Forelsket, forvirret og fortvilet.

[Gjest sol etter regn]

Logg inn/Registrer Profil Svar til meg Skriv ny

--------------------------------------------------------------------------------

Innlegget skrevet av bouenas i Samliv

5/4-2006 klokken 15:42

--------------------------------------------------------------------------------

Forelsket, forvirret og fortvilet.Redigert innlegg.

Kjære Solveig E. Vennesland.

Jeg er en jente på 36 år, har 4 herlige barn som jeg forguder.

Etter å ha levd med min svært voldelige mann i 16 år, og han forsøkte å ta mitt liv, måtte vi rømme. Barna var heldigvis aldri til stede under volden. Etterpå måtte vi bo på hemmelig adresse.

Dette er nå 6 år siden. Har vert skilt i 4 år, fått fred fra ham de siste 3 år. Har nå tilnærmet normalt foreldreforhold.

Var sterkt preget av situasjonen, og ble fysisk syk, mange rare symptomer. Psykosomayiske reaksjoner. Brukte lang tid på å bli bedre, og å finne tilbake til meg selv, mottok proffesjonell hjelp i 2 år. Det var godt å fortelle, men traumene vil likevel alltid være med meg. En blir sterk etterhvert, men samtidig tåler man også mindre.

Jeg er en oppegående person selv om jeg ble mishandlet i mange år.

Barna har alltid hatt førsteprioritet, jeg jobbet hardt for at de skulle slippe vonde opplevelser under hele oppveksten. I forbindelse med bruddet pratet jeg svært mye med dem, forklarte hele veien - både før, under og etter bruddet. Vi fikk mye hjelp. Det var en vanskelig tid for oss alle. En nødvendig prossess for å bli fri ham. Jeg holdt fokus på å gjenopprette en trygg og stabil tilværelse, det var og er min jobb nr. 1.

Vi hadde også et fantastisk nettverk.

De er harmoniske og sunne barn, som jeg er inderlig stolt av.

Det tok lang tid før jeg våget å tenke på en eventuell ny mann i vårt liv. Jeg hadde nok med å ta vare på meg og mine, og var også redd for et nytt forhold. Levde derfor "alene", inntil for 2 år siden.

Da møtte jeg en fantastisk mann som jeg hadde vert avstandsforelket i en god stund. Det hadde vert gjensidig vel så lenge, har han fortalt.

Barna likte ham fra første stund, er nå oppriktig glade i ham.

Han er snill som dagen er lang, trygg og god. Virkelig omtenksom og omsorgsfull. Vi har et nært og godt forhold, prater mye, ler og gråter sammen. Like verdier og meninger om det meste. Han er blitt min beste venn. Vi diskuterer, og kan krangle uten at jeg blir redd. Han blir gjerne sint, men på en rolig måte. Han har aldri mistet besinnelsen.

Tidligere ble jeg flere ganger voldtatt i forbindelse med volden fra min eksmann. Jeg trodde ikke jeg kunne nyte sex. Selvbildet mitt var vrengt, jeg kunne ikke vise meg naken.

Kjæresten min får meg til å føle meg som en prinsesse. Jeg nyter å få - og til og med gi, sex. Jeg er helt trygg på ham, og kan endelig la alle klær falle. Vi har det helt fantastisk i hverandres selskap, føler oss heldige begge to, og er like forelsket etter 2 år sammen. Vi har bodd delvis sammen disse to årene.

Han har en sønn på 7 år som han forguder.

Han har også en eks.. Hun gjorde det slutt, og flyttet fra ham et år før vi fant hverandre. De har hele tiden hatt svært mye kontakt. De prates fortsatt daglig på telefonen, han hjelper henne økonomisk, og han tar seg svært godt av sin sønn. Han bor også hos dem jevnlig. (Kommer tilbake til det).

Nå vil hun ha ham tilbake. Han vil ikke, da han sier han er ordentlig glad i meg. Hun har selvsagt visst om meg hele tiden. Hun sier rett ut, til ham, at hun vil ødlegge mellom oss. Jeg har aldri truffet henne, heller ikke deres sønn. Hun nekter ham å la meg treffe sønnen deres. Han får ikke engang lov til å fortelle ham om oss. Dette er kjæresten min noe fortvilet over, men likevel til dels enig i, han frykter det blir "verdens undergang" for sønnen om han får vite om meg og min familie. Gutten er en flott gutt med sunne interesser. Jeg har sett bilder og video av ham, som faren stolt viser meg.

Moren sier det vil forvirre gutten totalt, om han får vite om oss. Hun får kjæresten min til å føle at han svikter sin sønn ved å være sammen med meg. Hun sier det. Dette sliter spesielt på ham, han elsker sin sønn over alt i verden.

Fordi han er redd for sønnens reaksjon, klarer han ikke ta mot til seg og fortelle at han er glad i meg. Han har prøvd flere ganger, men motet svikter, og han aner ikke hvordan han skal gå frem for å gjøre det minst mulig smertefullt. Han ønsker heller ikke å gå mot sin eks. Han sier det kanskje er best å vente til sønnen er voksen.

For få å treffe sin sønn, må kjæresten min bo hos sin eks i helger, ferier, høytider osv. Så mye som annen hver helg, ofte hver helg, tilbringer han med dem. Hos dem. Hun lager mye rabalder om han iblant sier nei. De bor relativt langt unna, og jeg forstår at gutten skal skånes for mye farting frem og tilbake. Noen ganger får han ta gutten med seg, men da med streng beskjed om å ikke treffe meg eller mine barn, som heller ikke har møtt gutten. De må da bo hos guttens farmor og farfar. Kjæresten min godtar det, og ønsker forståelse fra meg.

De er begge redde for å såre gutten, ved at faren har funnet seg ny kjæreste med familie. De lar ham heller leve i god tro, leve på løynen. Gutten håper stadig at faren skal bo permanent med dem. Kjæresten min har vurdert det, for sønnens del. Han sier han kanskje kan klare det, men at han vil vantrives. Han sier det aldri kan bli noe forhold mellom de to igjen. Han har ingen følelser for henne, og ville slitt med en voldsom kjærlighetssorg etter meg, sier han. Da måtte han sette seg selv til side, sier han, og bare tenke på sønnens beste.

Han trives ikke med henne, hun kjefter og hakker mye på ham. Han føler dermed at han svikter sin sønn, når han ikke ønsker å bo sammen med dem.

Hun er veldig flink til å fremelske og forsterke hans følelse av svik. Hun sier hele tiden at han ikke tenker på/bryr seg om sin sønn.

Jeg kan skrive under på at det gjør han virkelig! En mer omsorgsfull far skal en lete lenge etter.

Hans eks er rasende på meg, hun sier veldig mye stygt om meg til ham. Selv om hun aldri har møtt meg. Hun nekter også ofte min kjæreste å treffe meg. Hun bestemmer det aller meste.

Han tror hun er sjalu på meg. Hun sier hun vil gjøre alt i hennes makt for å skille oss. Han tror også at hun er redd for at deres sønn skal bli glad i meg og mine barn, og min øvrige familie - som alle vil ta godt imot ham.

Jeg har aldri gjort noe for å såre henne. Jeg har sagt til min kjæreste at jeg kke vil stå i veien om de ønsker seg tilbake til hverandre. Han vil ikke det.

Men til tross for at vi er åpne mot hverandre, føler jeg meg sviktet og overkjørt.

Min eksmann var mye utro; jeg har problemer med å stole på menn. Men jeg vet for så vidt (tror) at han aldri vil være utro mot meg. Jeg stoler på ham så godt jeg kan, men jeg blir sjalu. Det er vanskelig å måtte akseptere at han bor hos henne. Egentlig klarer jeg ikke akseptere det, men føler meg overkjørt.

Hun ringer ham flere ganger hver eneste dag. Prater om alt og ingenting, hverdagslige ting, og om sønnen. Og hun krangler mye med ham om meg, og sier at han må drite i meg.

Hverken kjæresten min eller jeg har makten i vårt forhold, det er det hun som har.

Det er fryktelig slitsomt å være 3 i et parforhold.

Jeg føler meg altså sviktet og overkjørt, fordi han tar så mye mer hensyn til henne enn han gjør til meg.

Fordi han lyer henne, føyer henne i alt, og svært sjelden sier imot henne.

Fordi han reiser fra meg nesten hver helg for å bo hos dem.

Fordi han lar henne herse med ham, og med oss som par.

Fordi hun snakker stygt om meg og mine barn.

Jeg føler han svikter seg selv også, ved la henne bestemme urimelige ting. Han blir liten og spak med henne, og hun klarer å overbevise ham i at hun har rett i alt.

Jeg prøver å forstå så langt jeg kan, men alt dette fører til krangling og evige diskusjoner hos oss. Jeg blir sint og lei meg.

Stakkars han, han får kjeft både her og der. Han er redd for å ende opp alene.

Alt dette er så vidt jeg kan se, langt over grensen for hva jeg (og han) burde tåle/tillate.

Men spøkelser fra fortiden gjør meg usikker, jeg stoler lite på min egen dømmekraft her.

Han misliker stuasjonen han også, og vi er skikkelig slitne begge to.

Vi har det imidlertid så godt sammen, at jeg føler vi har lov til å kjempe for vårt forhold. Han snakker av og til om ekteskap, han sier han ønsker å dele fremtiden med meg og etterhvert alle barna. Han (vi) har også snakket om å få felles barn, noe vi begge ønsker. Alt må uansett stabiliseres i vårt forhold først, før vi eventuelt gjør alvor av våre drømmer.

Det er som en russisk rulett, fra ekstrem glede og nært samhold, til det helt motsatte, og mye bråk, når hun til stadighet overtar hele tilværelsen og skyver seg inn mellom oss.

Jeg har gitt ham noen ultimatum. Da blir han dypt fortvilet, gråter, og lover å ta et oppgjør med henne. Men lite skjer, og etter 2 år sammen står vi enda på samme sted.

Jeg føler situasjonen er fastlåst, og aner ikke hva jeg skal gjøre.

Vi er begge redde for å miste hverandre. Likevel tror jeg han kan velge å bryte med meg, fremfor å såre sønnen.

