeg kan se, langt over grensen for hva jeg (og han) burde tåle/tillate.

Men spøkelser fra fortiden gjør meg usikker, jeg stoler lite på min egen dømmekraft her.

Han misliker stuasjonen han også, og vi er skikkelig slitne begge to.

Vi har det imidlertid så godt sammen, at jeg føler vi har lov til å kjempe for vårt forhold. Han snakker av og til om ekteskap, han sier han ønsker å dele fremtiden med meg og etterhvert alle barna. Han (vi) har også snakket om å få felles barn, noe vi begge ønsker. Alt må uansett stabiliseres i vårt forhold først, før vi eventuelt gjør alvor av våre drømmer.

Det er som en russisk rulett, fra ekstrem glede og nært samhold, til det helt motsatte, og mye bråk, når hun til stadighet overtar hele tilværelsen og skyver seg inn mellom oss.

Jeg har gitt ham noen ultimatum. Da blir han dypt fortvilet, gråter, og lover å ta et oppgjør med henne. Men lite skjer, og etter 2 år sammen står vi enda på samme sted.

Jeg føler situasjonen er fastlåst, og aner ikke hva jeg skal gjøre.

Vi er begge redde for å miste hverandre. Likevel tror jeg han kan velge å bryte med meg, fremfor å såre sønnen.

Forståelig, men må han virkelig velge enten oss eller de? Blir sønnen så såret?

Jeg vil for all del ikke presse frem noe møte, og absolutt ikke ødlegge guttens liv. Det er slik det føles, at jeg er en stor stygg ulv. Jeg ønsker hans eks alt godt, men jeg ønsker at vi får fred fra henne.

Hvor ligger feilen her? Poenget er ikke å dele ut skyld, men dette sliter, og jeg ønsker virkelig hjelp til å finne løsninger.

Jeg har lurt på om hun trenger hjelp til å innse og akseptere situasjonen, og har sagt dette til ham. Han er enig, men tør ikke foreslå det for henne.

Jeg sier han har klare rettigheter ovenfor sønnen, han betaler også bidrag. Men hun vrir på alt, og blir rasende sint når han lufter sine rettigheter for henne. Hun truer med advokat. Jeg sier han har ingenting å frykte, men han er en sindig mann som ønsker å løse konflikter i fordragelighet.

Han vil gjerne beholde vennskapet til sin eks, for sønnen sin del. Jeg mener ikke de må bli uvnner, det unner jeg dem ikke. Men må de virkelig ha så tett forhold?

Jeg ble sterkt manipulert selv, av min eksmann, og mener hun gjør det samme mot ham.

Tror du han liker å "ha" oss begge, få i bøtter og spann, selv om han sier det sårer ham at jeg tenker sånn?

Han sier han hadde klikket om jeg bodde hos min eksmann, og om vi hadde hatt så tett forhold som de har. Han ville ikke taklet det, sier han. Likevel gjør han det mot meg.

Er det riktig at det er sånn det må være i vårt forhold? Hva skal han gjøre? Hva skal jeg gjøre? Skal jeg godta dette? Eller bør jeg droppe ham? Jeg har vert på nippet til det noen ganger, men vi er like glad i hverandre begge to, og gråter som barn når vi har holdt på å gå fra hverandre.

Overreagerer jeg? Må jeg finne meg i dette? Må han finne seg i å være henne så underdanig, uten at det får konsekvenser for hans samvær med sønnen? Er jeg dum som blir i forholdet? Er det jeg som ødlegger her? Jeg er skikkelig forvirret og fortvilet.

Jeg har blant annet post traumatisk stress syndrom og firomyalgi, noe av resultatet etter mitt liv med trusler og mishandling fra min eksmann. Blir fort sliten og syk av påkjenninger, men vil ikke bruke dette mot ham. Han vet selvfølgelig om det, og jeg tenker egentlig at han kunne tatt litt hensyn. Jeg har sagt det til ham i dårlige perioder. Han blir veldig lei seg, men det stopper med det. Er som sagt redd for å bruke det mot ham, det er tross alt ikke hannes feil at jeg har fått det. Og jeg vil ikke være for sutrete.

Jeg er stolt over å ha reist meg. Og livredd for å falle igjen.

Jeg er også redd for min kjære, vil ikke at han skal bli like sliten og nedbrutt som jeg selv var (og fremdeles strever med å kome over)

Må vi gi opp vår kjærlighet, eller har vi grunnlag / rett til å kjempe? Kan du hjelpe oss med å se hva vi kan gjøre, og hvordan vi eventuelt skal gå frem, for gode og varige resultater?

Han vet at jeg skriver til deg, og er faktisk glad for det. Vi setter begge stor pris på et seriøst og utfyllende svar.

På forhånd tusen hjertelig takk.

Med vennlig hilsen

- bouenas

Svar på dette innlegget Tips en venn!

