Venninnene gir meg fødselsangst!!

[Gjest Thekla84]

Nå er jeg i midten av uke 37 og det er ikke lenge igjen. Jeg har ikke vært bekymret eller hatt angst for fødselen før nå! Jeg prøver å prate litt med samboeren min om det, men syns ikke han er noe flink til å berolige meg selv om han prøver så godt han kan

Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Jordmor som jeg går til er ganske "skarp" så det nytter ikke å prate med henne om det heller, prøvde å prate litt om det, men hun sier bare at det går så fint så...!

Og så er jeg bekymret for samboeren min for han er veldig følsom. Ei venninne (som jeg nå ikke har kontakt med lengre) fortalte meg at jeg må være litt forsiktig hvis jeg skal ha med meg han på fødselen, for hun kjennte ei som tok med seg kjæresten på fødselen og han klarte ikke se seksuelt på henne etter denne hendelsen, så ha slo opp noen uker senere... To andre venninner sier hele tiden til meg at det er det værste de har opplevd noen gang!

Jeg har også hørt om mennesker som dør hvis de får sterke smerter (slik som da mennesker ble korsfestet i jesu tid, og for å få dem til å dø fortere, knuste de kneskålene dems slik at de døde av smerten)...

Jeg er redd for å få så vondt at jeg dør... Kan noen komme med trøstende ord?

Takker så hjertelig for ALLE svar!

[Mary Poppins]

Det kan ikke være mer vondt enn at veldig mange velger å gjøre det om og om igjen

[sheba]

Kjære deg:-) en fødsel i vår del av verden er sort sett veeeldig sikker og trygg, har selv født 3 barn, aldri hatt komplikasjoner av noe slag:-)

(hadde epidural med nr2 kun fordi jeg insisterte) du har kvalifiserte mennesker rundt deg hele tiden, men fokuser heller på hva du er iferd med og gjøre, du burde heller se på det som noe av det største du kan oppleve:-) vondt gjør det, ja, men du dør ikke av det, helt sikkert:-)

Med det samme barnet er født så forsvinner smertene og du kan glede deg over det lille nurket ditt:-)

har du flere spørsmål er det bare og spørre, uansett GLED DEG! ;-)

[Gjest mirakel*2]

det går helt fint. Tenk på hvor mange som føder hver eneste dag. Du dør ikke.

Tenk på alle smertestillende midlene som finnes. Jeg fødte uten sist gang, likevel har jeg valgt å få et barn til. Jeg har hørt at folk sier det er som å komme til himmelen å få epidural. Det er ganske betryggende å vite at en har den muligheten.

[Gjest Piaso]

Jeg hadde med min samboer på fødselen, men så ingen grunn til at han skulle se når baret kom ut. Han satt ved siden av meg hele tiden.

Veene syns jeg var fine på en måte. De viste at kroppen min jobbet som den skulle.

Jeg brukte lystgass helt på slutten og det hjalp veldig godt siden jeg begynte å bli litt sliten.

Tanken på en fødsel til skremmer ikke meg. Det fineste jeg har opplevd. Tenk at min kropp har skapt et flott barn og gjort en glimrende jobb med å føde barnet.

Lykke til.

[Gjest lykke til]

Hvis noen dør under en fødsel så er det iallefall ikke pga smerter.

Vondt, jo det er det, men det visste du vel ?

Det er ikke mange fedre som står "der nede" når barnet kommer ut, de holder seg somregel oppe ved hodet ditt. Jeg så på et Operah-program engang, der de tok opp fedre og fødsler, der var det flere fedre som ikke klarte tanken på samleie etterpå, men det var ikke pga at mor ikke var tiltrekkelig, de hadde rett og slett prestasjonsangst , "hva hadde de å stille opp med liksom når et barn hadde kommet ut derfra".

Men belag deg på store smerter, så tar du det heller som en positiv overraskelse hvis du ikke syns det gjorde så vondt. Husk vi har alle helt ulik smerteterskel. Og igjen, du dør ikke av smerter !