Forståelig, men må han virkelig velge enten oss eller de? Blir sønnen så såret?

Jeg vil for all del ikke presse frem noe møte, og absolutt ikke ødlegge guttens liv. Det er slik det føles, at jeg er en stor stygg ulv. Jeg ønsker hans eks alt godt, men jeg ønsker at vi får fred fra henne.

Hvor ligger feilen her? Poenget er ikke å dele ut skyld, men dette sliter, og jeg ønsker virkelig hjelp til å finne løsninger.

Jeg har lurt på om hun trenger hjelp til å innse og akseptere situasjonen, og har sagt dette til ham. Han er enig, men tør ikke foreslå det for henne.

Jeg sier han har klare rettigheter ovenfor sønnen, han betaler også bidrag. Men hun vrir på alt, og blir rasende sint når han lufter sine rettigheter for henne. Hun truer med advokat. Jeg sier han har ingenting å frykte, men han er en sindig mann som ønsker å løse konflikter i fordragelighet.

Han vil gjerne beholde vennskapet til sin eks, for sønnen sin del. Jeg mener ikke de må bli uvnner, det unner jeg dem ikke. Men må de virkelig ha så tett forhold?

Jeg ble sterkt manipulert selv, av min eksmann, og mener hun gjør det samme mot ham.

Tror du han liker å "ha" oss begge, få i bøtter og spann, selv om han sier det sårer ham at jeg tenker sånn?

Han sier han hadde klikket om jeg bodde hos min eksmann, og om vi hadde hatt så tett forhold som de har. Han ville ikke taklet det, sier han. Likevel gjør han det mot meg.

Er det riktig at det er sånn det må være i vårt forhold? Hva skal han gjøre? Hva skal jeg gjøre? Skal jeg godta dette? Eller bør jeg droppe ham? Jeg har vert på nippet til det noen ganger, men vi er like glad i hverandre begge to, og gråter som barn når vi har holdt på å gå fra hverandre.

Overreagerer jeg? Må jeg finne meg i dette? Må han finne seg i å være henne så underdanig, uten at det får konsekvenser for hans samvær med sønnen? Er jeg dum som blir i forholdet? Er det jeg som ødlegger her? Jeg er skikkelig forvirret og fortvilet.

Jeg har blant annet post traumatisk stress syndrom og firomyalgi, noe av resultatet etter mitt liv med trusler og mishandling fra min eksmann. Blir fort sliten og syk av påkjenninger, men vil ikke bruke dette mot ham. Han vet selvfølgelig om det, og jeg tenker egentlig at han kunne tatt litt hensyn. Jeg har sagt det til ham i dårlige perioder. Han blir veldig lei seg, men det stopper med det. Er som sagt redd for å bruke det mot ham, det er tross alt ikke hannes feil at jeg har fått det. Og jeg vil ikke være for sutrete.

Jeg er stolt over å ha reist meg. Og livredd for å falle igjen.

Jeg er også redd for min kjære, vil ikke at han skal bli like sliten og nedbrutt som jeg selv var (og fremdeles strever med å kome over)

Må vi gi opp vår kjærlighet, eller har vi grunnlag / rett til å kjempe? Kan du hjelpe oss med å se hva vi kan gjøre, og hvordan vi eventuelt skal gå frem, for gode og varige resultater?

Han vet at jeg skriver til deg, og er faktisk glad for det. Vi setter begge stor pris på et seriøst og utfyllende svar.

På forhånd tusen hjertelig takk.

Med vennlig hilsen

- bouenas

Svar på dette innlegget Tips en venn!

Hei!

Jeg ble mektig provosert over å lese innlegget ditt, på dine vegne. Så derfor skriver jeg mens jeg fremdeles er sint.

Jeg blir _sint_ for at du, som har gjennomgått så mye, skal måtte havne oppi noe slikt! Du, som har reist deg sterkere enn noensinne, skal nå begynne å tvile på deg selv på slike innlysende, selvsagte ting som at denne situasjonen er helt feil!?

Jeg blir sint på kjæresten din, fordi han helt tydelig er veldig glad i deg, men for svak til å stå imot eksens hersing. Det er grovt at han (som skal være så glad i deg) tillater at sin svakhet skal gå ut over deg. Jeg blir sint med tanke på hva situasjonen gjør med deg. Du sier at han hadde klikket om situasjonen hadde vært omvendt. Hvordan kan han da forsvare at han gjør det samme mot deg?? Det er veldig selvmotsigende og stygt gjort!

Jeg blir sint på sønnens vegne, som lever på en løgn. At pappa har dårlig samvittighet for bruddet med mor betyr ikke at barn kan skånes for virkeligheten. Dersom han flytter inn igjen, tror han ikke at sønnen vil merke at ting ikke er riktig?? Det er å undervurdere barn å tro at de ikke senser slike ting. Å tro at han skal skåne sønnen ved å "vente til han er voksen" er bare tull. Tenk hva sønnen vil mene om pappa den dagen han skjønner hvor mange år han har blitt holdt for narr. Jeg hadde aldri tilgitt mine foreldre om de hadde gjort det mot meg.

Du beskriver eksen som en furie med sterke meninger. Det er helt sikkert ikke vits for deg å ta kontakt med henne for å klargjøre et par ting. Det vil garantert gjøre tingene værre. MYE værre! Hun har fått en enorm makt over eksen, og elsker det. Klart hun er redd for den trusselen du utgjør! Dersom hun ikke strammer grepet, vil hun jo "miste" alle sine "goder"; "mann", økonomisk støtte mm.. Men hvis han ikke står opp mot henne veldig snart, kommer han aldri til å gjøre det. Og da kan det være for sent, da kan han miste deg!

Du skriver at han helst vil løse situasjoner uten konflikter, men i dette tilfellet tror jeg dessverre ikke det er mulig. Det kommer til å være tøft, men det vil være verdt det når han kommer ut på den andre siden! Vil han virkelig ha det slik? Vil han virkelig fremstå som en veik tøffel uten ryggrad, som ikke kan stå for det han føler? Kan han se seg selv i øynene om han ikke står opp for seg selv og DERE?

Du er IKKE urimelig! Slikt skal man ikke måtte finne seg i. ALLE forhold må ha en fremtid for å kunne overleve. Det er dumt av deg å bli i dette om det ikke har en fremtid.. Men det er iallefall veldig godt at du har fått oppleve kjærlighet og et godt forhold. At det er ekte og sterkt skinner gjennom i innlegget ditt. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor han vil risikere å miste det han har. Om DU velger å gå videre uten han, vil du iallefall ha erfart at det FINNES gode menn her i verden, og at DU også kan få det godt sammen med en av dem..

Ønsker deg masse lykke til uansett hvordan dette ender. Håper virkelig det ender bra, for jeg tror dere har et godt forhold _egentlig_! Ønsker deg alt godt! Klem fra

[bouenas]

Hei!

Jeg ble mektig provosert over å lese innlegget ditt, på dine vegne. Så derfor skriver jeg mens jeg fremdeles er sint.

Jeg blir _sint_ for at du, som har gjennomgått så mye, skal måtte havne oppi noe slikt! Du, som har reist deg sterkere enn noensinne, skal nå begynne å tvile på deg selv på slike innlysende, selvsagte ting som at denne situasjonen er helt feil!?

Jeg blir sint på kjæresten din, fordi han helt tydelig er veldig glad i deg, men for svak til å stå imot eksens hersing. Det er grovt at han (som skal være så glad i deg) tillater at sin svakhet skal gå ut over deg. Jeg blir sint med tanke på hva situasjonen gjør med deg. Du sier at han hadde klikket om situasjonen hadde vært omvendt. Hvordan kan han da forsvare at han gjør det samme mot deg?? Det er veldig selvmotsigende og stygt gjort!

Jeg blir sint på sønnens vegne, som lever på en løgn. At pappa har dårlig samvittighet for bruddet med mor betyr ikke at barn kan skånes for virkeligheten. Dersom han flytter inn igjen, tror han ikke at sønnen vil merke at ting ikke er riktig?? Det er å undervurdere barn å tro at de ikke senser slike ting. Å tro at han skal skåne sønnen ved å "vente til han er voksen" er bare tull. Tenk hva sønnen vil mene om pappa den dagen han skjønner hvor mange år han har blitt holdt for narr. Jeg hadde aldri tilgitt mine foreldre om de hadde gjort det mot meg.

Du beskriver eksen som en furie med sterke meninger. Det er helt sikkert ikke vits for deg å ta kontakt med henne for å klargjøre et par ting. Det vil garantert gjøre tingene værre. MYE værre! Hun har fått en enorm makt over eksen, og elsker det. Klart hun er redd for den trusselen du utgjør! Dersom hun ikke strammer grepet, vil hun jo "miste" alle sine "goder"; "mann", økonomisk støtte mm.. Men hvis han ikke står opp mot henne veldig snart, kommer han aldri til å gjøre det. Og da kan det være for sent, da kan han miste deg!

Du skriver at han helst vil løse situasjoner uten konflikter, men i dette tilfellet tror jeg dessverre ikke det er mulig. Det kommer til å være tøft, men det vil være verdt det når han kommer ut på den andre siden! Vil han virkelig ha det slik? Vil han virkelig fremstå som en veik tøffel uten ryggrad, som ikke kan stå for det han føler? Kan han se seg selv i øynene om han ikke står opp for seg selv og DERE?

Du er IKKE urimelig! Slikt skal man ikke måtte finne seg i. ALLE forhold må ha en fremtid for å kunne overleve. Det er dumt av deg å bli i dette om det ikke har en fremtid.. Men det er iallefall veldig godt at du har fått oppleve kjærlighet og et godt forhold. At det er ekte og sterkt skinner gjennom i innlegget ditt. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor han vil risikere å miste det han har. Om DU velger å gå videre uten han, vil du iallefall ha erfart at det FINNES gode menn her i verden, og at DU også kan få det godt sammen med en av dem..

Ønsker deg masse lykke til uansett hvordan dette ender. Håper virkelig det ender bra, for jeg tror dere har et godt forhold _egentlig_! Ønsker deg alt godt! Klem fra

Hei!