Nei, du overreagerer ikke! Langt i fra. Nå må du sette ned foten. Og nå må han sette ned foten, ovenfor sin eks. Synes jeg da. Dette høres jo helt forferdelig ut! Makan til sammensurium og løgner og bedrag. De lyver jo for gutten.

Hadde det vært meg hadde jeg krevd en avklaring. Jeg hadde ikke latt den eksen ture frem på dette viset. Jeg hadde krevd at han hadde tatt et standpunkt, ja rett og slett vise at han er en voksen mann!

[bouenas]

Nei, du overreagerer ikke! Langt i fra. Nå må du sette ned foten. Og nå må han sette ned foten, ovenfor sin eks. Synes jeg da. Dette høres jo helt forferdelig ut! Makan til sammensurium og løgner og bedrag. De lyver jo for gutten.

Hadde det vært meg hadde jeg krevd en avklaring. Jeg hadde ikke latt den eksen ture frem på dette viset. Jeg hadde krevd at han hadde tatt et standpunkt, ja rett og slett vise at han er en voksen mann!

Takk Takk Takk Takk

Begynner å forstå nå, at det er rett av meg å reagere.

Siden han ikke får gjennomslag selv, har jeg lurt på om jeg skal ta kontakt med eksen hans, for å ta en real prat med henne. Men har ikke gjort det, da det gjerne gjør vondt verre, og jeg ville nok kjent meg barnslig og dum etterpå.

Det er nok han som må vise seg mer voksen, som du sier, ja.

Lett å føle seg usikker og dum.

Kjenner jeg har "vokst" allerede, takk for støtten.

klem,

[Clue1365380406]

Takk Takk Takk Takk

Begynner å forstå nå, at det er rett av meg å reagere.

Siden han ikke får gjennomslag selv, har jeg lurt på om jeg skal ta kontakt med eksen hans, for å ta en real prat med henne. Men har ikke gjort det, da det gjerne gjør vondt verre, og jeg ville nok kjent meg barnslig og dum etterpå.

Det er nok han som må vise seg mer voksen, som du sier, ja.

Lett å føle seg usikker og dum.

Kjenner jeg har "vokst" allerede, takk for støtten.

klem,

Tror ikke det er noen god løsning at du tar kontakt med henne og prøver å ordne opp.

For det første vil hun nok ikke høre på deg, og slett ikke ta inn over seg det du sier. Hun kan til og med bli enda verre!

For det andre bør han være mann nok til å ordne opp selv. Hvis du gjør det vil du miste enda mer respekt for ham, for du ordner opp fordi han ikke har mot nok til det selv. Hva slags mann vil han bli i dine øyne da?

Dette må han ordne opp i selv. Og gjør han ikke det, må du vurdere om du kan fortsette å ha et forhold til ham.

[Gjest Settlers]

Takk Takk Takk Takk

Begynner å forstå nå, at det er rett av meg å reagere.

Siden han ikke får gjennomslag selv, har jeg lurt på om jeg skal ta kontakt med eksen hans, for å ta en real prat med henne. Men har ikke gjort det, da det gjerne gjør vondt verre, og jeg ville nok kjent meg barnslig og dum etterpå.

Det er nok han som må vise seg mer voksen, som du sier, ja.

Lett å føle seg usikker og dum.

Kjenner jeg har "vokst" allerede, takk for støtten.

klem,

Veldig enig med Clue her, dette er det han som må ordne opp i. Ikke du.

[bouenas]

Tror ikke det er noen god løsning at du tar kontakt med henne og prøver å ordne opp.

For det første vil hun nok ikke høre på deg, og slett ikke ta inn over seg det du sier. Hun kan til og med bli enda verre!

For det andre bør han være mann nok til å ordne opp selv. Hvis du gjør det vil du miste enda mer respekt for ham, for du ordner opp fordi han ikke har mot nok til det selv. Hva slags mann vil han bli i dine øyne da?

Dette må han ordne opp i selv. Og gjør han ikke det, må du vurdere om du kan fortsette å ha et forhold til ham.

Ja, jeg kan tenke meg at hun ville tatt det ille, om hun i det hele tatt ville hørt på meg. Jeg fryker også at hun da kunne blitt mye mye verre.

Jeg hadde nok ødlagt mer enn det ville ha gagnet, ja.

Det som satte meg på "ideen" om å ta kontakt med henne, var at hun for en tid siden skrev en lang og kjempesint sms til meg - men som hun ikke sendte.

Det var fordi han nektet henne å sende den til meg..

Litt av et trekantforhold, ja.

Har også vært inne på tanken at jeg ville sett annerledes på ham om jeg måtte ordne opp.

Jeg skal ta meg (enda en) prat med ham, og høre hva han bestemmer seg for.

Så må jeg nok bare ta det derfra, vurdere om jeg maker dette. Noe jeg ikke tror jeg gjør, så om han ikke virkelig "får ut fingeren", ser det ut til at vi må bryte.

[bouenas]

Veldig enig med Clue her, dette er det han som må ordne opp i. Ikke du.

Enig jeg også. Se gjerne svaret til Clue.