[Gjest Ulvinnen]

Siden du ikke har kjent fødselsangst før nå, så får vi håpe at den ikke sitter så dypt, men gir seg snart.

Det er vanlig å grue seg litt til fødselen. Det er også vanlig å bli så lei av å gå gravid på slutten at man i stedet gleder seg til å få den overstått!

Jeg syns det er lite omtenksomt av venninnene dine å skremme deg nå. Om de begynner å snakke om skrekkhistorier, så stopp dem, og si at du ikke ønsker å høre det.

Om angsten din ikke gir seg, så må du ta det opp med jordmor der du skal føde når du skal inn til samtale der.

Lykke til, og prøv å fokusere på barnet. Ikke tenk for mye på fødselen som er i mellom.

[Gjest mij]

Jeg skjønner godt at du er vettskremt, fy flate for noen jævlige venninner du har..

Javisst er det vondt. Kanskje det vondeste du noen gang kommer til å oppleve. Men det er vondt av en svært spesiell årsak, og der ligger forskjellen. Det er en positiv grunn til at du har vondt, og det er ikke den type smerte du dør av :-)

Ellers finnes det jo smertelindrende, be om å få dette når du kommer på føde, evt ring dem i forkant.

Synd at ikke jordmor vil prate om dette, har du inegn du kan snakke litt trøstende med nå rett før fødsel?

[Gjest mij]

...og det er ikke verre enn at væsr mange gjerne gjør det igjen.. inkludert meg selv )

Lykke til!

[Gjest slapp av]

Ikke glem at mange milliarder kvinner har født før deg og det har aldri vært mere smertestillende og god hjelp før som nå. Ta det som det kommer.

[Gjest strikkedilla]

Synd at venninnene dine skremmer deg slik da!

Jeg har nylig født ei nydelig jente, og jeg må si at selv om jeg ikke akkurat hadde angst eller følte meg skremt av å føde, så var jeg veldig spent på hva som ventet meg.

Men jeg tenkte bare at jeg skulle la kroppen jobbe selv, og så fikk jeg følge det den sa til meg.

Jeg hadde en flott opplevelse av min fødsel, og brukte ingen annen smertelindring enn akupunktur, men om det hjalp det vet jeg ikke. Det jeg synes var verst, var de siste 5-6 pressriene, før jenta var ute i denne verden.

Vi opplever alle smerte forskjellig, men etter min mening, har du ingenting å være redd for. Jeg skal med glede sette flere baren til verden.

Så mitt råd til deg, er å lytte til kroppen din, og be om smertelindring om du føler det er det beste for deg.

[Gjest prust]

Det er synd hvis redselen din for smerter overdøver spenningen ved fødselen og gleden over snart å få se barnet ditt!

Da jeg fikk mitt første barn, hadde jeg stor nytte av en bok om å tenke positivt når en føder, og tenke på riene som bølger og fine gode bilder. Husker ikke navnet på boka.

For fødsler innebærer smerter, det er ikke å komme bort fra, men husk at kroppen din er laget for å føde, og at du bor i et land med TOPP ekspertise på fødsler! Og smertene er på en måte positive, FORDI at du føder et barn :-)

Min første fødsel ble veldig langvarig (skal ikke gå i detaljer) og jeg var veldig sliten. Min måte å klare det på, var å la være å tenke fremover, bare ta en ri om ganga, og være i NUET, og jobbe med den ene rien, hvile ut, og så jobbe med neste.

I samme øyeblikk som gutten min var kommet helt ut, tenkte jeg: " Dette var vondt, og dette var mye mer slitsomt enn jeg hadde trodd - MEN jeg vil jammen gjøre det igejn!!!!"

Når det gjelder pappaens rolle, så var det veldig viktig både for han og for meg at han var der. Han var oppe ved mitt hode, og hadde ikke noe behov for å se når barnet kom ut. Han ville heller ikke klippe navlestrengen.