Tusen takk for ditt herlige svar! Blir helt rørt av omtanken din, det varmer skikkelig.

Faktisk godt å høre at du blir sint. Måtte smile litt da du skrev at du måtte skrive mens du fremdeles var sint - det var som om jeg skulle sagt det selv. Jeg var skikkelig fortvilet da jeg skrev innlegget, men prøvde likevel å få med fakta fra flere synspunkt. Og fortvilet er jeg jo ofte over situasjonen, så det var veldig godt å få det ut.

Jeg har aldri skrevet sånne innlegg før, og er skikkelig positivt overrasket over responsen. Og så utrolig gode og gjennomtenkte svar dere kommer med!! Jeg er helt overveldet og kjempeglad for støtten.

Blir litt stolt da du ser at ekte kjærlighet skinner gjennom det jeg skriver. Jeg er fryktelig glad i ham, og tror jeg kan si at jeg vet han er like glad i meg. Det er fantastisk å få oppleve kjærlighet, og jeg tenker også som du, at om det ikke går mellom oss, så er jeg kjepelykkelig over å ha fått opplevd det.

Jeg tenker også at noe "rusk" er det vel i alle forhold, at jeg ikke kan forvente at ting skal være helt perfekt. For dette er jo rene himmelen i forhold til hva jeg har opplevd tidligere. Jeg er ham evig takknemlig for kjærligheten han har gitt, og gir meg. Men dette sliter likevel såpass at det går utover helse og trivsel, og det overskygger mye i vårt forhold. Jeg kjenner jeg er i ferd med å komme til et punkt hvor jeg ikke klarer dette lenger.

Dekkende betegnelse av eksen hannes, hun er virkelig en makt- og herskesyk furie som ikke eier skam i livet. Det kunne ikke falt meg inn å gå inn for å ødlegge noens hverdag, slik hun gjør. Jeg håper virkelig det er langt mellom slike mennesker, men det er nok dessverre mange som er som henne.

Jeg er enig i det du skiver om kjæresten min. Han er en god og flott mann, men det sårer veldig at han ikke gjør noe med situasjonen vår. Jeg har prøvd i alle vinkler, -som alle har komt frem naturlig, altså; gråt og sinne, fornuftige samtaler, og til og med humor - som at vi burde jo nesten leve som en stor og lykkelig familie alle sammen, hun er jo i kulissene hele tiden likevel....

Jeg synes også det er galt at gutten blir holdt helt utenfor virkeligheten. Jeg tenker med gru på om han får høre sannheten et annetsteds ifra. Det ville vert skikkelig ille for ham.

Og han enser allerede at noe er som det ikke skal være, for han spør pappaen sin hva som er galt, han ser at han bærer på en unødvendig tung bør.

Jeg hadde heller ikke tilgitt mine foreldre om det hadde latt meg leve på en løyn for å "skåne" meg. Godt du sier det er tull å vente til han blir voksen.

Når kjæresten min sier det, ser jeg virkelig mørkt på det.

Jeg er også mektig irritert over at mine barn blir "glemt" oppi dette. De har knyttet seg til ham, og jeg har problemer med å tenke på at de kanskje må igjennom en "skilsmisse" til. Denne vil jo i alle tilfelle bli gjennomført på en fullstendig annerledes måte, det kan jo ikke helt sammenlignes, men likevel..

Forresten kan man aldri gardere seg mot slikt, men jeg ønsker å gi dem en stabil tilværelse.

De har også hele tiden visst om at de har en "stebror" der ute, og skjønner ikke hvorfor de ikke får treffe ham. Dvs, jeg har selvsagt forklart hvorfor, men det er vanskelig å forstå for dem også.

Jeg er glad du reagerer så sterkt på at atter en mann får meg til å tvile slik på meg selv. Det er det som skremmer meg også. Jeg var lenge mindre enn "ingenting", og er livredd for å havne der igjen. Jeg nekter å miste mer av min hardt opparbeidete selvtillit, og alt inni meg nekter at jeg skal godta dette.

Jeg håper inderlig at han har den ryggraden du etterlyser, gjemt et sted inni seg. At han henter den frem, og viser både for seg selv og oss at han tør å kjempe. Tror faktisk at han vil få det mye bedre med seg selv også da.

Men jeg må si jeg er redd for å skuffe ham også. Hva om han bryter de faste båndene til sin eks, for så å finne ut at jeg ikke er verdt det.. Det ville blitt et brutalt hakk i stoltheten min, og jeg ville følt meg bitteliten. Jeg er faktisk så glad i ham at jeg heller vil se ham lykkelig, enn å tviholde på ham og presse ham til noe han ikke vet om han klarer.

Egentilg tror jeg vi kan fortsette å ha det veldig godt, han er helt klar på at jeg er den han vil ha, og at jeg betyr uendelig mye for ham. Så jeg får prøve å stole på det..

Sønnen vil gjerne synes jeg er en stor dritt som tok fra ham drømmen om at foreldrene skal være sammen.

Det var riktig nok over mellom dem lenge før jeg traff ham, men de fortalte ham ikke det heller. Bare at det var en praktisk løsning at de flyttet..

Kanskje han allerede har forstått litt av hvert, kan hende han har overhørt samtaler, osv.

Det er noen skjær i sjøen, og jeg lurer innimellom på om jeg er sterk nok til dette. Men kampånden min inni meg har det med å dukke uventet opp

Den kom ihvertfall tydelig frem da hun sa i klastekst at hun ville gjøre alt for å skille oss. Ikke faen, tekte jeg da

Han er ihvertfall verdt å kjempe for, han er helt unik i mine øyne, og jeg er utrolig glad i ham. Han har den svakheten at han ikke tør å si imot sin eks. Han er også redd for å såre henne. Og han godtar altfor, altfor mye fra henne. Jeg håper han tør trå over den terskelen. Tiden vil vise, og kanskje jeg skriver et innlegg senere for å fortelle hvordan det går!

Tusen takk for gode lykkeønskninger, du har med ditt svar hjulpet meg langt på vei til å se på dette fra andre sider. Du høres ut som et usedvanlig godt menneske, og takk for at du brukte tid på å svare meg..

Jeg ønsker deg også alt godt

klem,

[org]

Jeg sender deg min fulle støtte!

Stå på, dette klarer du og kjæresten din!

Lykke til.

[org]

Hei!

Tusen takk for tipset, og at jeg fikk det med "te-skje"

Akkurat det jeg trengte!!

Har nemlig prøvd og prøvd, og nå fikk jeg det endelig til, med god hjelp fra deg.

Ser nå at innlegget er mye lettere å lese, og håper at flere orker lese det, selv om det er langt.

Tusen takk til deg!!

klem,

Innlegget ditt var lett å lese, til tross for manglende avsnitt.

Dette pga greit språk og et tema som setter sinnene i kok!

(Sier jeg, som egentlig skal skrive oppgave i norsk nå...) *S*

[Gjest sol etter regn]

Hei!

Tusen takk for ditt herlige svar! Blir helt rørt av omtanken din, det varmer skikkelig.

Faktisk godt å høre at du blir sint. Måtte smile litt da du skrev at du måtte skrive mens du fremdeles var sint - det var som om jeg skulle sagt det selv. Jeg var skikkelig fortvilet da jeg skrev innlegget, men prøvde likevel å få med fakta fra flere synspunkt. Og fortvilet er jeg jo ofte over situasjonen, så det var veldig godt å få det ut.

Jeg har aldri skrevet sånne innlegg før, og er skikkelig positivt overrasket over responsen. Og så utrolig gode og gjennomtenkte svar dere kommer med!! Jeg er helt overveldet og kjempeglad for støtten.

Blir litt stolt da du ser at ekte kjærlighet skinner gjennom det jeg skriver. Jeg er fryktelig glad i ham, og tror jeg kan si at jeg vet han er like glad i meg. Det er fantastisk å få oppleve kjærlighet, og jeg tenker også som du, at om det ikke går mellom oss, så er jeg kjepelykkelig over å ha fått opplevd det.

Jeg tenker også at noe "rusk" er det vel i alle forhold, at jeg ikke kan forvente at ting skal være helt perfekt. For dette er jo rene himmelen i forhold til hva jeg har opplevd tidligere. Jeg er ham evig takknemlig for kjærligheten han har gitt, og gir meg. Men dette sliter likevel såpass at det går utover helse og trivsel, og det overskygger mye i vårt forhold. Jeg kjenner jeg er i ferd med å komme til et punkt hvor jeg ikke klarer dette lenger.

Dekkende betegnelse av eksen hannes, hun er virkelig en makt- og herskesyk furie som ikke eier skam i livet. Det kunne ikke falt meg inn å gå inn for å ødlegge noens hverdag, slik hun gjør. Jeg håper virkelig det er langt mellom slike mennesker, men det er nok dessverre mange som er som henne.

Jeg er enig i det du skiver om kjæresten min. Han er en god og flott mann, men det sårer veldig at han ikke gjør noe med situasjonen vår. Jeg har prøvd i alle vinkler, -som alle har komt frem naturlig, altså; gråt og sinne, fornuftige samtaler, og til og med humor - som at vi burde jo nesten leve som en stor og lykkelig familie alle sammen, hun er jo i kulissene hele tiden likevel....

Jeg synes også det er galt at gutten blir holdt helt utenfor virkeligheten. Jeg tenker med gru på om han får høre sannheten et annetsteds ifra. Det ville vert skikkelig ille for ham.

Og han enser allerede at noe er som det ikke skal være, for han spør pappaen sin hva som er galt, han ser at han bærer på en unødvendig tung bør.

Jeg hadde heller ikke tilgitt mine foreldre om det hadde latt meg leve på en løyn for å "skåne" meg. Godt du sier det er tull å vente til han blir voksen.

Når kjæresten min sier det, ser jeg virkelig mørkt på det.

Jeg er også mektig irritert over at mine barn blir "glemt" oppi dette. De har knyttet seg til ham, og jeg har problemer med å tenke på at de kanskje må igjennom en "skilsmisse" til. Denne vil jo i alle tilfelle bli gjennomført på en fullstendig annerledes måte, det kan jo ikke helt sammenlignes, men likevel..