Håper du kommer deg gjennom de vonde tankene, og begynner å glede deg!

Til slutt: husker at jeg var nervøs for hvordan jeg skulle takle smerter, fordi jeg ikke hadde hatt smerter før... Ante ikke hvordan jeg ville reagere. Det gikk fint :-)

[KaVa]

Har aldri hørt om noen fødende som dør av smerten. Husk at fødselsmertene er helt annerledes enn all annen smerte. Det er vondt i kort tid av gangen, så har man en liten "pustepause" der det IKKE er vondt. Alle klarer å ha det vondt i ett minutt av gangen, når man vet at det går over. (riktignok blir pausene kortere og kortere, men det går likevel greit)

Du kan jo få hjelp mot smertene, dersom det er ønskelig. Du kan snakke med jordmor om alternativene (eventuelt ringe føden og be om å få komme dit for litt info).

Selv har jeg gått gjennom tre fødsler, og selv om det selvsagt er vondt, er det vondt på en helt annen måte enn noe annet, og smertene har en mening (du vet at for hver ri er den _en_ mindre ri til babyen kommer :-)

Ang. sex og traumatiserte menn: Jeg og mannen min snakket om fødselen og hans rolle på forhånd, og var begge enige om at hans plass var oppe hos meg, ikke "nede der". Det synes jeg var veldig OK. (og han fikk ikke motvilje mot sex, det er sikker ;-)

[Gjest mirakel*2]

Synd at venninnene dine skremmer deg slik da!

Jeg har nylig født ei nydelig jente, og jeg må si at selv om jeg ikke akkurat hadde angst eller følte meg skremt av å føde, så var jeg veldig spent på hva som ventet meg.

Men jeg tenkte bare at jeg skulle la kroppen jobbe selv, og så fikk jeg følge det den sa til meg.

Jeg hadde en flott opplevelse av min fødsel, og brukte ingen annen smertelindring enn akupunktur, men om det hjalp det vet jeg ikke. Det jeg synes var verst, var de siste 5-6 pressriene, før jenta var ute i denne verden.

Vi opplever alle smerte forskjellig, men etter min mening, har du ingenting å være redd for. Jeg skal med glede sette flere baren til verden.

Så mitt råd til deg, er å lytte til kroppen din, og be om smertelindring om du føler det er det beste for deg.

og jeg synes det med pressriene var peace of cake i forhold til de andre riene. Det viser at vi takler fødslene forskjellig:) Så du skal ikke høre på venninnene dine Thekla84

[Klara Q]

Du kan jo insistere på at sabmoeren din holder seg oppe ved ansiktet ditt under utdrivelsen, så slipper han å svime av eller bli skremt!

Fødselssmerter er ikke som andre smerter, Thekla84. Dette er positive smerter - du vet hvorfor du har dem og at de fører til et veldig hyggelig resultat! Dessuten er de der ikke konsant. Mellom riene har du _ikke_ smerter. Da kan du slappe av og samle nye krefter. Best av alt; når babyen er ute, forsvinner smertene som dugg for solen!

Større enn smertene er underet og opplevelsen av at noen fantastisk skjer (du vil bli imponert over dine uante krefter og kroppen din som fikser og ordner og forteller deg hva du skal gjøre). Og enda større enn det er det å få babyen i armene dine. Det er alt dette fantastiske du vil huske best fra fødselen.

*sukk*

[simane]

Jeg har ei venninne som snakker om sin fødsel om om hun er den eneste i denne verden som har født og hvor forferdelig dette var. Jeg lukker bare ørene for den historien.

Derimot har jeg to andre venninner (hun ene har født 2 ganger) som bare har positive opplevelser, til tross for smertene. Det er så betryggende å høre på dem fortelle og det gjør meg sterk, på en måte. Har de klart det så skal jeg også!!

Jordmor sa til meg at som regel hører man bare om de negative opplevelsene. Derfor synes hun det er så fint at jeg har noen å prate med om de positive sidene.