Forresten kan man aldri gardere seg mot slikt, men jeg ønsker å gi dem en stabil tilværelse.

De har også hele tiden visst om at de har en "stebror" der ute, og skjønner ikke hvorfor de ikke får treffe ham. Dvs, jeg har selvsagt forklart hvorfor, men det er vanskelig å forstå for dem også.

Jeg er glad du reagerer så sterkt på at atter en mann får meg til å tvile slik på meg selv. Det er det som skremmer meg også. Jeg var lenge mindre enn "ingenting", og er livredd for å havne der igjen. Jeg nekter å miste mer av min hardt opparbeidete selvtillit, og alt inni meg nekter at jeg skal godta dette.

Jeg håper inderlig at han har den ryggraden du etterlyser, gjemt et sted inni seg. At han henter den frem, og viser både for seg selv og oss at han tør å kjempe. Tror faktisk at han vil få det mye bedre med seg selv også da.

Men jeg må si jeg er redd for å skuffe ham også. Hva om han bryter de faste båndene til sin eks, for så å finne ut at jeg ikke er verdt det.. Det ville blitt et brutalt hakk i stoltheten min, og jeg ville følt meg bitteliten. Jeg er faktisk så glad i ham at jeg heller vil se ham lykkelig, enn å tviholde på ham og presse ham til noe han ikke vet om han klarer.

Egentilg tror jeg vi kan fortsette å ha det veldig godt, han er helt klar på at jeg er den han vil ha, og at jeg betyr uendelig mye for ham. Så jeg får prøve å stole på det..

Sønnen vil gjerne synes jeg er en stor dritt som tok fra ham drømmen om at foreldrene skal være sammen.

Det var riktig nok over mellom dem lenge før jeg traff ham, men de fortalte ham ikke det heller. Bare at det var en praktisk løsning at de flyttet..

Kanskje han allerede har forstått litt av hvert, kan hende han har overhørt samtaler, osv.

Det er noen skjær i sjøen, og jeg lurer innimellom på om jeg er sterk nok til dette. Men kampånden min inni meg har det med å dukke uventet opp

Den kom ihvertfall tydelig frem da hun sa i klastekst at hun ville gjøre alt for å skille oss. Ikke faen, tekte jeg da

Han er ihvertfall verdt å kjempe for, han er helt unik i mine øyne, og jeg er utrolig glad i ham. Han har den svakheten at han ikke tør å si imot sin eks. Han er også redd for å såre henne. Og han godtar altfor, altfor mye fra henne. Jeg håper han tør trå over den terskelen. Tiden vil vise, og kanskje jeg skriver et innlegg senere for å fortelle hvordan det går!

Tusen takk for gode lykkeønskninger, du har med ditt svar hjulpet meg langt på vei til å se på dette fra andre sider. Du høres ut som et usedvanlig godt menneske, og takk for at du brukte tid på å svare meg..

Jeg ønsker deg også alt godt

klem,

Hei igjen!

Takker for svaret ditt, ble rørt av det.. Jeg blir alltid veldig engasjert og provosert av urettferdig behandling. Og jeg syns du blir urettferdig behandlet! Du har lidd nok, om ikke den eksen hans skal ødelegge for deg når du endelig har funnet litt lykke i livet!! Jeg syns du blir urettferdig behandlet av _kjæresten din_, som ikke skjønner hvor mye smerte det volder deg å ikke få ha han "for fullt". Å føle at du må dele han med en EKS... kan tenke meg at man føler seg "mindreverdig" og som en "elskerinne". En som er der når det "passer slik" for kjæresten... Satt litt på spissen selvsagt.

Har klippet og limt litt fra innlegget ditt, og kommenterer litt nedover: (hent en kopp med te, dette blir langt!)

"Jeg tenker også at noe "rusk" er det vel i alle forhold, at jeg ikke kan forvente at ting skal være helt perfekt. For dette er jo rene himmelen i forhold til hva jeg har opplevd tidligere. Jeg er ham evig takknemlig for kjærligheten han har gitt, og gir meg. Men dette sliter likevel såpass at det går utover helse og trivsel, og det overskygger mye i vårt forhold. Jeg kjenner jeg er i ferd med å komme til et punkt hvor jeg ikke klarer dette lenger."

- Bare du selv kjenner hvor grensen din går for hvor mye du klarer å holde ut. Kjenner du hvor denne går, så går dette sikkert fint.. Men jeg syns faktisk ikke man skal "klare" så veldig mye når man er i et forhold. Da skal det stort sett være en "fryd"! Klart det er opp og nedturer i alle forhold, og rusk i maskineriet skal det være innimellom. Men basisen må være god og trygg. DA kan man tåle dårlige perioder.

"Jeg er enig i det du skiver om kjæresten min. Han er en god og flott mann, men det sårer veldig at han ikke gjør noe med situasjonen vår. Jeg har prøvd i alle vinkler, -som alle har komt frem naturlig, altså; gråt og sinne, fornuftige samtaler, og til og med humor - som at vi burde jo nesten leve som en stor og lykkelig familie alle sammen, hun er jo i kulissene hele tiden likevel...."

- Det skal ikke være slik at man blir, "av takknemlighet" for den kjærligheten han gir deg! For er man kjærester så er det dette du opplever NÅ som er NORMALT. Du har opplevd det stikk motsatte - og sikkert så lenge at DET ble "normalt". Ikke la deg "lure" av at kjæresten er snill og god, og elsker deg - og dermed godta situasjonen. Det er faktisk ikke nok at han er god og elsker deg (slik jeg ser det), om situasjonen HAN SETTER DEG/DERE ALLE I sliter deg ned og får deg til å tvile på deg selv og din egen vurderingsevne. Den er nemlig GOD! Du har vist god vurderingsevne tidligere. Du er sterk, du klarte å komme deg ut av et ekstremt destruktivt forhold etter lang nedpsyking, og står (mer eller mindre) på begge beina i dag. Stol på deg selv og magefølelsen din!

"Jeg er glad du reagerer så sterkt på at atter en mann får meg til å tvile slik på meg selv. Det er det som skremmer meg også. Jeg var lenge mindre enn "ingenting", og er livredd for å havne der igjen. Jeg nekter å miste mer av min hardt opparbeidete selvtillit, og alt inni meg nekter at jeg skal godta dette."

- Jeg tror ikke, så lenge du er så bevisst på dette, at du vil la deg knekke igjen. Du har for mye fighter i deg, det vil stritte i mot når du kjenner på gamle følelser av å bli undertrykket.. Likevel må man være obs på at det kan komme "snikende", i stedet for med knyttnever - da kan det være vanskelig å oppdage og plutselig er man fanget i sin egen "hjelpesløshet". Stol på deg selv og ikke kvel magefølelsen din! Ikke la noen fortelle deg at du tar feil, du må følge ditt eget hjerte!

"Jeg er også mektig irritert over at mine barn blir "glemt" oppi dette. De har knyttet seg til ham, og jeg har problemer med å tenke på at de kanskje må igjennom en "skilsmisse" til. Denne vil jo i alle tilfelle bli gjennomført på en fullstendig annerledes måte, det kan jo ikke helt sammenlignes, men likevel.. Forresten kan man aldri gardere seg mot slikt, men jeg ønsker å gi dem en stabil tilværelse."

- Jeg skjønner godt tankene dine rundt dette. Har man barn og er alene med dem, velger man sin partner med _omhu_. Man vil alltid gjøre det som er best for barna, og skåne dem for mange samlivsbrudd. Jeg tror ikke at det nødvendigvis er så veldig "skadelig" for barn at mamma har en ny kjæreste, og at det evt. blir slutt med denne. Trolig vil de sørge, de knytter seg jo til ham, men det går seg til etter hvert, som med det meste annet.

Så lenge man er fornuftig (som du), og vurderer fortløpende hva man driver med, så involverer man ikke barna i en ny kjæreste med mindre man tror denne vil være stabil. Viser forholdet seg å ikke være det, ja, så har de iallefall blitt kjent med en fin mann så lenge.. Som du sier, man kan aldri gardere seg mot slikt. Man må bare være så fornuftig og realistisk som mulig, og håpe på det beste.. =)

"De har også hele tiden visst om at de har en "stebror" der ute, og skjønner ikke hvorfor de ikke får treffe ham. Dvs, jeg har selvsagt forklart hvorfor, men det er vanskelig å forstå for dem også."

- Klart dette er vanskelig å forklare for barna dine. De skjønner jo ikke hvorfor han ikke bare kan komme, så de blir kjent med han.. Og han lever jo lykkelig uvitende om DEM... En helt uholdbar situasjon!

"Jeg håper inderlig at han har den ryggraden du etterlyser, gjemt et sted inni seg. At han henter den frem, og viser både for seg selv og oss at han tør å kjempe. Tror faktisk at han vil få det mye bedre med seg selv også da."

- Jeg håper også at den ryggraden finnes inni der. At han kan klare å komme seg ut av hennes klør. For dette er IKKE normalt! Forutsatt at situasjonen er som du beskriver, så må han jo ØNSKE å komme seg vekk fra dette? Han kan ikke ha det godt med seg selv, og kan ikke akkurat føle seg som et selvstendig, voksent individ.

Jeg vet at jeg bruker skarpe ord, men jeg håper at du viser han denne tråden, så han kan lese selv hvilke kommentarer som er kommet frem. Kanskje det kan åpne øynene hans nok til at han klarer å ta seg selv i nakken. Spørre seg selv; Hva er det værste som kan skje? Han VET hvilke rettigheter han har, han kommer garantert IKKE til å miste kontakten med sønnen. Til det er lovverket for sterkt, og på hans side.

Han VET at situasjonen er uholdbar, ikke bare for deg/han/dere/barna dine, men også for sønnen hans OG hans eks! Det kan ikke være godt for henne heller å ha så mye makt.... Han gjør henne en bjørnetjeneste ved å være så unnvikende - for verden ER jo ikke slik at noen skal ligge under hælen for oss.. Jeg håper han nå kan ta en alvorsprat med eksen. Om han ikke tør face til face (som er det beste for han i ettertid - både for sin egen selvfølelse's del, og for sin "autoritet" ovenfor eksen), så skriv et brev og "sett ståa". "Sånn og slik blir det heretter". Ikke noe mer diskusjon og pjatt. Jeg håper og ber og krysser fingrene for at han tar til vettet og setter ned foten!!