Ikke hør på venninnene dine. Ingen fødsler er like og din kommer til å bli din helt spesielle opplevelse. Det er jeg sikker på!!!

Som du skjønner har jeg ikke vært igjennom fødsel selv, er i uke 34 nå, men jeg har ikke fødselsangst. Derfor prøver jeg å holde på den gode følelsene.

[Gjest sm29]

Jeg har ei venninne som snakker om sin fødsel om om hun er den eneste i denne verden som har født og hvor forferdelig dette var. Jeg lukker bare ørene for den historien.

Derimot har jeg to andre venninner (hun ene har født 2 ganger) som bare har positive opplevelser, til tross for smertene. Det er så betryggende å høre på dem fortelle og det gjør meg sterk, på en måte. Har de klart det så skal jeg også!!

Jordmor sa til meg at som regel hører man bare om de negative opplevelsene. Derfor synes hun det er så fint at jeg har noen å prate med om de positive sidene.

Ikke hør på venninnene dine. Ingen fødsler er like og din kommer til å bli din helt spesielle opplevelse. Det er jeg sikker på!!!

Som du skjønner har jeg ikke vært igjennom fødsel selv, er i uke 34 nå, men jeg har ikke fødselsangst. Derfor prøver jeg å holde på den gode følelsene.

kan ikkke si at venninnene dine er særlig omtenksomme:)

selvsagt gjør det vondt,men det er også mye pauser under en fødsel...

fikk også høre fra venniner at det var helt forferdelig å føde.

men etter jeg hadde født sa jeg til jordmor at dette kan jeg gjøre en gang i uken:)

det er ikke noe å grue seg til,tenk så fantastisk at du endelig skal få se barnet ditt...håper du får en fin fødsel,lykke til

[jubalong70]

Stakkars deg, det virker som om du har havnet i en vond tankering.

Ja, det er vondt å føde, men det er smerter som du ikke blir redd av - fordi du vet hva det er. Og du har ikke vondt hele tiden. I begynnelsen kommer riene med ganske lange mellomrom, og da er du fullstendig smertefri. Det er egentlig ganske rart! Riene varer heller ikke så lenge. Etterhvert som fødselen skrider frem vil styrken og lengden på riene øke. Men da har du på en måte blitt vant til det, og du takler det også.

Etter en stund nærmer det seg pressrier, og da forsvinner du helt i din egen verden. Da er det vondt å være til, men samtidig så vet du at nå er det ikke så lenge igjen.

Når pressriene kommer så er det nesten "godt", for da blir smertene anderledes. Da er det som å være på do og skulle presse ut en stor bæsj!

Og når hodet kommer ut, og så kroppen er det en helt utrolig lettelse. Og da er det som om man skrur av en bryter, og alle smertene er borte. Samtidig får du da se på det yndigste vesen i hele verden - barnet ditt!

Da jeg fødte lillesøster kikket mannen min ned når hun kronet. Jeg husker jeg tenkte at han ikke måtte se der. Var litt redd han skulle huske hvordan det så ut og tenke på det når vi hadde sex senere. Men han har absolutt ikke blitt preget av det. Han sa at det ikke var som å se kjønnet mitt. Det var på en måte noe helt annet.

Ellers holdt han seg stort sett ved hodeenden min under utpressingen.

Den viktigste jobben pappa'n har under fødselen er å holde deg i hånda, stryike bort hår, komme med kalde kluter, støtte deg når du forflytter deg osv. Det er jordmor som har "plass" mellom bena dine.

Du kan gjøre veldig mye som du vil under fødselen. Du kan slappe av, stå, gå, sitte, knele, akkurat det som føles riktig for deg der og da. Og noe som føltes godt når du var 4 cm åpen kan være helt uutholdelig når du er 8 cm åpen og motsatt. Derfor er det bare du som kan bestemme hvordan du skal ha det. (Dette forutsetter at alt går som det skal og at du ikke har epidural som gjør deg sengebunden.)

Du vil antagelig finne at når du først er i fødsel så tar kroppen din over, og du på en måte bare henger med. Kroppen din vet akkurat hva den skal gjøre, og den gjør det! Det er jo egentlig helt fantastisk hva vi klarer!!!

Det at vi gruer oss er nok mest fordi vi ikke vet hva vi går til. Du som ikke har født før vet ikke hvor vondt det er å ha rier. Det kan virke som om du har en forestilling om at de er vondere enn de er i virkeligeheten.

Jeg skal ikke prøve å si at det ikke gjør vondt å føde, for det gjør det. For å bruke klisjeer, så er det smerte med mening og det er smerte du vet hvorfor du har. Derfor oppleves smertene anderledes enn når man har vondt for noe annet.

Du kan glede deg til den mest utrolige opplevelsen i hele ditt liv. Og enden på det hele er at du får barnet ditt!!!

Lykke til!

[Gjest prust]

Stakkars deg, det virker som om du har havnet i en vond tankering.

Ja, det er vondt å føde, men det er smerter som du ikke blir redd av - fordi du vet hva det er. Og du har ikke vondt hele tiden. I begynnelsen kommer riene med ganske lange mellomrom, og da er du fullstendig smertefri. Det er egentlig ganske rart! Riene varer heller ikke så lenge. Etterhvert som fødselen skrider frem vil styrken og lengden på riene øke. Men da har du på en måte blitt vant til det, og du takler det også.

Etter en stund nærmer det seg pressrier, og da forsvinner du helt i din egen verden. Da er det vondt å være til, men samtidig så vet du at nå er det ikke så lenge igjen.

Når pressriene kommer så er det nesten "godt", for da blir smertene anderledes. Da er det som å være på do og skulle presse ut en stor bæsj!

Og når hodet kommer ut, og så kroppen er det en helt utrolig lettelse. Og da er det som om man skrur av en bryter, og alle smertene er borte. Samtidig får du da se på det yndigste vesen i hele verden - barnet ditt!

Da jeg fødte lillesøster kikket mannen min ned når hun kronet. Jeg husker jeg tenkte at han ikke måtte se der. Var litt redd han skulle huske hvordan det så ut og tenke på det når vi hadde sex senere. Men han har absolutt ikke blitt preget av det. Han sa at det ikke var som å se kjønnet mitt. Det var på en måte noe helt annet.

Ellers holdt han seg stort sett ved hodeenden min under utpressingen.

Den viktigste jobben pappa'n har under fødselen er å holde deg i hånda, stryike bort hår, komme med kalde kluter, støtte deg når du forflytter deg osv. Det er jordmor som har "plass" mellom bena dine.

Du kan gjøre veldig mye som du vil under fødselen. Du kan slappe av, stå, gå, sitte, knele, akkurat det som føles riktig for deg der og da. Og noe som føltes godt når du var 4 cm åpen kan være helt uutholdelig når du er 8 cm åpen og motsatt. Derfor er det bare du som kan bestemme hvordan du skal ha det. (Dette forutsetter at alt går som det skal og at du ikke har epidural som gjør deg sengebunden.)

Du vil antagelig finne at når du først er i fødsel så tar kroppen din over, og du på en måte bare henger med. Kroppen din vet akkurat hva den skal gjøre, og den gjør det! Det er jo egentlig helt fantastisk hva vi klarer!!!

Det at vi gruer oss er nok mest fordi vi ikke vet hva vi går til. Du som ikke har født før vet ikke hvor vondt det er å ha rier. Det kan virke som om du har en forestilling om at de er vondere enn de er i virkeligeheten.

Jeg skal ikke prøve å si at det ikke gjør vondt å føde, for det gjør det. For å bruke klisjeer, så er det smerte med mening og det er smerte du vet hvorfor du har. Derfor oppleves smertene anderledes enn når man har vondt for noe annet.