"Men jeg må si jeg er redd for å skuffe ham også. Hva om han bryter de faste båndene til sin eks, for så å finne ut at jeg ikke er verdt det.. Det ville blitt et brutalt hakk i stoltheten min, og jeg ville følt meg bitteliten. Jeg er faktisk så glad i ham at jeg heller vil se ham lykkelig, enn å tviholde på ham og presse ham til noe han ikke vet om han klarer."

- Jeg tror aldri du kan skuffe kjæresten din om han "befrir" seg fra eksen. Jeg tror bare ting vil falle enda mer på plass og føles _helt_ riktig. Det er alltid skremmende å gå fra en situasjon til en litt annen (det vet du alt om), men her kan det bare bli bedre!

Du sier du vil se han lykkelig. Tror du han vil være lykkelig med situasjonen som den er nå, om 2 år? Tror du ikke frustrasjonen over alt sammen bare vil bygge seg opp og ligge der som en udetonert, tikkende bombe? Tror du ikke han vil bli lykkelig sammen med deg? DET tror nemlig jeg! Det er situasjonen nå som gjør han ulykkelig. Når den er løst, vil det fremdeles være skjær i sjøen, men dere to vil iallefall "seile inn i solnedgangen sammen"... hehe

"Sønnen vil gjerne synes jeg er en stor dritt som tok fra ham drømmen om at foreldrene skal være sammen. Det var riktig nok over mellom dem lenge før jeg traff ham, men de fortalte ham ikke det heller. Bare at det var en praktisk løsning at de flyttet.. Kanskje han allerede har forstått litt av hvert, kan hende han har overhørt samtaler, osv."

- Barn skjønner og godtar det meste, så lenge foreldrene er åpne og oppriktige med dem. Si det som det er, med enkle forklaringer. Ikke utbroder eller overforklar. Dette vet du jo alt om, du har vært flink å kommunisere med dine barn tidligere.

Det er mulig (og sannnsynlig)at gutten vil få en reaksjon, en sorgprosess. I det kan sinne og avvisning være naturlige reaksjoner. Det kan bli tøft, kanskje spesielt tøft med moren som spøker i bakgrunnen og helt sikkert vil svartmale både deg og pappa, og hause opp alle følelser gutten måtte få. Lyve og plante idèer i hodet hans vil hun sikkert også. Men det VIL helt sikkert (forhåpentligvis) roe seg etter hvert som han ser og skjønner at dette går fint, og at du er en snill og god dame som er glad i pappaen hans. Og etter hvert som mamma skjønner at hun HAR mistet grepet, så mister hun kanskje den værste interessen for å gjøre livet surt for dere.

"Det er noen skjær i sjøen, og jeg lurer innimellom på om jeg er sterk nok til dette. Men kampånden min inni meg har det med å dukke uventet opp Den kom ihvertfall tydelig frem da hun sa i klastekst at hun ville gjøre alt for å skille oss. Ikke faen, tekte jeg da :)"

- Det er godt at kampånden kommer frem. Ikke gi opp, kjemp for denne mannen DIN, han er helt sikkert verdt det!! Men: ikke kjemp så lenge at du mister deg selv i "kampen". En gang må furien gi seg, når hun skjønner at hun ikke har taket på ham lenger. Men da må han innse hvor problemet ligger (hos han), og ta seg selv i nakken. Og da trenger han deg som sin støtte og makker i prosessen.

"Tiden vil vise, og kanskje jeg skriver et innlegg senere for å fortelle hvordan det går!"

- Ja, vær så snill å gjør det!!

"Tusen takk for gode lykkeønskninger, du har med ditt svar hjulpet meg langt på vei til å se på dette fra andre sider. Du høres ut som et usedvanlig godt menneske, og takk for at du brukte tid på å svare meg.."

- Takk for kjempesøt tilbakemelding! Er glad om mine tanker og meninger kan være til hjelp i en vanskelig prosess. Innlegget ditt rørte noe i meg, du virker som en ordentlig fin jente som har møtt noen store utfordringer i livet. Du har bokstavelig talt vært slått i bakken utallige ganger og likevel greid å reise deg og komme deg vekk fra helvetet. Du har bygget deg opp igjen, sakte men sikkert - samtidig som du har tatt vare på og beskyttet ungene dine det du har kunnet. Du virker som en flott og sterk kvinne med bare de beste intensjoner i livet, og slike som deg, de trenger vi flere av! Jenter som klarer å reise seg når det har vært orkan, og som klarer å bygge opp igjen "huset".

Masse varme tanker og klemmer fra meg

[bouenas]

Hei igjen!

Takker for svaret ditt, ble rørt av det.. Jeg blir alltid veldig engasjert og provosert av urettferdig behandling. Og jeg syns du blir urettferdig behandlet! Du har lidd nok, om ikke den eksen hans skal ødelegge for deg når du endelig har funnet litt lykke i livet!! Jeg syns du blir urettferdig behandlet av _kjæresten din_, som ikke skjønner hvor mye smerte det volder deg å ikke få ha han "for fullt". Å føle at du må dele han med en EKS... kan tenke meg at man føler seg "mindreverdig" og som en "elskerinne". En som er der når det "passer slik" for kjæresten... Satt litt på spissen selvsagt.

Har klippet og limt litt fra innlegget ditt, og kommenterer litt nedover: (hent en kopp med te, dette blir langt!)

"Jeg tenker også at noe "rusk" er det vel i alle forhold, at jeg ikke kan forvente at ting skal være helt perfekt. For dette er jo rene himmelen i forhold til hva jeg har opplevd tidligere. Jeg er ham evig takknemlig for kjærligheten han har gitt, og gir meg. Men dette sliter likevel såpass at det går utover helse og trivsel, og det overskygger mye i vårt forhold. Jeg kjenner jeg er i ferd med å komme til et punkt hvor jeg ikke klarer dette lenger."

- Bare du selv kjenner hvor grensen din går for hvor mye du klarer å holde ut. Kjenner du hvor denne går, så går dette sikkert fint.. Men jeg syns faktisk ikke man skal "klare" så veldig mye når man er i et forhold. Da skal det stort sett være en "fryd"! Klart det er opp og nedturer i alle forhold, og rusk i maskineriet skal det være innimellom. Men basisen må være god og trygg. DA kan man tåle dårlige perioder.

"Jeg er enig i det du skiver om kjæresten min. Han er en god og flott mann, men det sårer veldig at han ikke gjør noe med situasjonen vår. Jeg har prøvd i alle vinkler, -som alle har komt frem naturlig, altså; gråt og sinne, fornuftige samtaler, og til og med humor - som at vi burde jo nesten leve som en stor og lykkelig familie alle sammen, hun er jo i kulissene hele tiden likevel...."

- Det skal ikke være slik at man blir, "av takknemlighet" for den kjærligheten han gir deg! For er man kjærester så er det dette du opplever NÅ som er NORMALT. Du har opplevd det stikk motsatte - og sikkert så lenge at DET ble "normalt". Ikke la deg "lure" av at kjæresten er snill og god, og elsker deg - og dermed godta situasjonen. Det er faktisk ikke nok at han er god og elsker deg (slik jeg ser det), om situasjonen HAN SETTER DEG/DERE ALLE I sliter deg ned og får deg til å tvile på deg selv og din egen vurderingsevne. Den er nemlig GOD! Du har vist god vurderingsevne tidligere. Du er sterk, du klarte å komme deg ut av et ekstremt destruktivt forhold etter lang nedpsyking, og står (mer eller mindre) på begge beina i dag. Stol på deg selv og magefølelsen din!

"Jeg er glad du reagerer så sterkt på at atter en mann får meg til å tvile slik på meg selv. Det er det som skremmer meg også. Jeg var lenge mindre enn "ingenting", og er livredd for å havne der igjen. Jeg nekter å miste mer av min hardt opparbeidete selvtillit, og alt inni meg nekter at jeg skal godta dette."

- Jeg tror ikke, så lenge du er så bevisst på dette, at du vil la deg knekke igjen. Du har for mye fighter i deg, det vil stritte i mot når du kjenner på gamle følelser av å bli undertrykket.. Likevel må man være obs på at det kan komme "snikende", i stedet for med knyttnever - da kan det være vanskelig å oppdage og plutselig er man fanget i sin egen "hjelpesløshet". Stol på deg selv og ikke kvel magefølelsen din! Ikke la noen fortelle deg at du tar feil, du må følge ditt eget hjerte!

"Jeg er også mektig irritert over at mine barn blir "glemt" oppi dette. De har knyttet seg til ham, og jeg har problemer med å tenke på at de kanskje må igjennom en "skilsmisse" til. Denne vil jo i alle tilfelle bli gjennomført på en fullstendig annerledes måte, det kan jo ikke helt sammenlignes, men likevel.. Forresten kan man aldri gardere seg mot slikt, men jeg ønsker å gi dem en stabil tilværelse."

- Jeg skjønner godt tankene dine rundt dette. Har man barn og er alene med dem, velger man sin partner med _omhu_. Man vil alltid gjøre det som er best for barna, og skåne dem for mange samlivsbrudd. Jeg tror ikke at det nødvendigvis er så veldig "skadelig" for barn at mamma har en ny kjæreste, og at det evt. blir slutt med denne. Trolig vil de sørge, de knytter seg jo til ham, men det går seg til etter hvert, som med det meste annet.

Så lenge man er fornuftig (som du), og vurderer fortløpende hva man driver med, så involverer man ikke barna i en ny kjæreste med mindre man tror denne vil være stabil. Viser forholdet seg å ikke være det, ja, så har de iallefall blitt kjent med en fin mann så lenge.. Som du sier, man kan aldri gardere seg mot slikt. Man må bare være så fornuftig og realistisk som mulig, og håpe på det beste.. =)

"De har også hele tiden visst om at de har en "stebror" der ute, og skjønner ikke hvorfor de ikke får treffe ham. Dvs, jeg har selvsagt forklart hvorfor, men det er vanskelig å forstå for dem også."

- Klart dette er vanskelig å forklare for barna dine. De skjønner jo ikke hvorfor han ikke bare kan komme, så de blir kjent med han.. Og han lever jo lykkelig uvitende om DEM... En helt uholdbar situasjon!

"Jeg håper inderlig at han har den ryggraden du etterlyser, gjemt et sted inni seg. At han henter den frem, og viser både for seg selv og oss at han tør å kjempe. Tror faktisk at han vil få det mye bedre med seg selv også da."

- Jeg håper også at den ryggraden finnes inni der. At han kan klare å komme seg ut av hennes klør. For dette er IKKE normalt! Forutsatt at situasjonen er som du beskriver, så må han jo ØNSKE å komme seg vekk fra dette? Han kan ikke ha det godt med seg selv, og kan ikke akkurat føle seg som et selvstendig, voksent individ.

Jeg vet at jeg bruker skarpe ord, men jeg håper at du viser han denne tråden, så han kan lese selv hvilke kommentarer som er kommet frem. Kanskje det kan åpne øynene hans nok til at han klarer å ta seg selv i nakken. Spørre seg selv; Hva er det værste som kan skje? Han VET hvilke rettigheter han har, han kommer garantert IKKE til å miste kontakten med sønnen. Til det er lovverket for sterkt, og på hans side.

Han VET at situasjonen er uholdbar, ikke bare for deg/han/dere/barna dine, men også for sønnen hans OG hans eks! Det kan ikke være godt for henne heller å ha så mye makt.... Han gjør henne en bjørnetjeneste ved å være så unnvikende - for verden ER jo ikke slik at noen skal ligge under hælen for oss.. Jeg håper han nå kan ta en alvorsprat med eksen. Om han ikke tør face til face (som er det beste for han i ettertid - både for sin egen selvfølelse's del, og for sin "autoritet" ovenfor eksen), så skriv et brev og "sett ståa". "Sånn og slik blir det heretter". Ikke noe mer diskusjon og pjatt. Jeg håper og ber og krysser fingrene for at han tar til vettet og setter ned foten!!

"Men jeg må si jeg er redd for å skuffe ham også. Hva om han bryter de faste båndene til sin eks, for så å finne ut at jeg ikke er verdt det.. Det ville blitt et brutalt hakk i stoltheten min, og jeg ville følt meg bitteliten. Jeg er faktisk så glad i ham at jeg heller vil se ham lykkelig, enn å tviholde på ham og presse ham til noe han ikke vet om han klarer."

- Jeg tror aldri du kan skuffe kjæresten din om han "befrir" seg fra eksen. Jeg tror bare ting vil falle enda mer på plass og føles _helt_ riktig. Det er alltid skremmende å gå fra en situasjon til en litt annen (det vet du alt om), men her kan det bare bli bedre!

Du sier du vil se han lykkelig. Tror du han vil være lykkelig med situasjonen som den er nå, om 2 år? Tror du ikke frustrasjonen over alt sammen bare vil bygge seg opp og ligge der som en udetonert, tikkende bombe? Tror du ikke han vil bli lykkelig sammen med deg? DET tror nemlig jeg! Det er situasjonen nå som gjør han ulykkelig. Når den er løst, vil det fremdeles være skjær i sjøen, men dere to vil iallefall "seile inn i solnedgangen sammen"... hehe

"Sønnen vil gjerne synes jeg er en stor dritt som tok fra ham drømmen om at foreldrene skal være sammen. Det var riktig nok over mellom dem lenge før jeg traff ham, men de fortalte ham ikke det heller. Bare at det var en praktisk løsning at de flyttet.. Kanskje han allerede har forstått litt av hvert, kan hende han har overhørt samtaler, osv."

- Barn skjønner og godtar det meste, så lenge foreldrene er åpne og oppriktige med dem. Si det som det er, med enkle forklaringer. Ikke utbroder eller overforklar. Dette vet du jo alt om, du har vært flink å kommunisere med dine barn tidligere.

Det er mulig (og sannnsynlig)at gutten vil få en reaksjon, en sorgprosess. I det kan sinne og avvisning være naturlige reaksjoner. Det kan bli tøft, kanskje spesielt tøft med moren som spøker i bakgrunnen og helt sikkert vil svartmale både deg og pappa, og hause opp alle følelser gutten måtte få. Lyve og plante idèer i hodet hans vil hun sikkert også. Men det VIL helt sikkert (forhåpentligvis) roe seg etter hvert som han ser og skjønner at dette går fint, og at du er en snill og god dame som er glad i pappaen hans. Og etter hvert som mamma skjønner at hun HAR mistet grepet, så mister hun kanskje den værste interessen for å gjøre livet surt for dere.

"Det er noen skjær i sjøen, og jeg lurer innimellom på om jeg er sterk nok til dette. Men kampånden min inni meg har det med å dukke uventet opp Den kom ihvertfall tydelig frem da hun sa i klastekst at hun ville gjøre alt for å skille oss. Ikke faen, tekte jeg da :)"

- Det er godt at kampånden kommer frem. Ikke gi opp, kjemp for denne mannen DIN, han er helt sikkert verdt det!! Men: ikke kjemp så lenge at du mister deg selv i "kampen". En gang må furien gi seg, når hun skjønner at hun ikke har taket på ham lenger. Men da må han innse hvor problemet ligger (hos han), og ta seg selv i nakken. Og da trenger han deg som sin støtte og makker i prosessen.

"Tiden vil vise, og kanskje jeg skriver et innlegg senere for å fortelle hvordan det går!"

- Ja, vær så snill å gjør det!!

"Tusen takk for gode lykkeønskninger, du har med ditt svar hjulpet meg langt på vei til å se på dette fra andre sider. Du høres ut som et usedvanlig godt menneske, og takk for at du brukte tid på å svare meg.."

- Takk for kjempesøt tilbakemelding! Er glad om mine tanker og meninger kan være til hjelp i en vanskelig prosess. Innlegget ditt rørte noe i meg, du virker som en ordentlig fin jente som har møtt noen store utfordringer i livet. Du har bokstavelig talt vært slått i bakken utallige ganger og likevel greid å reise deg og komme deg vekk fra helvetet. Du har bygget deg opp igjen, sakte men sikkert - samtidig som du har tatt vare på og beskyttet ungene dine det du har kunnet. Du virker som en flott og sterk kvinne med bare de beste intensjoner i livet, og slike som deg, de trenger vi flere av! Jenter som klarer å reise seg når det har vært orkan, og som klarer å bygge opp igjen "huset".

Masse varme tanker og klemmer fra meg

Kjære deg.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne å svare deg, dette traff meg rett i hjertet, og tårene triller..

Gode tårer.

Teen fant jeg frem , og jeg tok meg god tid til å lese svaret ditt. Faktisk leste jeg det to ganger!

Du har en enormt god evne til å sette deg inn i andres situasjoner. Du ser ting fra alles synspunkt, og det er tydelig at du vil alles beste, ved dine gode og grundige svar. Og du viser en rørende omsorg.., snufs..

Om ting ikke løser seg, og jeg bryter med ham, vil jeg nok ha mange nedturer med sorg av tapt kjærlighet, samt i perioder føle meg liten, svak og skikkelig nedfor. Da skal jeg finne meg en god kopp te, og finne frem svarene dine. Så vil jeg ta meg god tid til å lese dem, og ta til meg all den næring de gir!!!!

Det er så mye jeg ville ha svart på i innlegget ditt, men maskinen fjusker med meg, svaret mitt forsvinner for hver gang jeg går tilbake.. Er enda ikke bestevenn med pc`en, det er nok jeg som gjør noe feil. Men det har funket veldig bra før.. Går det forresten an å skrive ut disse sidene? Jeg har prøvd, men alt annet enn selve innleggene kommer frem. Er det mulig å sende dem til egen e-post?

Jeg vil følge ditt råd om å la ham lese hele tråden her. Har fortalt ham en del av svarene jeg har fått, men det er nok best han får lese det selv, ja.

Nå er han på vei for å hente sin sønn, for å ta ham med til besteforeldrene....

Der skal de være hele påsken, så det blir lenge til jeg får se ham. Veldig kjedelig, men er glad han ikke skal bo hos furien.

Foreldrene har pc, jeg skal geleide ham frem til tråden her, så kan han sitte i ro og mak hos dem og lese. Snakket akkurat med ham på telefonen, og det ville han gjerne.

Er spent på reaksjonen hans, og like spent på hva han velger å gjøre. Eller om han helst vil la det skure og gå.., som før. Tiden er ihvertfall moden for å ta et valg, det kjenner jeg i hele meg. Det har gått så lang tid, at jeg er redd jeg kan miste litt respekt og kjærlighet for ham, om dette fortsetter. Dvs, jeg kan ikke la det fotsette.

Jeg er enig i at den grunnleggende tryggheten, gleden og stabiliteten, må være til stede i et forhold, for å tåle små nedturer. Jeg skriver "små", fordi det er rett som du sier at en ikke skal gå rundt å TÅLE. Det er en helt feil oppfatning. Vi skal nemlig ha det GODT, "because we`re worth it".

Heldigvis vet jeg, etter mange år alene, at jeg og barna har det kjempefint, også uten mann. Derfor er jeg ikke redd for et eventuelt brudd av den grunn.

Men jeg håper selvsagt at ting vil ordne seg. Og jeg skal støtte ham så godt jeg kan.

Takk igjen, kjære deg. Omgivelsene dine rundt deg er kjempeheldige som har en så snill, fornuftig og oppegående kvinne i sitt liv!!

Håper de er klar over det, og steller godt med deg!!

Og ja, jeg skal absolutt fortelle hvordan dette går, senere

God klem fra meg,

[bouenas]

Jeg sender deg min fulle støtte!

Stå på, dette klarer du og kjæresten din!

Lykke til.

Tusen Hjertelig Takk!!

Betyr utrolig mye for meg.

God og varm klem fra meg,

[bouenas]

Innlegget ditt var lett å lese, til tross for manglende avsnitt.

Dette pga greit språk og et tema som setter sinnene i kok!

(Sier jeg, som egentlig skal skrive oppgave i norsk nå...) *S*

Takk så mye for det!!