Du kan glede deg til den mest utrolige opplevelsen i hele ditt liv. Og enden på det hele er at du får barnet ditt!!!

Lykke til!

Et veldig fint innlegg, jubalong :-)

Må legge til en ting som jeg ikke skrev i stad: Jordmor spurte meg om jeg ville kjenne på hodet til barnet før det vr kommet helt ut. Det gjorde jeg, og det var veldig spesielt: ett vått, mykt hode som var på vei ut av kroppen min!!! Mitt barn!

Og også som du skrev - når barnet er ute, så er det som å dra ut en stikkontakt - alle smertene er borte!

[Gjest mij]

Stakkars deg, det virker som om du har havnet i en vond tankering.

Ja, det er vondt å føde, men det er smerter som du ikke blir redd av - fordi du vet hva det er. Og du har ikke vondt hele tiden. I begynnelsen kommer riene med ganske lange mellomrom, og da er du fullstendig smertefri. Det er egentlig ganske rart! Riene varer heller ikke så lenge. Etterhvert som fødselen skrider frem vil styrken og lengden på riene øke. Men da har du på en måte blitt vant til det, og du takler det også.

Etter en stund nærmer det seg pressrier, og da forsvinner du helt i din egen verden. Da er det vondt å være til, men samtidig så vet du at nå er det ikke så lenge igjen.

Når pressriene kommer så er det nesten "godt", for da blir smertene anderledes. Da er det som å være på do og skulle presse ut en stor bæsj!

Og når hodet kommer ut, og så kroppen er det en helt utrolig lettelse. Og da er det som om man skrur av en bryter, og alle smertene er borte. Samtidig får du da se på det yndigste vesen i hele verden - barnet ditt!

Da jeg fødte lillesøster kikket mannen min ned når hun kronet. Jeg husker jeg tenkte at han ikke måtte se der. Var litt redd han skulle huske hvordan det så ut og tenke på det når vi hadde sex senere. Men han har absolutt ikke blitt preget av det. Han sa at det ikke var som å se kjønnet mitt. Det var på en måte noe helt annet.

Ellers holdt han seg stort sett ved hodeenden min under utpressingen.

Den viktigste jobben pappa'n har under fødselen er å holde deg i hånda, stryike bort hår, komme med kalde kluter, støtte deg når du forflytter deg osv. Det er jordmor som har "plass" mellom bena dine.

Du kan gjøre veldig mye som du vil under fødselen. Du kan slappe av, stå, gå, sitte, knele, akkurat det som føles riktig for deg der og da. Og noe som føltes godt når du var 4 cm åpen kan være helt uutholdelig når du er 8 cm åpen og motsatt. Derfor er det bare du som kan bestemme hvordan du skal ha det. (Dette forutsetter at alt går som det skal og at du ikke har epidural som gjør deg sengebunden.)

Du vil antagelig finne at når du først er i fødsel så tar kroppen din over, og du på en måte bare henger med. Kroppen din vet akkurat hva den skal gjøre, og den gjør det! Det er jo egentlig helt fantastisk hva vi klarer!!!

Det at vi gruer oss er nok mest fordi vi ikke vet hva vi går til. Du som ikke har født før vet ikke hvor vondt det er å ha rier. Det kan virke som om du har en forestilling om at de er vondere enn de er i virkeligeheten.

Jeg skal ikke prøve å si at det ikke gjør vondt å føde, for det gjør det. For å bruke klisjeer, så er det smerte med mening og det er smerte du vet hvorfor du har. Derfor oppleves smertene anderledes enn når man har vondt for noe annet.

Du kan glede deg til den mest utrolige opplevelsen i hele ditt liv. Og enden på det hele er at du får barnet ditt!!!

Lykke til!

Det var en fin beskrivelse, dette har du gjort før! ;-)

Fikk nesten tårer i øynene, er så babysjuk om dagen at jeg tror jeg blir sprø.