Glad det opprører flere enn meg, og at du også ble sint.

Takk for støtten, og jeg ønsker deg masse lykke til med norskoppgaven!!

Klem fra meg,

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det høres ut til at dere er 3 i forholdet, slik du selv skriver. Det er antakelig uendelig mange detaljer og hensyn som teller for dere alle 3. Men generelt er det din nye kjæreste som sitter med makt. Det er min erfaring fra liknende problemstillinger som den situasjonen du er i. Det er mulig han ikke tenker slik selv, og kanskje ikke du heller. Det høres ut som du mener hans eks er styrende og bestemmer alt. Det er kanskje riktig, men det er først og fremst din nye kjæreste som må sette foten ned og velge, mellom sine to kvinner, deg og eksen. Hvis han ikke klarer eller vil velge, er det mye som taler for at han kjører to tøp parallelt, og ikke har beregnet at det vil skape konflikt. Jeg har mange par som sliter med nettopp dette. En ny kjærste tror hun er alene om mannens gunst, men i virkeligheten vil mannen slett ikke forlate kontakten med sin tidligere kone. Hvor mye og nær kontakt de har, er det umulig å si noe om. Hensynet til sønnen synes jeg får unormalt stor plass.

Mitt råd til deg er å konfrontere kjæresten din med din uro og bekymring for sammenblandingen av ny og gammel kjæreste. Hvis han ikke vil snakke med deg om dette, tror jeg du skal være klar over at han vil ha begge to. Da må du bestemme deg for om du vil dele ham med en annen.

[Gjest sol etter regn]

Kjære deg.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne å svare deg, dette traff meg rett i hjertet, og tårene triller..

Gode tårer.

Teen fant jeg frem , og jeg tok meg god tid til å lese svaret ditt. Faktisk leste jeg det to ganger!

Du har en enormt god evne til å sette deg inn i andres situasjoner. Du ser ting fra alles synspunkt, og det er tydelig at du vil alles beste, ved dine gode og grundige svar. Og du viser en rørende omsorg.., snufs..

Om ting ikke løser seg, og jeg bryter med ham, vil jeg nok ha mange nedturer med sorg av tapt kjærlighet, samt i perioder føle meg liten, svak og skikkelig nedfor. Da skal jeg finne meg en god kopp te, og finne frem svarene dine. Så vil jeg ta meg god tid til å lese dem, og ta til meg all den næring de gir!!!!

Det er så mye jeg ville ha svart på i innlegget ditt, men maskinen fjusker med meg, svaret mitt forsvinner for hver gang jeg går tilbake.. Er enda ikke bestevenn med pc`en, det er nok jeg som gjør noe feil. Men det har funket veldig bra før.. Går det forresten an å skrive ut disse sidene? Jeg har prøvd, men alt annet enn selve innleggene kommer frem. Er det mulig å sende dem til egen e-post?

Jeg vil følge ditt råd om å la ham lese hele tråden her. Har fortalt ham en del av svarene jeg har fått, men det er nok best han får lese det selv, ja.

Nå er han på vei for å hente sin sønn, for å ta ham med til besteforeldrene....

Der skal de være hele påsken, så det blir lenge til jeg får se ham. Veldig kjedelig, men er glad han ikke skal bo hos furien.

Foreldrene har pc, jeg skal geleide ham frem til tråden her, så kan han sitte i ro og mak hos dem og lese. Snakket akkurat med ham på telefonen, og det ville han gjerne.

Er spent på reaksjonen hans, og like spent på hva han velger å gjøre. Eller om han helst vil la det skure og gå.., som før. Tiden er ihvertfall moden for å ta et valg, det kjenner jeg i hele meg. Det har gått så lang tid, at jeg er redd jeg kan miste litt respekt og kjærlighet for ham, om dette fortsetter. Dvs, jeg kan ikke la det fotsette.

Jeg er enig i at den grunnleggende tryggheten, gleden og stabiliteten, må være til stede i et forhold, for å tåle små nedturer. Jeg skriver "små", fordi det er rett som du sier at en ikke skal gå rundt å TÅLE. Det er en helt feil oppfatning. Vi skal nemlig ha det GODT, "because we`re worth it".

Heldigvis vet jeg, etter mange år alene, at jeg og barna har det kjempefint, også uten mann. Derfor er jeg ikke redd for et eventuelt brudd av den grunn.

Men jeg håper selvsagt at ting vil ordne seg. Og jeg skal støtte ham så godt jeg kan.

Takk igjen, kjære deg. Omgivelsene dine rundt deg er kjempeheldige som har en så snill, fornuftig og oppegående kvinne i sitt liv!!

Håper de er klar over det, og steller godt med deg!!

Og ja, jeg skal absolutt fortelle hvordan dette går, senere

God klem fra meg,

Hei!

Det er godt å lese at du setter pris på svarene mine. Blir varm inni meg av takknemligheten din. Du har rett i at jeg bare vil alles beste. Hovedhensikten min med å skrive til deg, er at DU skal ha det bra, men jeg håper at det skjer I forholdet til din nåværende kjæreste. Jeg får absolutt inntrykk av at dere har en dyp kjærlighet for hverandre - som jeg håper vil tåle et eventuelt oppgjør med eksen hans.

Jeg vet at jeg har beskrevet han som en "veik tøffel", og det er sikkert (altfor?) skarpe ord. Vet ikke om det stemmer på han en gang. Men det er min holdning til menn som takler lignende situasjoner på lignende måte som kommer til uttrykk. Jeg sliter med å forstå hvordan man kan la seg undertrykke og manipulere over lang tid - når man VET at man har et BEDRE alternativ rett foran nesen på seg!!

Jeg har stor forståelse for at man kan "surre" seg inn i et mønster man egentlig ikke ønsker å være en del av - feks. som du og din rolle i ditt tidligere forhold. Det TAR tid å komme seg ut av et slikt mønster når det først er etablert! Det er vanskelig å innse hvordan det ligger an, og fra DA til å gjøre noe kan veien være lang. Jeg VET dette. Men, når man har noen som står som en klippe ved sin side, en som man VET vil støtte seg i den tøffe prosessen, da skjønner jeg ikke hvorfor man ikke tar seg i nakken og gjør noe med problemet.

Nå har du prøvd med ulike innfallsvinkler å få ham til å forstå hvor vanskelig dette er for deg. Kanskje har du ikke vært tydelig nok, kanskje har han ikke vært mottagelig nok. Ved å lese denne tråden kan kanskje noen skylapper forsvinne, kanskje han ser ting litt utenfra (slik vi som bare er observatører gjør). Kanskje det hjelper å lese de "objektive" svarene her. Svarene våre er selvsagt skrevet basert på DIN versjon (som jeg forsåvidt syns var ganske nyansert mtp. hans synspunkt også), men kanskje det kan hjelpe han til å forstå hvordan situasjonen kan oppfattes fra DITT Ståsted.

Uansett, jeg ville "advart han" om at det kan være tøft å lese, og krasse ord om han. Han vet at vi ikke kjenner han, men kanskje han klarer å lese det med åpent sinn og ta til seg noe av det som står her.

Slik du beskriver han, virker han som en åpen og god mann, som faktisk ER villig til å gjøre noe med situasjonen, men som ikke får seg til å helt bli enig med seg selv om det er "riktig" å gjøre det (av ulike hensyn). Kanskje tar jeg feil. Han virker som om han er oppriktig glad i deg, men at han har noen fastlåste (misforståtte) holdninger/meninger om situasjonen, og hva konsekvensene kan bli om det røskes opp i den.

Jeg VET at samlivsbrudd er tøft, for både barn og foreldre. Men jeg VET også (i kraft av egen erfaring og utdanning/yrke) at barn er tøffere enn man tror. De er tilpasningsdyktige og har stort sett et åpent sinn til de utfordringer man møter. Så lenge han står for det han gjør og mener/føler, så yter han MYE mer respekt fra barnet sitt enn om han viker unna. Tenker han å "skåne" (lyve) for barnet sitt til han er voksen (11-15 år?? HJELP! Løgnene vil bare bli større og værre, det vil bli et mangehodet troll!), det er bare helt uholdbart og misforstått. En 7-åring er veldig tilpasningsdyktig, MYE mer enn feks. en 13-åring!! Han undervurderer barnet sitt om han tror at han ikke merker at noe er "rart" mellom far og mor. Du beskriver jo også at han har reagert på at pappa virker trist/lei seg.. Det beste for barnet er at det blir åpenhet om situasjonen, og at han får delta i pappas VIRKELIGE liv! Klart barnet vil sørge, men slik det er nå, befinner han seg i et "ingenmannsland", der han har en "hjemmepappa" innimellom, og en som ikke er der i perioder. Hva er DET liksom? Helt sikkert en samlivsform han ikke kjenner igjen fra omgivelsene.

Jeg håper for dere alle at situasjonen kan løse seg til det beste for dere alle. At han klarer å "bryte" med eksen, og stå for det han føler for deg. At dere to vil få det godt sammen er jeg ikke i tvil om. Sammen er dere sterke, og dere kan face de utfordringer som kommer ved å være to om de.

Jeg vet at det er tøft når eksen motarbeider, og det dere står foran kan bli tungt og langvarig. Men står dere sammen vil dere greie det, det er jeg sikker på. Kjenner en familie der de opplever noe av det samme. Far og "ny kone" har barna boende hos seg. De har slitt VELDIG mye, og leenge med en ondskapsfull eks som går inn for å ødelegge forholdet deres med "livet som innsats". Hun manipulerer, lyver, bryter avtaler og motarbeider far. Hun setter barna opp mot far/kone og de lange "tentaklene" hennes rekker langt innenfor husets fire vegger når barna har vært hos mor. Hun henger over dem som en svart, tung regnsky.

De har vært på nippet til å gi opp mange ganger og la barna flytte til mor, men de KAN IKKE, av hensynet til barna (mor er ikke "tilregnelig" som omsorgsperson). Forholdet DEM IMELLOM har likevel aldri vært i "fare", tvertimot har det bare blitt sterkere. Selv om de gjerne skulle vært foruten alle problemene og utfordringene (når de tror de har opplevd alt, kommer det noe nytt), så tror jeg de likevel innerst inne vil være glade for at de har tatt denne kampen. At de alltid har vært der for barna og vært klippetrofast. De vil få igjen for det senere, når barna blir voksne og forstår hvordan ting EGENTLIG er. Når de ser tilbake, så ser de tydelig hvem som har vært der for dem - og hvem som har vært ustabil og manipulert. Takket være foreldrenes (far/kone's) innsats, har de en fornuftig basis som de vil trenge for å klare seg i verden.

Jeg tror og håper at eksen i deres tilfelle er mer tilregnelig enn denne jeg har beskrevet ovenfor, og at hun er en god omsorgsperson. Hun hadde vel ikke hatt hovedomsorgen om hun ikke var en god mor. Men hvem vet hva som skjer den dagen din kjæreste setter ned foten og krever at den unaturlige situasjonen opphører. DA kan hun se svart og ønske å sette store kjepper i hjulene. Det må dere være forberedt på. Aner ingenting om hvordan hun er som person, men i og med at hun er så "herskesyk" som jeg har inntrykk av, vil hun nok ikke frivillig gi fra seg denne makten hun har fått over sin eks og situasjonen.

Du og barna vil klare dere fint uten din kjæreste, om du skulle velge å bryte med han, det er jeg helt sikker på. MEN jeg håper at han vil gjøre seg sterk og ta et oppgjør med situasjonen. I såfall vet jeg at du vil være der og støtte han. Det vil han trenge, en slik kamp er aldri god å kjempe alene! Han trenger støtte på at det han gjør er riktig, og at det er verdt det. Det virker som om dere har en god kommunikasjon og snakker mye sammen - fortsett med det! Vær åpne om hvordan ting føles, legg strategier sammen og hjelp og støtt hverandre i de vanskelige tingene.

Ps. Ang. lagring av innleggene her; Du kan enten legge inn link til tråden under "favoritter" i nettleseren din (klikk på hovedinnlegget ditt, og gå opp i adresselisten i nettleseren din, merk av adressen og trykk CTRL+C (kopierer), deretter klikker du på "favoritter" og velger "legg til favoritter" og lagrer linken der.

Eller du kan "klippe og lime" inn hvert enkelt innlegg i WORD. Det er en mer møysommelig prosess, men da har du det lagret til senere. Du åpner et dokument i WORD, merker da av teksten i et innlegg av gangen, trykker CTRL+C (kopierer), klikker på WORD-vinduet, og "limer inn" (CTRL+V). Eventuelt (dersom du ikke ønsker å bruke slike "snarveier" på tastaturet, kan du (når du har merket av teksten) høyreklikke med musa og velge "kopier" eller "lim inn".

MASSE lykke til, dette klarer dere!!! God klem tilbake fra meg

[Yia]

Hei! Jeg ser i tråden at du har fått mange gode svar, men jeg vil gjerne bidra litt, jeg og.

Jeg har også levd i et forhold hvor jeg ble misbrukt. Ikke på langt nær så alvorlig som du har blitt, men nok til at det har preget meg de siste årene.

Nå er jeg i samme situasjon som deg, jeg har er sammen en mann med eks og barn. Min kjære er verdens skjønneste, men dumsnill så det renner av ham. Eksen hans har styrt ham fra dag en. Og han tåler 'alt', pga barnet.

Dette var bare for å si at jeg følte meg helt truffet av det du skrev!

Men til rådet jeg ville gi deg, ta kontakt med familiekontoret der du bor og be om veiledning. Det har vi gjort, og på mange måter hjelper det. Det er ingen mirakelkur, men det er veldig godt å få en utenforstående mening om situasjonen. Jeg har tidvis opplevd å få perspektivet mitt helt snudd opp ned. Blant annet la jeg meg oppe i alt som hadde med henne å gjøre, noe jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke hadde noe med.

Kjæresten min f eks har fått beskjed om han ikke får la hans krangler med eksen gå utover meg. Og at han må velge.

Dette høres sikkert ikke ut som mye, men faktisk så er det godt at noen forteller både deg og kjæresten din hvor skapet skal stå! Han vil sannsynligvis også få info i hva slags rettigheter han har som far og hvordan har skal fortelle om dere til sønnen og hvordan håndtere reaksjonen.

Jeg tror dere kan klare det, jeg! Dessuten vil jeg også ha sagt at det står stor respekt av at du har klart å reise deg igjen etter alt du har vært igjennom! All ære!

Lykke til!

Klem

[Gjest sol etter regn]

Hei! Jeg ser i tråden at du har fått mange gode svar, men jeg vil gjerne bidra litt, jeg og.

Jeg har også levd i et forhold hvor jeg ble misbrukt. Ikke på langt nær så alvorlig som du har blitt, men nok til at det har preget meg de siste årene.

Nå er jeg i samme situasjon som deg, jeg har er sammen en mann med eks og barn. Min kjære er verdens skjønneste, men dumsnill så det renner av ham. Eksen hans har styrt ham fra dag en. Og han tåler 'alt', pga barnet.

Dette var bare for å si at jeg følte meg helt truffet av det du skrev!

Men til rådet jeg ville gi deg, ta kontakt med familiekontoret der du bor og be om veiledning. Det har vi gjort, og på mange måter hjelper det. Det er ingen mirakelkur, men det er veldig godt å få en utenforstående mening om situasjonen. Jeg har tidvis opplevd å få perspektivet mitt helt snudd opp ned. Blant annet la jeg meg oppe i alt som hadde med henne å gjøre, noe jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke hadde noe med.

Kjæresten min f eks har fått beskjed om han ikke får la hans krangler med eksen gå utover meg. Og at han må velge.

Dette høres sikkert ikke ut som mye, men faktisk så er det godt at noen forteller både deg og kjæresten din hvor skapet skal stå! Han vil sannsynligvis også få info i hva slags rettigheter han har som far og hvordan har skal fortelle om dere til sønnen og hvordan håndtere reaksjonen.

Jeg tror dere kan klare det, jeg! Dessuten vil jeg også ha sagt at det står stor respekt av at du har klart å reise deg igjen etter alt du har vært igjennom! All ære!

Lykke til!

Klem

Jeg henger meg på og skriver under på denne også!

[bouenas]

Hei! Jeg ser i tråden at du har fått mange gode svar, men jeg vil gjerne bidra litt, jeg og.

Jeg har også levd i et forhold hvor jeg ble misbrukt. Ikke på langt nær så alvorlig som du har blitt, men nok til at det har preget meg de siste årene.

Nå er jeg i samme situasjon som deg, jeg har er sammen en mann med eks og barn. Min kjære er verdens skjønneste, men dumsnill så det renner av ham. Eksen hans har styrt ham fra dag en. Og han tåler 'alt', pga barnet.

Dette var bare for å si at jeg følte meg helt truffet av det du skrev!

Men til rådet jeg ville gi deg, ta kontakt med familiekontoret der du bor og be om veiledning. Det har vi gjort, og på mange måter hjelper det. Det er ingen mirakelkur, men det er veldig godt å få en utenforstående mening om situasjonen. Jeg har tidvis opplevd å få perspektivet mitt helt snudd opp ned. Blant annet la jeg meg oppe i alt som hadde med henne å gjøre, noe jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke hadde noe med.

Kjæresten min f eks har fått beskjed om han ikke får la hans krangler med eksen gå utover meg. Og at han må velge.

Dette høres sikkert ikke ut som mye, men faktisk så er det godt at noen forteller både deg og kjæresten din hvor skapet skal stå! Han vil sannsynligvis også få info i hva slags rettigheter han har som far og hvordan har skal fortelle om dere til sønnen og hvordan håndtere reaksjonen.

Jeg tror dere kan klare det, jeg! Dessuten vil jeg også ha sagt at det står stor respekt av at du har klart å reise deg igjen etter alt du har vært igjennom! All ære!

Lykke til!

Klem

Hei, og Tusen Takk til både Yia og sol etter regn!!

Jeg så innleggene deres først nå i dag.

Kjempegodt med støtte, og at dere deler egne erfaringer. Familiekontor høres ikke dumt ut, tror det kunne vært nyttig, ja. Men en litt "skummel" terskel, tror jeg - for oss begge. Fikk liksom "nok" av slike instanser under den fæle perioden for noen år tilbake.

Men tanken er god, skal absolutt overveie det.

Thanx' a lot : )

Klem

[Gjest sol etter regn]

Hei, og Tusen Takk til både Yia og sol etter regn!!

Jeg så innleggene deres først nå i dag.

Kjempegodt med støtte, og at dere deler egne erfaringer. Familiekontor høres ikke dumt ut, tror det kunne vært nyttig, ja. Men en litt "skummel" terskel, tror jeg - for oss begge. Fikk liksom "nok" av slike instanser under den fæle perioden for noen år tilbake.

Men tanken er god, skal absolutt overveie det.

Thanx' a lot : )

Klem

Hei igjen.

Jeg har tenkt på dere en del ganger siden "sist", lurt på hvordan det går, om noe har løst seg eller er annerledes..

Derfor lette jeg frem denne tråden og skulle skrive deg et svar, som du kanskje ville få en eller annen gang når du trykket på "sjekk svar"-funksjonen.. Men så hadde du skrevet her nylig, og da svarer jeg deg heller sånn! =)

Jeg håper at ting går fint og at det vil løse seg etter hvert. Hvordan ble det, leste kjæresten din tråden? Hva syns han i såfall om den?

[bouenas]

Hei igjen.

Jeg har tenkt på dere en del ganger siden "sist", lurt på hvordan det går, om noe har løst seg eller er annerledes..

Derfor lette jeg frem denne tråden og skulle skrive deg et svar, som du kanskje ville få en eller annen gang når du trykket på "sjekk svar"-funksjonen.. Men så hadde du skrevet her nylig, og da svarer jeg deg heller sånn! =)

Jeg håper at ting går fint og at det vil løse seg etter hvert. Hvordan ble det, leste kjæresten din tråden? Hva syns han i såfall om den?

Heisann

Jeg har svart deg i et laaangt innlegg..

Laget en ny tråd her i samliv, fordi denne var så langt tilbake.

God natt